Årets stemme:

Maud Angelica Behn

– Det var veldig viktig for meg å si ha det til pappa, fordi jeg ikke fikk muligheten til det da han var i live.

MAUD ANGELICA BEHN: – Jeg hadde denne ene anledningen og muligheten til å framlegge noe med verdi, så da grep jeg den, sier Maud om da hun valgte å holde tale i sin fars begravelse. FOTO: Astrid Waller
MAUD ANGELICA BEHN: – Jeg hadde denne ene anledningen og muligheten til å framlegge noe med verdi, så da grep jeg den, sier Maud om da hun valgte å holde tale i sin fars begravelse. FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert

– En ting som har hjulpet meg etter hendelsen med ­pappa, er å lage origamifugler. Det symboliserer håp i en vanskelig tid, og det synes jeg er veldig vakkert, forklarer Maud Angelica Behn mens hun med sine svartlakkerte negler bretter sammen et lite papirark.

Rytmen og flyten i brettingen indikerer at dette er noe hun har gjort før. Mange ganger før.

– Jeg har laget origamifugler som jeg har pyntet ­pappas alter med.

Maud tar blikket bort fra den påbegynte origamifuglen hun holder i hendene, og nikker mot et skatoll under vinduet i spisestuen hjemme i Lommedalen.

Her har Maud og søstrene laget et alter med flere bilder av sin avdøde far, Ari Behn. Blant utallige origamifugler i forskjellige størrelser har Maud plassert portrett-tegningen hun tegnet til faren, den som sto på kisten under begravelsen i Oslo domkirke i januar.

Det som er trist med sorg, er at man har så mye kjærlighet å gi til den personen som er gått bort, men så kan ikke de motta den lenger.

I begynnelsen, da Maud begynte å lage origamifugler til sin avdøde far, følte hun etter hvert at hun kastet dem bort, fordi han ikke fysisk kunne ta imot dem.

– Men han kan ta dem imot spirituelt, da, og det synes jeg er veldig fint, sier hun og viser fram origamifuglen som er ­dukket opp mellom fingrene hennes mens hun har pratet.

Før korona ble en del av hverdagen, laget Maud origami­fugler som hun plasserte rundt på Steinerskolen, der hun er elev, og det var flere av medelevene som tok vare på dem.

– Noen kom til meg og sa at de hadde laget øredobber av dem, eller brukt dem som pynt på rommet. Det var fint å tenke på.

- Det var veldig emosjonelt

KK er blitt invitert hjem til Maud og resten av familien i Lommedalen i anledning kåringen av Årets kvinner. Prinsesse Märtha Louises og avdøde Ari Behns eldste datter mottar ­prisen «Årets stemme» på grunn av det motet hun viste da hun holdt tale til sin far i begravelsen.

Maud var bare 16 år da hun valgte en av livets aller mest krevende situasjoner til å bruke stemmen sin for å rette oppmerksomheten mot psykisk helse. Talen ble en trøst og inspirasjon for utrolig mange, og den står igjen som et av årets aller sterkeste øyeblikk.

– Du reddet jo mange liv med talen din, sier Märtha til datteren, og stryker henne over håret.

– Jeg var veldig glad for at mamma var der ved siden av meg, sier Maud om da hun holdt talen i Oslo domkirke. FOTO: Astrid Waller
– Jeg var veldig glad for at mamma var der ved siden av meg, sier Maud om da hun holdt talen i Oslo domkirke. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Etter å ha blitt sminket av lillesøster Leah, valgt ut kjole og tilbehør og tatt portrettbilder foran ulike kunstverk familien har i stuen, sitter mor og datter tett omslynget på sofaen foran peisen. I peisen blafrer to stearinlys.

Ved flere anledninger stryker mor og datter på hverandre og gir hverandre klemmer.

– Jeg var veldig glad for at mamma var der ved siden av meg. Det var veldig emosjonelt, sier Maud da hun blir spurt om hva hun husker best fra det øyeblikket hun sto ved ­farens kiste og så ut over menneskene på kirkebenkene.

Maud lener seg over mammaen sin og gir henne en god klem mens hun fortsetter å snakke.

Jeg elsker mamma, og hun er alltid der for meg. Hun er en veldig fin emosjonell støtte.

Første juledag 2019 valgte faren hennes, forfatteren og den tidligere prinsessegemalen Ari Behn, å forlate livet. Han ble 47 år. Dødsfallet kom som et sjokk på familien. De tre søstrene Maud, Leah og Emma var bare 16, 14 og 11 år da det skjedde.

Til tross for at Maud var i sjokk og sorg etter tapet av faren, var det viktig for henne at dødsfallet fikk en betydning. Både for sin egen del, men også for andre.

– I det øyeblikket da alt var så forferdelig, hadde jeg lyst til å få noe verdifullt ut av alt det meningsløse. Jeg følte at alt var vondt, men at jeg likevel fikk noe fint ut av det.

Maud snakker med en like selvsikker og kraftfull stemme som da hun holdt talen i Domkirken foran både gjester i kirken og publikum som så den direktesendte tv-sendingen.

– Jeg visste at det kom til å bli en offentlig begravelse. Det var veldig viktig for meg å si «ha det» til pappa, fordi jeg ikke fikk muligheten til det mens han var i live.

16-åringen ville gjøre noe helt spesielt for å gjøre ære på sin far.

– Jeg ville få fram alt jeg likte ved ham, og dele minner vi hadde. Jeg hadde denne ene anledningen og muligheten til å framlegge noe med verdi, så da grep jeg den.

– Det var fint å se hvor mye pappa har betydd for så mange

Med budskapet i talen ønsket hun å få andre til å føle seg mindre alene.

– Kanskje jeg kunne forhindre at andre måtte gå gjennom det samme som pappa måtte gå gjennom, eller det vi gikk gjennom, for selvmord påvirker så mange.

– Var du nervøs?

Jeg har egentlig vært mer nervøs før skoleframføringer enn det jeg var da jeg sto der. Det at jeg var så bestemt på at dette var noe jeg ville gjøre, overskygget hvor redd jeg var. Men det var veldig skummelt å snakke foran så mange, og spesielt når man går gjennom noe så vondt.

Maud henvender seg til moren, som sitter ved siden av henne i sofaen.

– Det var stressende å skulle skrive en sånn tale når man var så lei seg, men mamma og tante hjalp meg. Jeg skrev og fikk litt hjelp underveis, og de leste over.

– Du skrev alt selv, retter mamma Märtha med en varm, men bastant stemme.

I forkant av den offentlige begravelsen holdt også familien en privat begravelse. Det er Maud veldig takknemlig for.

– Det var veldig viktig for oss å få mulighet til å ta farvel med ham alene, uten noen andre var der og så på oss.

Hun er likevel glad for at faren også fikk en offentlig ­begravelse, for på den måten fikk hun innblikk i historier og anekdoter hun ikke hadde fått høre om tidligere.

Det var fint å se hvor mye pappa har betydd for så mange andre. Mange vi ikke engang kjenner. Det gjorde godt at også de kunne være med på sorgprosessen, sier Maud.

Hvordan er det å være en del av en offentlig familie når du går gjennom noe så privat?

– Vi hadde jo sagt ja til at det skulle være en offentlig ­begravelse, så det var egentlig greit. Men jeg syntes det var litt ukomfortabelt da de tok bilder av oss utenfor kirken. ­Senere har jeg sett på Instagram at folk har postet bilder av meg som gråter under begravelsen, og det synes jeg er litt ukomfortabelt.

– En ting som har hjulpet meg etter hendelsen med pappa, er å lage origamifugler. Det symboliserer håp i en vanskelig tid, og det synes jeg er veldig vakkert, sier Maud og viser fram en av fuglene til KKs journalist. FOTO: Astrid Waller
– En ting som har hjulpet meg etter hendelsen med pappa, er å lage origamifugler. Det symboliserer håp i en vanskelig tid, og det synes jeg er veldig vakkert, sier Maud og viser fram en av fuglene til KKs journalist. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Maud forklarer at hun syntes det var ok at hun ble filmet da hun gråt mens hun holdt talen, fordi det viser jo på en ærlig måte hvor vondt det var for henne.

– Det er den ekte meg. Det er veldig sårbart å være i offentlig­heten når man går gjennom en slik vond opplevelse. Men samtidig var det mange folk som hadde kommet for å vise oss støtte. På Slottsplassen var det folk som hadde tent lys. Det betydde mye for oss, at folk som ikke engang kjente oss, viste støtte.

Du var egentlig litt sint på at fotografene ikke ­respekterte at du ønsket å få lov til å sørge i fred, supplerer Märtha.

– Ja, foran kirken syntes jeg at det var litt dårlig gjort at de fotograferte. Det kan være litt slitsomt av og til, men jeg er jo samtidig veldig privilegert som er del av en slik familie.

- Jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten mamma

16-åringen erkjenner at hun noen ganger føler på at hun får mange muligheter fordi hun er en del av konge­familien, muligheter som hun selv mener at hun kanskje ikke fortjener.

– Derfor har jeg lyst til å få bruke det til noe som gjør at jeg får verdi ut av det, mer enn bare å leve i sus og dus. Jeg kan ikke velge hvilken familie jeg er født inn i, men jeg kan velge hva jeg gjør med det.

Datterens modne tankegang og ydmyke holdning gjør at Märtha stolt trekker på smilebåndet. Hun rekker fram høyre hånd for å gi datteren en high five, og eldstedatteren gjengjelder den.

– Da du sto ved siden av Maud under talen, Märtha, hvordan opplevde du det å se din egen datter være så sterk og modig ved sin fars kiste?

– Da sto jeg egentlig bare der som en støtte for Maud. Jeg tenkte ikke så mye ­annet enn at dette skulle gå bra. Dette skulle hun klare. Jeg strøk på deg litt innimellom da du holdt på å bryte sammen, sier Märtha og henvender seg til datteren.

For Maud er mamma Märtha hennes største idol og største inspirasjon.

– Hun lærer meg alt, og jeg er så takknemlig for henne og for vårt bånd. Jeg kan si alt til henne, og hun er alltid der for meg. Det setter jeg skikkelig pris på. Jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten mamma. Hun har gjort meg til den personen jeg er.

– Tusen takk. Jeg er veldig stolt av deg, sier trebarnsmoren og ser kjærlig bort på datteren.

– Hvordan var du selv da du var på ­samme alder som Maud?

– Jeg hadde skikkelig sceneskrekk, sier Märtha og ler.

Jeg hadde aldri klart å gjøre det. ­Aldri. Maud har vært sånn helt siden hun var bitte liten. Alle måtte sitte rundt i ring her i stuen, og så danset hun og slo kollbøtter. Hun leste eventyr for alle sammen i sofaen. Vi er vant til at Maud er sånn.

Prinsesse Märtha, som selv gikk på den offentlige skolen Smestad på vestkanten i Oslo, skryter av Steinerskolen der eldstedatteren har gått siden hun var seks år.

– Steinerskolen er en skole som ikke hindrer barn i å være den de er. De gjør at barn føler seg trygge til å stå på ­scenen, rekke opp hånden, være nysgjerrige og stille ­spørsmål. Alle kommer veldig ofte opp på scenen, og de blir dermed veldig scenevante. Det har styrket den biten, tror jeg. Maud har alltid vært veldig trygg når hun har holdt taler, og har reist seg i tide og utide. Alltid fantastisk ­levering!

– Jeg kan jo være nervøs fremdeles da, supplerer Maud.

– Men det er ikke det samme som å ha sceneskrekk. Da står du og skjelver på scenen. Det er som om du holder på å spy når du går på, og det går ikke over når du er der. Det var kjempeille da jeg var yngre. Jeg måtte ha talerstol ­fordi jeg skalv sånn.

– Du måtte ha talerstol? spør Maud undrende.

– Jeg måtte ha noe foran meg, sånn at jeg kunne holde meg fast, og sånn at folk ikke skulle se hvor mye beina mine skalv. Jeg klarte å holde meg rolig herfra og opp, forklarer Märtha og peker mot øvre del av kroppen.

– Du har nok arvet ganske mye fra faren din. Han var også veldig flink til å være på scenen.

– Pappa var ekstrovert. Jeg vil gjerne få den siden av ham. Snakke med hvem som helst og gi dem masse ros. Være ­sjenerøs. Han var så flink til å gi komplimenter. Som at jeg var en glitrende diamant. Det var veldig koselig.

Maud smiler fra øre til øre når hun minnes faren hun hadde i livet sitt i 16 år.

– Når du har en dårlig dag og er et kjipt sted mentalt sett, hva gjør du da?

– Da snakker jeg enten med mamma eller så gråter jeg ut. Det er egentlig veldig fint å kjenne på vonde følelser. Man kan ikke gå rundt det, man må gå gjennom det. Jobbe gjennom de følelsene, selv om det er vondt. Dersom man unngår de vonde følelsene, blir det bare verre. Man må tillate seg selv å føle.

- Det er så viktig å få profesjonell hjelp

Maud synes det er uhørt at man i oppveksten blir lært opp til at det å gråte er tilknyttet skam, og at det blir sett på som annerledes for gutter og jenter.

– Man blir fortalt at gutter må være menn og ikke gråte, mens jenter blir fortalt at man er drama queen om man ­gråter. Men det er jo bare en menneskelig følelse.

Hun mener at man må tillate seg selv å gråte.

– Kroppen vår er laget for å kunne håndtere slike følelser, og derfor burde man bare gråte og ikke skamme seg over det. Jeg pleier å gråte ut, og synes egentlig at det er veldig deilig. Det er selvfølgelig vondt, men det er også veldig ­healende.

– Pappa var ekstrovert. Jeg vil gjerne få den siden av ham. Snakke med hvem som helst og gi dem masse ros. Være sjenerøs, sier Maud. FOTO: Astrid Waller
– Pappa var ekstrovert. Jeg vil gjerne få den siden av ham. Snakke med hvem som helst og gi dem masse ros. Være sjenerøs, sier Maud. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Både mors- og farssiden består av kunstnere, og det ­hender at Maud uttrykker følelsene sine gjennom å skrive dikt, lage kunst eller tegne.

– Jeg tegner ikke sorgen jeg føler, men bare noe jeg synes er koselig. Det hjelper veldig. Pappa og jeg pleide å tegne sammen.

Maud deltar også i en sorggruppe og går til psykolog.

– Det er bedre å få for mye hjelp enn for lite. Det er så viktig å få profesjonell hjelp, for de kan bidra til at man får en sunn tankegang. Jeg har endt opp med å glede meg til å dra til sorggruppen. Det er så koselig, og utrolig ­deilig å få ut følelser, sier hun engasjert.

Maud syntes det var fint at medelevene på skolen visste hva som hadde skjedd.

– Da trengte jeg ikke å si noe. Jeg fikk mange fine ord fra folk på skolen som jeg nesten ikke kjente. Det betydde utrolig mye for meg, og jeg følte også at det hjalp meg skikkelig da jeg hadde det vondt.

Hun har også fått mange positive tilbakemeldinger og henvendelser via sosiale medier, også fra dem som har opplevd lignende. Til tross for at hun av mange blir sett på som en moden og reflektert 17-åring, føler hun at hun ikke alltid har kunnskapen nok til å svare tilstrekkelig på alle meldingene som strømmer inn fra ­følgere som har behov for å snakke med profesjonelle.

Noe som engasjerer Maud, og som er blitt en fanesak for henne, er å få mental helse inn som et fag på skolen.

Jeg har lyst til å snakke om mental helse på ­skoler, og det er også viktig for meg at mental helse kommer inn som et eget fag i skolen. Det mest essensielle er å få en bra og sunn tankegang som kan bidra til at man får et så godt liv som mulig. Tankegangen vår påvirker mye av de valgene vi tar og hvordan livet vårt blir.

Hun synes det er synd at dagens skoleelever ikke lærer om psykisk og mental helse fra et tidlig stadium i livet.

– Da tror jeg verden ville vært et bedre sted. Hvis man lærer å finne verktøy for hvordan man skal håndtere problemene sine. Tenk om vi hadde lært om det på skolen, da ville vi hindret så mange drittsekker i å ødelegge alt på jorden.

Maud er ikke fremmed for å påta seg oppgaver i fram­tiden som kan bidra til økt bevissthet rundt mental helse.

– Jeg vet bare ikke helt med hva ennå. Jeg har alltid vært veldig engasjert i mental helse, men nå er det blitt veldig personlig. Det er forferdelig det som er skjedd, men jeg kan bruke denne opplevelsen på en verdifull måte. Jeg har lyst til å være der for folk og hjelpe dem til å få det bedre.

– Jo dypere, skitnere og eklere søla er, desto vakrere og sterkere blir blomsten

Året 2020 startet på verst tenkelige vis for Maud og familien, og koronapandemien bidro heller ikke til at året ble slik de hadde tenkt seg. Men til tross for dette ser 17-åringen positive ting med pandemien og den ­felles dugnaden vi alle er blitt nødt til å være med på.

– Det har vært mye dritt, men samtidig er det viktig å få verdi ut av dette også. Da jeg var i karantene, var det kjipt, men samtidig var det fint for meg personlig. Da fikk jeg være litt alene i sorgen og ta hensyn til meg selv. Det synes jeg var en fin pause. Å bare være med ­familien. For andre er det jo helt forferdelig, mange har mistet jobbene sine, er blitt syke eller opplevd sykdom i familien. Det gjør vondt å tenke på.

For Maud er det viktig ikke å ta ting for gitt, og hun var glad at hun tidlig i sorgprosessen innså at hun ikke led av en depresjon.

For selv om jeg var skikkelig, skikkelig lei meg, kunne jeg fremdeles smile over ting, og det var mange ting som gjorde meg glad. Det var ikke sånn at ting jeg før syntes var gøy, ikke var det lenger. Det er jo forskjellig fra person til person, men det var i alle fall sånn jeg følte det. Og det gjorde meg trygg.

Maud forteller at hun er tilhenger av buddhismen, og spesielt den retningen der tankegangen er at mennesker er som en lotusblomst som vokser ut av søla.

– Jo dypere, skitnere og eklere søla er, desto vakrere og sterkere blir blomsten. Det liker jeg veldig godt. Hvis du for eksempel blir sur, skal du ikke unngå følelsen, men heller få verdi ut av den. Alle følelser kan enten bli til ødeleggelse eller til skapelse, forklarer hun.

Etter at faren døde, har hun begynt å tro på himmelen.

– Da er han på en måte bare 50 prosent død. Det er en trøst. Jeg vet ikke hva jeg tror på, men jeg er veldig åpen for alt. Jeg synes det er spennende å høre om spiritualitet fra mamma og Durek.

Noen har en gang sagt til henne at Gud lar døde kunstnere male på himmelen.

– Jeg tenker ikke så mye på hvor sant det er eller ikke, men det er et vakkert bilde. Ofte når jeg ser en vakker himmel, tenker jeg på pappa, og at han malte den himmelen jeg står og ser på. Av og til, når jeg har jeg vært på graven hans, har det vært en skikkelig vakker og fargerik himmel. Da føler jeg at pappa er med meg på et eller annet plan.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer