VISTE FARSKJÆRLIGHET: Den norske polfareren Roald Amundsen tok til seg de to jentene Camilla Carpendale (t.v.) og Kakonita fra Øst-Sibir under en ekspedisjon med polarskuten «Maud» i 1922. FOTO: Anders B. Wilse // Nasjonalbiblioteket // Utlånt av Forlaget Press // Fra boken Kapp Hjertestein
VISTE FARSKJÆRLIGHET: Den norske polfareren Roald Amundsen tok til seg de to jentene Camilla Carpendale (t.v.) og Kakonita fra Øst-Sibir under en ekspedisjon med polarskuten «Maud» i 1922. FOTO: Anders B. Wilse // Nasjonalbiblioteket // Utlånt av Forlaget Press // Fra boken Kapp HjertesteinVis mer

Roald Amundsen og Sibir-jentene:

- Meningen var at Camilla bare skulle være der for en tid. Kakonita var ment for livet

Historien om Amundsen og «eskimo-pigene» brukes ofte til å definere ham som kald og kynisk. Men er den et bevis på det motsatte?

«De går aldeles fortrinnli me våre 2 tsjuktsjere – Kakot & Kakonetta. Han er nå helt jemme så han vasker åp m.m. Hun er en pussig liten onge – gresseli stygg – forferdeli usjikkeli, men ytterst komisk. Vi kappes åm å sjemme henne bort. Hun går alt i huse å jør sei mærkeli me sine 4 a 5 år. Hun vaskes vær aften åver hele skråtten. Når hun så ær færi å fint frisert kåmer hun ut i byssa får å vise sei får ’bestefar’. Hun er nesten helt fri får sår nå.».

Slik lyder et dagboknotat fra polfarer og eventyrer Roald Engelbregt Gravning Amundsen, skrevet mens han var om bord på skipet Maud ved kysten av Sibir tidlig i 1921. Ti år tidligere hadde polarforskeren ledet den aller første ekspedisjonen som nådde Sydpolen. (PSST: ikke la deg forvirre av skriftspråket i dagboknotatene - Amundsen var tilhenger av å bruke en såkalt ortofon skrivemåte - en lydrett skrivemåte - slik at skriftspråket i stor grad tilsvarte uttalen av språket.)

PÅ SYDPOLEN: Den 14. desember 1911 nådde Roald Amundsen og hans Fram-besetning Sydpolen - som de første menneskene som hadde satt sine føtter på det sydligste punktet på jordkloden. Dette bildet ble tatt to dager senere. Fra venstre: Roald Amundsen, Oscar Wisting, Sverre Hassel og Helmer Hanssen. FOTO: NTB Scanpix
PÅ SYDPOLEN: Den 14. desember 1911 nådde Roald Amundsen og hans Fram-besetning Sydpolen - som de første menneskene som hadde satt sine føtter på det sydligste punktet på jordkloden. Dette bildet ble tatt to dager senere. Fra venstre: Roald Amundsen, Oscar Wisting, Sverre Hassel og Helmer Hanssen. FOTO: NTB Scanpix Vis mer

Det er flere verk som tar for seg Roald Amundsens eventyrlige liv. Blant annet har forfatter Tor Bomann-Larsen skrevet «Roald Amundsen - En biografi» (1995), forfatter og filmskaper Alexander Wisting har gitt ut biografien «Roald Amundsen - Det største eventyret» (2013), og nå sist ut har forfatter Espen Ytreberg skrevet sakprosafortellingen «Kapp Hjertestein» (2018). I februar 2019 kom spillefilmen «Amundsen» skrevet av Ravn Lanesskog og regissert av Espen Sandberg.

Felles for dem alle er at de beskriver og omtaler den unike historien om den tøffe eventyreren, som på begynnelsen av 20-tallet tok til seg to små jenter fra Sibir.

Kort fortalt er historien denne: I februar 1921 overlater tjutksjeren Kakot sin fire år gamle, morløse, datter Kakonita til Amundsen, i det han selv drar i land for å lete etter en ny kone. Kakot har ikke gitt uttrykk for når han eventuelt kommer til å returnere, og dermed skjer en «hurtigadopsjon» om bord på Maud. Amundsen knytter seg raskt til fireåringen, og bestemmer seg for å ta henne med tilbake til Norge. Men for at lille Nita, som han kaller henne, ikke skal føle seg ensom, får Amundsen polfarer-makkeren Oscar Wisting til å finne «et søsken» til henne.

Valget faller på den noen år eldre jenta Camilla Carpendale. Hun er datter av Charles Carpendale fra Australia, som har giftet seg med Camillas tsjuktsjermor Pung-I Tonanink (omtalt som Pangaya i Ytrebergs bok) og bosatt seg på Østkapp. Sammen har paret fått ni barn. Charles ser på dette som en mulighet for at et av hans barn skal få en vestlig utdannelse. Sommeren 1921 legger Amundsen, deler av besetningen og de to jentene på ferd i retning Norge. Men oppholdet i Norge skal vise seg å bli noe kortere enn forventet.

EVENTYREREN: Roald Amundsen ble født 16. juli 1872 på Borge i Østfold. Den eventyrlystne mannen skulle bli en av Norges store helter - blant annet fordi han ledet første ekspedisjonen som nådde frem til Sydpolen i desember 1911, og for å ha seilt Nordvestpassasjen for første gang i 1903. FOTO: NTB Scanpix
EVENTYREREN: Roald Amundsen ble født 16. juli 1872 på Borge i Østfold. Den eventyrlystne mannen skulle bli en av Norges store helter - blant annet fordi han ledet første ekspedisjonen som nådde frem til Sydpolen i desember 1911, og for å ha seilt Nordvestpassasjen for første gang i 1903. FOTO: NTB Scanpix Vis mer

LES OGSÅ: Lille Michel (3) og broren Edmond (2) mistet faren da det storslåtte skipet Titanic sank i 1912

- Jei tror hun elsker ’bettepappa’

«Jei har i den anledning helt tatt til mei Kakonita. Jei ær blit gla i henne å vil nødi se henne i hennene på en stemor. Jei arbeider i mit ansikts sved med hennes utslet. Nå gnir jei henne bare inn me mel måren å aften, å ser de fåreløpig bra ut», skriver Amundsen i dagboken.

For når lille Kakonita, som raskt får kallenavnet Nita av Amundsen, kommer om bord på Maud i februar 1921 er hun veldig syk og får pleie av Amundsen og de andre medhjelperne hans. De steller utslettet på kroppen hennes, de mater henne, lager spesialsolbriller til henne slik at hun skal takle polarlyset bedre og syr antrekk til henne.

Nære bånd knyttes mellom den ugifte polarhelten og den lille jenta.

To måneder senere noterer han seg i dagboken: «Kakånitta – min lille pleiedatter – er nesten helt fri for sår. Jei tror hun elsker ’bettepappa’».

Det går ikke lang tid før Amundsen forstår at lille Nita kunne ha trengt sosialt samvær med noen på sin egen alder. Makker Oscar Wisting reiser til Østkapp, og her gjør han en avtale med handelsmannen Charles Carpendale om å ta med seg hans datter Camilla Carpendale tilbake til Maud.

«I emd ve 4 tiden kåm W. tilbake fra Østkap å brakte en a Carpendale´s døtre me. Hun er en jennem søt pike, stille å roli dærtil ganske pen. Ca 10 år. De ær min mening å senne henne jem me Kakonita å få dem begge vel åpdradd. Den viltre lille Nita har alt fullstendi tat kommandoen, men de ser ut, såm de skal gå ganske bra. Den eldre er svært stille å roli å retter sei ganske enkelt etter den lille.».

Da Camilla ankom Maud var planen altså at hun skulle være et slags selskap for Kakonita. Ifølge forfatter og filmskaper Alexander Wisting, som holder på å utvikle et filmmanus på jentenes historie, var det aldri Amundsens plan i utgangspunktet å ta til seg to pleiedøtre. Men slik ville altså skjebnen det.

- Amundsen sitter der oppe, båten ligger fast, og han har mange inuitter ombord. Amundsen hadde et svært positivt forhold til inuittene gjennom mange års erfaring fra deres livsområder. Han følte seg nok ofte nærmere dem, enn han følte seg i vestlig sivilisasjon. Det er sånn jeg tolker Amundsen gjennom hans egne berettiger og dagbøker, og det er sånn jeg hørte om ham fra min bestefar Thorbjørn, som kjente Amundsen og opplevde ham. Han hadde ikke holdningen til vestlige kolonialister i det hele tatt. Heller stikk motsatt. Han var i opposisjon til datidens ånd, forklarer Wisting til KK.

BLE SOM SØSKEN: Camilla og lille Nita fotografert i isødet. Legg merke til solbrillene som det er sannsynlig at mennene om bord på Maud har laget til de to jentene. FOTO: Utlånt av Forlaget Press // Fra boken Kapp Hjertestein
BLE SOM SØSKEN: Camilla og lille Nita fotografert i isødet. Legg merke til solbrillene som det er sannsynlig at mennene om bord på Maud har laget til de to jentene. FOTO: Utlånt av Forlaget Press // Fra boken Kapp Hjertestein Vis mer

Etter å ha overvintret med Maud på Kapp Serdsje Kamen, på vestsiden av Beringstredet, var tiden kommer for å få skipet ut av isen og sette kursen mot fastlandet.

I mai 1921 noterte Amundsen følgende i dagboken:

«Jeg har nemli bestemt mei til å ta min lille snupp me mei sell. Jei ær svært gla i henne å hun i mei, så de ville bli et savn får ås begge å sjilles.»

Når de ankommer Seattle den aller siste dagen i august 1921, etter utallige etapper underveis, blir de tatt imot av norske Elise Wisting, kaptein Oscar Wistings kone (Elise og Oscar Wisting er for øvrig oldeforeldrene til forfatter Alexander Wisting, journ.anm.)

Hun går inn i en slags barnepikerolle for de to Sibir-jentene. Elise og barna knytter etter hvert også sterke bånd, og under oppholdet i Seattle, på USAs vestkyst, tar Amundsen med seg Nita, Camilla og Elise Wisting på kino, i dyreparker og nærliggende fornøyelsesparker. Det er tydelig at den nesten 50 år gamle mannen trives i lag med barna - noe også Elise Wisting gjør.

«Det er de to nydeligste smaapiger, den eldste Kamilla, saa rolig, vakker og snil, den lille Kakonita saa vildter. Jeg tror vi skal finne ut av det med hverandre.», skriver Elise Wisting siden i et brev til Amundsen-familien.

NÆRE BÅND: Elise Wisting, kaptein Oscar Wistings kone, fikk i oppdrag fra Roald Amundsen å passe på jentene - både under oppholdet i Seattle og New York, og også i Norge. FOTO: Privat // Utlånt av Alexander Wisting
NÆRE BÅND: Elise Wisting, kaptein Oscar Wistings kone, fikk i oppdrag fra Roald Amundsen å passe på jentene - både under oppholdet i Seattle og New York, og også i Norge. FOTO: Privat // Utlånt av Alexander Wisting Vis mer

- Elise kom over da de kom til Seattle i 1921, etter at de har kommet ut av isen. Delvis fordi skuta skal skalpelleres og delvis fordi Amundsen må skaffe mer penger. Så han reiser rundt og holder foredrag. Grunnen til at han sender bud på nettopp Elise, er nok fordi han nok så på henne som en ansvarlig person, forklarer forfatter Alexander Wisting, som altså er Elises oldebarn.

Ifølge ham var hun også spesielt motivert for oppdraget av én spesiell - og personlig - grunn. Da ektemannen Oscar var på Sydpolen mistet hun nemlig tre barn.

- Hun fikk to tvillinger som Oscar aldri så fordi han var på Sydpolen. De ble født etter at han dro, og døde mens han var ute. Eldstedatteren, Ruth, var bare 10 år da hun døde som følge av en meslingepidemi. Dette var selvsagt svært sårt for henne, og hun var nok samtidig også lei av ektemannens fravær med sine polarferder. Hun ble i prinsippet barnepike for de to barna, fordi Amundsen var nødt til å reise rundt for å samle inn penger til ekspedisjonen. Jeg tror ikke Amundsen ønsket å «slenge fra seg» barna i utgangspunktet, men han var nødt til å reise rundt. Det var kjemi mellom Elise og barna med en gang, og jeg tror min oldemor så på Kakonita som en erstatning for datteren Ruth, forklarer Alexander Wisting til KK.

MASSIV OPPMERKSOMHET: Dette bildet er tatt på kaia i Seattle i 1921. Lille Nita i midten, omringet at «storesøster» Camilla og «Bettepappa» Roald Amudsen. Sjåføren i bakgrunnen. FOTO: Utlånt av Forlaget Press // Fra boken Kapp Hjertestein
MASSIV OPPMERKSOMHET: Dette bildet er tatt på kaia i Seattle i 1921. Lille Nita i midten, omringet at «storesøster» Camilla og «Bettepappa» Roald Amudsen. Sjåføren i bakgrunnen. FOTO: Utlånt av Forlaget Press // Fra boken Kapp Hjertestein Vis mer

LES OGSÅ: Fire norske kvinner var om bord på Titanic under den skjebnesvangre jomfruturen - bare tre av dem overlevde

Utmerket seg som mønsterelever på den norske skolen

Før ferden gikk videre mot Norge med skipet DS Stavangerfjord, som frekventerte mellom Norge og Amerika i perioden 1918 til 1964 (med et lite opphold under andre verdenskrig da det ble brukt som losjiskip for tyske soldater), ble det gjort et lite pit stop i storbymetropolen New York.

Den norske polfareren hadde allerede fascinert en hel verden, og spesielt amerikanerne, og verdenspressen kastet seg over Amundsen og «den lille familien». Bilder av polfareren og inuittbarna, ikledd karakteristiske pelsklær for anledningen, gikk verden rundt.

- De reiste på denne famøse turen til New York, som det finnes mange filmsnutter fra. Elise var med som en blanding av kapteinens kone og en ganske voksen barnepike. På den turen der, som varte over noen uker, så rakk hun å bli nært knyttet til barna. Hun tok med jentene tilbake til Norge med DS Stavangerfjord. Amundsen var ikke med, forteller Alexander Wisting.

I NEW YORK: Roald Amundsen tok jentene med på kino og til fornøyelsesparker under besøket i New York. Her fra et utkikkspunkt på Manhattan skyline. FOTO: Utlånt av Forlaget Press // Fra boken Kapp Hjertestein
I NEW YORK: Roald Amundsen tok jentene med på kino og til fornøyelsesparker under besøket i New York. Her fra et utkikkspunkt på Manhattan skyline. FOTO: Utlånt av Forlaget Press // Fra boken Kapp Hjertestein Vis mer

Vel hjemme i Norge innlosjeres de to inuittjentene hos Leon Amundsen, Roald Amundsens to år eldre bror. Han bor sammen med kona Aline og barna Nicolay (født 1904), Gustava (født 1905) og Aline (født 1909) i villaen «Uranienborg» (oppkalt etter området «Lille Uranienborg» i Kristiania hvor Roald, Leon og de andre Amundsen-brødrene vokste opp) ved Bunnefjorden, på Svartskog i Oppegård.

På forhånd har Roald Amundsen sendt instruksjoner vedrørende de to jentenes opphold til sin bror.

«Du må endeli passe på, at den som skal stelle dem, blir gla i dem. Uten de – nytter de ikke. Å framfåralt snak ikke hårt til dem. De ær ganske unødvendi. Å slå dem ville være en fårbrydelse. Jei vet dere alle vil bli frykteli gla i dem. Skaf dem goe lauparsko eller beksømstøvler så di alltid ær tørre på føttene. De er meget vikti, da de har let får å bli fårkjølet.».

Den 1. november 1922 blir Camilla og Kakonita Amundsen innskrevet som elever ved Bålerud skole.

- Kakonita og Camilla gikk på den lokale skolen og de utmerker seg nok ved å prestere veldig godt. Motivasjonen deres var høy. Fra før snakker Camilla både inuittspråk, fransk og engelsk. Sånn sett var hun flerspråklig veldig tidlig, og dro nok med seg Kakonita i den samme banen. Begge jentene beviser med andre ord litt av det Amundsen tenker, at inuittene med sine egenskaper for overlevelse under ekstreme forhold var overlegne oss i vesten. Med utdannelse kunne de prestere hvor bra som helst, forklarer Wisting til KK.

«Jentene var blant de beste i sine klasser på skolen, og de fikk et meget godt skussmål av lærerinnen Magda Huseby. Jentene ble meget populære, og fikk flere venninner blant jevnaldrende på Svartskog. Det fortelles at Kakonita var plaget av varmen om sommeren, og for å kjøle seg laget hun en kulp ved bekken som renner gjennom haven til Roald Amundsens eiendom. Her kunne hun sitte i lange stunder og nyte det kjølige bekkevannet», skrev lokalhistoriker Willy Østberg i en artikkel som sto på trykk i Aftenposten i 1999.

Rundt to måneder etter at Amundsen hadde tatt farvel med Camilla og Kakonita i New York, ble «bettepappa» og de to jentene endelig gjenforent - på norsk jord.

«Amundsen kom etter fra Amerika til Uranienborg tidlig i mars 1922. I tida de bodde sammen da, gjorde han slike ting som en far gjør med barna sine. Amundsen holdt strengt på at jentene ikke skulle gå på egenhånd utenfor eiendommen, men i følge med ham kunne de dra vidt omkring. Amundsen lagde dukker til jentene, lærte dem å gå på ski, akte med dem og tok dem utover Bunnefjorden på snørefiske. Ofte gikk de tre på tur opp skråningen bak huset og inn i skogen. De hadde en utvalgt åpen glenne de kalte blomsterjordet, der jentene kunne plukke med seg blomster, og der Amundsen fortalte dem navnene på det som vokste. Selv om han ikke hadde for vane å lage mat på Uranienborg, serverte Amundsen dem grøt og bacalao til middag», (utdrag fra «Kapp Hjertestein», skrevet av Espen Ytreberg).

EKSPERT: Forfatter og filmskaper Alexander Wisting har skrevet biografien «Roald Amundsen - Det største eventyret» som kom ut i 2013. Han er i planleggingsfasen av en film om Amundsen og de to inutittjentene. FOTO: Kagge forlag
EKSPERTEN: Forfatter Tor Bomann-Larsen har skrevet boken «Roald Amundsen - En biografi» som kom ut i 1995. FOTO: NTB Scanpix
EKSPERTEN: Espen Ytreberg har skrevet sakprosafortellingen «Kapp Hjertestein» som kom ut i 2018. FOTO: Forlaget Press

Men Roald Amundsen var en travel mann, med mange jern i ilden. Etter bare to uker på Uranienborg reiser han tilbake til Amerika, hvor målet var å få sin nye gesjeft på vingene. Han drømte nemlig om å fly over Ishavet og Nordpolen med luftskipet Norge til Alaska. Det skulle gå halvannet år før Amundsen så Nita og Camilla igjen.

«Det meste av tida bodde jentene med andre ord på Uranienborg uten Amundsen. Den skjebnen delte de med Amundsens slekt, hans tre brødre og deres familier. På samme måte som jentene måtte leve med at ekspedisjonene og foredragsturneene tok det meste av tida til Amundsen, måtte familien hans det også. Det betydde samtidig at Amundsen var avhengig av at nettverket hans ordnet det meste på hjemmebane, også barnepass. I noen perioder ble løsningen at Nita og Camilla bodde hos Elise Wisting i Horten, men det meste av tida tilbrakte de på Uranienborg. Det var særlig kvinnene i Amundsens nettverk som tok ansvaret for dem der. De ga jentene mat, var med dem i hverdagen, sendte dem på skolen og mellom seg», (utdrag fra «Kapp Hjertestein», skrevet av Espen Ytreberg).

PÅ URANIENBORG: Dette fotografiet er hentet fra en kort videosnutt tatt av jentene i Norge. Her er de fotografert i karakteristiske polantrekk for anledningen. På den tiden var det flere som omtalte dem som «eskimo-pigene». Bunnefjorden i bakgrunnen. FOTO: Utlånt av Forlaget Press // Fra boken Kapp Hjertestein
PÅ URANIENBORG: Dette fotografiet er hentet fra en kort videosnutt tatt av jentene i Norge. Her er de fotografert i karakteristiske polantrekk for anledningen. På den tiden var det flere som omtalte dem som «eskimo-pigene». Bunnefjorden i bakgrunnen. FOTO: Utlånt av Forlaget Press // Fra boken Kapp Hjertestein Vis mer

- Jentene opplevde nok de årene de var i Norge som svært innholdsrike - og svært opprivende til slutt. Men først og fremst tror jeg at de følte at de hadde vært tilknyttet en mann som var veldig glad i dem. I tillegg ble de også veldig knyttet til min oldemor Elise. De bodde selvfølgelig store deler på Bålerud hos Leon og hans familie, men tilbrakte så å si alle ferier og høytider i Horten hos Wisting-familien. Bestefaren min og Camilla var omtrent like gamle, og ble svært godt kjent, forteller Alexander Wisting, som har hatt flere samtaler med sin nå avdøde bestefar Thorbjørn Wisting om Amundsen og inuittjentene.

Wisting påpeker at Roald Amundsen ble som en slags bestefarfigur for jentene. Han var en godt voksen mann, og begge hadde jo i utgangspunktet hver sin far i isødet på Tsjuktsjerhalvøya og Østkapp.

- Jeg tror nok ikke at Amundsen tenkte at det var han som skulle oppdra dem, men at han skulle være den som overøste dem med gaver, og var en som tok dem med seg på turer. Dette var jo en tid da det ikke fantes et begrep som het alenepappa. Det var jo ingen som var det. Barneoppdragelse var noe en mor drev med, så han hadde ikke noe øvelse på dette her. Han hadde nok kun sin egen barndom og oppdragelse å gå ut ifra. Men husk på at han hadde to familier rundt seg på Bålerud. Jeg tror han tenkte at der kunne han gi dem verdens beste liv. Det var et slag eget land på Svartskog. Amundsen-land. Så han hadde nok en formening om at dette var et veldig trygt liv for dem, sammenlignet med hva de kom fra, mener Alexander Wisting.

VENNSKAP: Camilla og Nita bodde store deler av oppholdet i Norge på Bålerud hos Leon Amundsen og hans familie, men tilbrakte så å si alle ferier og høytider i Horten hos Wisting-familien. Her med den jevnaldrende gutten Thorbjørn Wisting - som er forfatter Alexander Wistings bestefar. FOTO: Privat // Utlånt av Alexander Wisting
VENNSKAP: Camilla og Nita bodde store deler av oppholdet i Norge på Bålerud hos Leon Amundsen og hans familie, men tilbrakte så å si alle ferier og høytider i Horten hos Wisting-familien. Her med den jevnaldrende gutten Thorbjørn Wisting - som er forfatter Alexander Wistings bestefar. FOTO: Privat // Utlånt av Alexander Wisting Vis mer

LES OGSÅ: Danske Dagmar fikk betalt for å ta vare på spedbarn - drepte dem noen timer etter at hun tok over omsorgen

Amundsen så det ikke lenger som mulig å beholde de to jentene i Norge

Men etter en frydefull og tilsynelatende god periode i Norge hos familie, slektninger og venner av Roald Amundsen opphører brått idyllen.

Roald Amundsen slår seg selv konkurs i 1924. Han har overført villa Uranienborg til sosietetskvinnen Kristine «Kiss» Elisabeth Bennett fra Trondheim, som han var stormende forelsket i gjennom 1910- og 1920-tallet, og ikke minst har forholdet med storebroren Leon kjølnet på bakgrunn av den økonomiske situasjonen.

- Det er en vanskelig periode i Amundsens liv. Fra glansdagene og til hans komplette breakdown på midten av 20-tallet. Konkursen i seg selv er ikke så dramatisk. Han blir ikke slått konkurs, men han slår seg selv konkurs. Dette gjør han slik at broren Leon ikke skal få alt sammen. Oppvasken mellom brødrene er ikke så veldig pen, men den kan sees fra begge sider, forklarer Alexander Wisting til KK.

I 1924 blir det fattet en beslutning som skulle få store konsekvenser for Nita og Camilla. Amundsen så det ikke lenger som mulig å beholde de to jentene i Norge. Planen var å sende dem tilbake til isødet.

I et intervju med avisen Tidens tegn, som eksisterte fra 1910 til 1941, uttalte han følgende det samme året han ble slått konkurs:

- Gjerne vilde jeg jo ha beholdt de to pleiebarna mine, men det lot sig ikke ordne. Det var nu et experiment det ogsaa. Ser De, folk oppe i Nome og paa de kanter vil ikke indrømme at eskimoene er utviklingsdyktige, det er en gjængs forestilling at de bare kan hæves til et visst utviklingsnivaa – dit og ikke længer.

Ordet «experiment» er siden blitt en betegnelse som Amundsen i ettertid må ha angret på at han brukte. For utad virket det nettopp som at den barske eventyreren hadde sett på det hele som nok et prosjekt. Dette har i ettertid fått både forfattere og journalister til å omtale ham som en kald mann - med både ispanser og frosset hjerte (sistnevnte beskrivelse er for øvrig er tittelen på en dokumentarfilm om Amundsen som kom ut i 1999).

Skal vi tro forfatter Alexander Wisting er det så langt fra sannheten som du kan få det. Han mener at Roald Amundsen var uhyre dårlig på adskillelser, og at et godt eksempel på dét blant annet er at han store deler av voksenlivet forsørget sin egen barnepike Betsia «Betty» Andersson.

- Han var nok veldig sentimental på de nære tingene. Derfor må det ha vært ekstremt vanskelig for ham å skille seg med disse jentene. Jeg kan ikke tenke meg at det var noe lett eksperiment for ham. Jeg tror det fra Amundsens side var veldig velment, og den perioden det var på sitt beste var det fantastisk, men da det raknet må det ha vært ekstremt tøft for alle involverte. Amundsen viste jo ikke følelser offentlig, så det er jo vanskelig å si hvordan han egentlig reagerte på dette, sier Alexander Wisting, og legger til:

- Historien om Kakonita og Camilla brukes ofte til å definere Amundsens personlighet – for å fortelle at han var en kald og kynisk person som likte å eksperimentere med folk. Ga blaffen i mennesker. Jeg mener denne historien egentlig er et bevis på det motsatte.

Wisting er overbevist om at Amundsens utsagn om at han betegnet det hele som et eksperiment, var en måte å takle den vonde adskillelsen på.

- Til en viss grad tror jeg alle mennesker trenger å beskytte seg selv, når man opplever opprivende ting i livet. Og dette var nok noe av det mest opprivende Amundsen hadde opplevd. I tillegg til det å miste eierskapet sitt eget hjem i konkursen, og å måtte være avhengig av andre. Mangemillionæren og oppdageren Lincoln Ellsworth sa en gang noen sånt som at at: «Roald Amundsen omga seg med et ispanser, men under banket et varmt hjerte», forklarer Wisting.

«Da Roald Amundsen brøt med sin bror, ofret han samtidig sin datter», skriver forfatter Tor Bomann-Larsen i sin bok «Roald Amundsen - En biografi» (1995).

Til KK utdyper Bomann-Larsen bakgrunnen for beskrivelsen i biografien:

- Det er riktig at han selv omtalte det hele som et eksperiment. I realiteten handlet det om en adopsjon i den yngstes tilfelle (hun var foreldreløs). Da Amundsen gikk konkurs returnerte han adoptivdatteren til isødet. At det var mulig, sier mye både om Amundsen og den tiden han levde. I dag ville man ikke kunne sende fra seg et lite adoptivbarn med den forklaring at man har begjært seg selv konkurs. Når samtiden lot til å akseptere begrunnelsen, må det ha hatt sammenheng med Kakonitas etniske opprinnelse. Hva handlingen sier om Amundsens karakter får den enkelte vurdere, påpeker han.

Forfatter Espen Ytreberg, mannen bak sakprosafortellingen «Kapp Hjertestein» (2018), sier til KK at han tror at det hele tiden lå i kortene at Camilla etter hvert skulle reise tilbake til sin far Charles Carpendale og resten av familien på Østkapp.

- Til det siste så tror jeg tanken opprinnelig var at Camilla skulle tilbake, mens Nita skulle bli. Så var Amundsens samtidige konkurs og brudd med særlig Leon i 1924 at begge ble sendt tilbake. Jeg tenker at eksperimentmotivet var reelt - selv om vi samtidig her må gi rom for flere og noe motstridende motiver, sier Ytreberg og henviser til betraktninger han gjør i kapittelet Hillerød, Horten, Uranienborg:

«Amundsens biografer har ikke villet ta eksperimentbegrunnelsen for tilbakesendelsen alvorlig fordi Amundsen viste ekte følelser overfor jentene, men det ene trenger ikke utelukke det andre. Avgjørelsen om å sende jentene tilbake hadde flere begrunnelser som kunne sprike innbyrdes. Eksperimenttanken var verken mer eller mindre enn én av dem. Samtidig kan Amundsen ha framhevd den fordi andre og vel så sentrale grunner var vanskelige å stå for offentlig. Slik sett hadde eksperimentbegrunnelsen hans et preg av bekvemmelighetsargumentasjon. Den skjulte to andre og nært beslektede grunner for å sende jentene tilbake: den vanskelige økonomien Amundsens konkurs skapte, og sammenbruddet i nettverket hans».

LES OGSÅ: Et slags reisebrev: Fra Auschwitz til Stavernfestivalen

Charles Carpendale blir nå den tredje farsfiguren i lille Nitas liv

Etter å ha tilbrakt noen måneder hos Elise Wisting og familien i Horten sørger Gustav Amundsen, Roalds fire år eldre bror, for at de to jentene kom seg over Atlanteren og tilbake til Østkapp.

Forfatter Wisting har vært i kontakt med slektninger av Camilla, som har bekreftet at de to jentene forble sammen. Camillas far, Charles Carpendale, så ikke noen annen løsning enn å ta Kakonita til seg.

- Charles Carpendale kunne ikke under noen omstendigheter levere Kakonita tilbake til faren Kakot. Han hadde i utgangspunktet ikke hatt et spesielt positivt syn på Kakot, og Camilla og Kakonita var jo blitt søsken, forklarer Alexander Wisting til KK.

STOR BARNEFLOKK: Handelsmannen Charles Carpendale hadde ni egne barn, deriblant Camilla Carpendale, og tok til seg Kakonita Amundsen da de kom tilbake til Østkapp i 1924. FOTO: Privat // Utlånt av Kagge Forlag // Fra boken Roald Amundsen - Det største eventyret
STOR BARNEFLOKK: Handelsmannen Charles Carpendale hadde ni egne barn, deriblant Camilla Carpendale, og tok til seg Kakonita Amundsen da de kom tilbake til Østkapp i 1924. FOTO: Privat // Utlånt av Kagge Forlag // Fra boken Roald Amundsen - Det største eventyret Vis mer

Nibarnsfaren Charles Carpendale blir nå den tredje farsfiguren i lille Nitas liv.

Etter hvert flykter Charles, kona og den store barneflokken med kajakker over Beringstredet, som følge av den russiske revolusjon, i håp om å få oppholdstillatelse i Amerika. Når dette ikke går gjennom flykter de videre til Canada, hvor de til slutt blir tatt inn i landet. Her etablerer Carpendale-familien en hønsefarm.

Tor Bomann-Larsen henviser til et relativt krast brev handelsmannen Charles Carpendale sendte til Amundsen sommeren 1926. Også forfatter Wisting refererer til dette brevet i biografien sin.

Budskapet er at han ikke kan forstå hvordan Amundsen kunne sende Nita tilbake - ei heller etterlate henne.

«Det ville ha knust Nitas lille hjerte om hun ble etterlatt; hun var redd for Kakoot, hverken kunne eller ville snakke til ham og under de rådende tilstander rundt der vi var ville jeg ikke etterlatt en hund der, barnet er det beste jeg noen gang har truffet og elsket av alle hun kommer i kontakt med: Hva vil du skal skje med henne? Folk sier at du har forandret deg; men jeg liker å huske den Amundsen jeg kjente fra Øst Kapp og vil aldri tro, før du skriver meg det endelig, at efter å ha lært lille Nita den hvite manns måter å spise maten etc., at du virkelig har ment jeg skulle sende henne tilbake...».

Samme år skriver en lokalavis i Poulsbo, i nærheten av Seattle i USA, at den berømte polfareren møtte sine adoptivbarn igjen. Da var Amundsen på foredragsturné i Amerika, og Charles Carpendale må ha fikset det slik at Nita og Camilla fikk se «bettepappa» igjen.

- I 1926 arrangeres det helt åpenbart et møte hos en norsk forretningsmann i Amerika. De blir intervjuet i avisen og et bilde av dem dukker opp. Til Charles Caprendale har Amundsen med seg et signert flagg fra luftskipet Norge. Dette er nok siste gang Amundsen fysisk møter de to jentene. Det er nemlig bare litt over ett år før han dør, forklarer Wisting til KK.

GJENFORENT: I 1926 møtte Roald Amundsen sine tidligere pleiedøtre Camilla og Kakonita igjen i Amerika. Dette bildet ble trykket i en amerikansk avis. FOTO: Faksimile // Utlånt av Kagge Forlag // Fra boken Roald Amundsen - Det største eventyret
GJENFORENT: I 1926 møtte Roald Amundsen sine tidligere pleiedøtre Camilla og Kakonita igjen i Amerika. Dette bildet ble trykket i en amerikansk avis. FOTO: Faksimile // Utlånt av Kagge Forlag // Fra boken Roald Amundsen - Det største eventyret Vis mer

Vinden har nemlig snudd for polarhelten Roald Amundsen. Den tidligere nevnte forretningsmannen Lincoln Ellsworth har lovet å finansiere flyprosjektet Amundsen lenge hadde drømt om å gjennomføre. Våren 1925 gjorde Amundsen og hans kompanjonger suksess med å fly fra Svalbard og over mot Nordpolen, og året etter, i mai 1926 utførte Amundsen og besetningen den aller første flyvningen over polhavet med luftskipet Norge. Igjen var Roald Amundsen Norges største folkehelt og eventyrer.

Samtidig med flybragdene har Roald Amundsen også rukket å forelske seg i Elisabeth «Bess» Magids fra Alaska. I likhet med Amundsens to tidligere flammer, Sigrid «Sigg» Castberg og Kristine Elisabeth «Kiss» Bennett, er også hun gift.

En skilsmisse blir tatt ut, og planen er at «Bess» skal flytte til Norge. Ifølge forfatter Wisting skal det også ha blitt gjort en avtale med Charles Carpendale om at pleiedatteren Nita skal flytte hjem igjen til Norge.

LUFTSKIPET NORGE: I mai 1926 utførte Amundsen og besetningen den aller første flyvningen over polhavet med luftskipet Norge. Igjen var Roald Amundsen Norges største folkehelt og eventyrer. Dette bildet er tatt ved Spitsbergen i mai 1926. FOTO: NTB Scanpix
LUFTSKIPET NORGE: I mai 1926 utførte Amundsen og besetningen den aller første flyvningen over polhavet med luftskipet Norge. Igjen var Roald Amundsen Norges største folkehelt og eventyrer. Dette bildet er tatt ved Spitsbergen i mai 1926. FOTO: NTB Scanpix Vis mer

Men når Roald Amundsen forsvinner i juni 1928, under en redningsaksjon som er satt i gang i forbindelse med rivalen Umberto Nobiles havari med luftskipet Italia, endrer skjebnen til både Nita og Bess seg. Roald Amundsen blir aldri sett i live igjen, og det antas at flyet han var ombord i havarerte nær Bjørnøya i Barentshavet.

- Man kan jo si at bildet er sånn, selv om man ikke kan vite det med hundre prosent sikkerhet: Bess Magids er på vei fra Alaska til Norge for å gifte seg, og i Canada står Kakonita Amundsen klar med kofferten for å reise tilbake til Norge. Flere kilder forteller at Kakonita skulle hjem til Amundsen igjen. Forberedelser ble gjort og det syntes å være besluttet på det tidspunktet, forklarer Wisting.

Camilla Carpendale var ifølge Wisting blitt så stor og selvstendig at det ikke var naturlig for henne å reise tilbake til Norge.

- Så når Amundsen ramler ned, er det altså en jente der oppe som ønsker å komme hjem, og en forlovelse som blir snudd i døra, sier Wisting videre.

TENÅRINGER: På bildet til venstre er Nita og Camilla fotografert med kanadiske skoleuniformer, sammen med en ukjent skolevenninne. Til høyre er Nita blitt tenåring. FOTO: Privat // Utlånt av Alexander Wisting
TENÅRINGER: På bildet til venstre er Nita og Camilla fotografert med kanadiske skoleuniformer, sammen med en ukjent skolevenninne. Til høyre er Nita blitt tenåring. FOTO: Privat // Utlånt av Alexander Wisting Vis mer

Alexander Wisting har vært i kontakt med etterkommere av både Camilla og Kakonita, men har hatt mest å gjøre med førstnevntes familie. Camilla Carpendale giftet seg - ironisk nok - med en norsk-amerikaner ved navn Olav Amundsen, mens Nita på sin side giftet seg med Leonard Vaillancourt, en mann som også hadde urfolkbakgrunn.

- Kakonita fikk tre barn. Hun ble veldig opptatt av inuittenes rettigheter, og reiste rundt og foreleste. Hun ble lærer og sykepleier, og fikk seg en god utdannelse. Hun fortalte aldri historiene om Amundsen offentlig. De forble veldig private, sier Wisting.

Camilla Carpendale fikk ifølge Wisting fire barn med sin norskættede ektemann, og basert på kildemateriale har han funnet ut at hun arbeidet innen omsorgsyrker, og at hun blant annet skal ha vært sykepleier. Camilla døde i 1974, i en alder av 65 år. Og nok en gang spiller skjebnen et lite puss, for også Nita døde i 1974. Hun ble 58 år. De bodde begge to i nærheten av Vancouver i Canada da de døde, og skal ha beholdt det spesielle søskenbåndet livet ut.

GIFT MED EN AMUNDSEN: Camilla Carpendale giftet seg med den norskættede amerikaneren Olav Amundsen - og ble dermed hetende Camilla Amundsen resten av livet. Det er ikke bekreftet om denne mannen var i slekt med den norske polfareren Roald Amundsen. FOTO: Privat // Utlånt av Alexander Wisting
GIFT MED EN AMUNDSEN: Camilla Carpendale giftet seg med den norskættede amerikaneren Olav Amundsen - og ble dermed hetende Camilla Amundsen resten av livet. Det er ikke bekreftet om denne mannen var i slekt med den norske polfareren Roald Amundsen. FOTO: Privat // Utlånt av Alexander Wisting Vis mer

Alexander Wisting konkluderer med at denne historien er en fortelling om å aldri slå rot.

- Det er det som er så fascinerende. Jeg mener at møtet med jentene var livsforandrende for Roald Amundsen. Jeg mener at det var kjærlighet. Han var også blitt veldig glad i Camilla, men meningen var at hun skulle bli det for en tid. Kakonita var ment for livet.

GRAVSTEN: På gravstenen til Nita, som ligger gravlagt på North Shuswap Cemetery i British Columbia i Canada, står det beskrevet at hun var adoptivdatter av Roald Amundsen. Hun gikk bort 24. november 1974. FOTO: Dee Dee Hibbert // Utlånt av forfatter Stephen R. Bown
GRAVSTEN: På gravstenen til Nita, som ligger gravlagt på North Shuswap Cemetery i British Columbia i Canada, står det beskrevet at hun var adoptivdatter av Roald Amundsen. Hun gikk bort 24. november 1974. FOTO: Dee Dee Hibbert // Utlånt av forfatter Stephen R. Bown Vis mer

Kilder: «Roald Amundsen - En biografi» (1995) Av Tor Bomann-Larsen, «Roald Amundsen - Det største eventyret» (2013) av Alexander Wisting og «Kapp Hjertestein» (2018) av Espen Ytreberg, dokumentarfilmen «Frosset hjerte» (1999), Forskning, Aftenposten, Store Norske Leksikon, Frammuseum, Wikipedia og Findagrave

LES OGSÅ: «Tyskerjentene» fikk unnskyldning fra staten: - Det er synd at våre mødre ikke fikk oppleve dette her

Delta i konkurranse:

Saker spesielt utvalgt for deg:

Mest populære saker: