Det var kort tid etter at hun ble sammen med Emil Gukild, sports­journalist og programleder i NRK, Linnéa Myhre bestemte seg for å slutte med sovemedisin. Over mange år hadde hun utviklet sterk avhengighet, tatt stadig større doser. Nå hadde tablettene mistet effekten, og angsten for å skulle sove uten rev i hjertet.

Da natten kom, søvnen uteble og tankene ble bekmørke slik de pleide, sto hun opp for å hulke alene for seg selv i stua. Kort tid etter hørtes et brak fra soverommet.

Det var Emil Gukild som hadde våknet. Nå kom han løpende ut i stua, og hadde ingen planer om å la Linnéa være alene om noe som helst.

– Hva tenkte du da han kom brasende ut i stua?

– Jeg var veldig ute av meg. Jeg var i panikkangst, alt var bare blurry. Han tenkte: «Nå skal vi redde noen her! Pust, pust pust.»

– Emil visste bare at jeg skulle slutte med sovemedisin. Jeg var skremt over at han skulle se meg miste kontrollen. Det var derfor jeg ville gjøre det alene. Men han insisterte på å være med meg den natten.

Komplimentene haglet da Trine Lise hadde det som verst

Røffe avhengighetsperioder

Noe er skjedd med Linnéa Myhre. Inne på Amerikalinjen, det ærverdige boutiquehotellet med egen bakhage, sitter den ­tidligere sinnabloggeren og ser beint fram blid og fornøyd ut. For en som i over et tiår har delt åpent og ærlig om både spiseforstyrrelser og depresjoner, var valget enkelt da ­kjæresten foreslo at hun burde lage tv om de store ­søvnproblemene.

I serien «Søvnløs», som nylig hadde premiere på VGTV, deler hun de hudløse ukene der hun slutter med sovemedisin og forsøker å lære seg kunsten å sove godt på egen hånd.

– Jeg har alltid hatt et anstrengt forhold til søvn. Helt siden jeg var tenåring, har jeg brukt sovetabletter for å klare å sove.

– Jeg har hatt noen røffe avhengighetsperioder, der jeg har misbrukt sovetabletter ganske hardt. Du må ta mer og mer – til slutt tar du ganske store doser. Når du går så lenge på sovemedisin, får du liten tro på at du skal klare å sove selv.

– Hva var det som gjorde at du nå ville ta tak i dette?

– Jeg hadde gått så lenge på sovetabletter at det ikke hadde noen effekt lenger. Det er så grusomt, sier hun og fortsetter:

– Særlig etter at jeg ble sammen med Emil, brukte jeg mye energi på å bekymre meg for søvn.

En rask liten latter.

– Han kan godt holde meg i hånden nå, men han er kanskje ikke like behjelpelig etter ti år.

- Jeg har hatt noen røffe perioder der jeg misbrukte sovetabletter ganske hardt

Det viktigste verktøyet

Fra både terapeuter og søvneksperter har hun fått ­mange råd.

Én etter én har hun tatt dem i bruk. Det har gitt forbløffende resultater, forteller hun.

– Jeg merket en gigantisk forskjell på kort tid. Målet er å inspirere andre til å ta tak i sin søvn og gi verktøyene videre.

Et av rådene som har fungert aller best for henne, er noe så enkelt, men av og til så vanskelig, som å stå opp igjen når man ikke får sove.

– Det er det viktigste verktøyet jeg har fått. Det har vært veldig effektivt for meg. Det er mye tankespinn når jeg blir liggende våken i senga – da går jeg rett i krise­modus. Rett i «suicidal mode».

– Om natten er hjernen nede for telling, du er på ditt mest sårbare. Det er derfor du skal stå opp og bryte mønsteret.

Når hun står opp, setter hun seg i stua og leser litt i 20 minutters tid, eller til hun merker at hun begynner å bli trøtt.

En liten latter.

– Når jeg står opp, er det nesten som å være et helt annet menneske og ikke til å forstå at jeg nettopp lå der med så mørke tanker.

Komplimentene haglet da Trine Lise hadde det som verst

Året da alt gikk i stykker

Foran henne på kafébordet ligger den siste boken til den amerikanske forfatteren Bret Easton Ellis, «Skår». Den handler om det siste året han gikk på videregående, det året da alt gikk i stykker.

For Linnéa var det året da hun var 14. Da hun ble tvangsinnlagt etter nesten å ha sultet seg selv til døde. Veien tilbake har vært lang. Fortsatt kan hun slite med gjærbakst – det beste hun visste, ble det verste.

Bit for bit, psykologtime for psykologtime, har hun tatt maten og livet tilbake igjen.

– Hva skulle du ønske du visste den gangen som sårbar tenåring, som du vet nå?

– At alt som er tungt og vanskelig, er erfaringer. Nå er jeg glad jeg har den bagasjen jeg har. Jeg takler livet på en bedre måte fordi jeg har mange erfaringer og verktøy.

– Så vet jeg at alt går over. Jeg har sett opptil flere ­ganger at det går bra. Det går over. Hold ut.

Fant ikke sin plass

«I do not know her», sier du i Ida Fladens podkast om den du var før. Hvordan vil du beskrive den du var før? Og hvem er du nå?

– Det er i slutten av 20-årene man setter personligheten sin. Jeg har hatt et alter ego, vært sinnablogger, hard og krass. Jeg prøver hardt ikke å være det lenger, selv om jeg har et «resting-bitch»-ansikt mange er redd for.

– Nå er jeg mye mer sosialt oppegående. Tidligere fant jeg ikke min plass. Nå vet jeg hva jeg vil. Hvem jeg ­gidder å bruke tid på. Jeg føler meg mer voksen og trygg i meg selv.

– Alle årene med terapi – hva er det viktigste du har lært?

– Godt spørsmål, sier Linnéa og blir stille noen sekunder, før hun kommer tilbake med et svar:

– Folk flest er opptatt av quick fix eller tar en tablett for å løse problemene, men det er ofte langvarige prosesser. Det er i fortid ting ligger og gjør at man er blitt som man er blitt.

Hun fortsetter.

– Bare verdien av å sette ord på tanker og følelser … Uansett hvor frisk eller ufrisk jeg er, kommer jeg til å gå jevnlig til en psykolog.

Følte ingenting

I en episode av podkasten «Big 5» med Nils Brenna og Harald Eia, der Linnéa var gjest og ble grundig personlighetstestet, scoret hun uvanlig lavt på empati.

– Episoden er fra 2016, den er utgått på dato, kommenterer hun da vi bringer den opp.

- Jeg tenkte at han måtte ha en slags skjult agenda

Men den er blitt hengende ved oss. Harald Eia, som selv har bekjent at han scorer lavt på empati, og nærmest var oppspilt over å ha møtt sin overkvinne, ville teste henne.

«Det bildet av den lille gutten på stranda – hva følte du da du så det?» spurte han og refererte til den tre år gamle syriske gutten som flyktet med familien over ­Middelhavet, men som ble funnet død på en strand i Tyrkia.

Linnéa nærmest hvisket svaret: «Jeg følte ingenting.»

– Hvordan er empatien nå?

– Jeg er lav på empati, fortsatt. Men jeg har reflektert mye over det. Jeg har nok beskyttet meg veldig. Med mindre det er følelser jeg har kjent på selv, har det vært vanskelig å føle så mye på vegne av andre.

– Ekstreme ting i verdensbildet føler jeg det er vanskelig å ta innover seg. Men jeg har masse empati med folk jeg kjenner.

Hun stopper litt opp før hun fortsetter, for slik er ­Linnéa Myhre, du kan spørre henne om hva som helst, og hun vil kunne svare godt og saklig, eller litt flatt om du vil – dét snakket hun også om i samme podkast, at hun kan være flat følelsesmessig.

– Før skammet jeg meg over det. Nå mener jeg det er en styrke. Da kan jeg bruke energien på dem jeg bryr meg om istedenfor å gå i kjelleren hver gang jeg ser ­Dagsrevyen.

Selma besvimte hver morgen fordi hun ikke spiste

Avviste ikke hardt

De møttes på internett under pandemien, har hun fortalt i andre intervjuer.

– Var det han som tok kontakt?

– Ja. Jeg var ikke interessert. Jeg var høflig og avslo.

– Da du var gjest i Ida Fladens podkast, kommenterte Ida at hvis det hadde vært hun som fikk et nei, ville hun aldri i livet spurt om en date igjen. Men han ga seg ikke?

– Jeg avviste ikke hardt. Jeg sa bare at jeg orker ikke. Jeg er glad for at han hadde selvtillit til å spørre flere ganger.

– Hva har Emil Gukild endret i ditt liv? Hva fant du i ham som du ikke har hatt før i et forhold?

– Trygghet er det første ordet som slår meg. Det man opplever som barn, former en mye. Jeg har ikke foreldre som har holdt sammen hele livet, og har alltid følt at alt er midlertidig. At alt tar slutt. Så får man jo bekreftet det også.

– Men Emil kommer fra et hjem der foreldrene har prioritert hverandre. Han sa: «Jeg vil gifte meg med deg, og være sammen med deg resten av livet.» Det gir en helt annen ro og trygghet som jeg aldri før har opplevd.

Et lite smil.

– Jeg prøver å gi den samme tryggheten tilbake.

Janet skulle bare gjøre en enkel operasjon og komme hjem dagen etter

Anerkjente at det var dritt

«Du sovner nok til slutt», har tidligere partnere trøstet henne med og snudd ryggen til. Med Emil var det annerledes. Han, som enkelte har sett på som statskanalens største dra-til-tryne, har vist seg å være den heleste vedkubben av dem alle.

«Jeg er våken med deg hele natten, det går fint», sa han.

– Jeg visste ikke at det fantes så tålmodige og snille mennesker, som ville sette seg selv i andre rekke for at jeg skulle ha det bra. Han sto i det sammen med meg. Han anerkjente at det var dritt.

Nok et lite smil.

– Det er en engel vi har å gjøre med her. Han har klart ikke å være irrasjonell eller irritert. Han har vært min viktigste støttespiller.

– Er han trent terapeut? Hva slags bagasje er det han har med seg?

– Han er veldig god på å spørre hva jeg trenger. Da kan jeg bare si at «jeg trenger at du er her og støtter meg, og ikke kommer med gode råd».

– Han er veldig ordentlig. Jeg har aldri sett en sånn gentleman før. Min mor ble helt slått ut da hun var på besøk her. Hun fikk ikke åpne en dør alene.

6 menn forteller: Daten vi bare MÅTTE treffe igjen

Har blitt god på å diskutere

– Hva krasjer dere på?

- Han er flink til å diskutere. Da går jeg rett i «da er det slutt i morra». Diskuterte jeg noe før, ble jeg redd. Men nå har jeg lært meg at det ikke er farlig, og at det til og med kan være nyttig. Et av mine komplekser har vært at jeg ikke kan argumentere. Jeg er blitt god på å diskutere og argumentere.

En liten tenkepause før hun fortsetter.

– Det er så fascinerende med Emil … jeg har jo levd med andre før, og prøver å ikke kommentere småting. Men en gang jeg humoristisk påpekte at han hadde sprutet mye vann på speilet – så sluttet han med det. Han tok det til seg og lærte, sier hun, og forundringen kan fortsatt høres i stemmen.

- Jeg tenkte at han måtte ha en slags skjult agenda

Har ikke mer lyst på barn nå enn før

Barn er noe hun aldri tidligere har diskutert med en partner. Det har hun klart å gjøre med Emil.

– Det er noe folk må diskutere. Jeg har ikke mer lyst på barn nå enn før. Jeg føler ikke at jeg har dårlig tid. Jeg kan klare meg fint uten barn, men man kommer alltid til å lure på hvordan det ville ha vært.

Det er dette med å skulle få barn: Det vil innebære tap av kontroll.

– På grunn av erfaringen jeg har med spiseforstyrrelse … Jeg vil ikke sette noe ut i livet som jeg ikke er sikker på at jeg kan fikse.

– Om jeg hadde fått et barn, ville jeg ha gitt det barnet så mye trygghet jeg kunne. Jeg kan ikke sette et barn til verden før den frykten er borte.

– Spiseforstyrrelser handler ofte om å få kontroll på noe. Hva var det du trengte å få kontroll på?

– Det handler nok om utrygghet. Jeg vokste opp med en alenemor – jeg hadde ingen dårlig mamma, vi er veldig nære. Men det ikke å ha en klassisk kjernefamilie kan by på en del utfordringer, som uforutsigbarhet. Uro og utrygghet er to ting som har fulgt meg halve livet. Det er tryggheten jeg prøve å lete meg fram til nå. Uten at en stemme sier: «Men det går vel til helvete snart.»

Han ville fri til henne etter bare tre måneder sammen. Hun ba ham vente til det i hvert fall hadde gått ett år. Når bryllupet skal stå, er hemmelig. Men hun har funnet drømmekjolen, har hun fortalt på Instagram.

– Jeg leste at Emil lett kunne ha startet eget eventbyrå – regner med at dere er i rute med bryllupet?

Hun ler.

– Vi kunne ha giftet oss i morra.

Også i bryllupsplanleggingen blir de store forskjellene dem imellom tydelig.

«Vi må jo ta høyde for at noe går til helvete. At noe kommer til å skli ut», har Linnéa insistert.

– Men i Emils verden er ikke det en mulighet. Han forventer at alt skal gå på skinner.

«Hva skal du i helga?» spurte han før han forduftet

Tidvis dørgende kjedelig

Hun var B-menneske før, men har jobbet steinhardt med å bli A-menneske. Disiplin og selvkontroll er sjelden mangelvare for en som har slitt med spiseforstyrrelser.

Nå starter en typisk dag i Linnéas liv mellom halv seks og halv sju om morgenen. Hun trener stort sett hver morgen – det gjør underverker for den mentale helsen. Og etter å ha fikset seg hjemme drar hun på jobb i VGTV, der hun jobber med ulike prosjekter. Stort sett er hun hjemme innen klokken 18.

– Jeg liker å komme meg ut, og liker å komme hjem og spise middag med Emil. Jeg liker å gjøre det samme hver dag, så slipper jeg å ta så mange valg.

– Skriver du på noe nytt?

– Å skrive er en så ensom og tidvis dørgende kjedelig prosess at jeg vet ikke om jeg kommer til å gjøre det igjen. Da trenger jeg i så fall en lang pause.

– Vi var veldig glade i Ruby. Men så drepte hun jo pappa

Våkner uthvilt

– Hva håper du for deg selv framover?

– At jeg klarer å holde på den gode balansen. Ikke minst være snill mot meg selv og kroppen min. At jeg ­sover godt og tenker på at jeg skal ha det bra også, og ikke bare løper fra sted til sted.

– Hva må du ha på plass for å ha det bra?

– Søvn, kommer det raskt, før hun fortsetter:

– Jeg er veldig glad i gode hverdagsrutiner. Og ro. ­Trening er også veldig bra for min mentale helse. Det er medisin for meg. Og å bruke tid på kjærligheten, venner, jobb – det gir meg stor verdi.

– Hvordan sover du nå?

Et smil.

– Veldig bra. Nå har jeg kanskje én til to netter i måneden hvor jeg ikke får sove. I motsetning til før, hvor det var omvendt. Nå våkner jeg opp og er uthvilt om morgenen – det kan jeg ikke huske å ha opplevd før.

– Du er på et godt sted i livet?

Et enda større smil fra henne som en gang mest var kjent som sinnablogger.

– Ja, det skal godt gjøres å finne feil nå.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no