SLAG: – Jeg har fått andre verdier enn før, setter pris på små ting. Jeg føler meg frisk, med begrensninger, sier Janne Fjælberg, som fikk hjerneslag for ti år siden. Foto: Monica Larsen
SLAG: – Jeg har fått andre verdier enn før, setter pris på små ting. Jeg føler meg frisk, med begrensninger, sier Janne Fjælberg, som fikk hjerneslag for ti år siden. Foto: Monica LarsenVis mer

Slag:

Midt i en treningstime falt Janne (35) om med slag: - Jeg er kjempeheldig som lever

Hun var 35 år, hadde aldri røkt, trente hver dag og spiste sunt. Ikke så rart at ingen i salen skjønte hva som skjedde da Janne sank sammen på gulvet foran dem.

Se for deg en slagpasient. Sannsynligheten for at du nå visualiserer en som Janne Fjælberg (46), er nok liten. Hun har aldri røykt, drikker lite alkohol, hun trener hver dag og spiser sunt. Og så er hun altfor ung til å få slag, eller?

Det var en tirsdag morgen i april 2008. Aerobicsalen på Elixia i Stavanger var full, og fremst sto Janne. Alle i salen fulgte hennes bevegelser, til hun plutselig måtte sette seg ned. Menneskene foran henne var blitt så uklare.

Hun ristet på hodet, men synet ble ikke bedre. Noen snakket til henne, men hun klarte ikke å svare. Problemet var bare at ingen skjønte at hun plutselig ikke kunne snakke, for Janne hadde fått panikk. Hun var den eneste i rommet som forsto hva som var skjedd, men hun klarte ikke å fortelle det.

– Det var en sykepleier i salen, og i ettertid har hun fortalt at hun lenge var sint på seg selv for at hun ikke skjønte hva som skjedde. Men jeg klandrer ingen. Jeg hadde mistet taleevnen, men det var umulig å merke så lenge jeg bare gråt, forteller Janne.

– Kollegene mine skjønte ikke, damen i resepsjonen hos fastlegen skjønte ikke, ikke engang sykepleieren som møtte oss på legevakten, skjønte hva som var skjedd. De trodde jeg hadde hatt et lite illebefinnende, og at jeg var så sliten at jeg grein og ikke klarte å gjøre meg forstått.

LES OGSÅ: Slik kjennes et hjerteinfarkt

Ignorerte forvarsel

Forekomsten av hjerneslag i befolkningen generelt har gått ned de siste årene, men samtidig er det en liten økning blant kvinner mellom 30 og 49 år. Det viser doktoravhandlingen til nevrolog Anne Merete Vangen-Lønnes ved Sykehuset Innlandet. Hun har brukt data fra Tromsø-undersøkelsen for å se på hvordan forekomst av hjerneinfarkt, slag forårsaket av blodpropp, har endret seg over tid.

Mens forekomsten falt med 27 prosent i tidsrommet 1995–2012 for pasientgruppen over 30 år under ett, var sannsynligheten for å få et hjerneinfarkt blant de yngste kvinnene økende over tid. Ofte finner ikke legene årsaken til hjerneslaget, selv etter grundig utredning. Det var også tilfellet for Janne Fjælberg.

– Spesielt hos unge slagpasienter forblir årsaken til hjerneslaget ukjent i opptil en tredjedel av tilfellene, sier nevrolog Anne Merete Vangen-Lønnes.

– Hos de yngste pasientene med hjerneinfarkt er det også påvist en høyere forekomst av mer sjeldne årsaker til hjerneinfarktet, som medfødte forstyrrelser i årevegg eller blodlevringssystemet, enn hos dem som får sitt hjerneinfarkt i eldre alder.

I ukene før slaget opplevde Janne et par episoder som hun ikke tok på alvor: En morgen våknet hun og kunne ikke se på det ene øyet. En annen dag merket hun plutselig at hun snøvlet litt, men begge deler gikk over. Så hun dro på jobb, fortalte det til kollegene sine, og sa spøkefullt «det var sikkert bare et lite slag». I ettertid har hun skjønt at det må ha vært det vi kaller drypp.

Jeg har også skjønt at selv om jeg aldri har røykt, levde sunt, trente hver dag og ikke følte meg stresset, så har jeg nok hatt et høyt stressnivå i kroppen, sier hun.

– Jeg var klassekontakt for to klasser, fotballtrener, satt i styret i fotballklubben, jeg hadde riktignok sluttet å jobbe turnus som sykepleier da jeg ble skilt, men nå var jeg treningsinstruktør og salgsleder på Elixia. Det var et hektisk liv, men jeg trivdes med å ha mange baller i lufta og være der det skjedde.

LES OGSÅ: Therese fikk slag som gravid

Språket var borte

Nå satt hun i resepsjonen på treningssenteret og var flau. Ille berørt over at hun hadde mistet kontrollen over kroppen sin, over at hun ikke klarte å gjøre seg forstått. Og livredd. For først etter flere timer traff hun en lege som skjønte det hun som tidligere sykepleier hadde forstått hele tiden: Det var ikke et panikkanfall som rammet henne der i treningssalen, det var et hjerneslag.

Og det skal behandles med øyeblikkelig hjelp, i håp om å redde mest mulig av hjernefunksjonene. Nå hadde hele formiddagen gått med på å komme seg fra fastlege til legevakt til sykehuset i Stavanger. Idet hun skjønte at hun var i trygge hender, koblet hun fullstendig ut.

– Da jeg ble trillet inn på akutt slagenhet, ble jeg nesten lettet. Konstaterte bare «jaha, så det var her jeg skulle ende», husker hun.

– Det høres kanskje rart ut, men jeg er sykepleier. Jeg husker jeg lå der og beroliget meg selv. «Nervene finner nye baner, bare kroppen får ro til å rette opp», tenkte jeg. Og med den holdningen klarte hun å slappe av. Derfor var hun roen selv, mens de rundt henne var bekymret.

Et av de første målene Janne satte seg, var at hun ville tilbake og lede den gruppetimen hun hadde da slaget rammet. Og det klarte hun. Foto: Monica Larsen
Et av de første målene Janne satte seg, var at hun ville tilbake og lede den gruppetimen hun hadde da slaget rammet. Og det klarte hun. Foto: Monica Larsen Vis mer

Moren og bestevenninnen Monica kom på sykehuset så snart de ble tilkalt. Nå satt de og så på Janne som ikke kunne kommunisere. Var hun der inne fortsatt? Ville hun bli den samme? Den første testen var av motorisk art: Kunne hun drikke et glass vann uten å søle?

Den andre testen var det bare Monica som så:

– Legen som kom inn på rommet på visitt, var veldig kjekk. Da jeg så på Monica, blunket og ga henne tommel opp, skjønte hun at jeg fortsatt var meg, ler Janne.

– Da var jeg her, selv om språket var borte. Den pene legen fortalte at slaget hadde rammet talesenteret i hjernen, og at dette var gode nyheter. Språket kan trenes opp, ofte kommer det mer eller mindre tilbake av seg selv etter en stund. Hadde slaget rammet ørlite til siden, kunne Janne ha mistet hukommelsen. Hun kunne risikert ikke å huske sine egne barn. Og sånt er ekstra sårbart når barna dine slett ikke er voksne, men går på barneskolen.

LES OGSÅ: Lena fikk hjerneslag som 23-åring

Døtrene var åtte og elleve år

Døtrene glemmer aldri da de besøkte mamma på sykehuset. Hun satt der og så ut som seg selv, men visste ikke hvilken dag det var. Selv i dag, ti år etter, må hun bruke hjelpetanker for å finne datoen som forandret livet hennes. Som at hun feiret bursdagen sin der på sykehuset. Med sine 36 år var hun slagavdelingens desidert yngste. Og sannsynligvis mest besøkte.

– Jeg glemmer aldri det engasjementet jeg opplevde de par ukene jeg lå på sykehus. Selv folk jeg ikke kjente godt, som kunder på treningssenteret, kom med ballonger og kaker, det var helt overveldende, husker Janne.

– Men det sterkeste var å få besøk av jentene mine på åtte og elleve år. Bare å kunne klemme dem igjen!

Mens Janne var satt ut av spill, sendte kollegene på treningssenteret bilder av en tom leilighet. Hun var nemlig på flyttefot da slaget rammet, og nå hadde de fikset alt mens hun var borte. Alt for at Janne skulle kunne konsentrere seg om sitt livs viktigste oppgave: å bli frisk.

Vel hjemme fikk hun mye hjelp av moren og en tante, men noen ting kan du bare gjøre selv. Som å lære deg å gå igjen, med en fot som henger etter og et hode som blir slitent av de minste inntrykk. Øve sammen med en logoped på å kunne snakke igjen. Lære deg å lese på nytt. Hun fikk ikke kjøre bil, men klarte heller ikke å gå mer enn et par meter før hun ble sliten og måtte hvile. Men hun bestemte seg for to ting: Det får ta den tiden det tar å bli frisk. Og jeg skal bevise at alt er mulig.

– Et av de første målene jeg satte meg, var at jeg ville tilbake og lede den gruppetimen jeg hadde da slaget rammet, forteller hun.

– «Før sykmeldingen går ut, skal jeg stå der framme», sa jeg til sjefen min. Og vet du, det gjorde jeg. Å kalle det en bra gruppetime ville vært en overdrivelse, men jeg gjennomførte. Og bakerst sto sjefen og grein.

Hun skjønte fort at hun ikke kunne gå tilbake til sin gamle jobb med det første. Allerede tidlig i sykmeldingsperioden stilte hun seg selv spørsmålet: Hvordan skal livet mitt bli nå? Hun skjønte at det ikke ville bli som før. Målet kunne ikke lenger være «perfekt», hun måtte nøye seg med «godt nok».

– Jeg elsker å kunne inspirere og motivere andre, vise at hvis viljen er sterk, kan du klare det aller meste, forteller hun.

– Min beste venninne Monica hjalp meg mye på denne tiden. Hun kjørte meg på treningssenteret de dagene jeg egentlig ikke orket å trene, hun trillet meg i rullestol på kjøpesenteret for å tvinge meg til å være sosial. Da hun ville utdanne seg til personlig trener, slengte jeg meg med. Og for hver terskel jeg kom over, dukket et nytt mål opp i horisonten. Det første målet var å kunne følge døtrene mine de par hundre meterne hjemmefra til skolen.

LES OGSÅ: Flere unge kvinner får hjerneslag

Kjempeheldig som lever

Så kom galskapen inn i bildet: Nå som jeg likevel måtte gå så mye, skulle jeg ikke melde meg på et halvmaraton? Hun ler. Det var jo et vanvittig mål å sette seg. Men med sin treningserfaring visste Janne at det store målet langt der framme gjorde det lettere å finne delmål underveis. Som å gå stadig lenger, etter hvert småjogge litt.

– Strengt tatt har jeg aldri likt å løpe, men to år etter slaget løp jeg mitt første halvmaraton. Tiden dreit jeg i, jeg fullførte uten å stoppe.

Siden er mye skjedd. Hun fullførte utdanningen som personlig trener, har jobbet mye med å hjelpe andre slagpasienter å trene seg opp. To barn til har hun fått, og nå er hun alenemor til tre hjemmeboende barn fra fire til atten år. Eldstemann er flyttet hjemmefra. Hun er begynt å jobbe deltid som sykepleier på sykehjem igjen, hun trener hver dag og leder en fast ukentlig gruppetime på Elixia. Hun tror ikke dem hun møter, kan se at hun har hatt slag.

– Ingen ser meg de dagene jeg bare sover, når jeg er klønete eller mister balansen, når jeg ikke kan hjelpe førsteklassingen min med leksene eller ikke kan lese en bok, forklarer hun.

– Men jeg liker ikke å klage, jeg synes jeg har vært vanvittig heldig. Så lenge jeg følger stramme rutiner, klarer jeg meg bra. Rutinene kamuflerer det jeg ikke er så god til. Så lenge jeg kan gå på autopilot, klarer jeg mye.

TILBAKE I JOBB: Janne har begynt å jobbe deltid som sykepleier på sykehjem igjen. Hun trener hver dag og leder en fast ukentlig gruppetime på Elixia. Foto: Monica Larsen
TILBAKE I JOBB: Janne har begynt å jobbe deltid som sykepleier på sykehjem igjen. Hun trener hver dag og leder en fast ukentlig gruppetime på Elixia. Foto: Monica Larsen Vis mer

LES OGSÅ: Treningsfolka som har skjønt det

Slaget var en vekker. Hun rekker ikke lenger opp hånden hver eneste gang noen skal velges til en oppgave, og hun prioriterer beinhardt hva hun bruker krefter på. På sykehjemmet holder hun seg til kveldsvakter, dagvaktene innebærer for mye papirarbeid og er generelt mer stressende, synes hun. Bak hver eneste lille prioritering i hverdagen ligger det en vurdering av helse og verdi: Er det innafor det hun klarer, og er det viktig for Janne og familien?

– Det at jeg hele tiden må ta hensyn til helsen, har gjort meg til en livsnyter, mener hun.

Jeg velger ut de tingene som er viktige for meg og min familie, og nyter dem i fulle drag. Jeg har fått andre verdier enn før, setter pris på små ting. Jeg føler meg frisk, med begrensninger. Elsker å leve. Og så har jeg fått ny kjæreste! Det er magisk i seg selv.

Hun har aldri fått noe svar på hvorfor akkurat hun ble rammet av hjerneslag. Har heller aldri dvelt ved det. Det skjedde. Kanskje var det en mening med det òg. Kanskje hun skulle roe ned, finne andre verdier i livet? Kanskje hun skulle være en som viser seg selv og andre at alt er mulig?

– Jeg vet at jeg har vært heldig, det ligger nok mange som meg rundt om på sykehjem og rehabiliteringsposter. Jeg skulle så gjerne ha nådd fram til dem, sier hun.

– Da skulle jeg ha sagt: Tenk framover, bruk god tid, vær tålmodig med deg selv, tenk positivt og takk for at du er i live! Folk tenker ofte ikke over hvor heldige de er. Men vi er kjempeheldige, vi som lever.

Selv om slaget var en vond erfaring, innser hun at det har vært en god erfaring òg. En som har lært henne mye, som menneske, sykepleier og mor.

– Vi må våge oss ut av komfortsonen av og til. Mitt siste påfunn er helmaraton, høres ikke det gøy ut? stråler hun.

– Jeg vet ikke om jeg klarer å fullføre, men prestasjon har aldri vært mitt mål. Går det ikke, så er det helt greit. Men tenk om det går! Den følelsen etterpå, den er bare «Wow!
I did it!»

LES OGSÅ: - Jeg husker bare fram til en halvtime før ulykken. Så er alt svart til jeg våkner opp i sykehussengen to uker senere

LES OGSÅ: Det første tegnet kom som en grusom hodepine

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: