TAPTE SØKSMÅL: I 2015 tok Livs advokat Ingar Nikolaisen Kuoljok ut stevning mot Tysfjord kommune med krav om erstatning på bakgrunn av mangelfulle tiltak av barnevernet. Kravet ble avvist. Det samme ble anken. Liv har i dag skrevet bok om oppveksten sin i Tysfjord kommune. FOTO: Astrid Waller
TAPTE SØKSMÅL: I 2015 tok Livs advokat Ingar Nikolaisen Kuoljok ut stevning mot Tysfjord kommune med krav om erstatning på bakgrunn av mangelfulle tiltak av barnevernet. Kravet ble avvist. Det samme ble anken. Liv har i dag skrevet bok om oppveksten sin i Tysfjord kommune. FOTO: Astrid WallerVis mer

Tysfjord-saken

– Min aller verste opplevelse var da faren min forgrep seg på meg første gang

Faren er dømt for utuktig omgang med henne da hun var 14 år. Drøyt 20 år senere sto Liv frem i Tysfjord-saken og fortalte om overgrep fra hele 12 menn.

– Jeg var 12 år da pappa misbrukte meg første gang, sier Liv (40) til KK.

Blikket hennes er mørkebrunt og mildt, men skuldrene har noe litt stivnet og lut over seg. Hun snakker reflektert og gjennomtenkt. Tiden har jobbet for henne. Tiden, og sju år i terapi. I dag kan hun fortelle om det med en viss avstand. Alt det hun hevder førte til at hun i juni i 2016 sto frem i VG som en av 11 ofre i den såkalte Tysfjordsaken. Da Nordland politidistrikt senere la frem sin rapport, var Liv en av hele 82 ofre i til sammen 151 overgrepssaker i Tysfjord kommune.

– Jeg hadde så mye hat i meg. Når jeg tenker tilbake skal det jo ikke gå an. At du er 12 år og kan kjenne på så mye hat. Jeg hadde kunnet tatt livet av noen. Det er ganske skremmende å tenke på i dag.

Står frem for å hjelpe andre

«Den mørke hemmeligheten i Tysfjord» heter boken Liv har skrevet sammen med forfatter Anne Britt Harsem. Omslaget viser bilde av en liten jente i rød kåpe og musefletter som tusler alene over lyngheia. Under bildet står det: «Til Pappa. Det har ikke vært lett å være meg, verken som barn, tenåring eller voksen. Jeg har slitt hele livet. Takket være deg, din jævel». Historien mellom permene er rystende lesning. En fortelling om overgrep, vold, incest og frykt for sin egen far. Om øyne som burde ha sett, men som snudde seg en bort. En historie om et liv som har vært nær ved å ende flere ganger, men som av en forunderlig kraft fortsatt er her.

– Jeg har sagt til meg selv at dette gjør jeg for å hjelpe andre, sier Liv.

– Jo mer jeg prater om det, jo mer hjelper jeg andre.

FØR DET STARTET: Liv seks år, sammen med katten sin. Kun få år senere begynte overgrepene fra menn i bygda, og siden fra faren, forteller Liv. Foto: Privat
FØR DET STARTET: Liv seks år, sammen med katten sin. Kun få år senere begynte overgrepene fra menn i bygda, og siden fra faren, forteller Liv. Foto: Privat Vis mer

Traumatisk barndomsminne

Egentlig heter hun ikke Liv. Hun har valgt å kalle seg det, for å beskytte barna sine og dem hun bryr seg om. Historien hennes starter i ei lita bygd i Tysfjord. Et sted vakkert nok til å skape evige barndomsminner av små fingre som plukker skjell i korallsandfjæra under gyllen midtnattsol, eller barneføtter som bader i iskaldt hav midt på sommeren under frydefulle hvin. Men slik er ikke Livs minner. Barndommen hun forteller om i boken ga aldri rom for slike lyse minner.

I Tysfjord kommune bor det knapt 2000 mennesker, mange av dem lulesamer. Man må ta ferge til å komme til stedet Liv vokste opp, med mor, far og bror. Alle kjenner alle her. I boken tegner Liv bildet av en barndom der hun kan gå hele dager uten å spise. Om fyll og vold hjemme. At hun møter opp på samlinger i det læstadianske menigheta fordi det blir servert mat der. At hun sjelden har med seg niste på skolen og må få mat av barna i klassen.

– Mitt første barndomsminne er blod, sier Liv og forteller om båtturen da hun var 4-5 år. Hun var sammen med flere voksne. Mange av dem fulle. Plutselig oppsto en krangel som endte i knivslagsmål, og blod som fosset ut av skulderen på en.

– Den dag i dag kan jeg ikke kjenne lukten av blod uten at magen vrenger seg.

Hun fortsetter lavmælt:

– Mer verre enn volden var det å leve i den konstante frykten. Når du er så redd at det stikker i huden. At du både kan se og høre hjertet ditt slå. Så redd at du tisser deg ut.

TUNG OPPVEKST: Da Liv var i begynnelsen av tenårene skal overgrepene ha begynt allerede for flere år siden. FOTO: Privat
TUNG OPPVEKST: Da Liv var i begynnelsen av tenårene skal overgrepene ha begynt allerede for flere år siden. FOTO: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Når kroppen husker det hodet glemmer

Ville ikke leve mer

Hei mamma

Jeg holder ikke ut nå mer. Pappa er så slem mot meg, deg

og Robin. Han er dum. Er han min rette far, eller ikke? Han

er bestandig sur og sint. Pappa pleier å pule med Ingeborg.

Jeg er glad i deg, mamma. Hvis jeg dør, altså tar selvmord,

må du ikke bli redd. Jeg skal være i nærheten av deg hele

tiden, det lover jeg. Hvis jeg ser at du lider nød nede på jorden,

henter jeg deg opp til meg, Gud og riket hans. I love

you mamma.

Hilsen Liv, 13 år

Utdrag fra «Den mørke hemmeligheten i Tysfjord» av Anne Britt Harsem.

«Ingeborg» er Livs venninne. De to jentene deler en mørk hemmelighet om hva Livs far bruker å gjøre med dem.

– Min aller verste opplevelse var da faren min forgrep seg på meg første gang, sier Liv.

– At han kunne gå over en sånn grense. Da han misbrukte meg første gang tenkte jeg «Herregud. Det også? Skal det aldri ta slutt? Jeg tenkte at nå er det ikke noe vits i å leve mer. Når faren min har samleie med meg.

I boken beskriver Liv hvordan faren stadig krevde å få henne på tomannshånd. Hvordan hun begynte å protestere. Forsøkte å rømme da han satt i stolen i sofaen i stua og ventet på henne og ropte at hun skulle komme. Ifølge vitnemålet hennes i retten rømte hun en gang fra ham. Da hun kom hjem senere på kvelden fant hun katten sin Snuppi i en plastpose på trappa, kvalt med tau rundt halsen.

– Jeg begynte å provosere ham, for jeg ville at han skulle straffe meg. Jeg hadde ingenting å tape og jeg hadde håpet han skulle slå meg til døde. Men det skjedde ikke. Det var akkurat som om han visste hva jeg var ute etter. Som om han leste tankene mine.

SER FRAMOVER: Liv har valgt åpenhet for å hjelpe andre - og seg selv. Sammen med forfatter Anne-Britt Harsem har hun srevet bok om oppveksten sin i Tysfjord. FOTO: Astrid Waller
SER FRAMOVER: Liv har valgt åpenhet for å hjelpe andre - og seg selv. Sammen med forfatter Anne-Britt Harsem har hun srevet bok om oppveksten sin i Tysfjord. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Overgrep fra 12 menn

Ifølge Liv begynte de seksuelle overgrepene fra faren da hun var 12 år. Faren ble i 1993 dømt for tre tilfeller av utuktig omgang med henne, det første da hun nettopp var fylt 14 år. Før det forteller Liv at hun skal ha blitt utsatt for overgrep fra andre menn i bygda. Første gang da hun var ni år, og overgrepene skal ha fortsatt lenge etter at faren i 1993 ble dømt. Til sammen skal 12 menn ha forgrepet seg på Liv.

Da VG i 2016 rullet ut Tysfjordsaken, var det et mørkt stykke Norgeshistorie. I saken sto 11 personer frem og fortalte om overgrep. Ofrene var til stor del lulesamer og flere av dem medlemmer av den læstadianske menigheten. De fortalte om grove seksuelle overgrep, mange ganger i nære relasjoner, overgrep som var blitt dekket over og dysset ned. Da Nordland politidistrikt senere la frem sin rapport avdekket de 151 overgrepssaker siden 1953 i det lille samfunnet. 43 var voldtektssaker, mens 40 omhandler seksuell omgang med barn under 14 år. Det var registrert 82 fornærmede og 92 mistenkte. Nær 70 prosent av de mistenkte og fornærmede tilhørte det lulesamiske miljøet. Liv var en av dem som hadde fortalt sin historie i VG. Anonymt, men vitnesbyrdet hennes var viktig:

– I forkant av VG-saken spurte jeg flere av venninnene mine fra bygda om de ville stå frem. Mange sa ja og andre sa nei. Jeg kan forstå de som trakk seg. Alle kjenner jo alle i bygda. Men jeg var aldri tvil. Jeg tenkte: Jeg bryr meg ikke om jeg blir kjent igjen.

– Hvordan var det for deg å fortelle om det?

Liv retter på hårspenna i det korte, mørke håret:

– Journalistene jobbet jo med saken i to år før den kom på trykk. Jeg begynte å bli utålmodig og det var en enorm lettelse da saken endelig kom ut. Men da jeg så omfanget fikk jeg helt bakoversveis. 151 saker! Jeg visste at det var ille, men at det var så galt.

LES OGSÅ: – Mange kvinner i voldelige forhold sier at de er redde

Fortsatte etter at faren ble dømt

Divtasvuodna er det samiske navnet på Tysfjord. Kommunen har en stor andel lulesamisk befolkning, samer som opprinnelig utvandret fra Sverige og slo seg ned som fiskerbønder på kysten i Nordland på 1700-tallet. Befolkningen er til stor del læstadiansk, og på slutten av de religiøse samlingene, ofte etter nattverden, går deltagerne inn i det som i læstadiansk tro kalles «rørelse», en sinnstilstand der man blir grepet av det de mener er Den hellige ånd. De som er i rørelse beveger seg rundt mens de høylytt bekjenner sine synder, ofte etterfulgt av gråt, og hvor målet er å oppnå tilgivelse fra Gud.

Livs foreldre var ikke troende. Selv skulle hun oppsøke det læstadianske miljøet, men ikke for å få tilgivelse, og heller ikke bare for å få stagget sulten:

– Jeg følte en tiltrekning mot menigheten. Det var stedet jeg følte meg fri.

Hun legger til noe som for henne er blitt et ubegripelig omkved i livet. Det at hun aldri gikk fri. At det alltid var noen. Selv etter at faren ble dømt. For kunne faren misbruke henne, så kunne vel andre også?

– En gang var jeg blitt misbrukt av en mann som var kristen. Han hadde voldtatt meg og så traff jeg ham igjen på en samling i menigheten. Under rørelsen gikk han opp og fikk tilgivelse av predikantene. Han sa ikke hva han hadde gjort, bare at han hadde syndet. Og der sto jeg og så på at han ble tilgitt for det han hadde gjort mot meg.

– Har tilgitt mamma

Hvordan kunne overgrepene skje? Også innenfor husets fire vegger? Ifølge Liv lukket moren hennes øynene. Snudde seg lenger og lenger unna volden mot de to barna sine, og etter hvert det seksuelle misbruket av datteren. Kanskje så hun på måkene som landet utenfor det skrøpelige huset som luktet av mugg, fukt og kjeller, slik en legen beskrev det etter et hjemmebesøk.

– Jeg har tilgitt mamma, men jeg brukte litt tid på det, sier Liv.

– Hun tok meg og broren min i forsvar til å begynne med, men for å beskytte seg selv mot å få juling sa hun ingenting etterhvert. Da hun vitnet i ankesaken min sa hun at hun hadde overlevd gjennom alkoholen. At hun ikke brydde seg om ungene fordi hun var alkis.

Liv nikker:

– Å høre mamma si det gjorde det mye lettere for meg å tilgi henne, for det bekreftet det jeg hadde følt: At alkoholen var viktigere enn oss barna. I dag har mamma og jeg et godt forhold. Vi har fått pratet ut og jeg har grått og kjeftet.

Hun legger til:

– Roma ble ikke bygd på en dag. Likevel, jeg er veldig takknemlig for å ha mamma i livet mitt i dag.

Vansker med samliv

Liv har hatt flere kjærester. Hun forteller at det har vært vanskelig for henne å innvie dem i bakgrunnen hennes. I alt det mørke.

– Det har ikke vært så lett å være meg. Jeg har flere selvmordsforsøk bak meg og jeg har følt meg unormal og gal. Jeg har hatt store problemer med å stole på folk. Etterhvert som jeg ble eldre har jeg lært meg respekt og å si nei, men det har ikke vært enkelt. Jeg er veldig konfliktsky og blir så usikker om noen står og roper til hverandre.

Liv hadde bestemt seg for å aldri havne der, men likevel skjedde det. En gang var hun i et voldelig forhold, og hun begynte å lukke øynene for volden, akkurat som moren hadde gjort.

– Et fornuftig kvinnfolk vil jo skjønt at dette ikke er normalt, men for meg ble det en trygghet å ha det sånn. Det var det eneste jeg kjente. Jeg tenkte: respekt, ærlighet, hva er det? Jeg godtok at han slo meg og var ufin.

LES OGSÅ: Åpenhet har hjulpet meg videre

Nærhet vanskelig

Liv har to barn med to menn. Hun har prøvd og feilet, og prøvd igjen. Forteller at hun har hatt det vanskelig med intimitet.

– Da jeg var yngre var sex bare sex, og hadde ingenting med følelser å gjøre. Det var noe jeg gjorde av plikt fordi det skulle være sånn i et forhold. Da jeg ble eldre måtte jeg jobbe noe enormt meg selv. Jeg liker ikke å bli tatt på eller å bli holdt i hånden eller å ligge inntil. Jeg har vært litt sånn «Ikke rør meg» og en periode var jeg redd for gutter.

Da hun i 2008 flyttet fra Tysfjord til Karasjok, var det av kjærlighet. Forholdet er i dag over, men Liv beskriver nettopp flyttingen til Finnmark som avgjørende for henne:

– Da jeg kom til Karasjok fikk jeg en følelse av trygghet som jeg aldri hadde hatt før. Den familien jeg kom inn i var folk som tok vare på hverandre. Det hadde jeg aldri opplevd. «Er det sånn det skal være å være i en familie?» tenkte jeg. Det ga meg en enorm trygghetsfølelse. Men samtidig var det noe fremmed. Jeg tenkte «Hva er dette? Hvorfor føler jeg så mye glede?». Det var jo trygghet og jeg ante ikke hva det var.

Hun smiler.

– Å flytte til Finnmark var redningen for meg. Jeg følte at jeg var kommet til stedet jeg skulle være.

Takker den samiske psykologen

Parallelt med alle de gode følelsene dukket noe annet opp. Noe som ikke lot seg overse, og som sto i sterk kontrast til gleden og det at barna trivdes så godt:

– Inni meg hadde jeg mange tanker og jeg slet med mareritt. Jeg visste at jeg måtte ta tak i livet mitt. Om ikke fikk jeg det aldri bedre. Jeg sa til legen: «Jeg er nødt til å gå til psykolog. Jeg klarer ikke mer. Jeg vil ikke tilbake i den kjelleren».

Gjennom fastlegen kom Liv til en samisktalende psykolog. I sju år gikk hun til behandling. Siste samtalen de hadde var i juni i fjor.

– Jeg har gått i traumebehandling og fått fortalt om alt det verste som skjedde meg. Det var tungt, og jeg kunne være lei meg og gråte, men takket være henne har jeg den styrken jeg har i dag.

Faren dømt

13. desember 1993 startet rettssaken mot Livs far i Hålogaland lagmannsrett i Bodø. Tiltalen kom som følge av etterforskningen av et annet overgrep, som han ble frikjent for. Retten dømte Livs far for tre tilfeller av samleieliknende overgrep mot datteren da hun nettopp var fylt 14 år, tre voldtekter av en annen jente da hun var 13 år, samt misbruk av et tredje offer ved fem-seks tilfeller fra hun var 10 år.

– Pappa fikk fire år og seks måneder i fengsel. Månedene i varetekt ble trukket fra og han var ute igjen etter to år, forteller Liv.

Hun har i dag ingen kontakt med faren. Forteller at hun flyttet fra bygda den dagen han som fri mann flyttet tilbake.

– Jeg kunne ikke bo i samme bygd som ham. Det var umulig. Jeg vil aldri kunne tilgi pappa. For meg er han roten til alt ondt. Men i dag har jeg redusert ham til noe rusk på skotuppen min, og snart er jeg klar til å sparke ham til månen.

Søkte erstatning fra kommunen

Kan man få oppreisning for en ødelagt barndom? Et ødelagt liv? I 2015 tok Livs advokat Ingar Nikolaisen Kuoljok ut stevning mot Tysfjord kommune med krav om erstatning på bakgrunn av mangelfulle tiltak av barnevernet. Kravet ble avvist: «Retten konkluderer med at det ikke er sannsynliggjort et ansvarsgrunnlag og vilkårene for erstatning er ikke til stede».

Sammen med Kuoljok bestemte Liv seg for å anke.

– Da ankesaken kom opp hadde vi flere vitner, blant andre læreren min og moren min, og vi hadde flere dokumenter fra skole og helsevesen å legge fram, sier Liv.

Likevel, fire måneder senere kom avslaget: «Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering at det ikke er grunnlag for å klandre Tysfjord kommune for ikke å ha besluttet omsorgsovertakelse, verken før eller etter 10. juni 1993». Anken ble forkastet og tingrettens dom som frikjente kommunen ble stående:

– Jeg gikk rett i kjelleren, innrømmer Liv.

– Det førte som om hjertet mitt ble revet ut og spikret til veggen med en firtomsspiker. Jeg jeg gråt hele dagen og det føltes som om jeg var påkjørt av toget. Jeg sa til advokaten «Jeg orker ikke mer. Nå er det nok».

Men midt oppi det nattsvarte var det et lyspunkt. En venninnen hadde startet innsamling på Facebook, og hadde fått inn 50 000 kroner:

– Wow! tenkte jeg da jeg skjønte at det var så mange som var på min side. Det føltes godt. Selv om jeg tapte, kom pengene godt med. Jeg hadde jo ikke fri rettshjelp, så 37 000 gikk til rettsgebyret og resten til andre utgifter i forbindelse med saken. Det gjenstår ennå utgifter som ikke er betalt. Advokaten har heller ikke fått betaling for det arbeid han har gjort i ankesaken.

– Hva tenker du om det i dag, at du ikke fikk erstatning for en barndom slik du du beskriver?

– Det var hardt da, men i dag ser jeg det på det på en annen måte. Det er jo jeg som har vunnet og kommet seirende ut av dette. Det er Tysfjord kommune som har tapt ansikt. Jeg står støtt. Jeg har klatret opp på Mount Everest og der står jeg. Det klarer ikke de.

Skal bli bestemor

Livs døtre er 17 og 20 år. Den eldste har funnet kjærligheten og venter barn til sommeren. Liv skal bli Áhkku, det samiske ordet for bestemor. Hva slags tanker gjorde hun seg den gang for 20 år siden da hun selv skulle bli mor? Hun som har en oppvekst der voksne forgrep seg på barn? Til og med på egne barn?

– Fra jeg var veldig liten har jeg tenkt at om jeg noen gang får egne barn så skal de ha trygghet i livet sitt. Og da jeg fikk datteren min opp på armen så kjente jeg en kraft så stor. Fra det øyeblikket visste hva kjærlighet var. Jeg ville beskytte og skjønte med en gang at jeg kom til å bli en god mamma. At jeg ikke kom til å bli som de voksne rundt meg har vært.

HOMOR OG VENNER: Liv mener humoren har hjulpet henne å stable livet på bena igjen.

– Jeg tar meg ikke så høytidelig. Uten humor hadde ikke overlevd. Humor og gode venninner. FOTO: Astrid Waller
HOMOR OG VENNER: Liv mener humoren har hjulpet henne å stable livet på bena igjen. – Jeg tar meg ikke så høytidelig. Uten humor hadde ikke overlevd. Humor og gode venninner. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Hun tror en god dose humor har hjulpet henne å stable livet sitt på beina igjen. Men ut over det, hvordan har hun klart å reise seg etter opplevelsene hun beskriver?

– Jeg er jo sta, for det første. Det har jeg etter mamma. Og så har jeg så mange venninner rundt meg. De har støttet meg uansett. Venninner som har lånt meg vingene sine når jeg ikke har kunnet fly. Som har båret meg fram når jeg har vært lam. Uten venninnene mine hadde det ikke vært noe meg. Jeg er dem evig takknemlig.

Å skrive bok om sine mørkeste opplevelser? Liv forteller om dagen da forfatter Anne Britt Harsem tok kontakt via advokaten hennes og spurte om hun ville dele sin historie.

– Jeg sa ja med en eneste gang! Jeg hadde visst lenge at jeg ville fortelle historien min. Men samtidig ble jeg sliten da vi holdt på med boken, innrømmer Liv.

– Anne Britt og jeg hadde mange samtaler, både på skype og i telefon. Og jeg skrev egne tekster. Det har vært stunder der jeg har tenkt: «Nå gidder jeg ikke mer», men så sover man litt og så er det litt bedre igjen dagen etter.

– Bedre liv om barnevernet grep inn

Liv er uføretrygdet. Er plaget med redsel og nervøsitet. Har angst for trange rom. Kan ikke gå til tannlegen uten beroligende. Å få instrumentene inn i munnen trigger traumene fra overgrepene. Fargen rød gjør henne redd. Det samme gjør lukten av blod. Til tross for høyt fravær greide hun å fullføre ungdomsskolen. Siden har hun blant annet jobbet litt som renholder for Tysfjord kommune og deltid på SFO. Om hun tillater seg til tenke på hvor hun kunne vært i dag om hun hadde fått hjelp den gang, hva slags svar finner hun?

– Om barnevernet hadde hentet meg da jeg var 14, hadde det blitt med bare de seks første som forgrep seg på meg. Da ville de andre seks ikke ha sluppet til.

Hun nikker sakte:

– Jeg kunne ha fortsatt på skolen. Hadde barnevernet fattet vedtak da så vet jeg at jeg hadde hatt et mye bedre liv i dag. Jeg hadde ikke vært uføretrygdet og jeg hadde fått en sjanse til et godt liv. Jeg har gjort meg mange tanker om Tysfjord kommune. Hvordan kan de overse sine egne? Er ikke alle innbyggerne like mye verdt?

– Tenker du da på skillet mellom samisk og ikke-samisk befolkning?

– Ja, jeg tenker at det er en manglende vilje til å ordne for de samiske delen av befolkningen. Det er den følelsen jeg sitter igjen med.

STOLT: Noe av det første «Liv» gjorde da hun begynte samarbeidet med forfatter Anne Britt Harsem, var å invitere henne med på «Miha»-konserten, stolthetskonserten som ble arrangert i kjølvannet av Tysfjordsaken der samiske artister spilte i solidaritet med ofrene: 
– Jeg tenkte at det var fint for henne å se varmen som fantes i bygda. Varmen, nærheten samholdet. Det finnes ikke bare idioter i Tysfjord. Det finnes ordentlige folk også. FOTO: Astrid Waller
STOLT: Noe av det første «Liv» gjorde da hun begynte samarbeidet med forfatter Anne Britt Harsem, var å invitere henne med på «Miha»-konserten, stolthetskonserten som ble arrangert i kjølvannet av Tysfjordsaken der samiske artister spilte i solidaritet med ofrene: – Jeg tenkte at det var fint for henne å se varmen som fantes i bygda. Varmen, nærheten samholdet. Det finnes ikke bare idioter i Tysfjord. Det finnes ordentlige folk også. FOTO: Astrid Waller Vis mer

– Vil helbrede meg selv

Vi ber henne beskrive livet sitt i dag. Liv forteller at hun har lært seg å verdsette de små tingene. At en klem eller et smil fra barna betyr så usigelig mye for henne:

– Om jeg legger meg om kvelden og tenker «For en drittdag», så prøver jeg å finne noe som har vært positivt. Og når det kommer en positiv tanke, så vær du trygg på at det kommer en til! Livet mitt er ikke perfekt, men jeg har det bra. Jeg kjenner at hjertet slår, jeg har tak over hodet og mat. Og så skal jeg jo bli Áhkku! Jeg kan nesten ikke vente til barnebarnet kommer.

Hun smiler:

– Først nå føler jeg at jeg kan puste normalt og leve normalt.

Hvor er hun om ti år? Hvordan ser livet hennes da ut? Liv tegner gjerne bildet. Det er nesten så man vi kan høre bårene klukke mykt over korallsanden, og se for seg ivrige barnehender som plukker skjell i fjæra:

– Om ti år har jeg flere barnebarn som springer rundt meg og leker. Kanskje har jeg kjøpt meg leilighet. Kanskje har jeg blitt gift!

Hun ler.

– Nei, om ti år så har jeg det nok som plommen i egget.

Hun studerer omslaget til boka. Har akkurat fått det i hende av forlaget. Bildet av en liten jente i rød jakke på en lynghei, og svalene som svever over henne. Liv blir stille. Må svelge. Det er henne, men likevel ikke. Men ordene, de er hennes. Det er helt sikkert.

– Jeg har gjort dette for å helbrede meg selv, sier hun og legger hånden på boken.

– Jeg har valgt å fortelle min historie fordi jeg vil ha et godt liv.

KK har forelagt Livs mor avsnittene som omhandler henne, og hun bekrefter datterens beskrivelse av forholdene hun vokste opp under. Hun bekrefter at hun hadde et drikkeproblem, og at hun i dag har sluttet å drikke. Hun godkjenner at intervjuet står på trykk.

KK har forelagt Livs far alle anklager og opplysninger om ham i intervjuet, både pådømte og ikke pådømte forhold, og gitt ham mulighet til å kommentere. Vi har snakket med ham i telefon, samt sendt epost og SMS. Han har ikke kommet med noen kommentar innen fristen.

Kilder: Dom i straffesaken i Hålogalands lagmannsrett fra desember 1993 samt dokumenter knyttet til denne. Dokumenter fra erstatningssaken mot Tysfjord kommune, deriblant samtalenotater fra skolen, karakterbok, notater fra barnevernet, BUP, helsesøster og dokumenter fra sosialkontoret. Boken «Den mørke hemmeligheten i Tysfjord» av Anne-Britt Harsem (Cappelen Damm).

LES OGSÅ: Ella Marie Hætta Isaksen: – Jeg har opplevd mye hets

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: