Poseidon
Karakter: kkkkkk
Da jeg var liten var jeg utrolig redd for sjømonstre. Jeg så for meg at et eller annet gigantisk vesen med fangarmer, spisse tenner og enorm størrelse skulle sluke meg og dra meg ned i dypet. Etter å ha sett havaridramaet Poseidon innser jeg at havets farer er noe ganske annet: det er monsterskipene som beveger seg rundt. Og det er regissørene som lager filmer om dem.
I katastrofefilmen Poseidon følger vi det gigantiske cruiseskipet ved samme navn på dets ferd mot undergangen. Luksusseilaset finner sted på nyttårsaften, og det er topp stemning over hele fjøla inntil skipet slukes av en monsterbølge, og blir liggende med kjølen opp. Store deler av passasjerlista utryddes med det samme, og de få overlevende samles i spisesalen, i grusom visshet om at de venter på den sikre død.
Stor bildespesial: Kjemper mot bølgene i Poseidon
En liten utbrytergruppe nekter å avfinne seg med dette, og legger ut på en farefull ferd: de vil forsøke å overleve ved å ta seg opp gjennom skipet og ut gjennom en luke i kjølen. Ledet av den alltid like bredkjevede Kurt Russell forserer de eksplosjoner, trange ventilasjonskanaler, hauger av lik og ikke minst liter på liter med fossende vann.
Regissør Wolfgang Petersen har spesialisert seg på katastrofefilmer gjennom filmer som Das Boot, Outbreak og The Perfect Storm - langt fra alle av Petersens filmer fortjener klassikerstempel, og Poseidon er muligens det verste han har stått bak. Filmen er en nyversjon av The Poseidon Adventure fra 1972, og blekner på alle måter i forhold til originalen. Jeg er faktisk nesten litt sjokkert over hvor mange plattheter man kan tillate seg å inkludere i en film.
Her får du sterke menn som redder svake kvinns på de mest utrolige måter, du får irriterende tøffe/irrelevante samtaler mellom personer som er i ferd med å drukne, og du får pene amerikanske mennesker som ved guds hjelp kjemper mot naturen. Scenen hvor et lite barn åpner en luke ved hjelp av et anheng formet som - ja, gjett! - et kors, er uutholdelig pinlig.
Plagsomt er det også at samtlige personer er fullstendig livløse også før drukningsdøden inntreffer. Man engasjeres aldri, og gir blanke blaffen i hvordan det går med gjengen, som av en eller annen bisarr grunn alle insisterer på å kalle hverandre "baby".
Stjerneskuddet Emmy Rossum imponerer på ingen måte, og gjør lite annet enn løpe rundt med oppspilte dådyrøyne og store ord om at hun ikke lenger er en liten pike, men en kvinne som klarer seg uten Kurt Russell-pappa. Når det kommer til stykket klarer hun seg selvfølgelig slett ikke uten pappa, i en scene som er en åpenbar ripoff av far/datter/datters kjæreste-triangelet fra Armageddon.
Filmen får et stort pluss i margen for den herlige tilfredsstillelsen det ligger i at vi faktisk får se Fergie fra dustebandet Black Eyed Peas lide drukningsdøden. Kudos for det! Pluss også for alltid gode Richard Dreyfuss i en birolle, selv om han tidvis ser ut som han lurer på hva pokker det er han holder på med. Bortsett fra det er det bare mas, mas, mas over hele linja, det er ingenting å le av, men jeg kan ikke la være. Se heller Titanic om igjen.
LES MER:
