<strong>VALGTE Å BLI BLIND:</strong> – Klart jeg ­gjerne skulle ha kunnet se ungene mine, og ­barna til broren min som jeg aldri har sett. Men mest av alt er jeg glad for at smertene er borte, sier ­Mette Havnaas. Foto: Morten Eik
VALGTE Å BLI BLIND: – Klart jeg ­gjerne skulle ha kunnet se ungene mine, og ­barna til broren min som jeg aldri har sett. Men mest av alt er jeg glad for at smertene er borte, sier ­Mette Havnaas. Foto: Morten Eik Vis mer

å Bli Blind

Mette valgte å bli blind

En influensasyk Mette tok fire piller for å føle seg bedre, men fikk kroniske sterke plager. Til slutt tok hun en drastisk avgjørelse.

Publisert
Sist oppdatert

ALLERS.NO– Bare kom inn! 

Med blid røst tar Mette Havnaas (47) oss imot og ønsker velkommen i det koselige huset sitt i Stokke i Vestfold. Det tar tid å merke at damen i oransje topp og jeans slettes ikke kan se, for hun kjenner jo hver eneste centimeter av hjemmet sitt og beveger seg lett rundt.

Tålte ikke medisin

Det var en ­influensa i 1996 som endret Mettes liv for alltid.

I løpet av to kvelder tar Mette fire tabletter med ibuprofen for å få sove. Den tredje kvelden begynner det å prikke og svi i øynene, og allmenntilstanden blir så dårlig at hun neste dag blir lagt inn på Sykehuset i Vestfold.

Det viste seg at hun ikke tålte den smertestillende medisinen. Snart begynte huden å falle av, slik at hun minnet om et brannskadeoffer. Hun fikk diagnosen Stevens-Johnsons syndrom.

<strong>BURSDAGSKAKE:</strong> Bare noen dager etter at Mette var blitt blind, lagde hun bursdagskake med marsipanlokk. – Det gikk det også! Foto: Morten Eik
BURSDAGSKAKE: Bare noen dager etter at Mette var blitt blind, lagde hun bursdagskake med marsipanlokk. – Det gikk det også! Foto: Morten Eik Vis mer

– Det verste var at tårekanalen sluttet å fungere. Etter som jeg ikke produserte tårevæske selv, måtte jeg dryppe øynene med tårevæske hele tiden. Smertene var forferdelige, forteller Mette.

Ekstreme smerter

– Jeg var stadig plaget av hornhinnebetennelse. I lange perioder søkte jeg tilflukt i et mørkt rom i huset, for lys mot de knusktørre øynene gjorde ekstremt vondt.

Mettes ektemann, Birger, og sønnene Simen (24) og Sander (18), forsto hvor ille hun hadde det, og forsøkte som best de kunne å hjelpe.

– Utallige ganger dro vi til Ullevaal for nye medisinske forsøk, men øyesmertene forble like ille. Vi dro til Tyskland, til Nederland, til stadig nye eksperter som ville teste ut nye teorier. Tanken på å vente i ti år på en ny kur som kanskje kunne virke, ble utålelig, sier hun.

Etter hvert fikk hun satt inn glassøye på venstre øye.

– Da fortsatte de store plagene på det andre – og etter fire års mareritt bestemte jeg meg: Jeg ønsket selv å bli blind.

Men det drøyde lenge før legene støttet valget hennes.

<strong>ENGASJERT:</strong> Mette sitter som vararepresentant i kommunestyret i Stokke og har som fast tradisjon med sønnen Sander (18) å bli oppdatert på siste nytt fra lokalavisen. Foto: Morten Eik
ENGASJERT: Mette sitter som vararepresentant i kommunestyret i Stokke og har som fast tradisjon med sønnen Sander (18) å bli oppdatert på siste nytt fra lokalavisen. Foto: Morten Eik Vis mer

LES OGSÅ: Kan tv-en avsløre øyesykdom?

Krevende år

I 2003 fikk hun ønsket sitt oppfylt. En hinne ble lagt over høyre øye, og smertene ble borte. Tiden med transplantasjoner og endeløse forsøk var endelig over. Nok var nok. Hinnen gjør at Mette kun kan skimte skarpt lys.

– Jeg var helt sikker på at jeg ville få et bedre liv som blind. Da jeg gikk ned til operasjonssalen på Ullevaal sykehus, og visste at jeg om kort tid ikke ville se noe annet enn et skarpt lys, visste jeg at det var dette som måtte til for at jeg skulle få livet mitt tilbake.

Etterpå var hun mest opptatt av å ta hverdagen tilbake så raskt som mulig. Blindeforbundet i Vestfold, Huseby kompetansesenter og Lions hjalp henne med førerhund og nødvendige kurs.

– Labradoren Pilar ble min nye følgesvenn. Vi hadde hatt en labrador tidligere også, men den døde i en husbrann, forteller Mette.

Brannen oppsto en måned før den siste operasjonen hennes i 2003.

– På den tiden så jeg veldig lite, og dagen huset brant skulle jeg hjem på permisjon. «Du trenger ikke å forte deg med å komme hjem, huset vårt brenner», husker jeg at Birger sa.

– Så du måtte lære å bli kjent med et helt nytt hus, samtidig som du var nyblind?

– Det var en utfordring, men jeg lærte meg å memorere hvor ting var. Alt går – der har du mottoet i vår familie! sier Mette idet yngstepoden kommer ned trappen og hilser på oss.
«Sander, gå og skift! De vil gjerne ha bilde av oss sammen, sier Mette til sønnen som nikker og forsvinner opp igjen.

– Hvordan kunne du vite at han hadde på seg pyjamasbukse?

– Jeg hørte det på stemmen hans og kjenner min sønn ganske godt!

LES OGSÅ: Derfor glemmer du så lett

<strong>METTE OG BIRGER GIFTET SEG I 1997:</strong>  – Øynene var bra den dagen, men jeg hadde med meg øyedråper over alt, erindrer hun. Foto: Privat
METTE OG BIRGER GIFTET SEG I 1997: – Øynene var bra den dagen, men jeg hadde med meg øyedråper over alt, erindrer hun. Foto: Privat Vis mer


Nyter å være frisk

– Hvordan resonnerte du den dagen du bestemte deg for å bli blind?

– Det var en avgjørelse som kom over tid. I flere år hadde jeg slitt med kroniske hornhinnebetennelser og var mye syk. Vi planla aldri noe, for det var jo så stor sjanse for at jeg ikke var i form. I perioder var jeg bare oppe for å spise middag, erindrer hun.
Mette nyter å være frisk igjen, og løser livets puslespill med nye brikker. Fortsatt lager hun maten, med hjelp av oppskrifter i punktskrift.

– Bare noen dager etter jeg ble blind, lagde jeg bursdagskake med marsipanlokk. Det gikk, det også! konstaterer Mette, og gjentar sitt mantra: Alt går!

Stemningen er munter, og latteren sitter løst hjemme hos den sympatiske familien. Før Mette ble syk, jobbet hun med funksjonshemmede. Etter å ha blitt ufør har de nå åpnet huset for et fosterbarn.

– Det betyr mye for oss å bidra til at noen andre kan få det bedre. Mette er så flink til å se muligheter i stedet for begrensninger. Man er like god til å lytte, selv om man ikke ser, sier ektemannen Birger.

LES OGSÅ: 10 lykketips

<strong>STÅR SAMMEN:</strong> Mette og ektemannen Birger Moe har erfart at den som står oppreist i stormen, får oppleve regnbuen etterpå. Foto: Morten Eik
STÅR SAMMEN: Mette og ektemannen Birger Moe har erfart at den som står oppreist i stormen, får oppleve regnbuen etterpå. Foto: Morten Eik Vis mer

– Klart jeg gjerne skulle ha kunnet se ungene mine. Og barna til broren min har jeg aldri sett, men mest av alt er jeg glad for at smertene er borte. Jeg er frisk og vi kan endelig kan planlegge livet som vi vil, konstaterer Mette.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer