- Jeg er bare så utrolig lykkelig nå! Det er nesten som å være tilbake i gamledager, utbryter Christine Koht (53) med sin særegne og euforiske stemme, i det hun setter seg ned i make up-stolen i et fotostudio gjemt mellom gamle ærverdige bygårder og nybygg på Grünerløkka i Oslo.

Kona Pernille Rygg (57), som slipper Jack Russel-terrieren Lille ut av hundebåndet, nikker begeistret i retning kvinnen hun har vært gift med siden 2013 - og kjæreste med i tre tiår.

Denne sommeren pryder ekteparet KKs Pride-cover. Fotoshooten tar plass dagen før den folkekjære komikeren skal sjekkes inn for rehabilitering på CatoSenteret i Son.

To og et halvt år er gått siden Christines liv ble totalforandret over natten.

Christine Koht stjal hele showet under Oslo Fashion Week

Kreft med spredning

I november 2018, da komikeren var travelt opptatt med forberedelser til showet Bør jeg være bekymret? fikk hun beskjed fra legen om at hun hadde blitt rammet av kreft med spredning.

Dette hadde vært grunnen til at Christine den siste tiden hadde hatt store smerter i hals og svelg. Og ja, hun hadde all grunn til å være bekymret.

Den godartede svulsten ble fjernet, men det tok ikke lang tid før det ble konstatert at hun hadde utviklet en form for føflekkreft som ikke lot seg behandle med cellegift eller stråling - kun med immunterapi.

Noe som skulle vise seg å bli livstruende for Christine, som hele tre ganger skal havne i koma.

Ifølge Christine selv skulle hun ha vært død for lenge siden, hadde det ikke vært for at en lege på Radiumhospitalet reddet livet hennes da leveren ble angrepet av immunbehandlingen.

Men her er hun - i make up-stolen i forkant av Pride-covershooten - mer vital, fargerik og fylt av energi enn på lenge.

Christine Koht er unntaket fra regelen.

- Nå koser jeg meg, Pernille! sier Christine kjærlig, i det hun lukker øynene og lar make up-artisten leke seg med glitter, sterke farger og strass over ansiktet hennes.

Christine Koht uteble fra pressekonferanse - innlagt på sykehuset

Erklærte seg bifil på folkehøyskolen

Pernille og Christines kjærlighetshistorie starter en gang på begynnelsen av 90-tallet. Christine kaller seg Victoria, eller bare den klingende forkortelsen Vic. Hun lever et liv i hippiekollektiv på Grønland, mens hun tråler utestedet Metropol i Akersgata i Oslo etter kjæreste.

På den tiden er Metropol det eneste stedet i hovedstaden for homofile og lesbiske, men Christine aka Vic, som fikk en åpenbaring om at hun var bifil - mest sannsynlig lesbisk - på folkehøyskolen hun gikk på et par år før, finner ingen passende jentekjæreste på utestedet.

- Jeg hadde lett etter kjæreste på det eneste homostedet som fantes den gangen for 30 år siden, og alle vennene mine var litt lei av å bli dratt med dit som anstand, forteller Christine til KK.

Det er ikke før bestevenninnen hennes minner henne på sin lesbiske kusine Pernille, at amors piler skyter fart i retning Christine.

- Kusina til Pernille arrangerte en date for oss, det var ikke lett, for Pernille var ganske sjenert, men så bare tok jeg henne med storm. Hun hadde egentlig ikke noe valg. Jeg er jo veldig sjarmerende!

Også Pernille mimrer tilbake til ekteparets aller første date.

- Det var veldig overveldende. Om morgenen etter den første daten ringte Christine til kusina mi og sa: «nå er vi sammen for alltid». Jeg holdt på å svime av. Men det ble jo veldig bra. Så vi pleier å si at vi er et eksempel på et vellykket arrangert ekteskap.

Et kyss på London Pub i hovedstaden, er startskuddet for Pernille og Christines nå over 30 år lange relasjon. For ja, etter at Christine hadde møtt Pernille, forsvant hennes alter ego Vic.

- Etter å ha møtt Pernille tenkte jeg at «hun der, hun tar jeg!». Hun hadde en hyggelig familie og vi hadde felles kulturinteresser, så det må jo passe.

Og det har det gjort. I nå over 30 år.

- Hva betyr Pride for dere?

- Vi var med den gangen det var nokså smått og litt mer av et demonstrasjonstog, så det er jo ekstremt gøy at det er blitt så svært, sier Christine begeistret.

I begynnelsen følte de seg litt bortkomne i toget, for det var ikke slik trøkk som det er blitt med årene.

- De siste årene er det de heterofile tantebarna våre som er med på Pride og fester i vei, mens vi er litt mer tanter på bygda og er kjempestolte av dem, forklarer Christine videre.

Når vi spør hvordan de definerer seg selv, er det Christine som beskriver konas legning.

- Pernille er jo ur-lesbe. Hun gikk med cowboyhatt og luftgevær til barnehagen. Og nå skulle hun gjerne gått med verktøybelte rundt livet hele tiden. Eller, det er kanskje aller mest jeg som skulle ønske hun gjorde det. Jeg ble bare lesbisk over natten på folkehøyskolen – «pang» sa det. Jeg ante ikke hva som traff meg.

En stund tidlig i forholdet deres maste Christine ganske mye, som hun selv beskriver det som, omkring det at hun var bifil.

- Pernille ble litt lei av det. Det er jeg jo, men det er ikke noe viktig lenger. Jeg vil bare være sammen med Pernille absolutt hele tiden. Jeg skulle ønske vi var lenket sammen, så hun ikke kunne gå fra meg i det hele tatt. Når hun er borte noen timer, sturer jeg og hunden vår like mye, sier Christine og ser bort på terrieren Lille som løper rundt mellom kamerautstyr og kofferter fulle av fargerike antrekk i fotostudio.

- Har dere noen gang opplevd noe negativt med tanke på det å være skeiv?

- Det er aldri noe tema lenger, vi er jo veldig veletablerte og har vært sammen i hundre år. Eller ... sier Christine og stopper opp.

- Det var en turnuskandidat på akutten for en stund siden, som plutselig var veldig opptatt av legningen min, og da ba jeg ham gå. Og så sa Pernille fra, og alle der ble ekstremt opprørt og syntes det var skrekkelig flaut. Sånn er det nå!

Men de legger ikke skjul på at de var ganske nervøse for å gå hånd i hånd de første årene de var sammen.

- Vi var utrolig opptatt av å gjøre det at vi var sammen så lett som mulig for alle andre. De måtte ikke føle det ubehagelig, liksom. Det virker jo helt rart nå. Det er fantastisk å ha vært med på den fine reisen der; det at alt er blitt så mye mer avslappet rundt homoting, sier Christine ærlig.

Christine Koht tok abort som 44-åring

Livet uten hverandre

Ekteparet har vært sammen i tykt og tynt, og har vært en enorm støtte for hverandre i sykdomsperioden - også da Pernille i 2019 ble rammet av nyresvikt, som følge av en sterk immunreaksjon på grunn av en farlig bakterie.

Pernille ble lagt inn for behandling på Rikshospitalet, samtidig med at kona Christine fikk intensivbehandling for kreft.

Ekteparet har dessverre de siste årene fundert over hvordan livet hadde blitt, dersom den ene hadde gått bort.

- Hva hadde dere savnet aller mest, dersom dere ikke lenger hadde hatt den andre i livet deres?

- Alt det morsomme, selvsagt, all latteren og tullet og dramatikken også. Det skjer alltid så mye med Christine. Jeg hadde kjedet meg veldig, tror jeg. Og så hadde jeg savnet det at hun tenker så mye og oppriktig om ting. Jeg er mye mer overflatisk enn henne. Det er ikke noe juks med Christine, sier Pernille og ser på kona.

- Jeg hadde dødd øyeblikkelig uten Pernille. Jeg orker ikke tenke på det en gang. Jeg ville savnet alt. Hun holder orden på meg, holder meg i balanse.

Christine forklarer at disse følelsene bare har blitt sterkere, naturligvis, av at hun og kona Pernille har gått gjennom den lange sykdommen sammen.

- Midt oppi at jeg var syk, ble plutselig Pernille også alvorlig syk, og det er det verste jeg har opplevd. Jeg fatter ikke hvordan hun har holdt ut å være pårørende så lenge, jeg syntes det var helt grusomt, sier Christine ærlig.

På vei opp til fotostudioets øverste etasje, der bildene skal bli tatt, spør vi det sammensveisede ekteparet om de har noen råd til de der ute som fremdeles ikke tør, av ulike årsaker, å komme ut av skapet.

- Det viktigste er at folk er mye hyggeligere og mer åpne enn du tror. For de aller fleste er det mye mindre av en «big deal» enn det er for deg, sier Pernille i det hun entrer rommet der det er rigget til med fotolys og kamera.

Christine tar tak i konas ansikt og signaliserer at hun har lyst til å kysse henne.

- Og så blir livet så mye lettere av å være åpen. Og homoverden er et morsomt sted å være. Tenk, så kjedelig livet ville vært uten homoer av alle slag!

Christine trekker konas ansikt til seg, og kysser henne ømt.

- Jeg er like forelsket, jeg! Som den gangen på 90-tallet da vi kyssa hverandre på homobaren for aller første gang!