MIA GUNDERSEN - SINGEL: - Jeg har gått videre nå, sier Mia, snart ett år etter bruddet mellom henne og ektemannen, fotograf Marcel Lelienhof.  Foto: Yvonne Wilhelmsen
MIA GUNDERSEN - SINGEL: - Jeg har gått videre nå, sier Mia, snart ett år etter bruddet mellom henne og ektemannen, fotograf Marcel Lelienhof. Foto: Yvonne Wilhelmsen Vis mer

Mia Gundersen

Mia Gundersen (54): - Vi snakker altfor lite om hvor beintøft det er å gå gjennom et brudd

Åpenhjertig om samlivsbruddet, badedrakt-bilder og det nye livet.

Det er så rart hvordan livet legger seg til rette. Er det noe jeg har erfart som voksen kvinne gjennom livet: Hver gang du tror det raser, så dukker det opp noen nye brikker. Denne gangen har det vært en ny venninne som har dukket opp, vi trengte hverandre. Nå skal vi på roadtrip sammen! Hun har fått meg til å le igjen. Det er skjedd hver gang jeg har vært redd for at alt ryker. Da dukker det alltid opp noe som gir påfyll … noe som gjør at du tenker: JAAA!

LES OGSÅ: Maria Mena om skilsmissen: - Det ble en mulighet til å ta grep

Vi hadde trykt inn den hvite ringeklokka ved den svarte, anonyme døra i det grå funkismurhuset, men ingenting skjedde. Makeupartist Tone kom svingende inn i oppkjørselen, hoppet ut med alle sine sminkevesker, og vi ringte på enda en gang, men ingenting skjedde.

«Bronze godess», sier makeupartist Tone. – Det var det som dukket opp i hodet mitt da jeg våknet i dag tidlig. Jeg tror vi sminker henne opp til en bronze godess.

I det samme stikker et blondt og litt morgentrøtt hode plutselig fram fra terrassen over inngangspartiet, og vi skvetter til.

– Har dere ventet lenge?

Etter enda noen minutters venting går døra opp, og ut braser den unge engelske bullterrieren Hulda med matmor etter i strak line. 

– Pass på veskene, hun vil alltid oppi, roper Mia. Hun er usminket, blek – og tynnere enn vi husker henne.

– Så slank du er?
– Jeg har ikke akkurat gjort noe for det, det har bare rent av.
– Er det sorg?
– Ja.
– Makeupartisten her sier hun vil gjøre deg til en bronze godess?
– Hva? Kan du si det en gang til?
– En bronze godess – er du klar for det?
– He he.

Og så forsvinner Mia Gundersen i strak line etter Hulda, må bare lufte henne litt så hun roer seg, det tar ikke så lang tid. Tjue minutter senere er det på’n igjen. 
– Pass på veskene, roper Mia, og får etter hvert skysset bikkja inn på soverommet.
– Jeg har forstått det slik at vi skal snakke om kropp og selvtillit, ikke bruddet?
– Livet mitt beveger seg i helt andre retninger nå, sier Mia borte ved kjøkkenbenken, der hun smører seg et rundstykke og legger på ei fiskekake.
– Og kropp – jeg er egentlig litt lei av kropp, sier Mia.

IKKE BARE KROPP: - Det dreier seg ikke bare om kropp. Det viktigste er at du er i stand til å se hva som er bra med deg, mener Mia. Foto: Yvonne Wilhelmsen
IKKE BARE KROPP: - Det dreier seg ikke bare om kropp. Det viktigste er at du er i stand til å se hva som er bra med deg, mener Mia. Foto: Yvonne Wilhelmsen Vis mer

LES OGSÅ: Finnes det egentlig lykkelige skilsmisser?

Destruktive krefter

Etter litt latter plukker hun likevel opp tråden.

– Det er noen idealer om hvordan kroppen skal se ut, som jeg mener er farlige. Vi glemmer at vi bor der – det er jo det beste med kroppen, det livet og den energien som bor i den.
– Nå spiser jeg det som frister, sier Mia og som for å bevise det, holder hun fiskekaka opp – og måtte gud forby – er det en høykarbobombe av et lyst stykke brød vi skimter under den? Hun blir stående der borte ved kjøkkenbenken med fiskekakeblingsen i hånda, og det hjertet er fullt av, renner som kjent munnen over med. Så er det som om hun samler seg litt, tar sats og snakker høyt ut i luften, som fra en scene.

– Brudd er grusomt. Men jeg kunne tenke meg å si noe generelt om skilsmisser. Jeg synes vårt samfunn snakker altfor lite om hvor beintøft det er å gå gjennom dette. Vi snakker altfor lite om hvordan barn skal ivaretas. Vi jobber altfor lite for familieverdiene. Vi må ha et samfunn som kan ta imot dette, og ikke ødelegge noe underveis. Det er noe med det moralske aspektet her. Hvorfor skal man ikke kjempe for det dype vennskapet, for alt det man har bygget opp?

Hun tar en liten tenkepause.

– Du møter så destruktive krefter i deg selv, sier Mia, og slår over til engelsk:
– I want you to feel as hurt as I do. Den dukker stadig opp som en djevel som vipper deg i negativ retning. 

Ferdig med å spise har hun nå tatt plass i en av stolene rundt spisestuebordet, der hun avslappet lar makeupartist Tone begynne jobben med å forvandle henne til en bronze godess.

Midt i livskaoset fikk Mia en vill idé. Som hun selv presenterte på sin nyoppstartede blogg miagundersen.no i januar i år. Der hun også for første gang utdypet ryktene om bruddet.
Hun skrev om en turbulent sommer og høst, en litt vennligere vinter og en julefeiring sammen – og at hun og Daniel, yngstesønnen på 11 år, nå skulle ut på en lang reise. Til Bali, Sør-Afrika og India.

Og selv om hun strengt tatt befant seg på bunnen av sin egen livskrise, så skrev hun likevel at hun med bloggen håpet å kunne inspirere andre underveis.
– Vi gjør jo det så sjelden i voksen alder. Men jeg tenkte: Nå gjør jeg det. Nå drar jeg. Nå setter jeg livet mitt på vent – det nifseste en frilanser gjør. I to og en halv måned. Jeg måtte bare stole på at det gikk greit økonomisk. At det tross alt bare var noen måneder av et helt liv. For Daniel var det ekstremt stort. På skolen var de så positive.

– Men hva handlet den reisen egentlig om?
– Ja, hva handlet det egentlig om …
Mia ler litt for seg selv, må tenke seg litt om.
– Jeg dro da alt var kaos. Jeg tenkte: Hva kan jeg gjøre i en sånn situasjon – skal jeg bruke det til noe, eller skal jeg sitte fast i det? Jeg har tro på å følge intuisjonen. Og av og til skal man ikke tenke så mye heller. Det var en indre stemme som sa at jeg skulle dra – og håpe på at livet ville legge seg til rette.
– Men jeg var litt tiltaksløs på Bali, det var så mye som skjedde samtidig med at vi var der.

- Jeg har tenkt på hvor mye tid jeg har brukt til å føle meg så elendig – i den tiden av livet man ser som flottest ut. Noe så bortkastet! 


– Hva sitter du igjen med?
– Summen av denne reisen er menneskene og minnene. Det er så mye godt der ute som tar imot deg med åpne armer. Sjenerøse mennesker som fikk meg på rett kjøl i troen på det gode. Mennesker som så meg, at jeg er en forsoner, ikke en kriger. Det gjorde så godt. Daniel fikk også se at vi må la livet finne sin retning, og det går så å si alltid bra så lenge en er bevisst sine valg.

Et minne fra Bali: Under en stor hindufeiring, der onde ånder bokstavelig talt feies vekk i gatene, kommer et plutselig regnskyll. Mia og Daniel søker tilflukt under første og beste sted, en yogaretreat. Det er her hun blir sittende i en sofa, mens sønnen sovner i fanget, og ser på alle de magre, bleke menneskene på jakt etter seg selv. Til det plutselig letner. Og av og til så kan man kanskje ikke be om så mye mer, enn et sovende barn i fanget, og den friske, klare luften som alltid kommer etter et regnskyll.

– Og nå sitter du her og har takket ja til å stille opp på coveret i bikini? Hvor er man i livet da, liksom?
Mia nesten skvetter til.
– Bikini? Det var i badedrakt?!
– Sorry, badedrakt!
– Når du er skåret helt inn til beinet i ditt eget liv, og du ikke helt vet hvilken retning det kommer til å ta – ja, da er ting kanskje ikke så farlig lenger. LES OGSÅ: Bikinien fyller 70 år

TRYGG: – Nyt det du har før tyngdekraften tar deg, ler Mia, som sier at hun aldri har vært tryggere med en kropp som eldes. Foto: Yvonne Wilhelmsen
TRYGG: – Nyt det du har før tyngdekraften tar deg, ler Mia, som sier at hun aldri har vært tryggere med en kropp som eldes. Foto: Yvonne Wilhelmsen Vis mer

– Du har kanskje ikke vært så redd for å bjuda på tidligere heller, når jeg tenker meg om?
– Nei … men jeg har ikke vært så fornøyd. Jeg har tenkt på hvor mye tid jeg har brukt til å føle meg så elendig – i den tiden av livet man ser som flottest ut. Noe så bortkastet! I dag har jeg aldri vært tryggere med en kropp som eldes. LES OGSÅ: Hva er egentlig greia med #sommerkroppen2016?

– Om eg vil kvila, så kvile eg

– Hva gjør du for å holde deg i form fysisk og psykisk? Da tenker jeg også på dette med input og å hente seg inn igjen.
– Det er en balanse mellom å trene, se bra ut og ta vare på den som bor i kroppen. Jeg har trent pilates en god del år, men har ikke helt hatt ork til det den siste tiden.
Hun sier det nesten litt unnskyldende, før hun fortsetter med stor overbevisning.

– Når man skal ta vare på seg selv psykisk, må man våge å kjenne på alle emosjonene. Det er så viktig ikke å undertrykke følelsene sine. Som sinne, for eksempel – det er veldig sunt for meg å bli sint. Det er en del av det å leve ut emosjonene – og å snakke – da kommer tingene på plass.

Også er det én ting til som er viktig for Mia: Å hvile.
– Om eg vil kvila, så kvile eg, sier Mia enkelt, og ler litt når hun forteller om hvordan hun gjør det:

– Da ligger jeg som på lit de parade med hendene foldet over brystet. Da går du inn i den indre verden. Du er helt alene, men inne i den kroppen som hviler, er det et ekstremt liv. Da får du kontakt med dine behov. Det å hvile høres så kjerringaktig ut. Men det å hvile er noe man må.

Et minne til. Fra den tiden det ikke var rom for å tenke på om man kanskje var litt for stor over rumpa, eller om man skulle ha sprøytet noe inn i ansiktet. Av Mias farmor, denne slitne kroppen som hadde født fem barn, som matet og slaktet dyr, dette rivjernet av et kvinnfolk, i sving fra morgen til kveld, med vedovn, utedo og en svigermor i full giktblomst liggende på loftet. Hun klaget aldri. Og kvilte hver dag.

– Hun la seg alltid i bestestova for å kvila, og en gang satt jeg der, på trøorgelet, da hun kom. Jeg skulle til å stoppe, for jeg tenkte at hun ville kvile i fred, men nei, nei, sa farmor, ikke stopp. Så hun satt og kvilte mens jeg satt og trødde og følte jeg lagde musikk.

Og siden kan man vel bare si at Mia har tråkket på. Helt siden hun som åtteåring debuterte på Rogaland Teater som ekorn­gutten Per, har hun søkt og fått publikums oppmerksomhet gjennom en svært allsidig karriere – og hun har vært her med hele seg, delt av erfaring om både gleder og sorger.

- Det er noen idealer om hvordan kroppen skal se ut, som jeg mener er farlige. Vi glemmer at vi bor der.

– Hvor henter du selvtillit fra?
– Det har vært en lang livsreise for å få selvtillit. Jeg hadde et veldig brokete selvbilde. Men et selvbilde kan også være noe du klamrer deg til. Jeg hadde en enorm drivkraft i det å få jobbe med scenekunst, fordi jeg var blitt sablet ned på så mange andre områder. Formidlingsevnen og talentet skulle ingen få ta fra meg, det ble en redningsplanke.

– Nå er vi midt i bikinisesongen. Hva skal vi si til oss selv, til alle disse jentene som kaver med egen kropp og med selvbildet?
Det er med befriende latter Mia skyter fra hofta.
– Nyt det dere har mens dere har det – før tyngdekraften tar dere. Det eneste som går oppover, er tannkjøttet!
– Men når det løfter seg i topplokket, er det ikke så nøye med at det siger nedover.

KK nr 27, 2016
KK nr 27, 2016 Vis mer

I mai var den to og en halv måned lange reisen over.
– Er det noe du drømmer om å gjøre nå framover?
– Jeg vil være til stede i meg selv, oppdage nye nytelser, se, oppdage nye mennesker, le og ikke minst være en god mor for gutta mine.
– Min skjønne, nye venninne har lært meg å sette livet litt på vent, sier hun.
– Jeg er jo en veldig utålmodig person, men det har vært en god opplevelse å ta den tiden det tar – å kvila i dette jaget. Men jeg har en idé som handler om å inspirere andre. Det er noen brikker som ligger der, og de har jeg lyst til å bevege meg litt rundt. Men når du er i kvileposisjon, er det også lov til å tenke på de små tingene, ofte er jo de små tingene det aller beste.

Det viktigste er den dagen man begynner å se framover igjen, mener Mia.
– Du ser jo bare bakover når noe sånt skjer – men nå ser jeg framover. I hvert fall i dag. Og så er det ti millioner variasjoner.

Sa hun det? Eller nynnet hun det, som i en sang? Vi husker ikke lenger.
Husker bare dette bildet av en ferdigsminket Mia, straks klar for fotoseanse på stranda, denne bronze-godessen med skimrende grønne øyelokk, det åpne gråblå blikket og den rå, seige styrken som flommet ut av dem, denne kraften vi kanskje alle har i oss, nettopp når vi tror at alt ryker.

 Denne reportasjen står også i KK nr 27/2016

 

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: