MISTET OMSORGEN FOR BARNA: Merethe Løland (38) har hatt et turbulent liv, og hun var ikke i stand til å ta vare på døtrene sine. Da barnevernet hentet dem, startet kampen om å få dem tilbake. FOTO: Ida H. Bergersen
MISTET OMSORGEN FOR BARNA: Merethe Løland (38) har hatt et turbulent liv, og hun var ikke i stand til å ta vare på døtrene sine. Da barnevernet hentet dem, startet kampen om å få dem tilbake. FOTO: Ida H. Bergersen
Ble fratatt barna

Merethes (38) to døtre havnet i fosterhjem: - Det var bare min feil at barna ble hentet

Merethe Løland var inderlig glad i døtrene, men klarte ikke ta vare på dem. - Fostermor utkonkurrerte meg på alt, sier hun.

Merethe Løland (38) har vært tilknyttet barnevernet store deler av livet – hun ble selv plassert på en barnevernsinstitusjon da hun var 15 år gammel; et frivillig tiltak fra foreldrenes side.

– Da jeg var 12 år gammel gikk foreldrene mine fra hverandre, noe som førte til at situasjonen ble vanskelig. Jeg trengte bare å få litt avstand, derfor ble jeg boende på institusjonen i ett år, før jeg flyttet hjem til mor.

I en alder av 19 år ble Merethe mamma for første gang. Da datteren deres var kun fire måneder gammel, døde barnefaren i en ulykke.

– Det var veldig vanskelig – plutselig var jeg alene om omsorgen for datteren vår. Jeg hadde mye uro i kroppen, noe jeg alltid har hatt, men det ble enda tydeligere på dette tidspunktet. Familien min prøvde å støtte meg så godt de kunne, men jeg klarte ikke å oppfatte det som gode råd, så jeg skjøv dem vekk.

Merethe visste at hun ikke var moden nok til å være mor, men det ville hun ikke at noen skulle se. De kommende årene haglet det med bekymringsmeldinger til barnevernet, for Merethe møtte ikke opp på noen kontroller med datteren, og de to flyttet mye rundt.

– Jeg opplevde å få veldig lite informasjon, jeg forsto aldri hva de bekymret seg for. Jeg diktet opp problemer, slik at de ikke skulle finne ut av de virkelige problemene vi hadde. Jeg prøvde å lure dem, fordi jeg ikke hadde tiltro til at de kunne hjelpe meg.

LES OGSÅ: - Noen foreldre i Norge er ikke egnet til å ivareta barn

Når alt er så kaotisk, får du ikke et barn til

Fire år etter at Merethe ble mor for første gang, fikk hun en ny datter sammen med sin nye kjæreste. Hun hadde fortsatt ingen utdannelse, ikke fast jobb, dårlig økonomi, og alt var kaos. Ett år senere ble det slutt med kjæresten.

– Når ingenting er på stell, får du ikke et barn til. Men det gjorde jeg. Og jeg sviktet på alt – absolutt alt. Jeg har aldri vært voldelig, men jeg klarte ikke å være tilstede, og skape trygge rammer og struktur. Hodet og følelseslivet mitt var bare rot. Det eneste som var fast hos oss, var kaos.

Etter bruddet med kjæresten, tok det ikke så lang tid før Merethe møtte en ny mann, og paret kjøpte et hus sammen. Tilsynelatende hadde de det bra, men Merethe var rastløs. Hun trengte noe mer.

– Jeg var på en fest, og fikk tilbud om å prøve amfetamin. Jeg tenkte at en liten «flukt» ikke kunne skade, men det gjør det. Jeg ble raskt avhengig av den flukten, og behovet dukket opp med jevne mellomrom. Jeg kunne være rusfri over lengre perioder, men når jeg først ruset meg, gjorde jeg det skikkelig, sier hun, og fortsetter:

– Rusen ble min måte å flykte fra livet jeg hadde. Jeg kunne være borte i en uke i strekk, fordi jeg hadde verdens snilleste mann som passet på barna mine. Rusmisbruket eskalerte, og jeg ble til slutt innlagt på DPS i seks uker, som en slags avrusning.

Da Merethe kom hjem igjen, var det vanskelig å komme tilbake til det vanlige livet, og hun fortsatte å ruse seg. Barna fikk ikke den oppfølgingen de trengte fra moren sin. Middag på bordet var ingen selvfølge.

– Hver gang jentene ble invitert i bursdag, slet jeg med å finne rene klær til dem, og å kjøpe gave. Jeg klarte ikke å planlegge, jeg fikk det ikke til. Det ble lite dialog med skolen; jeg var den forelderen som aldri var der jeg burde være.

LES OGSÅ: - Du dømte meg aldri, Åse

Jeg var annerledes, og passet ikke inn

Bekymringsmeldingene kom med jevne mellomrom fra både helsestasjoner, skole og tannlege, men Merethe klarte ikke å komme seg til noen av stedene – hun hadde ikke engang lappen.

– Det var flaut å si det. Jeg var så ung, og alle de andre foreldrene hadde livet på stell med hus, bil, hytte og bikkje. Jeg var annerledes, og passet ikke inn. Jeg var redd for å innrømme at jeg ikke hadde råd til noe, derfor skjermet jeg ungene og droppet å være med på ting, sier hun, og fortsetter:

– I rusmiljøet følte jeg meg hjemme. Disse menneskene hadde ikke de samme kravene til meg, som det resten av verden hadde. Endelig passet jeg inn.

Forholdet til kjæresten begynte å svikte, og det ble slutt. Barnevernet hadde tilsyn seks ganger i måneden. En lørdag i april 2010, kom de på uanmeldt besøk.

– Jeg var så ruset denne kvelden – jeg fatter ikke at de ikke så det. Og morgenen etter, da rusen var på vei ut av kroppen, gikk alt i svart. Jeg klikket totalt, kastet ting rundt meg og var helt gal. Der og da, bestemte jeg meg for å ringe barnevernet, slik at de kunne hente ungene.

Døtrene til Merethe var da åtte og tolv år gamle. Hun tenkte at hun kunne hente dem igjen når rusen var ute av kroppen, men barnevernet bestemte at de skulle ta over omsorgen for jentene.

– Da det gikk opp for meg at jeg ikke fikk tilbake jentene mine, raste alt. Det er den verste dagen i mitt liv. Jeg følte at jeg ble kvalt, jeg klarte ikke å puste. Følelsen av sorg, angst og skam slo inn. Det var så vondt.

VILLE FÅ TILBAKE OMSORGEN: Barnevernet hentet de to døtrene til Merethe. Like etterpå, ble hun gravid med barn nummer tre. Det var ikke en optimal situasjon, men på mange måter ble det redningen. FOTO: Ida H. Bergersen
VILLE FÅ TILBAKE OMSORGEN: Barnevernet hentet de to døtrene til Merethe. Like etterpå, ble hun gravid med barn nummer tre. Det var ikke en optimal situasjon, men på mange måter ble det redningen. FOTO: Ida H. Bergersen Vis mer

Ble gravid for tredje gang, og sluttet umiddelbart å ruse seg

Etter hvert forsto Merethe at et fosterhjem ville være den beste løsningen for døtrene hennes. Fosterhjemstjenesten fant en familie som kunne ta imot begge jentene, og Merethe ble overlykkelig.

Merethe var da blitt sammen med yngstejentas far igjen. Forholdet til kjæresten var en berg-og-dalbane, og hun ble gravid for tredje gang.

– Jeg vil ikke anbefale det. For meg ble det kanskje en redning, men det var ikke riktig – og det var absolutt ikke meningen at det skulle skje! Der og da måtte jeg ta et valg: Enten måtte jeg flytte til utlandet, flytte til en annen kommune og håpe at barnevernstjenesten ikke fant meg, eller fortelle om det. Jeg valgte sistnevnte.

Merethe har aldri angret på at hun valgte å informere barnevernstjenesten om graviditeten – hun fikk veldig god hjelp. Denne gangen var hun eldre, og klar for en ny start som mamma.

– Da jeg ble gravid med yngstejenta, sluttet jeg å ruse meg med det samme. Jeg skulle ikke ødelegge henne. Jeg følte at jeg fikk en ny sjanse, og klamret meg til håpet om at jeg skulle klare det denne gangen. Denne gangen skulle jeg ikke svikte som mor.

Å bli mor for tredje gang, ble en god erfaring. Merethe klarte å ta vare på datteren, og hun hadde samvær med de to eldste døtrene så ofte hun kunne.

– Jeg klarte nesten ikke å gå ifra yngstejenta – jeg hadde så separasjonsangst. Jeg var livredd for å feile, slik at jeg skulle miste henne også.

Merethe fant støtte i å møte andre foreldre som hadde blitt fratatt barna sine. En dag ble hun invitert på et seminar, for å høre på et fosterbarn som skulle fortelle sin historie. Det ble en stor tankevekker for henne.

– Å høre denne jenta fortelle om hvordan moren hadde sviktet henne, er noe av det tøffeste jeg har opplevd. Det var som å høre min egen datter fortelle hvor slem jeg har vært mot henne.

LES OGSÅ: - Jeg forstår godt at det kan være en utfordring for noen, men det er barnet som må stå i første rekke

Møtte en saksbehandler som endret alt

Merethe hadde aldri fått et godt inntrykk av barnevernet. Hun visste at de ville hjelpe, men informasjonen hun mottok opplevdes som dårlig og mangelfull. Helt til hun møtte sin nye saksbehandler.

– I motsetning til alle de andre jeg har møtt, ville hun snakke med meg før hun leste mappen min. Jeg hadde alle piggene ute, slik jeg alltid har, men hun møtte meg med et varmt, hjertelig smil. Hun kom inn i rommet uten den svære mappen. Mobilen var lagt vekk. Hun ville bare lytte til hva jeg hadde å si.

Merethe snakket nesten uavbrutt i tre timer. Da hun var ferdig med å fortelle, så saksbehandleren på henne med tårer i øynene: Du har opplevd mye tøft, sa hun.

– Bare det at hun anerkjente min historie som smertefull, og ikke bare var opptatt av å snakke om barna, gjorde at jeg ble helt mo i knærne. Hun var helt fantastisk, og jeg fikk full tillit til henne. Hun var tydelig på hva jeg måtte jobbe med, og hva jeg gjorde som var bra. Sammen fant vi nye løsninger, noe som fungerte kjempebra.

LES OGSÅ: - Man trenger ikke å være supermennesker for å være fosterforeldre

Fostermor utkonkurrerte meg på alt

Selv om Merethe har sviktet på nesten alle områder, har hun aldri ønsket å såre døtrene sine. Hun har bare ikke vært i stand til å ta vare på dem. Og å se dem vokse opp i et nytt hjem, med en ny familie, har vært tøft.

– Fostermor utkonkurrerte meg på alt. Man skulle kanskje tro at jeg ble sjalu, men jeg ble ikke det. Jeg visste at hun kunne hjelpe barna mine, og det er det viktigste. Men det er selvfølgelig vanskelig å tenke at dine egne barn kanskje er mer glad i noen andre enn deg, sier hun, og fortsetter:

– Men det var sånn det måtte bli. Det er kun min egen feil at barna mine havnet i den situasjonen, og jeg kunne ikke straffe dem igjen ved å holde tilbake og ikke la dem få slå seg til ro i sitt nye hjem.

Merethe jobbet aktivt for å få tilbake omsorgen for de to eldste barna. Hun begynte å lytte til menneskene som mente at hun burde få en utredning.

– Jeg fikk diagnosen ADHD, og fikk medisiner som skulle hjelpe. Da klarte jeg endelig å fullføre alle prosjektene jeg hadde startet på. Hadde jeg fått denne utredningen tidligere, ville det sannsynligvis ha hjulpet meg veldig mye.

FIKK TILBAKE OMSORGEN: Merethe gjorde alt hun kunne for å få tilbake døtrene sine. Etter to og fire år, flyttet de hjem til henne igjen. FOTO: Ida H. bergersen
FIKK TILBAKE OMSORGEN: Merethe gjorde alt hun kunne for å få tilbake døtrene sine. Etter to og fire år, flyttet de hjem til henne igjen. FOTO: Ida H. bergersen Vis mer

Barna flyttet hjem etter to og fire år

Merethe flyttet til et nytt sted sammen med kjæresten mens hun var gravid, for å få en ny start. Hun møtte opp på alt som skjedde, og bidro så godt hun kunne. Og hun var åpen om bakgrunnen sin.

– Folk hadde jo begynt å lure om jeg plutselig bare fikk to barn hjem til meg, så jeg fant ut at det var best å være åpen. Jeg var redd for at vennene jeg hadde fått skulle bryte kontakten, men det gjorde de ikke.

Etter to år i fosterhjem, var eldstedatteren klar for å flytte hjem. To år senere flyttet den mellomste datteren hjem også.

– Det har vært vanskelig for dem, det er klart at de kan bli opprørt for ting som har skjedd før. Noen ganger kan de bli frustrerte, men så snakker vi ut om det, og så kommer de fine stundene.

Nå jobber Merethe som leder i organisasjonen for barnevernsforeldre. Hun ønsker å hjelpe de som er i samme situasjon som hun en gang var.

– Jeg vet at jeg kan inspirere andre med å stå frem med min historie. Folk har fortalt meg at jeg har reddet livet deres, fordi den ene samtalen var det som hindret personen fra å ta livet sitt. Det er en stor motivasjon for meg, sier hun, og smiler.

– Det nytter ikke å gråte over ting som har skjedd – vi må se fremover. Og for å klare det, måtte jeg tilgi meg selv. Det har ikke vært lett, og jeg har ingen andre å skylde på – det er bare min egen feil. Men jeg har tatt ansvar for mine egne handlinger, og jobber med å bli bedre hver eneste dag.

LES OGSÅ: I dag er det over 1000 nordmenn som bor på hemmelig adresse

Til forsiden