BRYSTKREFT: Nathalie (t.h.) var 13 år da mamma Marita (54) fikk konstatert brystkreft, og hele familien gjennomlevde en vond periode. 16 år senere fikk hun selv samme diagnose. Det fikk lillesøster Jennifer (21) til å genteste seg. FOTO: Mats Fogeman
BRYSTKREFT: Nathalie (t.h.) var 13 år da mamma Marita (54) fikk konstatert brystkreft, og hele familien gjennomlevde en vond periode. 16 år senere fikk hun selv samme diagnose. Det fikk lillesøster Jennifer (21) til å genteste seg. FOTO: Mats Fogeman Vis mer

Brystkreft:

–  Min første tanke var: Kommer jeg til å dø nå?

Mamma Marita og datteren Nathalie fikk begge brystkreft da de var gravide. Nå har også lillesøster Jennifer testet seg for å se om hun har brystkreftgenet.

Publisert

Marita Posth var 33 år og ventet sitt tredje barn da hun oppdaget at det ene brystet var litt skjevt.

– Det skjer jo veldig mye med kroppen under en graviditet, så jeg tenkte ikke mer på det der og da. På den tiden visste man heller ikke så mye om arv og kreft. Mange på pappas side av familien hadde dødd av kreft allerede i 30-årsalderen, men det var jo ikke brystkreft, sier Marita.

Bare noen måneder senere kjente Marita en hard kul i brystet. Etter en ultralyd og en biopsi fikk hun beskjeden: Det var brystkreft.

– Min første tanke var: Kommer jeg til å dø nå? Jeg var midt i livet og hadde to barn hjemme som var avhengige av meg. Og hva kom til å skje med barnet i magen? Alt ble kaos.

Kunne døtrene arve sykdommen?

Marita og mannen hadde bestemt seg for å være åpne om sykdommen – og samtidig prøve ikke å gjøre barna bekymret. Og datteren Nathalie, som var 13 år på det tidspunktet, og broren hennes, følte på seg at noe var galt:

– Mamma og pappa oppførte seg annerledes enn de pleide. Vi fikk for eksempel ikke så mye tilsnakk når vi kranglet. Da de først fortalte det, ble jeg selvfølgelig lei meg, selv om jeg ikke helt skjønte hva det innebar. Jeg hadde aldri opplevd at noen jeg kjente, hadde vært alvorlig syk, sier Nathalie.

Maritas datter Jennifer, som lå i magen da hun fikk brystkreft, ble født med planlagt keisersnitt i syvende måned. Da hadde Marita allerede operert bort brystet og begynt med cellegiftbehandling.

– Jeg ble utrolig dårlig, kastet opp hele tiden. Samtidig skulle Jennifer ha mat hver tredje time, sier hun.

For storesøster Nathalie var det både en lykkelig og en fæl tid.

– Jeg var så glad for lille Jennifer, og samtidig var mamma så dårlig. Jeg husker at hun lå i sengen hele tiden. Hun var deprimert og sa at hun ikke ville leve. Pappa tok fri fra jobben og var hjemme og tok seg av alt. Det at vi ikke kunne gjøre noe for at mamma skulle få det bedre, var veldig vanskelig. Men jeg var aldri redd for at hun skulle dø, sier hun.

Først i ettertid skjønte Marita fullt ut hva barna hennes hadde gått igjennom.

– Jeg hadde vært så opptatt av å overleve både fysisk og psykisk. De ville ikke vise at de var bekymret, så de gikk utenfor når de trengte å gråte. Jeg så jo heller ikke hvor dårlig de hadde det. Det fikk jeg en del skyldfølelse for senere, men samtidig hadde alt vært så utrolig tøft. Vi gjorde så godt vi kunne.

Siden Marita hadde tatt en gentest og fått bekreftet at hun var bærer av BRCA1-genet, valgte hun å operere bort også det andre brystet. Og det var flaks. I det andre brystet fant man nemlig et forstudium til kreft. Hun opererte også bort eggstokkene, siden genet øker risikoen for både brystkreft og eggstokkreft.

Ganske snart begynte Marita å lure på om det kunne være en risiko for at døtrene skulle arve sykdommen hennes. Det er nå 20 år siden hun var syk, og da syntes ikke legene at hun behøvde å bekymre seg for døtrene.

 Jeg gikk regelmessig til kontroll, og ved et tilfelle spurte jeg legen om det ikke ville være lurt å teste om døtrene mine hadde en forhøyet risiko for å få brystkreft. Nei, det er ikke nødvendig, var svaret jeg fikk. Og det stolte jeg på.

Nathalie var aldri bekymret for å bli rammet.

– At mamma hadde hatt kreft, var en del av familiehistorien vår. Men det var ikke noe mer enn det.

– Jeg visste nøyaktig hva det innebar

For fem år siden, da Nathalie var 29 år gammel og gravid, kjente hun en hard kul i det høyre brystet. Merkelig nok ble hun ikke bekymret:

– Det mest sannsynlige var jo at det dreide seg om en hoven kjertel eller noe, tenkte jeg. Likevel bestilte jeg en time hos legen, for sikkerhets skyld, sier hun.

Etter ultralyd og biopsi kom svaret: en ufarlig bindevevsknute. Alle ble lettet, og syv måneder senere ble Levi født. Men etter fødselen begynte kulen i brystet å vokse, og den ble operert bort. Så kom den dagen Nathalie skulle tilbake til legen.

– Da legen kom og hentet meg på venterommet, sa hun: Er du her alene? Da skjønte jeg at noe var galt.

Det var ikke en bindevevsknute de hadde fjernet, men en kreftsvulst.

– Jeg visste nøyaktig hva det innebar, jeg tok det innover meg med en gang og ble veldig lei meg.

Nathalie, som på dette tidspunktet hadde flyttet til Stockholm, dro rett hjem til foreldrene i Finnerödja. Lillesøster Jennifer, som da var 16 år gammel, bodde fremdeles hjemme.

– Jeg visste det med en gang jeg så Nathalie komme gående utenfor. Nei! skrek jeg, forteller Jennifer.

Marita beskriver det som en katastrofe.

– At barnet ditt blir rammet av sykdommen, er det verste som kan skje. Jeg tenkte med en gang at det var jeg som hadde ført kreften videre til henne. Som jeg anklaget meg selv for ikke å ha tatt tak i arvelighetstestingen! Men Nathalie har aldri lagt noen skyld på meg.

– Jeg hadde dårlig samvittighet for at jeg var frisk og fremdeles hadde det lange håret mitt, mens Nathalie mistet sitt, sier Jennifer. FOTO: Mats Fogeman
– Jeg hadde dårlig samvittighet for at jeg var frisk og fremdeles hadde det lange håret mitt, mens Nathalie mistet sitt, sier Jennifer. FOTO: Mats Fogeman Vis mer

Midt oppi alt sammen følte Nathalie at det var godt at det var akkurat hun som var blitt syk, og ikke noe andre i familien.

– Hvis jeg hadde stått ved siden av som pårørende, ville jeg fått angst fordi jeg ikke kunne gjøre noe for å hjelpe. Nå som jeg selv var syk, hadde jeg i det minste en slags kontroll.

Det ble funnet ytterligere fire svulster i armhulen. Begge brystene ble operert bort, selv om det ene var friskt.

– Jeg visste at det var en stor risiko for å få tilbakefall hvis jeg ikke fikk det fjernet.

- Jeg var aldri redd for å dø

Det ble tatt prøver, som viste at Nathalie hadde en arvelig kreftform via mutasjonen BRCA1 (se faktaboks). Hun startet med cellegiftbehandling annenhver uke. Etter hver behandling skysset Nathalies mann henne og Levi til mamma Marita i Finnerödja. Så kjørte han tilbake til Stockholm for å jobbe.

 Jeg var utrolig dårlig fysisk, men jeg var aldri redd for å dø. En viktig grunn til det var nok at jeg hadde en så empatisk og dyktig lege. Jeg visste at jeg fikk den beste hjelpen man kunne få.

Marita visste akkurat hva Nathalie gikk igjennom, og kunne støtte datteren sin.

– Jeg tok meg sammen og ordnet alt mens hun og Levi var her, og så brøt jeg fullstendig sammen når de hadde dratt hjem, forteller hun.

Alle er enige om at Levi var lyspunktet i livet i denne perioden. Å ha en baby som måtte mates, skiftes på og trilles en tur i vognen, ble en mental redning.

Men midt oppi alt følte Jennifer seg veldig ensom. Hun reagerte med å ta så lite plass som mulig.

– At Nathalie hadde kreft, var det eneste jeg tenkte på. Jeg hadde dårlig samvittighet for at jeg var frisk og fremdeles hadde det lange håret mitt, mens Nathalie mistet sitt. Hvis jeg hadde et problem, så snakket jeg ikke om det hjemme. Det var jo ikke jeg som var syk.

Jennifer valgte å genteste seg for et år siden.

– Legen syntes jeg skulle vente noen år, men jeg hadde bestemt meg. Jeg var klar for å operere bort begge brystene som forebyggende tiltak. Men testen viste at Jennifer ikke hadde arvet genet.

– Jeg kunne ikke tro det! Dels ble jeg utrolig lettet, og dels fikk jeg skyldfølelse. Hvorfor skulle ikke jeg bli rammet når Nathalie var blitt det?

Året etter cellegiftbehandlingen ble Nathalie gravid igjen, mot alle odds. Nå er sønnen Gustav to og et halvt år. Både Nathalie og mamma Marita er i dag kreftfri.

De vanskelige årene har sveiset familien sammen. De har valgt ikke å bekymre seg unødig og heller være løsningsorienterte.

– Vi har gått gjennom alt dette sammen, som en familie. Vi støtter hverandre uansett hva som skjer.

Dette er arvelig brystkreft

Arvelig brystkreft kan være forårsaket av mutasjoner i genene BRCA1 og BRCA2. Dette er gener som alle har, men enkelte har en medfødt genfeil (mutasjon i genet) som gir en økt risiko for å utvikle brystkreft og eggstokkreft. Slike mutasjoner kan gå i arv fra generasjon til generasjon. Menn kan videreføre de samme mutasjonene, også de som ikke har hatt brystkreft.

Mistanke om arvelig brystkreft oppstår i familier hvor det finnes:

  • Kvinner under 50 år med brystkreft.
  • To nære slektninger med brystkreft, der gjennomsnittsalderen er under 55 år.
  • Tre nære slektninger med brystkreft, uansett alder.
  • Menn med brystkreft.
  • Kvinner under 60 år med kreft i begge bryster (bilateral brystkreft).
  • En kvinne med brystkreft og nær slektning med eggstokkreft.
  • En kvinne med brystkreft og nær slektning under 55 år med prostatakreft.
  • En kvinne med eggstokkreft, uansett alder.

En gentest kan gi svar på om et brystkrefttilfelle kan skyldes arv, og det er fastlegen som kan henvise til undersøkelse ved genetikkavdeling.
Kilde: Brystkreftforeningen

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer