PSYKOLOGI: Psykoterapeuten mener at det finnes snakkere alle steder, og at de færreste av dem selv er klar over at de er det. FOTO: NTBScanpix
PSYKOLOGI: Psykoterapeuten mener at det finnes snakkere alle steder, og at de færreste av dem selv er klar over at de er det. FOTO: NTBScanpix Vis mer

Psykologi:

Meg, meg, meg!

Vi kjenner alle sånne som snakker og snakker og har vanskelig for å lytte. Det kan være sjefen din eller en venninne. Men det kan jo også være deg selv …

Publisert

De fleste kan være enige om at en god samtale handler om en likelig fordeling av å snakke og lytte. Likevel kan det virke som ikke alle er enige likevel. For dem kan det se ut til at en god samtale er når de snakker og andre lytter. La oss kalle dem «snakkerne».

Hvem er de? Hvordan får man dem til å holde munn? Og hva gjør du hvis det er du selv som heller vil snakke enn høre etter?

Psykoterapeut Maria Holkenfeldt Behrendt begynner med å gruppere snakkerne i tre grupper.

For noen dreier talestrømmen seg om å ha rett. De vil bare ha en bekreftelse på at det de sier, er riktig, uansett om lytteren egentlig er enig eller ikke. De kan snakke om alt: politikk, en person de ikke liker, oppdragelse, en beslutning de har tatt og så videre. Og når de snakker, handler det om å si tingene igjen og igjen og dermed få følelsen av at det de sier, er riktig. De har selvsagt behov for en som lytter, men ofte spiller det ingen rolle hva han eller hun sier. Målet er å få rett.

Så er det de som tenker mens de snakker. De mangler et filter. De kjører en slags «open stream of consciousness», hvor de snakker seg fram til en form for mening. Og selv om de trenger et menneske som hører på, er de ikke oppmerksom på denne personen, og det er også mindre viktig hva han eller hun sier. Snakkeren skal bare ha et sted å rette sine tanker til, ifølge Maria Holkenfeldt Behrendt.

Og så er det de som mener at det er helt naturlig at de snakker mens andre lytter.

– Det er de som på en eller annen måte alltid får satt seg selv i sentrum. Begynner man for eksempel å fortelle noe, avbryter de straks: «Jeg opplevde akkurat det samme …» eller «Jeg har også en venninne som …»

Psykoterapeuten mener at det finnes snakkere alle steder, og at de færreste av dem selv er klar over at de er det.

– Jeg tror faktisk at de er uoppmerksom på hvordan samtalen går. Mange av dem vil mene at de hjelper og bidrar med noe interessant. De oppfatter det som for de fleste andre virker mest som en monolog, som en samtale hvor de snakker om noe vesentlig, sier hun. Hun tror heller ikke at snakkerne oppfatter at de tar taletid fra andre.

– Det er noen mennesker som ikke snakker så mye og som faktisk trenger å tenke seg om og vende blikket litt innover før de formulerer det de skal si. Der kan snakkeren raskt komme til å overkjøre dem. Han eller hun synes at taushet og pauser er pinlige, eller tror at de er et uttrykk for at den andre ikke har noe å si, forklarer Maria Holkenfeldt Behrendt.

Samtidig er det mange snakkere som ikke slutter å snakke selv om folk ser ut til å kjede seg. Det virker som det ikke kommer gjennom filteret deres at det sitter noen og signaliserer at hun ikke er interessert. Og så vil de også ofte være altfor opptatt av det de selv sier, til å konsentrere seg om andre.

Burde du lytte mer?

Hvorfor snakkere snakker så mye, kan det ifølge psykoterapeuten være mange forklaringer på. Og ja, noen av dem handler om barndommen.

– Det er jo en måte å få oppmerksomhet på og en måte å føle seg sett og hørt på. Kanskje har man fått mye plass som barn og er vant til masse taletid, men det kan også hende at man har fått for lite og derfor trenger å fortelle og forklare seg, sier hun og understreker at det også kan ha kulturelle aspekter.

– Vi kan også møte mennesker som i kraft av for eksempel yrke eller posisjon har fått for vane å ta mye plass. For eksempel ledere eller andre som har fått stjernestatus, og som er i en posisjon der de har mer taletid enn andre, men glemmer at det ikke gjelder alle steder.

Så langt, så godt. Men hvordan får man en snakker til å tie stille og lytte?

– Det kan være vanskelig, for mange føler jo da at de må si noe ubehagelig på en behagelig måte. I stedet kan man jo heller prøve å formulere noen spørsmål til snakkeren som man normalt ikke ville stilt. Slik kan man kanskje stoppe talestrømmen. Fore eksempel kan du spørre: «Vil du høre hva jeg mener om det du sier?»

Og hva gjør du hvis du selv er en snakker som helst burde lytte litt mer?

– De fleste av oss har en snakker i oss – særlig hvis vi er følelsesmessig overveldet, det vil si veldig lei oss, veldig glade eller veldig sinte, sier Maria Holkenfeldt Behrendt.

– Men kroniske snakkere er sjelden klar over at de er akkurat det. Kjenner du på at du kanskje tilhører denne gruppen, kan du jo for eksempel, når du er sammen med andre, forsøke å legge merke til hvor mye du har hørt om dem og deres problemer, gleder, meninger og bekymringer. Hvor mye kan du faktisk referere fra samtalen? Og hvilke spørsmål kan du huske at du stilte? Og enda viktigere: Har du faktisk lyttet med oppriktig interesse til den andre?

Når alt dette er sagt, mener Maria Holkenfeldt Behrendt også at man ikke bare skal la seg irritere over snakkerne – enten det dreier seg om andre eller seg selv. De kan nemlig også ha mye bra å by på.

– Snakkeren sier ikke bare uinteressante ting. Mange av dem kan være morsomme og se ting på andre måter. Akkurat som de ofte er intellektuelt begavet. De har bare en blind flekk når det kommer til hvor mye tale- og lyttetid de har. Men det kan lytteren hjelpe dem til å bli oppmerksom på. Akkurat som lytteren kanskje kan se inn i seg selv og huske hva som gjorde at hun kom i snakk med snakkeren, og hva det var som gjorde at hun ikke stoppet talestrømmen.

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer