Tragedien «DS Norge»

– Menn og kvinner hoppet over bord. Andre sloss som villdyr om redningsvester

Da «DS Norge» forliste i 1904 på vei til Amerika var det 224 nordmenn blant de 635 omkomne. For familien Johansen fra Troms skulle reisen forandre alt.

TRAGISK SLUTT: «DS Norge» hadde krysset Atlanteren 88 ganger før. På den 89. overfarten til Amerika gikk det galt. FOTO: Faksimile Skipsrevyen/The United States Library of Congress's Prints and Photographs division
TRAGISK SLUTT: «DS Norge» hadde krysset Atlanteren 88 ganger før. På den 89. overfarten til Amerika gikk det galt. FOTO: Faksimile Skipsrevyen/The United States Library of Congress's Prints and Photographs division Vis mer
Publisert

Det var en spennende reise de hadde fremfor seg, Jens og Jendine Johansen fra Lenvik i Troms, da de gikk om bord i dampskipet «DS Norge» i 1904. Ekteparet hadde fem barn som alle skulle med, nå som familien skulle emigrere til Amerika for å starte et nytt liv.

Jens og Jendine hadde giftet seg i 1879. De ti år gamle tvillingene Anna og Erik var yngst i søskenflokken, mens Baardanna, Albert og Einar var henholdsvis 12, 14 og 17 år gamle. Sammen med i alt 727 passasjerer skulle skipet ta familien fra Kristiansand, og videre til New York

Men døgn senere skulle familien Johansen stå overfor sitt livs mareritt - og ingenting skulle noensinne bli det samme igjen.

Nærmet seg djevelklippen

«DS Norge» var bygd i 1881, og var eid av DFDS. Skipet kunne ta inntil 800 passasjerer og gikk mellom de skandinaviske landene og New York, for det meste med emigranter. Til tross for navnet var det ikke et norsk skip, skriver Skipsrevyen. Like fullt var en tredjedel av passasjerene norske på denne overfarten i juni 1904, de fleste utvandrere på vei til en ny fremtid i Amerika.

STASELIG SKIP: «DS Norge» var 338 fot langt og 42 fot bredt, og gikk med en fart på rundt 10 knop. Skipet kunne ta inntil 800 passasjerer. da det forliste var 72 ombord. FOTO: Faksimile Skipsrevyen/The United States Library of Congress's Prints and Photographs division
STASELIG SKIP: «DS Norge» var 338 fot langt og 42 fot bredt, og gikk med en fart på rundt 10 knop. Skipet kunne ta inntil 800 passasjerer. da det forliste var 72 ombord. FOTO: Faksimile Skipsrevyen/The United States Library of Congress's Prints and Photographs division Vis mer

Morgenen den 28. juni nærmet skipet seg den ubebodde klippeøya Rockall, vest for de Ytre Hebridene.

Rockall står vertikalt opp av havet som spissen på et røft sverd, og skippere har til alle tider styrt utenom, av frykt for klippen selv, men også for Helen's reef, som ligger under vann, ute av syne for det blotte øyet.

Denne morgenen, mens de fleste lå under dekk og sov, var Jens Johansen tidlig oppe. Frokosten skulle serveres først klokken åtte, og nå tok han seg en tur opp på dekk. Jens registrerte at det var svært tett tåke, men ellers ingenting uvanlig. Snart gikk han under dekk igjen, tilbake til familien.

Men så, klokken kvart på åtte, et kvarter før det ringte til frokost lød et øredøvende brak. Dampskipets jevne gang i dønningene ble avbrutt av et skjelv, og snart lød en inntrengende skrapelyd, da skipets skrog ble revet opp av undervannsklippene Helen's reef.

ROCKALL: Den ubebodde klippeøya Rockall utenfor Ytre Hebridene i Atlanteren har alltid vært et sjømerke skippere navigerer utenom. Ikke minst på grunn av de lumske revene under vann. FOTO: NTB
ROCKALL: Den ubebodde klippeøya Rockall utenfor Ytre Hebridene i Atlanteren har alltid vært et sjømerke skippere navigerer utenom. Ikke minst på grunn av de lumske revene under vann. FOTO: NTB Vis mer

Familier ombord

Om bord i skipet var det 16 familier, med fire til åtte barn hver. Under dekk våknet nå folk i køyene sine av braket, og lurte på hva som sto på. Mødre rasket i panikk med seg hele barneflokker og løp opp på dekk.

Jens Johansen fra Lenvik skulle senere beskrive hvordan han opplevde kaoset på dekk, og den kommende katastrofen:

– Da vi merket at skipet grunnstøtte, var de fleste under dekk, men alle styrtet straks opp. Jeg hadde min kone og fem barn om bord. I begynnelsen var det ingen som helt skjønte hva som var skjedd. Alle forholdt seg rolige, men i det øyeblikket vi merket at skipet begynte å synke, var skrikene så redselsfulle at det ikke kan beskrives. Det var nesten 200 barn om bord. De hylte i angst, og mødrene var grepet av panisk skrekk. De av mødrene som greide å beholde roen bedre enn andre plasserte barna på høye steder på dekk.

– Sprang halvnakne rundt

Også den 23 år gamle danske matrosen på skipet, Carl Mathiesen husket hva som skjedde, og sa i et av de tidligste intervjuene:

– Passasjerene skrek forferdelig på mange tungemål. Jeg forsto ikke hva de sa, men de var nesten halvnakne alle sammen. På dekket hersket den villeste panikk, og menn, kvinner og barn for fra den ene siden til den andre. Ved redningsbåtene var det vilt slagsmål. Kapteinen kommanderte fra kommandobroen: «Vekk med mennene! Kvinner og barn først i båtene!». Der var menn som kjempet voldsomt for sitt liv – og fikk plass, fordi de var de sterkeste.

Norske Jens Johansen fortalte videre i intervjuet at mannskapet bevarte roen, men at det etter hvert ble umulig å holde styr på den paniske mengden.

– Menn og kvinner hoppet over bord. Andre sloss som villdyr om redningsvester, og rev dem ut av hendene på hverandre.

For få livbåter

Totalt hadde «DS Norge» livbåtplass til 250 personer, altså til under en tredjedel passasjerene. I seg selv en umulig kabal da katastrofen inntraff. Straks den første livbåten ble firet ned mintes Jens Johansen hvordan folk styrtet til og kastet seg oppi, med det resultatet at livbåten sank. Det samme skjedd med de to neste livbåtene.

– Jeg hadde imidlertid plassert min kone og mine fem barn ved en luke, og bedt dem bli der til jeg kom tilbake. Da jeg så de andre livbåtene settes på vannet, gikk jeg tilbake for å hente familien min, men de var forsvunnet.

Sjøforklaringen bekreftet senere at livbåtene hadde store problemer med å komme seg unna det synkende skipet, ettersom sjøgangen var svært stor. Flere i besetningen skal ha ofret livet slik at kvinner og barn fikk komme i livbåtene først. Overlevende fortalte senere at både kaptein og flere i besetningen sto på broen da skipet sank, slik det skulle være, og at disse senere ble plukket opp av livbåter.

Jens Johansen beskrev at livbåten han selv havnet i hadde 27 passasjerer, dobbelt så mange som den var ment for.

– Rundt oss kjempet folk for livet og skrek om hjelp, mens de bønnfalt oss om å ta dem med. Vi hadde et gammelt seil og to årer om bord. Da båten ble satt på vannet fikk den et stort hull i siden, så vi mennene måtte bytte på å øse.

RØFT HAV: Farvannet rundt Rockall er kjent for å være røft. FOTO: Splashdown/Caroline Weir/REX/NTB/NTB
RØFT HAV: Farvannet rundt Rockall er kjent for å være røft. FOTO: Splashdown/Caroline Weir/REX/NTB/NTB Vis mer

The Orcardian forteller om grusomme scener i livbåtene. De som døde om bord ble gitt en våt grav på havet, og en mor skal ha skjul sitt døde barn under skjørtet, for å kunne gi den lille en ordentlig begravelse på land.

– Utstøtte ville skrik

Ifølge danske Nationaltidende skal skipet ha greid å bakke av revet og ut på dypt vann to ganger, men var da begynt å ta inn så mye vann at det begynte å synke. De som kunne svømme, forsøkte å komme seg bort til livbåtene.

Jens Johansen satt nå i livbåten. Kanskje trodde han at Jendine og barna var døde. Kanskje hadde han fortsatt håp om at de satt i en annen livbåt. I intervjuet fortalte han at de nå ikke kunne gjøre annet enn å la livbåten drive av sted.

– Jeg kan ikke beskrive synet av de hundrevis av menneskene som kjempet om livet rundt oss. De som var igjen om bord i «Norge», utstøtte ville skrik, men de sluttet snart, da vi så «Norge» gå under i løpet av en halvtime etter at skipet hadde grunnstøtt.

Snart var det store dampskipet helt borte. Overlevende beskrev et kraftig dragsug, som trakk folk ned i dypet, og over 600 passasjerer ble med skipet ned.

Kamp om livbåtene

Et telegram fra 4. juli 1904 forteller om overfylte livbåter, der de som var om bord skal ha slått med årene etter de som forsøkte å komme seg om bord, for å hindre dem i å kantre båten. Disse påstandene ble senere tilbakevist i en artikkel i Aftenposten. Deres London-korrespondent hadde intervjuet en overlevende og skrev:

«Jeg forsto straks, at fortellingene i de engelske avisene var sterkt overdrevne. Grunnet manglende engelskkunnskaper var ikke de reddede blitt riktig oppfattet av engelske journalister. De overlevende protesterte mot at det fra redningsbåtene ble slått med årer etter de druknede for å hindre dem i å komme opp i redningsbåten».

Drev omkring i livbåten

Også Jens Johansen lot seg intervjue av Aftenpostens korrespondent. I over et døgn skal de ha drevet omkring i livbåten, før de ble plukket opp av den skotske tråleren «Salvia». Johansen fortalte om timene i livbåten:

– Klokken fire om Morgenen den 29. Juni så vi en damper. Vi signaliserte, og klokken sju var vi alle tatt opp i tråleren, som i de neste dagene lette etter andre, uten å finne noen.

OVERLEVDE: Noen av de overlevende fra «DS Norge», som kom seg trygt til Stornoway. Kanskje er Jens Johansen blant dem? FOTO: Faksimile The Orcadian
OVERLEVDE: Noen av de overlevende fra «DS Norge», som kom seg trygt til Stornoway. Kanskje er Jens Johansen blant dem? FOTO: Faksimile The Orcadian Vis mer

Avisen The Orcadian forteller i en sak fra 2003 om et grusomt syn da «Salvia» kom til området for forliset. Skipet skal ha seilt gjennom et hav av døde kropper, og mannskapet oppdaget blant annet en ung mor som trykket sine to småbarn til brystet, alle tre døde.

I alt fem livbåter hadde greid å komme seg unna det synkende skipet. En av livbåtene hadde nærmere 60 mennesker ombord, men ble aldri funnet. En annen av livbåtene ble ikke funnet før etter en hel uke drivende omkring.

En av de reddede, var en ung svenske ved navn Knut Karlsson. Knut var metallarbeider fra Småland, og sønn av en enke med seks barn. «DS Norge» skulle ta ham til Amerika, hvor han skulle starte et nytt liv hos slektninger i Michigan. I et intervju beskrev han dagene i livbåten:

– Vi hadde en liten proviantforsyning om bord, men siden vi ikke viste hvor lenge vi kom til å drive, var vi redd for å spise, selv om vi hadde kunnet. Vi hadde gitt opp håpet om å bli reddet da kvelden kom. Hele natten speidet vi forgjeves ut i mørket, og om morgenen var vi i en sørgelig forfatning

Etter å ha blitt plukket opp av skipet ble Knut innlagt på sykehuset i Aberdeen, og fikk behandling for blant annet sterkt oppsvulmede føtter. Skottene hadde han bare godord å si om. Da journalisten spurte ham om han muligens hadde gitt opp tanken på å reise til Amerika nå, svarte Knut:

– Nei. Det har jeg ikke, men alle pengene mine, 175 kroner, og alle klærne mine gikk til bunns med « Norge», så det må vente et år eller to, til jeg får spart opp penger igjen.

Enke besvimte på trappen

«DS Norge» hadde ikke trådløs telegraf, og ingen visste derfor at Norge hadde gått ned. Kapteinen på tråleren som plukket opp de første overlevende valgte å ta med de 28 passasjerene helt til hjemmehavnen Grimsby i Nordøst-England før han varslet om ulykken. Forliset ble derfor først kjent for omverdenen etter fem dager.

Her hjemme vakte ulykken forferdelse. Aftenposten beskrev det som en «En ulykke så fryktelig, at hele dens omfang først vil fattes på sikt». Morgenbladet skrev: «Det er fortvilelse og sorg i mange hjem. Men det er likevel en trøst å vite og føle at hele folket står deltakende overfor en ulykke som denne». Dagbladet meldte om sjokket og sorgen blant de etterlatte: «En kvinne som hadde fått en foreløpig beskjed om forliset og nå ville spørre etter mannen sin som var om bord, besvimte på trappen på vei inn for å få svar».

Videre vestover

Etter hvert som fartøy kom inn med overlevende fra livbåtene, ble det klart at 160 mennesker hadde klart seg. I Stornoway på Hebridene sto lokalbefolkningen klar til å hjelpe de overlevende, og flere av de overlevende beskrev en overveldende omsorg fra innbyggerne.

De fleste som overlevde valgte senere å fortsette reisen til Amerika. En av dem var 19 år gamle Herman Theodor Portås. Han skulle senere bli kjent som dikteren Herman Wildenvey. Etter år i Amerika kom han tilbake og bosatte seg i Stavern, og i 1937 ga han følgende beskrivelse av det grufulle forliset han overlevde med et nødskrik:

« … Klokken var nesten halv åtte, men det var ikke stort liv om bord. Nede i skipets avgrunner hørtes barneskrik, litt kjegl, fra dekket lød kommandoord, tåken var tett. Jeg tok på meg bukser, trøye og belte, stakk mine bare ben i mine fine nye sko med spenne over vristen. Estermann kom ned.

"De vet ikke hvor vi er lenger," sa han. "Tåken har ført dem ut av kurs."

"Men vi går jo for full fart?"

"Ja, det er selvfølgelig ingen fare på ferde."

"Jeg er blitt sjøsyk," sa jeg.

"Ta deg en whisky," sa han. Han rakte meg flasken.

I det samme lød der et veldig brak. Jeg røk med flasken i hånden som en kanonkule bort i Estermanns køye. Selv hadde han nær smadret veggen. Det neste vi hørte var et signal fra maskinen, og skipet slo akterover, full fart akterover».

OVERLEVDE: Forfatter Herman Wildenvey var ombord i «DS Norge», og overlevde forliset. Her er han fotografert i sitt hjem «Hergisheim» sammen med sin kone Gisken, mange år etter forliset. FOTO: NTB arkiv/NTB
OVERLEVDE: Forfatter Herman Wildenvey var ombord i «DS Norge», og overlevde forliset. Her er han fotografert i sitt hjem «Hergisheim» sammen med sin kone Gisken, mange år etter forliset. FOTO: NTB arkiv/NTB Vis mer

Titanic et annet utfall?

«DS Norge» skulle ankommet New York 8. juli 1904, med 284 nordmenn som alle ville krysse havet for å få en ny start. Slik skulle det ikke gå.

Under sjøforklaringen kom det frem at «DS Norge» oppfylte gjeldende krav til livbåtkapasitet, men at denne var altfor liten for antall passasjerer. Det ble spekulert i om årsaken til ulykken kan ha vært magnetiske fenomener rundt Rockall, noe som kan ha gitt en lokal misvisning for skipets magnetkompass. Sjøforklaringen konkluderte videre at «DS Norge» hadde gått på et rev, noen kapteinen, Waldemar Johannes Gundel, ikke ville godta. Han hevdet konsekvent at de måtte ha gått på et vrak, og nektet å innse at skipet hans var over 20 mil ute av kurs. Senere ble både rederiet og kapteinen tiltalt for ulike forsømmelser, skriver Skipsrevyen, men ble frifunnet.

Familier borte

Listen over de døde på «DS Norge» er grusom lesing. I noen tilfeller er hele grener av familietrær kappet av. En av dem som mistet alle sine kjære var Jens Johansen fra Troms. Alle var de borte, Jendine, Baardanna, Albert og Einar, og tvillingene Anna og Erik.

Likevel fortsatte Jens, i likhet med Herman Wildenvey og svenske Knut Karlsson, reisen til Amerika.

Noe bilde av Jens Johansen og familien har vi ikke greid å finne. Kanskje hadde man ikke råd å gå til fotografen, det var tross alt ikke uten grunn folk søkte en ny fremtid i Amerika. Eller gikk kanskje dyrebare portretter ned i dypet sammen med skipet som slukte alt Jens Johansen hadde kjært?

I avisene beskrives han som en gråskjegget mann. Og kanskje var Jens Johansen kledd omtrent, slik da han la ut på den store reisen til Amerika?

FIN FØR REISEN: Ånund Drengsson Mosdøl fra Bykle lot seg fotografere i Kristiansand dagen før han la ut på ferden mot Amerika med «DS Norge». Det skulle bli det siste bildet av ham. FOTO: Faksimile Wikipedia
FIN FØR REISEN: Ånund Drengsson Mosdøl fra Bykle lot seg fotografere i Kristiansand dagen før han la ut på ferden mot Amerika med «DS Norge». Det skulle bli det siste bildet av ham. FOTO: Faksimile Wikipedia Vis mer

Vraket funnet

I juli 2003, nesten hundre år etter katastrofen, ble vraket av «DS Norge» funnet på havets bunn.

Det var det fire år lange arbeidet til et team ledet av dykker og vrakforsker Kevin Heath, som førte til at skipet ble oppdaget.

Heath holdt vrakets posisjon hemmelig, av frykt for vrakplyndrere, men sa til The Orcadian:

– Vraket ligger der researchen viste at det skulle ligge.

FUNNET: I 2003 fant dette dykkerteamet vraket av det danske skipet «DS Norge». FOTO: Faksimile The Orcadian
FUNNET: I 2003 fant dette dykkerteamet vraket av det danske skipet «DS Norge». FOTO: Faksimile The Orcadian Vis mer

I forbindelse med funnet av vraket skrev lokalavisen The Orcadian en sak om forliset, og omtalte det som det største tap av menneskeliv i Atlanteren før «Titanic».

TRAGEDIE: Åtte år etter at «DS Norge» gikk ned, forliste «Titanic», etter å ha støtt på et isfjell. Heller ikke på Titanic var det livbåter nok til alle. FOTO: NTB
TRAGEDIE: Åtte år etter at «DS Norge» gikk ned, forliste «Titanic», etter å ha støtt på et isfjell. Heller ikke på Titanic var det livbåter nok til alle. FOTO: NTB Vis mer

Og nettopp «Titanic» er faktisk en naturlig sammenlikning. For hadde man tatt lærdom av forliset på «DS Norge», som kostet over 600 mennesker livet, og lært av de desperate skrikene da kampene om de altfor få plassene i livbåtene tok til, så kunne muligens Titanic-forliset åtte år senere ha fått et annet utfall.

FUNNET: I august 1996 ble vraket av Titanic funnet på 12600 fot, 400 engelske mil øst for Halifax i Nova Scotia. FOTO: RMS TITANIC/DISCOVERY CHANNEL ONLINE REUTERS/NTB
FUNNET: I august 1996 ble vraket av Titanic funnet på 12600 fot, 400 engelske mil øst for Halifax i Nova Scotia. FOTO: RMS TITANIC/DISCOVERY CHANNEL ONLINE REUTERS/NTB Vis mer

Startet nytt liv

635 mennesker døde da «DS Norge» gikk ned. 224 av dem var nordmenn. Kvinner og barn. Fedre og mødre. Hele familier. Og nesten hele familier, som i Jens Johansens tilfelle.

Men Jens skulle fortsette reisen til Amerika. Et søk på en slektsside antyder at han startet på nytt det borte, og fikk seg ny familie. Med stor sannsynlighet lever det etterkommere etter ham den dag i dag, som fortsatt snakker om forliset – og om en forfar som mistet alt, men som likevel fortsatte reisen.

I gresset på den værbitte kystkirkegården på Stornoway på Ytre Hebridene har innbyggerne reist et minnesmerke. Steinen er til minne om de overlevende fra livbåtene som ble brakt iland hit - og om de ni barn og en voksen som senere døde av skadene i landsbyen deres.

Det er innbyggerne selv som har samlet inn penger til steinen.

MINNESMERKE: Overlevende fra to av livbåtene ble brakt i land i Stornoway. Innbyggerne i bygda reiste senere et minnesmerke over ulykken og de overlevende, og de ni barna og en voksen som senere døde av skadene. FOTO: Kulturhistorisk leksikon, fylkesarkivet i Vestland.
MINNESMERKE: Overlevende fra to av livbåtene ble brakt i land i Stornoway. Innbyggerne i bygda reiste senere et minnesmerke over ulykken og de overlevende, og de ni barna og en voksen som senere døde av skadene. FOTO: Kulturhistorisk leksikon, fylkesarkivet i Vestland. Vis mer

Kilder: Handels og Sjøfartsmuseet på Kronborg, Skipsrevyen, The Orcadian, Store Norske Leksikon, Digitalarkivet, Aftenposten, Dagbladet, Wikipedia.

Les også den fascinerende historien om Larissa som overlevde å falle ut av et fly i fart, uten falskjerm.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer