Black Hole/Blank Canvas begynner med et gitarriff som du allerede etter fire sekunder skjønner kommer til å bli en ny Motorpsycho-klassiker. No Evil må være den mest perfekte åpningslåta jeg har hørt på lenge - den setter tonen for plata: energisk, rett på sak, springende og fengende.
Da trommis Håkon Gebhardt forlot Motorpsycho for et år siden, fryktet mange at det var slutten for gruppa som har en enorm tilhengerskare både her hjemme og i utlandet. I stedet tok bassist og vokalist Bent Sæther selv grep om stikkene, og sammen med Hans Magnus Ryen - Snah - understreker han at bandet langt fra er klare for pensjonisttilværelsen.
Rockhistoriker Willy B har uttalt at Motorpsychos betydning for norsk rock ikke kan overvurderes, mye på grunn av bandets bevisste satsing i utenlandske markeder. Det er ingen grunn til å tro at dobbeltalbumet Black Hole/Blank Canvas, vil svekke Motorpsychos sterke posisjon.
Spor to, In Our Tree, følger utmerket opp den knallsterke førstelåta. Allerede etter et par gjennomlyttinger sitter den som ei kule, og tredje gang du hører den tror du at du hører en gammel gull-låt hentet fra Motorpsychos rikholdige katalog. Bandet er definitivt tilbake i god, gammel form - de som mener at Motorpsycho ble for softe og poppete på platen It's a Love Cult, vil nok garantert bli fornøyde nå. Motorpsycho anno 2006 er rufsete, nyskapende, småpsykedelisk og medrivende.
Tekstmessig er Motorpsycho som alltid på topp. Det er ordrikt og overstrømmende, og best er det når Bent på Kill Devil Hills snerrer linjer som "How can you take it? How can you smile? Don't you ever wanna kill it for a little while? You got the downers, I got the crank. I'm going in buddy, let's just play it as if it's a prank."
Plate nummer to fortsetter i samme spor - det er storslått og dynamisk, dog med et noe svakere åpningsspor enn førsteplata. Progelementene er tonet noe ned i forhold til Motorpsychos første utgivelser, selv om man aldri kan hevde at trønderne bedriver streit rock. Her er kaskader av lyd og temposkifter så kjappe at man knapt kan henge med, samtidig får vi nydelige vokalharmonier som motvekt til den herlig strenge snerringen. Nestsiste låt ut er en nydelig akustisk sak - Fury on Earth overrasker i sin enkle neddempethet, og den styggfine plystringa er prikken over i'en.
Black Hole/Blank Canvas er melodiøs, sammensatt, eksperimentell, mektig og magisk - plata viser til fulle hvorfor Motorpsycho tilhører norsk rocks elite. Det er fire år siden vi sist hørte fra Motorpsycho. Det er godt å ha dem tilbake.
