Ufrivillig barnløshet

– Mellom pressriene ropte jeg: «Dette er det kuleste jeg har opplevd!»

Gjennom år med prøverørsforsøk, hormonkurer og gråtetokter, lærte Ane å klistre på seg et smil.

ENDELIG: I tre år prøvde Ane og mannen Tarjei å få barn. Ane forteller om en tung tid. FOTO: Privat
ENDELIG: I tre år prøvde Ane og mannen Tarjei å få barn. Ane forteller om en tung tid. FOTO: Privat Vis mer
Publisert

«Vi kallar sæden hans jødane» er første setning i Ane Barmens nye roman. Om man ikke allerede var trigget av tittelen: «Pappa var nesten på Woodstock», blir man det definitivt nå. Gjennom boken tar Ane oss med gjennom Ruby og Bjørnars utmattende forsøk på å bli foreldre, men også inn i et far-fatterforhold som har fått seg kraftige skudd for baugen, og som fortsetter på kollisjonskurs.

– Jeg skriver om ufrivillig barnløsheten ut fra mine egne erfaringer, sier Ane Barmen (37).

– Jeg følte meg ekstremt ensom da jeg sto oppi det, og kjente ingen som slet med det samme. Jeg lette desperat etter skjønnlitteratur om temaet, for jeg ville så gjerne ha noen å speile meg i.

Prisdryss

Ane er fra Nordfjord. Mor var lærer, far maskinist til sjøs, og Ane beskriver seg som en heldig unge som ble lest for hver kveld, og som var med i alle bokklubber og ble kjørt til biblioteket.

GJØGLER: Ane likte å stå på scenen helt fra hun var liten, og utdannet seg senere til skuespiller. FOTO: Privat
GJØGLER: Ane likte å stå på scenen helt fra hun var liten, og utdannet seg senere til skuespiller. FOTO: Privat Vis mer

Etter hvert vokste det frem et ønske om å fortelle egne historier. Da Ane i 2019 debuterte med ungdomsromanen «Draumar betyr ingenting» gikk hun like godt hen og vant Brageprisen.

– Det var et stort sjokk. Ja, er du gal. Å vinne Brageprisen er jo ikke noe du forventer deg, sier Ane, som er utdannet skuespiller.

Vond prosess

I den nye romanen, «Pappa var nesten på Woodstock», lar hun hovedpersonen Ruby gå gjennom både hormonkurer, tårer og raseriutbrudd, slik Ane selv også har gjort:

– Hormonkurene var helt krise. Det er noe av det verste jeg har opplevd, forteller Ane.

– Jeg var dårlig, deprimert og hadde store humørsvingninger. Fysisk må du sette sprøyter på deg selv, og du må gå til hyppige gynekologiske undersøkelsen.

Hun utdyper.

– Det blir forferdelig lite romantikk, det som skal være rammen rundt å skape et barn. Å bli foreldre blir hardt arbeid som tar opp all tankevirksomhet. Jeg var langt nede underveis, det er det ingen tvil om, og bestemte meg for å skrive om det den dagen jeg var ute av det.

BOK OM BARNLØSHET: Ane Barmen er nynorsk forfatter, og mener nettopp nynorsk er et godt språk for å skrive poengtert. – Man kan ikke gå rundt grøten på samme måte på nynorsk som på bokmål. FOTO: Maria Olivia Rivedal
BOK OM BARNLØSHET: Ane Barmen er nynorsk forfatter, og mener nettopp nynorsk er et godt språk for å skrive poengtert. – Man kan ikke gå rundt grøten på samme måte på nynorsk som på bokmål. FOTO: Maria Olivia Rivedal Vis mer

Lengtet etter bæsj og bleier

Ane møtte Tarjei på videregående da hun var 15 år, og tre år senere ble de sammen. Paret flyttet til Oslo, og i 2014 bestemte de seg for å stifte familie.

– Du begynner å ønske deg barn når du er forsynt på reiser, kino og uteliv, sier Ane.

– Du tenker: Nå har jeg lyst på bæsjebleier og søvnmangel! Det går faktisk an å få lyst til å skifte bæsjebleier.

SAMMEN I STORMEN: Ane er skuespiller og forfatter, Tarjei er lege. Veien mot å blir foreldre har vært lang og humpete. FOTO: Privat
SAMMEN I STORMEN: Ane er skuespiller og forfatter, Tarjei er lege. Veien mot å blir foreldre har vært lang og humpete. FOTO: Privat Vis mer

I ett år prøvde paret via naturmetoden, før de fikk henvisning til utredning og prøverørsbehandling på Rikshospitalet, en prosess som skulle ta tre år.

– Jeg var livredd for å finne at feilen lå hos meg, innrømmer Ane.

– Jeg hadde det på følelsen, og så viste det seg at det var meg. Da kom den verste skamfølelsen. Jeg følte meg ikke som en ekte kvinne siden jeg ikke kunne få barn uten hjelp.

Ane forteller at hun gjorde seg mange tanker, også om forholdet til mannen:

– Der er nesten så du får lyst til å slippe ham fri. Men heldigvis er det mye annet i et forhold enn reproduksjon.

Alle andre ble gravide

Samtidig som Ane og Tarjei strevde, begynte venner rundt dem å få barn. Gang på gang opplevde Ane at bekjente gledestrålende kom og fortalte at de var gravide.

– Å ikke få det til selv er så sårt og vanskelig, og innimellom må du klistre på deg et smil, for du er jo så glad på deres vegne. Men det kan være tøft siden det er så sårt å ikke få det til selv, sier Ane.

Alle syntes å bli gravide, utenom henne. Til og med folk som ikke ville ha barn.

– Jeg greide ikke lese historier om barn som var tatt av barnevernet av den og den grunnen, for det føltes så urettferdig.

I boken gir Ane hovedpersonen en galgenhumoristisk stemme, som i dette utdraget, da Ruby skal til undersøkelse:

Personen som har designa venterommet på kvinne-barn-avdelinga på Rikshospitalet, må vere psykopat. Han eller ho har i alle fall aldri vore ufrivillig barnlaus. IVF-avdelinga deler venterom med barselavdelinga, utan noko form for inndeling eller skiljeveggar. Her sit vi side om side, dei mislukka med dei vellukka, dei som skal på ultralyd og sjå på dei sprell levande babyane inni seg, tett inntil oss med tomme, antisemittiske livmorer.

Ane mener humor har vært en viktig overlevelsesstrategi også for henne selv:

– Man må kunne kødde med det, ellers går man jo under.

Folk spurte mye

I starten fortalte Ane og Tarjei ingenting til venner og familie om prosessen. Men tiden gikk og spørsmålene begynte å komme: Skulle de ikke snart ha barn? Den biologiske klokken tikket, husk! Ane bestemte seg å være ærlig. Selv om hun bare har positive erfaringer med å være åpen, og dermed slapp vanskelige spørsmål, kjenner hun folk som sliter med barnløshet som har fått inngående spørsmål både om hvor mange egg de har tatt ut, og hvorvidt de har tenkt til å fryse ned resten.

– Å slite med å få barn er sårt og personlig, og det rokker ved kvinneligheten din. Men heldigvis har vi veldig fine venner som trådte varsomt. Spesielt de som selv har barn kunne leve seg inn i vår lengsel, og i hvor vondt det er å ikke få det til, siden de selv har opplevd gleden ved å bli foreldre.

I romanen beskriver Ane Rubys forventning hver gang hun tror hun er gravid, og skuffelsen når hun viser seg å ikke være det. Da en venninne spontanaborterer er det nærmest så Ruby blir misunnelig:

Eg har aldri opplevd spontanabort. Ikkje eingong det får eg til.

– Prosessen tar enormt mye krefter og tankeenergi, sier Ane.

– Noen velger å bli sykemeldt når de begynner på hormonene, men for meg var det en velsignelse å jobbe.

Rubys far på flaska

I romanen forteller Ane også historien om Rubys far Theis, som sammen med et knippe rufsete eks-rockere synger i koret «Hard-kor». Theis lever og ånder for hunden og for flaska, og han skuffer Ruby gang på gang når han havner på fylla.

– Jeg skjønte at boken måtte handle om noe større enn barnløshet, og mens jeg skrev trådte det frem en eldre herre med hund. Kanskje han kunne være faren? Og hva skjer med ham om han mister hunden? Som skuespiller er jeg veldig opptatt av det fysiske, og forsøker å beskrive hvordan det er å leve i en kropp som har tålt mye alkohol.

Hun understreker at hennes egen far absolutt ikke er modell for Theis. Det har hun lovet faren å få frem i intervjuer. Derimot har hun puttet mye av seg selv i den eldre mannen:

– Alle har vi driti oss ut og gjort dumme ting. Og mange av hans tanker om foreldreskapet har jeg kjent på selv.

Sjokkerende å bli gravid

For en dag skjedde det. Etter nesten tre år og to prøverørsforsøk fikk Ane endelig beskjeden hun hadde ventet på: Hun var gravid!

Når vi ber henne fortelle hvordan det føltes, blir Ane blank i øynene:

– Jeg tror nesten ikke jeg kan snakke om det uten å gråte. Det var enormt stort. Og veldig sjokkerende samtidig, at det skulle gå bra. Lenge hadde jeg ingen forventning, for det var tryggest å være pessimist, og den første tiden vekslet jeg mellom ekstatisk lykke og usikkerhet over om det kom til å gå.

Hun lyser opp:

– Men inne i andre trimester var jeg delirisk lykkelig. Jeg gikk i de trangeste kjolene jeg kunne finne, og har aldri følt meg så pen!

Utlært i faget

Tarjei var med på fødselen. Han er lege, men siden spesialiseringen hans er hjerte, mener Ane hun selv kunne mye mer om gynekologi enn ham.

– Etter å ha holdt på med dette i nesten tre år føler jeg meg utlært i faget, sier hun med en latter.

– Da fødselen endelig var i gang var jeg klar. Jeg syntes det var dritkult å føde. Mellom to pressrier ropte jeg: «Dette er faen meg det kuleste jeg har opplevd!».

Ingen hemmelighet

I dag er datteren tre år. Når hun er stor nok har Ane tenkt å fortelle henne hvordan hun ble til, og om alt som måtte til før de endelig fikk holde henne i armene sine:

– Vi ønsker ikke noe hemmelighetskremmeri rundt at hun er prøverørsbarn. Det vil være godt for henne å vite at hun er ønsket, og at vi har gått gjennom ild og vann for å få henne.

VENTETID OVER: Etter tre år ble Ane endelig mor, og høsten 2021 venter hun sitt andre barn, også det gjennom prøverørsbehandling. FOTO: Privat
VENTETID OVER: Etter tre år ble Ane endelig mor, og høsten 2021 venter hun sitt andre barn, også det gjennom prøverørsbehandling. FOTO: Privat Vis mer

Høsten 2021 sitter Ane med ny kul på magen, etter nok en prøverørsbehandling. Hun er tre og en halv måned på vei når vi møtes.

– Datteren vår ga mersmak, men jeg grudde meg til hormonkurene. Jeg vet jo hvor tungt det er.

Hun forteller om en vår og sommer som det står respekt av, med ny valp, en treåring, roman under arbeid, parallelt med hormonbehandlingene. På spørsmål om hvordan hun har vært å være i hus med i denne tiden, ler hun:

– Jeg er veldig stolt over at jeg ikke drepte noen! Det var tårer og raseriutbrudd, og jeg holdt meg mye på enerom. Men det hjalp å ha en spinnvill valp og en treåring. Det er ingenting som kan få deg ut av din egen boble som det.

Hun er nøyaktig like lykkelig over denne graviditeten som den første, selv om livet er mer hektisk, og formen var ikke var mye å skryte av i starten:

– Men nå er jeg i 2. trimester og formen er dramatisk bedre. Nå har jeg funnet frem de trange kjolene igjen og gleder meg veldig over den voksende magen og tanken på at jeg skal få kysse på lubne, små babyføtter igjen. Vi føler oss ekstremt heldige!

FAMILIE: Ane Barmen vet hva det vil si å lengte etter å få barn. Og hvordan det føles å endelig bli mor. FOTO: Privat
FAMILIE: Ane Barmen vet hva det vil si å lengte etter å få barn. Og hvordan det føles å endelig bli mor. FOTO: Privat Vis mer

Stress har ingenting å si!

På spørsmål om hun har noen råd å gi til andre som sliter med å få barn, nikker Ane:

– Vær snill mot deg selv. Gi deg litt slack. Unn deg ting. Kjøp den dyre genseren! Og drit i alle som sier at du skal stresse ned. Ingen forskning viser at stress har noe å si. Det er ekstremt provoserende og det siste du vil høre. Folk mener det sikkert godt, og vil sette mot i deg, men de tenker ikke på hvor tilfeldig det er hvem som blir gravide.

Hun legger til:

– Og til dem som kjenner noen som sliter med å få barn vil jeg si: Ikke mas. Gi en klem og si at dette kan vi snakke om, dersom du har lyst. Eller vi kan bare drikke oss drita!

Var nesten på Woodstock

Hun skal ut på turne med Den kulturelle skolesekken med ungdomsboka, innimellom jobben som stemmeskuespiller for lydbøker, dokumentarer og dubbing. Hun understreker at historien om Ruby er en roman, selv om mange situasjoner er basert på egne opplevelser.

– Bjørnar og Ruby er ikke oss. Det er ikke vår historie, sier hun med ettertrykk.

En historie som derimot er sann, er den om en far som nesten var på Woodstock. Ane smiler:

– Det eneste pappa og Theis har felles er at begge nesten var på Woodstock. Jeg har rappet historien fra pappa, med hans velsignelse.

Men der Theis i boken smykker seg med Woodstock-historien så fort han får sjansen, nevnte Anes far den kun én gang – i en bisetning. At han som sjømann var ved den legendariske festivalen og vurderte å gå i land, men avsto, siden han ville mistet jobben.

Nesten er jo det viktigste ordet i tittelen. Dette er jo en roman om folk som nesten får det til.

Ane smiler.

– Men pappa har fortalt at han har angret på det hele livet. At han ikke gikk på festivalen.

MOR: Ane ble mor etter to prøverørsforsøk. I dag venter hun barn nummer to. – Vi har sjelden eller aldri barnevakt. All familie bor jo på Vestlandet, men det hender at venner trår til iblant. FOTO: Privat
MOR: Ane ble mor etter to prøverørsforsøk. I dag venter hun barn nummer to. – Vi har sjelden eller aldri barnevakt. All familie bor jo på Vestlandet, men det hender at venner trår til iblant. FOTO: Privat Vis mer

Ane Barmen (37)

Skuespiller og forfatter.

Aktuell med romanen: «Pappa var nesten på Woodstock» (Gyldendal), inspirert av hennes egne opplevelser med ufrivillig barnløshet, og den tre å lange prosessen med å prøve å få barn. Har tidligere vunnet Brageprisen for ungdomsromanen «Draumar betyr ingenting».

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer