OVERLEVDE: «Mirakelgutten», kaller Rose sønnen Ask, som ble født seks uker etter at hun ble utskrevet fra sykehuset i Tromsø. Det gikk seks måneder før hun kunne bære ham.   Foto: Ingun A. Mæhlum
OVERLEVDE: «Mirakelgutten», kaller Rose sønnen Ask, som ble født seks uker etter at hun ble utskrevet fra sykehuset i Tromsø. Det gikk seks måneder før hun kunne bære ham. Foto: Ingun A. Mæhlum Vis mer

Hesteulykke

Mens Rose lå i koma, fortsatte lille Ask å vokse i magen hennes

Var gravid i fjerde måned da ulykken skjedde.

Om ettermiddagen den 14. juni 2009 tok Rose Hemmingsen (43) som vanlig hesten Archie ut på ridebanen på Hadseløya i Vesterålen. Kjæresten sto på sidelinja og fulgte med på treningsøkten. 

– Når hesten får en vane med å steile, får den stadig bedre balanse, og kan gå høyere og høyere. Dette var jeg vant til, derfor følte jeg meg trygg på ham. Jeg visste jo at jeg kunne dette, sier Rose.

Denne gangen steilet Archie høyere enn noen gang før. Rose hadde ingen sjanse til å holde seg på hesteryggen og smalt i bakken. Hun vet ikke om hun landet på hodet, eller om kroppen traff bakken først, og hodet etterpå. Hadde hun ikke hatt hjelm, kunne alt gått enda mye verre.

 – Jeg husker ikke ulykken, og ikke at hesten steilet. 1. juli våknet jeg fra kunstig koma på sykehuset i Tromsø. Det gikk en måned før hukommelsen begynte å komme tilbake. Jeg kan huske at jeg satt i rullestol og pusset tennene, og at jeg måtte dusje i rullestol. Da jeg så meg i speilet og oppdaget at jeg var snau, tenkte jeg: «Nå har jeg vært hos frisør i Tromsø og ikke blitt fornøyd», forteller Rose.

LES OGSÅ: - Jeg fikk ikke lyden av respiratoren ut av hodet

På bildene fra sykesenga ser hun ut som en skjør fugleunge, full av ledninger og med altfor stor sykehusskjorte. Håret var barbert vekk for at kirurgene skulle komme til og operere. I dag er et langt arr gjemt under krøllene. 

– De skar ut en del av kraniet, tok det ut og frøs det ned for å lette på presset i hjernen. Så ble den satt på plass igjen etter en stund. I 2011 hadde jeg praksis som assistent på en barneskole – jeg var veldig opptatt av å komme fort tilbake i jobb igjen, og da holdt jeg et foredrag for 3.–4.-klassingene om ulykken. Dette syntes de var veldig rart, og spurte blant annet: «Var det ikke kaldt?»

Rose var gravid i fjerde måned da ulykken skjedde. Hun drev sin egen kafé, trente flere ganger i uka og red så mye hun kunne. Hun syklet til stallen hver dag, og var i bedre form enn de fleste. De første ukene etter ulykken visste ingen hvordan det ville gå med henne, eller hvor alvorlige skader hun hadde. Utrolig nok vokste lille Ask som han skulle i magen.

– Asks pappa fikk beskjed om at jeg kanskje verken kunne gå eller snakke igjen. Da jeg våknet, kunne jeg ikke snakke, men jeg svarte med å vise tommel opp eller tommel ned. Etter hvert begynte jeg å skrive, sier Rose, og viser oss et ark hun har skrevet på mens hun lå på sykehuset. 

Skriften er leselig, selv om den ikke følger linjer, men ordene henger ikke sammen. Hun vet ikke selv hva hun har prøvd å si. På arket står det blant annet: «Fort oppover.» «Sakte nedover.» Da hun var begynt å prate litt igjen, og en venninne var på sykehusbesøk, kom plutselig Michael Jackson på radioen.

– Da sa jeg: «Å, han har spilt hos meg.» Herregud, som jeg lo da jeg fikk høre det. På kafeen hadde jeg nemlig av og til levende musikk, og jeg ville ha bra musikere der, forklarer Rose. 

Hun kan ikke huske øyeblikket da hun skjønte at alt gikk bra med Ask. Hun visste at hun var gravid. Legene fulgte svangerskapet tett, og hun stolte på dem. Derfor var hun heller ikke så redd for at noe skulle gå galt med barnet.

– Mens jeg lå i koma, fikk jeg voldsomme spasmer. På overvåkningen delte jeg rom med andre, men de måtte flytte meg fordi det var så mye bråk når jeg lå og sparket, forteller Rose. 

Etter ulykken måtte Rose lære å gå på nytt. Og da hun ble utskrevet, kunne hun la gåstolen stå. Språket ble gradvis bedre.

– Jeg husker at jeg gikk ut av sykehuset med kjempestor mage, og måtte holde meg fast. Men jeg gikk, sier hun. 

Det var blitt 15. oktober før hun kunne reise hjem til Vesterålen. 30. november ble Ask født på Stokmarknes sykehus, 3,5 kilo stor. Men fødselen gikk ikke helt etter planen.

– Navlestrengen røk nesten, og det var fare for at Ask ikke skulle få nok blod. Jeg ble lagt i narkose, og det er det siste jeg husker før han ble tatt med keisersnitt. Jeg måtte bli igjen her mens pappaen hans dro til sykehuset i Bodø med barnet.

– Var du redd?

– Nei, merkelig nok ikke. Jeg tenkte det gikk bra, bare faren var der med ham. Men da var jeg virkelig lei av sykehus.

Neste dag ble hun overført til Bodø, og den lille familien ble der en uke før de kunne reise hjem. Da var Ask en frisk og fin liten gutt. Rose klarte ikke å bære ham rundt de første månedene, men hun kunne ha ham på fanget og gå tur hvis hun holdt seg fast i barnevogna. I starten trente hun tre dager i uka med fysioterapeut, i dag trener hun fast én gang i uka. 

Rose har ridd fra hun var 12, og fikk sin egen hest første gang som 17-åring. Etter det var hun hekta. Etter friluftsstudier i Telemark var det hest for alle pengene. Rose reiste til Oslo, jobbet på rideskoler og hestesentre, og var en lang periode lærer i hestefag på videregående skole. Samtidig konkurrerte hun i dressurridning på nest høyeste nivå. Etter å ha jobbet en periode som rytter i Spania flyttet hun nordover igjen i 2005.

– Da tenkte jeg at det var på tide å finne på noe annet, så jeg kjøpte et hus på Melbu og startet kafé. Det var tøffe tak, men det var utrolig morsomt å kunne gjøre noe selv og styre sin egen hverdag. Jeg drev den alene, som kafé på dagtid og tapas­restaurant på kveldstid, sier hun.

Rose laget til og med maten selv, men prøvde å ta seg fri for å få til en fjelltur hver dag. Det var hektisk, men et fint liv. 

OVERLEVDE KOMA: Rose lå to uker i koma, og våknet rundt 1. juli – ikke lenge etter at dette bildet ble tatt. Hele tiden vokste Ask i magen.
 Foto: Privat
OVERLEVDE KOMA: Rose lå to uker i koma, og våknet rundt 1. juli – ikke lenge etter at dette bildet ble tatt. Hele tiden vokste Ask i magen. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Karina (39) knuste underkroppen i fallskjermulykke: -I stedet for å fokusere på smerten, tvang jeg meg til å tenke positivt

Mestring gir motivasjon

Da ulykken skjedde og Rose ble innlagt i Tromsø, var legene opptatt av om hun var i god form. Sannsynligvis har alle timene med aktivitet, trening og dressurridning, en idrett som krever og bygger svært god balanse hos utøveren, vært til stor hjelp i arbeidet med å bygge opp kroppen igjen.

– Jeg var aldri noe ekstremt konkurransemenneske, men har vært opptatt av mestring. Det tror jeg har hjulpet meg. Når du opplever forbedring etter å ha gjort en øvelse, så skjønner du at du må gjøre mer av den. Det er mestring, og mestring får deg videre og gir motivasjon. Mange synes at det er hardt å trene, men jeg har alltid syntes det var morsomt, sier Rose.

Derfor har hun trent og trent, og gradvis blitt bedre. Etter ulykken mistet hun sertifikatet, men har fått det tilbake, og nyter friheten det gir å ha egen bil. Hun tenker mer på framtiden enn på fortiden.

– Har du vært bitter?

– Man er det man er, og det må man bare ta. Jeg har nok kanskje kjent på bitterheten, men har valgt ikke å gå inn i den – fordi jeg innser følgene. Jeg er flink til ikke å kverne på ting.

Forholdet til Asks pappa tok slutt to år etter ulykken, og i dag bor Ask halve tiden hos Rose og halve hos pappa. Ask er en frisk og rask førsteklassing som elsker å spille fotball og bygge Lego. Hjemme i mammas leilighet på Sortland er en Lego Ninjago-plakat det første som møter oss i gangen. Hun kjøpte leiligheten for fire år siden.

– Dette er vel første gang siden jeg ble voksen at jeg har bodd fire år på samme sted. Jeg har vært mye omkring, for å si det sånn, sier Rose og ler.

Bak huset ligger Steiraheia, et av Sortlands mest populære turmål både sommer og vinter, og Rose tar ofte den tre kvarter lange turen opp til toppen. Hun har begynt å løpe igjen også. På veggen i gangen henger medaljen fra mila under Midnight Sun Marathon i Tromsø i 2008. Hun er like utålmodig som før rideulykken, bare på en annen måte. Hun leser, jobber med seg selv og med fysioterapeut for å bli enda sterkere og bedre koordinert.

– Jeg slapper aldri av, så den sofaen der er ikke så mye brukt, sier hun, og nikker mot den grå sofaen ved vinduene med utsikt mot fjord og fjell. 

Av og til leter hun litt etter de riktige ordene når hun snakker, litt saktere enn før, og balansen kan av og til spille henne et puss. Men hun kjeder seg hvis ikke noe skjer. I 2014 startet hun opp kafeen på ny, og kalte den Embla. Da hadde hun akkurat ramlet på isen, brukket et bein og gikk på krykker, men gründeren i henne vant.

– Jeg hadde planlagt å ha åpent to dager i uka, med lørdagskafé og en quizkveld. To dager etter at jeg gikk ut med dette, brant den andre kafeen på Melbu ned, og jeg følte meg forpliktet til å drive på full tid.

HESTEJENTE: Rose har vært hestejente fra hun var 12. Helt til ulykken. Hun utelukker ikke at hun en gang vil begynne å ri igjen, men foreløpig nøyer hun seg med å hilse på Tiara og de andre hestene på landbruksskolen i Sortland. Foto: Ingun A. Mæhlum
HESTEJENTE: Rose har vært hestejente fra hun var 12. Helt til ulykken. Hun utelukker ikke at hun en gang vil begynne å ri igjen, men foreløpig nøyer hun seg med å hilse på Tiara og de andre hestene på landbruksskolen i Sortland. Foto: Ingun A. Mæhlum Vis mer

LES OGSÅ: Jeanine var lykkelig gravid. Så finn hun brystkreft

Har lært mye

I 25 år var hest og ridning noe av det viktigste i Roses liv. Hesten hennes ble solgt etter ulykken, og hun så den aldri igjen. Men hun har vært tilbake på hesteryggen igjen. Hun følte at hun måtte tilbake i salen for å se hvordan det var.

– Jeg har ridd i skritt og trav, og tenkte kanskje at jeg skulle begynne å ri jevnlig igjen, men jeg hadde ingen ambisjoner om å konkurrere. Det var nok for meg å være mamma, sier Rose.

Hun merket at familien ble engstelig ved tanken på at hun skulle ri.

– De spurte så forsiktig: «Gikk det bra å ri igjen?» Da tenkte jeg at hvis noen andre ble redde, så var det ikke så viktig for meg. Derfor sluttet jeg.

I dag hender det at hun tar turen til landbrukshøyskolen på Sortland for å hilse på hestene.

– Tror du at du kommer til å ri igjen?

– Jeg vet ikke. Men jeg tenker jo tanken.

Det er en tid for alt. I dag er mammarollen den viktigste. Rose elsker å lese, og sluker artikler og bøker hun finner om andre som har vært i lignende situasjoner som henne selv. Hun ønsker seg mer litteratur om selve treningsprosessen, ikke bare personlige beretninger om veien tilbake. Kanskje skriver hun en dag selv den boka hun ønsker seg.

– Selv om alle mennesker er skapt likt med et balansesenter og et sett nerver, så er alle skader og sykdomshistorier forskjellige. Mens noe kan hjelpe for en person, så er det ikke sikkert det hjelper for andre. Nå jobber jeg med å trene opp konsentrasjon og hukom-melse, og vil gjerne lære mer om hvordan jeg kan trene meg opp kognitivt.

– Hva tenker du om livet ti år fram i tid?

– Jeg tenker ikke så mye på det. Jeg tror man velger det livet man vil ha selv. Men jeg har lært mye de siste årene, både om livet og om meg selv.
 

Denne saken står også i KK nr 20, 2016.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: