Organdonasjon:

Mens Stina (39) ventet på ny nyre, syklet hun Norge på langs

Følgebilen var en campingbil, fullt utstyrt med reisemaskin til dialyse.

SYKLET NORGE PÅ LANGS: Stina fikk mange heiarop underveis, deriblant fra sønnen Odin. FOTO: Odd Arne Nomedal
SYKLET NORGE PÅ LANGS: Stina fikk mange heiarop underveis, deriblant fra sønnen Odin. FOTO: Odd Arne Nomedal Vis mer
Publisert

– Hvis min lange sykkeltur kan få flere til å ta stilling til organdonasjon, var den verdt strevet, sier Stina Nordine på telefon fra Steigen.

Hun syklet fra Nordkapp til Lindesnes i sommer, til sammen 3330 kilometer. Dagsetappene var på alt mellom én og ti mil, avhengig av formen. Stina ble ekstra sliten de dagene hun startet med dialyse. Hun forteller at hun alltid klør etter dialysen og må dusje og slappe av litt før hun orker å gjøre noe mer.

Tre år i donorkø

– Jeg brukte tre måneder på turen, og ble intervjuet av journalister fra radio, tv og lokalaviser. Samtidig dokumenterte jeg reisen på Instagram hver dag. På den måten fikk jeg fremsnakket organdonasjon, sier Stina, som måtte ha dialyse i bobilen annenhver dag.

Med opp- og nedrigging av utstyr tar hver behandling seks timer. Dessuten måtte hun innom noen sykehus for å få kontrollert at dette gikk greit.

Stina forteller uten selvmedlidenhet og med mye humor hva som gjør at hun nå begynner på sitt tredje år i donorkø, og ikke aner hvor lenge hun må vente på en ny nyre.

FEIRING: Stina feiret så klart da hun hadde kommet i mål etter å ha syklet Norge på langs. FOTO: Odd Arne Nomedal
FEIRING: Stina feiret så klart da hun hadde kommet i mål etter å ha syklet Norge på langs. FOTO: Odd Arne Nomedal Vis mer

Født frisk

Stina er oppvokst i Steigen som nummer to i en søsterflokk på fire. Hun ble tidlig svært aktivt, var høyt og lavt og ville være med på det meste. Fotball og ski var gøy, men håndball ble lidenskapen.

– Målet var å bli proff håndballspiller. Med mitt nordnorske pågangsmot hadde jeg kanskje klart det, hvis helsa hadde holdt. Men det får jeg aldri vite, sier Stina.

Hun merket ikke selv at noe var galt, men på ungdomsskolen skulle alle elevene gjennom en helsesjekk. Stina var 14 år da hun fikk beskjed om funn av blod og protein i urinen. Hun tenkte at det sikkert ikke var noe farlig. Stina ble imidlertid henvist til sykehuset, der de tok biopsi.

– Du har sykdommen glomerulonefritt, sa legen.

Stina hadde aldri hørt ordet før, og var glad for at mamma var med.

– Før eller siden vil du trenge dialyse og en ny nyre, det er umulig å forutsi når.

Her får Stina dialyse i campingbilen som fulgte henne på sykkelturen. FOTO: Privat
Her får Stina dialyse i campingbilen som fulgte henne på sykkelturen. FOTO: Privat Vis mer

Glomerulonefritt

Glomerulonefritter er samlebetegnelsen på en rekke ulike betennelsessykdommer som rammer glomerulos i nyrebarken. Disse sykdommene forstyrrer nyrenes evne til å skille ut vann, salter og avfallsstoffer gjennom urinen, og det kan oppstå skadelig høye mengder av enkelte avfallsstoffer i kroppen.

Glomerulonefritter er forholdsvis sjeldne sykdommer, og kan ramme både barn og voksne. Forekomsttallene er usikre fordi diagnosen krever vevsprøve (biopsi), og det blir ikke alltid tatt. Glomerulonefritter er en viktig årsak til nyresvikt i Norge og diagnostiseres hos cirka 14 prosent av pasientene som begynner i dialyse eller blir transplantert.

Den store sorgen

For Stina var det umulig å forholde seg til tanken å gi opp håndballen. Hun følte seg frisk og ga blaffen i at legen frarådet mer håndball. Hun spilte. Legen mente også at det å velge idrettsgymnas ville føre til unødvendig belastning av kroppen.

– Det skiter jeg i, sa Stina til familie og venner.

– Jeg bestemmer selv hva jeg vil gjøre.

I tredje klasse på idrettsgymnaset var Stina med på nordnorsk landslagssamling. Der merket hun for første gang at noe ikke stemte. Hun trente og spilte kamper, men fikk mer og mer kramper. De kom overalt i kroppen. Stina måtte innse at slik kunne hun ikke holde på.

– Min aller største sorg har vært å slutte med håndball, sier Stina ærlig.

Hun gjorde ferdig videregående og valgte å satse på utdanning som sykepleier. Studietiden i Tromsø var fin, og Stina ble med på bedriftslaget i håndball.

– Jeg klarte ikke å la være, håndball var virkelig min lidenskap. Og det funka sånn passe.

Avstøtningen

Stina ble gravid under studietiden, og nok en gang trosset hun legens råd. Hun la fram fakta for en professor som foreleste om nyrer, og han var klar i sin tale:

– Hvis du skal ha en unge, få det nå!

Odin ble født én måned før tiden, frisk og fin. Stina var en lykkelig og stolt nybakt mamma på 24 år. Barnepass ble ordnet og Stina gjorde utdannelsen som sykepleier ferdig. Senere har hun tatt videreutdanning i psykiatri.

– Jeg klarte meg ganske greit til jeg var 28 år, da måtte jeg begynne med dialyse, forteller Stina.

– Tante ga meg verdens beste 30 års presang, en av sine nyrer. Det var sterkt å kunne takke tante for livet mens vi lå i hver vår sykehusseng etter operasjonene i 2012.

Stina var spent på hvordan livet med en fungerende nyre skulle bli. Hun var litt urolig, men kjente aller mest på en herlig følelse av frihet. I desember 2017 følte hun seg trygg og så lyst på fremtiden. Hun stortrivdes som spesialsykepleier på skole. Sjokket var derfor stort da Stinas egen kropp gikk til angrep på nyren, og avstøtningen var et faktum.

Tantes nyre hadde fungert i Stinas kropp i seks år. Stina ble sykmeldt og passet på å reise det hun orket, både alene og sammen med Odin eller andre. Hun visste ikke hvor lenge hun fikk være såpass frisk. Flere av turene gikk til Svalbard, som har blitt plassen i Stinas hjerte.

– Denne gangen velger jeg naturen og det å holde meg i fysisk og psykisk god form til en eventuell transplantasjon, sier Stina.

– Forrige runde, da jeg var i dialyse i to og et halvt år, gjorde jeg alt for mye; videreutdanning, jobb og verv i tillegg til å være småbarnsmor, husmor og kjæreste. Nå bruker jeg tiden på turer og opplevelser i stedet for å presse meg i jobb.

Stina forteller at hun opprettholder psykiatrien litt ved å være frivillig telefonkontakt for Kirkens SOS. Hun ser fram til en dag å komme i jobb igjen, men vet ikke når det blir mulig.

I MÅL: Målgang ved Lindesnes etter 3300 km. FOTO: Odd Arne Nomedal
I MÅL: Målgang ved Lindesnes etter 3300 km. FOTO: Odd Arne Nomedal Vis mer

Utrolig at det gikk bra

2019 var et år preget av alvorlig sykdom og innleggelser. Odin har et fint forhold til faren sin, og Stina er takknemlig for omsorgen sønnen alltid har fått fra pappa. Hun er glad Odin kan leve et mer normalt ungdomsliv, uten mors sykdom som hovedfokus.

– Jeg valgte å flytte fra Steigen, der det er lang og kronglete vei til sykehuset, forteller Stina.

– Min far og stemor bor nær St. Olavs hospital i Trondheim, der jeg også bosatte meg.

I september 2019 måtte Stina tilbake på dialyse. Hun var i elendig form, muskulaturen var svekket og hun greide nesten ikke å gå. Hun kjempet seg tilbake, men syntes det tok lang tid å få formen tilbake. Allikevel spente Stina på seg skiene i desember, og det var på skitur hun kom på ideen om å gå Norge på langs. Hun tenkte samme tanke to ganger på nøyaktig samme sted, og skjønte at dette var noe hun bare måtte gjennomføre.

Dermed startet planleggingen. I januar 2020 snakket hun med en polfarer, og ble tent på ideen om å sykle i stedet for å gå. Siden gikk det slag i slag, bare avbrutt av dialysen annenhver dag.

EN GOD KLEM: – Da var det utrolig godt å kunne klemme igjen, forteller Stina. FOTO: Odd Arne Nomedal
EN GOD KLEM: – Da var det utrolig godt å kunne klemme igjen, forteller Stina. FOTO: Odd Arne Nomedal Vis mer

Godt å klemme igjen

Stina fikk heiarop fra alle da hun fortalte om planen. Selv syklet hun fire mil fire ganger i uka for å få dialyse, dermed fikk hun trening samtidig. Hun var mye plaget av hodepine, men trøstet seg med at hun kom seg fortere frem og tilbake med sykkel enn med taxi.

På St. Olavs hospital fikk Stina opplæring i bruk av reisemaskin for å kunne utføre dialysen selv. Hun trengte 1,5 tonn dialysevæske i løpet av turen, og hadde depot flere steder, så bobilen ikke skulle bli for tung.

– Både familie, venner, organisasjoner og næringsliv stilte opp med det de kunne. Jeg ble rørt og overveldet over hvor behjelpelige alle var, sier Stina.

– Turen ble faktisk fullfinansiert av sponsorer, noe jeg er svært takknemlig for.

21. juni 2021 startet Stina fra Nordkapp.

25. oktober klokka 17:00 kom hun i mål på Lindesnes, én time etter at Norge åpnet etter koronarestriksjonene.

Hun ble møtt av en engasjert velkomstkomité, et mannskor og en fiolinist sang og spilte.

– Da var det utrolig godt å kunne klemme igjen, forteller Stina.

– Både Odin og annen familie, venner og kjente sto klare til å ta imot meg. Jeg var sliten, men fornøyd, og jeg må innrømme at det kom noen tårer.

Gir ikke opp

Stina forteller at det i sommer var 438 personer som sto i donorkø for å få ny nyre. Hun møtte to som hadde ventet i henholdsvis fem og seks år, og som hadde mest lyst til å gi opp alt. Innen Stina kom i mål, hadde begge blitt transplantert.

– Det er motiverende å se at bare man ikke gir opp, går det bra til slutt, sier Stina.

Hun har humøret i behold, men legger ikke skjul på at noen dager er tyngre enn andre. Da har hun nytte av meditasjon og reiki. Det siste er en alternativ behandlingsmetode som stammer fra Japan. Reiki betyr «universell livsenergi», og Stina vil gjerne lære mer om dette. Hun håper hun etter hvert kan hjelpe andre med denne typen energiarbeid.

Stinas ønskeliste til jul inneholdt ingen ønsker om harde eller myke pakker under treet. Hun ønsket seg mest av alt en ny nyre. Om den kommer i morgen eller om to år vet hun ikke, men hun må stole på at den kommer.

Det andre ønsket var å få alle til å ta et standpunkt til organdonasjon. Stina poengterer at hun respekterer alle for det valget de tar, men hun ønsker at de tar praten i familien mens de er friske. Hun mener det må være en større belastning å måtte ta et standpunkt når de allerede har mistet en nær og kjær.

– Levende donorer kan gi én av sine nyrer, og går gjennom en svært grundig helsesjekk før legene avgjør om de er egnet, sier Stina.

– Én avdød donor kan redde opptil sju liv. Jeg håper jeg har klart å inspirere mine medmennesker til å ta sitt standpunkt, da har jeg oppnådd det jeg ville med sykkelturen fra Nordkapp til Lindesnes.

Odin og hans far har lest og godkjent reportasjen.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer