«KLOVN»: – Når man blir eldre, finner man fort ut at man fint kan leve med litt grus i maskineriet, mener Frank. FOTO: Ulrik Jantzen
«KLOVN»: – Når man blir eldre, finner man fort ut at man fint kan leve med litt grus i maskineriet, mener Frank. FOTO: Ulrik Jantzen Vis mer

Mia Lyhne og Frank Hvam:

Mia og Frank elsker hverandre...

… men nå er det slutt. For nå setter Mia Lyhne og Frank Hvam punktum for et ekteskap som har vart i 15 år på film og tv.

Publisert

Mia Lyhne (48) og Frank Hvam (49)

Skuespillere.
I 15 år har Mia og Frank vært et par i den danske «Klovn»-tv-serien og -filmene
Mia har to tvillingdøtre og bor i Roskilde.
Frank er gift, har to sønner og bor i Dragør.
Nå er de aktuelle med tredje og siste film: «Klovn – the final».

Vi havner rett i dobbeltsengen i filmen «Klovn – the final». Mia foreslår et lite «ligg». Han kravler oppå henne og spør om han er «inne». De har pysjamas på. Hun griper fjernkontrollen på nattbordet og hever sengeryggen. Han klager over den stadig mer ubehagelige misjonærstillingen. Hun får sure oppstøt hvis hun ligger flatt, sier hun. Så ruller Frank over på siden og legger seg til å sove, for han har en lang dag i morgen. Det er scener fra et ekteskap. Og omtrent like sexy som cornflakes. Uten melk.

I virkelighetens verden er de ikke gift. Mia Lyhne er mor til tvillingjenter og bor i Roskilde. Frank Hvam er gift med Anja Louise Farsig Hvam, far til to sønner og bor i Dragør. I dag har han tatt med en hel kasse vin til sin filmkone Mia. De har ikke sett hverandre på lenge, og han synes at hun bør smake denne vinen som han er så begeistret for. Hun blir glad. De snakker løst og ledig og viser omsorg og innlevelse – ting som det ikke er så mye av i deres uutholdelige parforhold i «Klovn».

De har vært «gift» siden «Klovn» begynte å gå som en serie i 2005, og nå er det slutt. «Klovn – the final» er finalen. Det er ufattelig at de ikke er blitt skilt underveis. Men kanskje er det likevel ikke så ubegripelig.

- Det er mange par som burde si «takk for nå»

Kanskje avspeiler Mia og Frank i virkeligheten mange parforhold?

Frank: – Det har du helt rett i. Det er også det vi er kommet fram til. Folk blir jo sammen selv om de skuffer hverandre gang på gang, og selv om det er mange ting som ikke fungerer. At det skal være idyll fra morgen til kveld, er en litt ungdommelig, naiv tanke. Når man blir eldre, finner man fort ut at man fint kan leve med litt grus i maskineriet.

– Også i ditt eget?

Frank: – Ja, det har vært masse grus. Og stor ulikhet også. Men det kan godt fungere selv om det egentlig ikke fungerer på papiret.

Mia: – Omvendt ser jeg også mange ekteskap der jeg har tenkt: «Hvorfor går hun ikke fra ham? Det er forferdelig at hun ikke gjør det, for det er jo et mareritt.» Så det er ikke bare om å gjøre å holde ut med denne grusen. Det var så godt gjort at min mormor og morfar feiret diamantbryllup. De holdt ut med hverandre, og det er enormt kult. Men det er mange par som burde si «takk for nå».

Frank: – Men det er vanskelig å si når dette «nå» er, ikke sant? Altså, Mia og Frank har alltid elsket hverandre til tross for alle deres uenigheter og trefninger og alle Franks idiotiske påfunn. Frank og Mia står i det lange, tunge løpet. Men jeg gir deg rett i, Mia, at det finnes parforhold der folk ikke elsker hverandre eller hvor den ene på en eller annen måte får realisere seg selv og ikke den andre. Du vet hvis man har en venninne eller en venn som man kjenner som et fantastisk menneske, og plutselig ser man at vedkommende falmer og mister fargen i det forholdet. Da synes man at vedkommende burde komme seg ut av det. Men jeg har også lært at man ikke skal si det til dem. For det kommer alltid et tidspunkt hvor de betror seg og sier: «Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med parforholdet mitt. Det går ikke så bra.» Og så er man altfor ærlig og svarer: «Du har jo en forferdelig kjæreste. Gjør det slutt nå!» Og dette gjør du kun en gang, for 14 dager etterpå ringer vedkommende og sier: «Vi har valgt å holde sammen.» Og plutselig skal dere på parmiddag igjen.

I «Klovn – the final» blir Mia effektivt kurtisert av Christian, spilt av Lille Christian alias Christian Sørensen.

– Utroskap?

Frank: – Det er ikke så bra, må jeg si. Og det er slett ikke bra hvis det blir oppdaget. Haha, for en idiot jeg er. Nei, jeg vil ikke sette meg til doms over noen, men jeg tror ikke det kommer noe godt ut av det. Det er en alvorlig ting, og man må tenke seg godt om. I den nye «Klovn» er det ingen som er utro, men Mia er følelsesmessig på vei bort.

Mia: – Vi vet da ikke om hun har vært utro!

Flere grenseoverskridende scener

Imens har Frank sammen med rollefiguren Casper havnet i en løgn som blir mer og mer umulig å komme seg ut av. Han kan kanskje se hva som er i ferd med å skje med ekteskapet hans. Men han kan ikke handle uten å avsløre seg selv.

Frank: – Det starter som en liten hvit løgn som triller som en snøball og utvikler seg til en faretruende lavine, og så vikler han seg inn i «Klovn»-historiens største løgn.

Det innebærer en del vonde episoder. Hvis du har sett noe på «Klovn», så vet du at pinlige episoder helt på grensen – og gjerne litt over – er en stor del av konseptet. Jeg spør hva som er den mest grenseoverskridende scenen de har spilt sammen. Så blir det stille lenge, før Frank sier:

Jeg er blitt så tykkhudet etter hvert, men det har vært noen åndssvake scener. En omvendt 69 var for eksempel ganske ille.

I den scenen er Frank og Mia splitter nakne. Frank står og holder fast Mia, som henger med hodet ned, og han har direkte utsikt til hennes kjønnshår.

Mia: – Ja, det var litt på grensen. Nei, det var over grensen.

Frank: – Det synes jeg også.

Mia: – Men alle sånne scener er mest grenseoverskridende inntil man spiller dem inn. Det er tanken på det. Jeg følte meg dårlig hele dagen, og ville bare ha det overstått. Akkurat som en gynekologisk undersøkelse.

Frank: – Ja, men vi klarte vi å spille inn den scenen, og du manglet ikke noe så vidt jeg kunne se …

Mia: – Da vi var i gang, og jeg liksom hadde fått av meg klærne, kunne jeg ha spilt inn en hel film der vi gikk rundt slik.

Frank: – Ja, spillegleden tar over. Det kommer litt adrenalin i kroppen, og så vil man bare få scenen til å bli bra. Og så er det jo bare nakenhet, og den er utrolig ufarlig når man først omfavner den.

Mia: – Nettopp. Men hadde du det ikke også sånn den gangen du skulle vise meg rumpehullet ditt?

Frank: – Ja, det stemmer.

Mia: – Helt fram til vi skulle spille det inn, var det ikke så morsomt. Men da vi skulle gjøre første opptak, var du rolig, var du ikke?

Frank: – Nei, jeg nøt faktisk aldri at du kikket opp i rumpa på meg. Det vente jeg meg aldri helt til. Og det var på dine vegne, Mia, at jeg hadde det sånn. Hadde det vært et menneske som jeg hadde mindre respekt for, ville det ikke ha berørt meg så mye. Hitler, for eksempel, jeg hadde vært iskald hvis han hadde kikket opp i rumpa på meg.

Etter å ha vært et tv-par i mange år har Mia Lyhne og Frank Hvam litt av hvert å fortelle oss om nettopp det å leve i et parfohld. FOTO: Ulrik Jantzen
Etter å ha vært et tv-par i mange år har Mia Lyhne og Frank Hvam litt av hvert å fortelle oss om nettopp det å leve i et parfohld. FOTO: Ulrik Jantzen Vis mer

- Jeg har skammet meg, vært flau og har skjult meg

Spørsmålet er hva tiden egentlig har gjort med grensene våre. Frank er født i 1970. Mia i 1971. Begge er barn av det frisinnede tiåret. Franks mor badet alltid toppløs, og kvinnene i det bofellesskapet der Mia bodde sammen med moren sin, gikk i kjeledress uten noe under om sommeren. Så mange av nakenscenene i «Klovn» virker kanskje mer provoserende nå enn de faktisk ville ha gjort på 1970-tallet.

Frank: – De er mer provoserende nå enn for bare ti år siden. Det er skjedd noe. Det å bryte grenser og tabuer ble sett på som heroisk for ti år siden. Det var et mål i seg selv. Nå blir det oppfattet som unødvendig krenkende atferd. Men jeg tror altså at «Klovn» har toppet det når det kommer til grenseoverskridende oppførsel. Vi slo alle rekorder med film nummer to, og det var morsomt, men den tredje filmen er langt mindre grenseoverskridende enn de to første.

Jeg begynner å tenke på Lille Christians rolle i filmen. Christian er kortvokst, og Frank er hard med ham.

Mia: – Ja, det var jeg litt bekymret for.

Frank: – Ja, men det er fordi vi kjenner Christian så godt. Han har vært fast inventar i «Klovn» i mange år, og i alle de årene da det var greit å erte små mennesker, så gjorde vi det ikke. Vi omtalte ham aldri som en liten mann. Men nå som det er blitt så forbudt å omtale det, så sant man selv ikke har … vokseutfordringer, så tror jeg nesten at det er en opprørsk handling at vi for første gang har tillatt oss å påpeke at han er en liten mann. Men det har vi altså gjort. Det er ikke fordi vi selv har noen glede av å peke finger til noen som har det ene eller andre problemet. Når vi gjør det her, er det for å vise at når Frank erter en liten mann, så er han selv et lite menneske. Han blir med i fallet. Det forteller bare noe om hvor dårlig stelt det er med ham selv.

Mia: – Men da jeg leste det i manus, så spurte jeg regissøren med en gang: «Er det greit for Christian?» Jeg var litt nervøs. Jeg skulle spille i de scenene med ham, og jeg ville være helt sikker på at han var 100 prosent med på det.

– Og det var han?

Frank: – Fullstendig.

– Man kan kanskje si at «Klovns» misjon er blitt viktigere i takt med at vi er blitt mer nærtakende?

Frank: – Ja, jeg tror ikke vi er den siste bastionen, men vi er da i hvert fall en bastion i forhold til å snakke fritt om ting. Det å tørre portrettere sine følelser. For dine følelser er ikke riktige eller feil. Det er bare følelser. Det er mer interessant hvordan man reagerer på en følelse. Altså man ser et menneske som er en meter høy, komme inn gjennom døren. Man ser at her kommer det en som er kortvokst inn gjennom døren. Å påstå at man ikke har lagt merke til det, er jo uærlig. Men det er en tendens i tiden til at vi overhodet ikke må påpeke hverandres ulikheter. Man kan nesten ikke registrere at det er ulikheter. Men det er noe som alle ser, så det er tull ikke å prate om det. Alle følelser er ok, det er måten vi handler deretter på, som betyr noe.

Mia: – Datteren min var syk en dag, så hun var med på opptak da jeg skulle spille inn noe med Lille Christian, og jeg følte at jeg var nødt til å forberede henne: «Du må bare vite at han jeg skal spille sammen med, er kortvokst.» Så sa hun bare: «Hva så?» Så snakket hun masse med ham, og de hadde det hyggelig sammen. Da vi var ferdig for dagen, fortalte hun om at hun hadde vært med meg på jobb. Og hun er vanligvis en som pleier å bry seg om hvordan folk ser ut. Men det var ikke ett tidspunkt hvor hun nevnte at han var kortvokst. Det syntes jeg var så kult.

Det handler rett og slett om kunsten å være et ordentlig menneske, blir vi enige om. Og der må man faktisk starte med seg selv.

Mia: – Ja, og man må også oppføre seg ordentlig overfor seg selv når det gjelder dette. For vi vil jo alle skjønnhetsoperere det ene og det andre og se slik og slik ut. Det der går feil vei, synes jeg. I mine yngre år brukte jeg mye energi på det jeg syntes var feil ved meg selv. Jeg har skammet meg, vært flau og har skjult meg.

– Hva var feil ved deg?

Mia: – Det vil jeg da ikke si! Men det er noe med å prøve å lære av seg selv med alt det gale man synes man har.

– Selv har jeg rygget ut av noen soverom fordi jeg syntes rumpa mi var stygg …

Mia: – Jammen, det har vi da alle. Kvinner, altså. Det er bare det at hvis man kunne slutte å si «jeg er feil» og kunne lære å bli mer glad i sine mindre heldige sider, ville det bli lettere ikke å være så klønete overfor det andre har å stri med. Bare akseptere at det er sånn det er. Jeg tror ikke menn plages av dette i like stor grad.

Frank: – Kanskje er det tradisjonelt litt mer tillatt for menn å være stygge. Eller det har vært andre ting som betød mer enn utseendet deres. Men menn er også forfengelige. Det ser bare alltid dumt ut når vi er det.

Mia: – Jeg kjenner mange menn som er svært forfengelige. Og jeg synes det er veldig usexy når menn er forfengelige.

Da Botox kommer på banen, sier Frank:

– Nei, ikke for mye Botox, det vil jeg advare sterkt imot.

Mia: – Men litt Botox, er det ok?

Frank: – Jeg ville aldri gjøre det selv. Alle vitenskapelige undersøkelser viser at vakre mennesker har en lettere vei gjennom livet enn stygge mennesker. Stygge mennesker lærer til gjengjeld å kjempe. Men pene mennesker får litt lettere jobber og venner. Og da kan man ikke bebreide noen for at de etterstreber det vakre.

Mia: – Det synes jeg bare er urettferdig.

Frank: – Ja, det er ufattelig urettferdig. Men livet er også urettferdig. Nå skal jeg ikke høres ut som min gamle far, men det ville først bli riktig urettferdig hvis det var sånn at stygge mennesker ikke fikk stemme, haha. Men, altså, man må bare unngå de menneskene som ikke liker en fordi man er stygg.

Vi begynte i dobbeltsengen, og vi ender i dobbeltsengen

Her inntreffer et øyeblikks måpende taushet. Etterfulgt av et stort glis. Men Mia holder fast ved budskapet og sier at hun synes det er fantastisk å se en film med en kvinnelig skuespiller som ikke er så pen, men som er superflink og som får lov til å spille, for det er unntaket. Og Frank sier:

De der kvinnelige «dukkespillerne» gir meg ingenting. Men kanskje er det fordi de ikke har sett i min retning. Jeg har bare stengt dem ute mentalt. Men det jeg også prøver å si, er at jeg leter etter intelligens, styrke og humor når jeg kikker på en kvinne. Jeg ser svært lite på utseendet.

Mia: – Det stemmer ikke at du ikke ser på utseende også. Det gjør du da!

Frank: – Ja, selvfølgelig gjør jeg det. Men det betyr mindre, helt sant. Jeg er mye mer interessert i å få intelligente barn enn pene barn.

Mia: – Vet du hva, jeg tror ikke du har helt kontroll på deg selv, for hvis det kommer en ny skuespiller inn på «Klovn», synes jeg at jeg titt og ofte hører deg og Casper – det er mest Casper, men du kommenterer også ofte: «Hun er veldig pen. Det er faktisk en pen kvinne til å være i den alderen.» Jeg synes ofte at du kommenterer noe med utseendet. Kanskje du ikke legger merke til det selv.

Frank: – Ja, men er det kvinner som er veldig pene, jeg sier det om? Er det ikke bare min måte å si at de «har et eller annet»?

Mia: – Nei, du kommenterer det. Det er noe med utseendet. Det har ikke noe med at de er sterke å gjøre og så videre.

Frank: – Hvem har jeg sagt det om?

Mia: – Mange.

Vill latter. Frank Hvam som sitter her i sofaen kledd i en sennepsgul bestefarstrøye, er nettopp blitt rammet av en fulltreffer.

Frank: – Det vil jeg i så fall ta tak i. Jeg vil kikke litt innover. For det er en ny oppdagelse for meg. Det er noe jeg gjerne vil unnskylde. Kvinnelige skuespillere på «Klovn» skal ikke ha følelsen av at jeg sitter og mental-onanerer i det tilstøtende rommet. Det må ikke skje. Det mener jeg faktisk. Jeg tror det er en dårlig vane. Akkurat som at jeg smatter. Det er heller ikke noe jeg tenker over.

Mia: – Men det gjør du da ikke. Det har jeg aldri lagt merke til.

Frank: – Da er jeg kanskje blitt litt flinkere til å la være, for jeg har fått høre det ofte. Men det har jeg sikkert også sagt om deg, Mia. Om ditt utseende. Det vil jeg tro. Jeg har i hvert fall sagt til dem at jeg var tiltrukket av deg, for det var helt avgjørende for at vi kunne spille mann og kone at jeg følte at du var et tiltrekkende menneske. Jeg ville ikke vært i stand til å spille det vi gjør, hvis jeg ikke syntes du var en attraktiv kvinne.

Mia og Frank mimrer om diverse nakenscener de har spilt inn sammen. – Det var litt på grensen. Nei, det var over grensen, sier Mia og ler. FOTO: Ulrik Jantzen
Mia og Frank mimrer om diverse nakenscener de har spilt inn sammen. – Det var litt på grensen. Nei, det var over grensen, sier Mia og ler. FOTO: Ulrik Jantzen Vis mer

Vi begynte i dobbeltsengen, og vi ender i dobbeltsengen. For jeg har nettopp lest om en undersøkelse som viste at menn langt opp i alderen, mente at sex fem–seks ganger i uken ville være passende. Mens kvinner synes at én gang er nok. Det forteller jeg. Reaksjonen kommer umiddelbart:

Frank: – FEM–SEKS ganger? Da er jeg også kvinne. Også menn i min alder? Da tror jeg heller jeg vil se en god serie på Netflix og spise en kake. Fem–seks ganger?! Det er voldsomt. Mia, forventer dere dette?

Mia: – Dette tror jeg ikke noe på. Det er ønsketenkning.

Frank: – Kanskje det er en offentlig undersøkelse i Italia der man ikke kan være anonym … Men kvinner har ikke noe problem med ikke å være på topp lenger. Det har menn. Det er derfor menn er så ynkelige. Vi fortsetter bare å insistere på at vi «peaker» også når vi ikke gjør det lenger. Menn har vanskelig med dette med å bli gammel. Kvinner gjør det med mye større verdighet.

Mia: – Kvinner har da også et problematisk forhold til det å bli eldre.

Frank: – Jeg synes bare at menn isolerer seg litt, og at eldre kvinner ofte blir nesten enda mer sosiale og gir seg selv nye roller, mens menn er helt hjelpeløse. Mange menn ender med å sitte litt avsondret og drikke litt for mye og bruke mye tid ned langs «Memory Lane», og når de omsider blir spurt om noe, er de sure, og alt var bedre i gamle dager. De blir irrelevante på en måte som moderne kvinner ikke blir. Jeg synes det er mer elastikk i hodet på damer. Det er en stor styrke.

Mia: – Mange av de fedreaktige mennene har ikke så mange venner. Det er ofte konene som sørger for det sosiale.

Frank: – En gang besøkte jeg farfaren min. Vi kom ut på gaten der det var en liten jente som hadde tegnet med kritt på fortauet. Så kjeftet han ordentlig på henne. Og da tenkte jeg bare instinktivt: Den mannen har ikke lenge igjen, han har jo ingen grunn til å være her lenger. Tenk å bruke energi, 70 år gammel, på å skjelle ut en liten jente som har tegnet med kritt på fortauet. Det er kun menn som kan ende der, tror jeg.

Mia: – Det tror ikke jeg.

Frank: – Jaså? Jeg lærer visst mye i dag.

Og så går de ut gjennom døren. Sammen. Det er Frank som bærer vinen.

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer