LEVER MED SAVNET: Med tiden har Kjersti bearbeidet savnet av moren, og lever med det. Morens død ble et vendepunkt for hvordan Kjersti selv opplever livet. Foto: Astrid Waller
LEVER MED SAVNET: Med tiden har Kjersti bearbeidet savnet av moren, og lever med det. Morens død ble et vendepunkt for hvordan Kjersti selv opplever livet. Foto: Astrid Waller Vis mer

Miste Mor

- Men så tenker man også at det er patetisk å være 50 år og snakke om at du savner moren din

Da Kjersti mistet sin 78 år gamle mor, opplevde hun at det ikke var rom for sorgen hun bar på.

Kjersti Lie Holtar (54) er gift og har to barn. Hun bor i Oslo og Sør-Afrika, og driver firmaet Isandi.no, som formidler afrikansk håndverk til norske kunder. 

– Jeg går rundt med en stor, usynlig sorg.

Hun trekker ponchoen litt tettere rundt seg. Skutter seg mot kulden utenfor tomannsboligen på Smestad i Oslo. Det er høstlig stillhet i den vakre hagen, men inne i stuen hennes spraker det i farger, mønstre og gjenstander – alle spor etter Kjerstis afrikanske liv, som hun har viet seg til gjennom 30 år.

Først gjennom kultur- og bistandsarbeid, og de siste 18 årene ved å formidle håndverk til norske kunder via firmaet sitt. På fingeren hennes sitter en tung ring med stein. Et spor det også, etter savnet av en mor.  

– Jeg går alltid med et av smykkene hennes på meg.

LES OGSÅ: - Da mamma døde mistet jeg meg selv

Det er fire år siden Kjerstis mor, Inger, døde. 

– Da hun døde, sa en av de faste kundene mine til meg: Du kommer til å tenke på henne hver dag. 

Kunden var i slutten av 50-årene og gjorde det samme selv, med sin mor. Nå, som 54-åring, vet Kjersti at det er sant. Hun vet også at rommet for å sørge over en mor som ble gammel ikke er stort. 

På bloggen sin beskriver hun ettårsdagen etter morens bortgang, på kafé sammen med nye og gamle bekjentskaper, der hun sitter og håper at noen skal spørre: «Hva med din mor?» Da ville Kjersti kanskje fortalt om morens klokskap. Den som gjorde henne til fast samtalepartner.

Rausheten, som fikk henne til å si: «Dra! Det blir til velsignelse for alle!», da Kjerstis far akkurat hadde fått et hjerneslag, og Kjersti, mannen og de to barna stod på farten til sitt første opphold i Afrika. Kunnskapshungeren, den som førte Inger inn i historie- og kristendomsstudier i voksen alder. De skarp-sindige samfunnsanalysene. Humoren.

Men ingen spør lenger. Få spurte allerede da.

- Når foreldrene våre dør tar vi farvel med hele barndommen

«Ett år er lang tid. Og verden går videre. Det er andre sorger, større sorger. Det er andre ting å snakke om, større ting å snakke om. Og livet leves og skal leves blant de levende. Og mor var bare en helt alminnelig mor til en helt alminnelig voksen kvinne med et helt alminnelig liv», skriver Kjersti.

– Foreldrene våre vil alltid ha en unik plass hos oss. Når de dør, rører det ved noe veldig dypt i oss. Vi tar farvel med hele vår barndom, oppvekst og mye av identiteten vår. Da kan det bli ekstra sårende hvis omgivelsene snakker veldig lettvint om det, mener prest og forfatter Steinar Ekvik.

Han har tidligere skrevet boken «Den undervurderte sorgen – Når gamle foreldre dør». 

– Jeg snakket akkurat med en kvinne som beskrev det med at hun fikk en blomst på jobben på torsdagen, men på mandagen forventet alle at alt var som normalt fordi moren hennes var så gammel.

Kjersti er enig.

– Da mor døde, begynte jeg å tenke at vi er mange usynlige kvinner som går rundt med en usynlig sorg. Vi sitter på t-banen og ingen ser oss lenger. Det er en ensomhet i det. Men så tenker man også at det er patetisk å være 50 år og snakke om at du savner moren din, sier Kjersti.

Inger Ellefsen døde i 2012, 78 år gammel.
Datteren Kjersti beskriver det som en usynlig sorg: 
TENKER PÅ MOREN: – Du kan liksom ikke sitte og snakke om sorgen etter moren din. Du skal jo bli ferdig. Det er livets gang. Men jeg tenker fortsatt på henne hver dag. Foto: Astrid Waller
Inger Ellefsen døde i 2012, 78 år gammel. Datteren Kjersti beskriver det som en usynlig sorg: TENKER PÅ MOREN: – Du kan liksom ikke sitte og snakke om sorgen etter moren din. Du skal jo bli ferdig. Det er livets gang. Men jeg tenker fortsatt på henne hver dag. Foto: Astrid Waller Vis mer

LES OGSÅ: Maria (25) mistet moren i kreft

Hun reiser seg, finner Ipad-en og trykker seg frem til Joni Mitchells debutalbum «Blue», og låten «Case Of You». Lette toner av klimprende gitarspill bryter stillheten.

– Tapet over mor kom samtidig som opplevelsen av at livet ble annerledes enn jeg hadde tenkt. Jeg har alltid tenkt at jeg har vært engasjert i de store spørsmålene, i fattigdom og håp …

En ung, lys kvinnestemme fyller rommet.

– Hører du hvor fint hun synger her? Det var meg for tretti år siden. Som henne kvitret jeg i vei, brukte de store ordene. Verden var uten begrensninger, trodde jeg. Og det var mye takket være moren min som støttet opp i bakgrunnen og sa: «Kjersti, du kan alt, du har bare ikke lært det ennå.» 

- 30 år senere prøver jeg på samme måte, for jeg er fortsatt opptatt av at verden skal bli god. Men realiteten er jo at det går ganske dårlig. Jeg står på hodet for å selge varer slik at folk kan få det bedre, og så skjer det politiske avgjørelser jeg ikke kan påvirke som gjør at ting likevel går i den gærne retningen. 

– Hva ville hun sagt?

Kjersti smiler litt. Finner morens kjente formuleringer:

– «Håpet, det gode, det er ikke sikkert det skjer på din vakt, Kjersti». Hun hadde sikkert trukket paralleller til lange historiske linjer, og snakket om tålmodigheten som har forsvunnet i våre liv.

Fra sine mange samtaler med sørgende gjenkjenner Steinar Ekvik godt sorgen i å miste en støttevegg i livet.

– Vi har egentlig aldri råd til å miste noen vi er viktige for, som er glade i oss. Det er en person mindre som vi betyr noe for og som spør hvordan vi har det, sier presten, som oppfordrer til forståelse for at vi sørger forskjellig. 

– På seg selv kjenner man nemlig ingen andre, bare seg selv.

AVHENGIG AV HÅP: Kjersti snakket mye med moren om utfordringene hun møter i grasrotarbeidet i afrikanske landsbyer. – I jobben er jeg avhengig av en smule håp. Det var det mor var for meg, sier Kjersti. Bildet er fra Epupa Falls nord i Namibia.  Foto: Astrid Waller
AVHENGIG AV HÅP: Kjersti snakket mye med moren om utfordringene hun møter i grasrotarbeidet i afrikanske landsbyer. – I jobben er jeg avhengig av en smule håp. Det var det mor var for meg, sier Kjersti. Bildet er fra Epupa Falls nord i Namibia. Foto: Astrid Waller Vis mer

LES OGSÅ: Mannen til Marianne Texmo (44) døde to dager etter at de giftet seg

Sykdommen ble for vanskelig

Inger ble syk allerede da hun var 60 år, men demens-sykdommen PSP var så sjelden at det først var helt mot slutten av livet hennes, 18 år senere, at legene skjønte hva det var. Da hun fylte 75 hadde hun mistet taleevnen. Hun var blitt irrasjonell, men feiring skulle hun ha. I et festpyntet lokale i Larvik satt den eldre jubilanten, som hadde trådd sine barnesko i Bergen.

Hun kunne ikke selv takke for gratulasjoner og gaver, men hadde i sin klokskap instruert sin datter til å være ikke bare toastmaster, men sin mors fulle stemme. Det var da Kjersti leste diktet som hun har tenkt så mye på etter morens død, Hans Olav Hauges «Det er den draumen»: 

Det er den draumen me ber på

at noko vedunderleg skal skje.

«Men hvor», har Kjersti tenkt på i det siste. «Hvor er den draumen nå?»

Sykdommen tok stadig mer av Inger. Hun mistet mimikken i ansiktet, kunne ikke se, munnen klarte ikke å smile. Og Kjersti kom kjørende fra Oslo til Larvik for å besøke mor på sykehjemmet. Satte seg i sengen hos moren, så på hvordan den vesle kroppen foran henne ble mindre og mindre, trakk seg sammen som en liten fugleunge.

– Til det siste ville hun leve. Hun, som var så miserabel. Jeg var i Afrika noen måneder før hun døde, uten mobildekning, så jeg kunne ikke ringe. Men da skrev jeg en lapp til henne: Hva er det du vet som ikke jeg vet. Hvorfor synes du livet er så verdt å leve? 

Det var høstkveld, da Kjersti hadde sittet hos sin mor i fire timer at det plutselig gikk opp for henne hvorfor hun selv kjente en så sterk følelse av fred hver gang hun var her: Det var en helt ikke-kapitalistisk opplevelse. Overalt ellers i livet møtte hun det motsatte: Forventningen om at det som er bra skal vokse. Eller at det som er dårlig må utvikles, forbedres eller i siste instans, dø.

SAVNER MOREN: Kjersti opplevde at om­verdenen ikke forsto hennes voldsomme sorg for moren, som døde i høy alder. Foto: Astrid Waller
SAVNER MOREN: Kjersti opplevde at om­verdenen ikke forsto hennes voldsomme sorg for moren, som døde i høy alder. Foto: Astrid Waller Vis mer

LES OGSÅ: Mistet noen du er glad i?

- Der forlot sjelen henne 

«Og vi enkeltmennesker, med våre forvirrede liv, vi søker stadig sterkere opplevelser, bedre venner, dypere samtaler, morsommere TV-serier, vi måler Likes og Hits og retweets, vi trener hardere, spiser riktigere, forbedrer oss både i kropp, sjel og sinn, følger med på alt som er nytt og skravler stadig høyere i kakofonien av sms-støy. I det hele tatt: Vi søker bedre og sterkere mening med alt vi gjør. Som om det hjalp», skrev hun i ettertid på bloggen.

Men der, i rommet på sykehjemmet hvor moren lå, var det ingenting mer å utvikle. Ingen forventinger, bare et her og nå. 

– Folk sa til meg: Er det ikke slitsomt å kjøre opp og ned Larvik? Nei, det var ikke det. Det var faktisk en fred og en trygghet å komme inn til mor, da jeg først hadde akseptert at det ikke var noe mer for henne å hente. Det var bare den totale kjærligheten, som er uten ord, løfter... den bare er. Den kjærligheten følte jeg hun ga helt til siste åndedrag.

Den siste uken vekslet familien på å være inne hos henne, holde henne i hånda, synge for henne. 

– Endelig trakk hun pusten i et stort sukk, og da tenkte jeg at der forlot sjelen henne. Da vi gikk ut av rommet, kom de elskelige pleierne og pyntet henne: Blusen i kremsilke med gullknapper. Armbåndet hun hadde fått av meg, og som hun var så glad i. Så lukket de øynene som hun ikke hadde klart å se med på lenge. Og da fikk jeg sjokk. For da så jeg at hun fortsatt var vakker, sier Kjersti stille.

LES OGSÅ: Kristian (37) ble alvorlig deprimert etter farens død

I livet tenkte hun alltid på moren som fargen grønn. Grønn i alle slags nyanser. Nå er det grønt rundt henne på et gravsted i Larvik. Men i Kjersti er det enda mange grå dager som ingen spør om.

– Innimellom tenker jeg at jeg må akseptere at håpet ikke skjer på min vakt, og at jeg aldri må tenke at noe er håpløst selv om det ikke skjer akkurat nå. Det hadde nok mor og jeg snakket om. At man bare må gå ut hver dag og gjøre det man skal gjøre. 

Hun smiler litt.

– Så hver dag går jeg ut i hagen og ser på det som gror, liv som sprenger seg fram. Det er min terapi, å godta det hellige, alminnelige livet.

– Det var det mor var, hellig og alminnelig. Jeg tenker at jeg skal prøve å være der selv. Da er det kanskje ikke så vanskelig å bli gammel. Det hellige, alminnelige livet – det er jo helt ålreit.

redaksjonen@kk.no Denne reportasjen står også i KK nr 48, 2016.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: