Gjerdrum-katastrofen

Mistet familiehjemmet to ganger - bare én gang følte hun massiv støtte

- Når man opplever en privat krise, da viker folk unna, sier Ane Emilie Gjerdrum til KK.

GJERDRUM-KATASTROFEN: Jordmor Ane Emilie Gjerdrum var på nattevakt da skredet rammet. Hjemme var hennes tre barn og barnas morfar. Men det er ikke første gang familien Gjerdrum mister hjemmet sitt. FOTO: Malini Gaare Bjørnstad
GJERDRUM-KATASTROFEN: Jordmor Ane Emilie Gjerdrum var på nattevakt da skredet rammet. Hjemme var hennes tre barn og barnas morfar. Men det er ikke første gang familien Gjerdrum mister hjemmet sitt. FOTO: Malini Gaare Bjørnstad Vis mer
Publisert

Natt til lille nyttårsaften, 2020:

Nattevakten på Ahus er rolig. Trebarnsmoren Ane Emilie Gjerdrum er jordmor, og akkurat i kveld er det hun som har ansvar for barselavdelingen. Denne natten er det dermed ingen nyfødte babyer som blir tatt imot av den erfarne jordmoren.

38-åringen har rigget seg til på pauserommet, lagt mobilen til lading og sitter og strikker på en vott. Enn så lenge har natteroen senket seg.

Det går ikke lang tid før Ane legger merke til at mobiltelefonen lyser opp. Hun registrer at klokken er litt over fire.

En sms fra strømselskapet sier at det er strømbrudd i Nystulia i Gjerdrum, der hun og barna Vilma (12), Adam (10) og Nora Esther (8) bor i et idyllisk boligområde omringet av barnefamilier og gode naboer.

At strømmen har gått er jo ikke uvanlig. Jordmor Ane fortsetter å konsentrere seg om å strikke rett og vrang.

Men plutselig lyser telefonen opp igjen.

«Hvem er det som ringer meg nå, på denne tiden av døgnet?» rekker Ane å tenke, før hun ser at det er naboens navn som står på displayet. Hun trykker på den grønne knappen på mobiltelefonen.

- Hvor er Vilma? Vi får ikke tak i henne! nærmest roper Anes venninne og nabo stressa i den andre enden av telefonen.

Ane forklarer at hun er på jobb, og at det er faren som er hjemme i Nystulia sammen med barna. Hver kveld når hun drar på nattevakt, er det nemlig morfar Øystein Gjerdrum som passer barnebarna.

PÅ KANTEN: Huset til Ane og de tre barna i Nystulia i Gjerdrum står helt på kanten av skredet. Dette bildet er fanget med dronekamera, og ble tatt i februar 2021. FOTO: Anders Martinsen, UAS Norway Pool / Dagbladet
PÅ KANTEN: Huset til Ane og de tre barna i Nystulia i Gjerdrum står helt på kanten av skredet. Dette bildet er fanget med dronekamera, og ble tatt i februar 2021. FOTO: Anders Martinsen, UAS Norway Pool / Dagbladet Vis mer

- Det er gått et jordskred i Nystulia! Faren din og barna må komme seg ut, men de kan ikke gå hovedveien, for den finnes ikke lenger! forklarer naboen heseblesende.

Ane legger på, og ringer sporenstreks opp faren sin. Han forteller at både han og barna har kommet seg i sikkerhet, og at de for øyeblikket befinner seg på kommunehuset i Ask. Det er bare noen minutter siden de løp ut av huset i pysjen og tynne joggesko.

Mens trebarnsmoren samler sammen tingene sine, og skifter fra sykehusuniformen til sine private klær, klikker hun seg inn på de ulike nettavisene, i håp om å få mer informasjon om hva det er som har skjedd. Men hverken «Gjerdrum» eller «jordskred» er nevnt med ett ord i nettavisene.

Blålys over nattehimmelen

Kort tid etter telefonoppringningen fra naboen, sitter Ane i bilen på vei til foreldrene som bor et steinkast unna Nystulia. Der skal hun gjenforenes med sine tre barn.

Blålys lyser opp nattehimmelen og den mørklagte bygda hun er vokst opp i, og som hun også har etternavnet sitt fra. Nødetatene haster i samme retning som henne, men snøværet gjør det tungt og vanskelig å kjøre. Også for dem.

Støyen fra helikoptrene som sirkulerer over den lille bygda, blir sterkere jo nærmere hun kommer stedet hun er så glad i.

FREDFULLT: Gata i Nystulia der familien Gjerdrum bodde i to år. Mamma Ane elsket at barna hadde kort vei til lekeplassene, de sjarmerende hagene og de hyggelige naboene. FOTO: Privat
FREDFULLT: Gata i Nystulia der familien Gjerdrum bodde i to år. Mamma Ane elsket at barna hadde kort vei til lekeplassene, de sjarmerende hagene og de hyggelige naboene. FOTO: Privat Vis mer

Det føles som en evighet, mye på grunn av omkjøringer, men så står hun der i stua til foreldrene. Barna er med morfar på Olavsgaard hotell for registrering av de evakuerte.

Det har gått fem timer siden hun kjørte fra Ahus, men plutselig står Vilma, Adam og Nora Esther i døråpningen, og endelig kan Ane legge armene rundt sine tre barn.

- Tenk om jeg hadde mistet barna mine og faren min, mens jeg hadde vært på nattevakt. Da kan jeg ikke forstå at livet hadde vært verdt å leve, sier Ane til KK noen dager etter skredet.

Hun strekker seg etter skapdørene på kjøkkenet, og åpner flere av dem på måfå. Ane leter etter kaffekopper, men finner ingen. Kjøkkenet Ane befinner seg i er nemlig ikke hennes. Det er ikke hun som har bestemt hvilket skap kaffekoppene skal stå i.

Etter skredet har familien på fire vært så heldige å få leie et hus i Gjerdrum. Boligen i Nystulia, som Ane og de tre barna hadde bodd i de siste to årene, står på kanten av krateret som er blitt dannet etter skredets herjinger.

Ane og barna skal aldri få lov til å sette sine føtter i huset igjen.

Ikke første gang de har mistet huset sitt

Men det er ikke første gang Ane, Vilma, Adam og Nora Esther har mistet sitt kjære hjem. I 2016 gikk Ane og barnas far gjennom et tøft samlivsbrudd, som førte til at trebarnsmoren pakket en bag og tok med barna på krisesenter.

BARNEROMMET: Vilma, Adam og Nora Esther fotografert på sistnevntes åtteårsdag. Bildet er tatt i leiligheten i Nystulia. FOTO: Privat
BARNEROMMET: Vilma, Adam og Nora Esther fotografert på sistnevntes åtteårsdag. Bildet er tatt i leiligheten i Nystulia. FOTO: Privat Vis mer

Etter samlivsbruddet ble Ane sittende igjen i økonomisk ruin. Bankene viste ingen nåde. Ane måtte rydde opp alene.

- Jeg kjente det veldig sterkt da jeg ble skilt, at jeg ikke visste om jeg hadde råd til å bli boende i Gjerdrum. Men jeg ville ikke være et annet sted enn her. Det er her hjemme er. Det er her barna mine har nettverket sitt, og det er her foreldrene og søsknene mine bor. Det er her vi er kommet for å bli, sier Ane mens hun skjenker kaffe. På fjerde forsøket fant hun kaffekoppene.

Etter samlivsbruddet kjemper trebarnsmoren for å få endene til å møtes, og etter knallhard jobbing har hun klart å betale ned gjelden etter samlivsbruddet. På mirakuløst vis får hun i desember 2018 råd til å kjøpe selve drømmehuset til seg og barna.

- Da jeg ble skilt, trodde jeg ikke at jeg skulle kunne klare å kjøpe meg en bolig som var stor nok for meg og barna. Jeg var i en utrolig vanskelig økonomisk situasjon på grunn av samlivsbruddet, sier hun ærlig.

DEN SISTE JULEN: Dette bildet ble tatt i julen 2020, og ble den siste familien Gjerdrum noen gang fikk feire i leiligheten i Nystulia. FOTO: Privat
DEN SISTE JULEN: Dette bildet ble tatt i julen 2020, og ble den siste familien Gjerdrum noen gang fikk feire i leiligheten i Nystulia. FOTO: Privat Vis mer

Men da hun var på visning i det nyetablerte boligfeltet, ble hun bergtatt.

- Jeg elsket umiddelbart Nystulia. Alle naboene tok vare på hagene sine, det var trygt og sosialt, med mange lekeplasser og nærhet til skole. Barna fikk hvert sitt rom, og vi hadde epletrær i hagen. Da jeg fikk kjøpt leiligheten med hageflekken, følte jeg at det var min premie, og et bevis på at jeg hadde jobbet hardt, sier hun stolt.

Hjelp og støtte fra samfunnet rundt

Livet smilte til Ane og de tre barna. Ikke bare hadde hun klart å komme seg gjennom samlivsbruddet, men hus, hjem og hverdagslivet var atter en gang på plass. Kjæreste hadde hun også fått seg. For ett år siden møtte hun firebarnsfaren Fredrik, bosatt i Bærum.

Men den nest siste dagen av koronaåret, skulle alt forandre seg. «Premien» jordmor Ane hadde slitt for å skaffe til seg og barna, forsvant under føttene på henne.

Likevel tok det ikke lang tid før hjelp og støtte banket på døren.

Fra en barndomsvenninne hun ikke hadde sett på mange år fikk hun og barna tre IKEA-poser fulle med klær, en venninne kom bort med en kanne med kaffe og ga Ane sminkepungen sin, en mamma i klassen til et av barna fikser nye ullklær fra Devold, og fra damen bak skranken i linsebutikken fikk Ane med seg flere pakker med gratis linser.

MIDLERTIDIG HJEM: Ane fotografert på det nye rommet til yngstedatteren. De har vært heldige og fått leie en midlertidig bolig i Gjerdrum. FOTO: Malini Gaare Bjørnstad
MIDLERTIDIG HJEM: Ane fotografert på det nye rommet til yngstedatteren. De har vært heldige og fått leie en midlertidig bolig i Gjerdrum. FOTO: Malini Gaare Bjørnstad Vis mer

Kvelden før Vilma skulle ha svømming, sto det en fremmed mann på døren, og ga datteren en splitter ny bag med badetøy, håndkle, badehette, svømmebriller - og en pose bamsemums.

Røde Kors stakk innom familien, mens de oppholdt seg hos Anes kjæreste Fredrik i Bærum, med skole-PCer til barna, ryggsekker og pennal.

Og da Ane la ut en forespørsel på Facebook, om noen visste om boliger til leie i Gjerdrum, ble hun kontaktet av utallige folk som kunne tilby familien på fire et nytt sted å bo - på stedet.

- Jeg blir rørt av hvordan alle stilte opp og alle vil hjelpe. Logistikkmessig har det ikke vært vanskelig å komme seg videre etter jordskredet. Hjelpeapparatet rundt, naboer, skolen og folk man ikke kjenner, har vært enestående, sier Ane takknemlig.

Likevel en forskjellsbehandling

Etter Gjerdrum-katastrofen har Ane følt på at et helt samfunn gikk gjennom en felles krise, og at det var noe man sto sammen om.

Likevel klarer hun ikke å la være å tenke over at det er en forskjell på hvordan folk behandler henne og barna nå, kontra da hun ikke så en annen mulighet enn å dra til krisesenteret i 2016.

- Det må en felles katastrofe til, for at samfunnet skal stå der med åpne armer og hjelpe. Når man opplever en privat krise, da viker folk unna.

- På hvilken måte opplevde du det?

- Penger, ting og bolig var ikke et problem denne gangen. Jeg får økonomisk og materialistisk støtte fra alle kanter, men sånn var det absolutt ikke da barna og jeg dro til krisesenteret. Da opplevde jeg at folk trakk seg unna. Det var mange som i lang tid etterpå ikke møtte blikket mitt på butikken. Det var veldig sårende.

Krisesenteret ville flytte Ane og de tre barna til en annen del av landet, men trebarnsmoren ville ikke at barna skulle miste nettverket sitt. Gjerdrum, som familien har hatt som etternavn i generasjoner før henne, var deres sted.

- Jeg tok opp kampen, og etter mange svært krevende runder i retten fikk jeg foreldreansvaret for barna alene, og vi flyttet tilbake til Gjerdrum.

STERK MAMMA: Jordmor Ane Emilie Gjerdrum ga seg ikke uten kamp. I dag har hun foreldreansvaret alene for sine tre barn. Her med datteren Vilma på terrassen i Nystulia. FOTO: Privat
STERK MAMMA: Jordmor Ane Emilie Gjerdrum ga seg ikke uten kamp. I dag har hun foreldreansvaret alene for sine tre barn. Her med datteren Vilma på terrassen i Nystulia. FOTO: Privat Vis mer

Hun tenker at forskjellen mellom reaksjonene til flere perifere venner og bekjente nå, sammenlignet med da familien mistet hjemmet sitt som følge av samlivsbruddet, handler mye om skam.

- Jeg synes ikke det at damer som reiser fra hjemmet sitt og alle eiendelene sine, til et krisesenter, skal føle på skam. De som velger å gjøre det, gjør det fordi at de . De er sterke.

Ane forteller at hun, de ukene hun og barna tilbrakte på krisesenteret, møtte mange ressurssterke, oppegående og høyt utdannede damer. Likevel savner hun mer åpenhet rundt dette temaet.

- Det er noe som det ikke snakkes om. Jeg skulle ønske at folk turte å bry seg og at folk også den gangen kom med klær til oss, da vi også den gangen sto uten eiendelene våre.

Og Ane får støtte av psykologspesialist Anders Dovran i Stine Sofie Stiftelse. Han kjenner ikke til familien Gjerdrums historie, men uttaler seg på generelt grunnlag.

Dovran påpeker at dette er et svært viktig tema, og at kriser, vold og overgrep skaper stort ubehag og motsetninger i oss som individer, at det historisk sett ofte blir et ikke-tema i samfunnet, i media og hos enkeltpersoner.

- Naturkatastrofer og ulykker kan kanskje lettere «aksepteres» da de er tilfeldige, og ingen er skyld i dem, forklarer Dovran til KK.

- Vi har nok i bunn og grunn som mennesker behov for å anta eller tro på at mennesker er gode, og gjør gode handlinger. Den antakelsen blir brutt ned når vi forholder oss til private kriser som samlivsbrudd, vold eller overgrep.

Dermed kan den eller de som utsettes oppleve seg isolert og alene.

- Dette fordi at de rundt ikke «orker» å forholde seg til det personen opplever. Det er viktig i den sammenheng å si at dette ikke nødvendigvis er prosesser vi er klar over, eller har et rasjonelt eller bevisst forhold til.

Men dette er noe som psykologspesialist Dovran påpeker at kommer mer naturlig til oss, som en automatisk beskyttelsesstrategi.

- Den som opplever seg utsatt for isolasjon, behøver ikke nødvendigvis sitte igjen med at «de andre» gjør dette med intensjon, men heller være klar over at det er en naturlig del av oss, og som bidrar til at vi forsøker å unngå å forholde oss til andres påførte lidelser.

Ane og barna på sin side har klart seg godt som følge av et trygt nettverk bestående av nær familie og de aller nærmeste vennene. Og også Ane selv skal ha mye av æren for at familien har kommet seg gjennom to runder med motgang.

- Jeg har aldri gitt meg. Jeg har aldri lagt meg ned og grått, jeg har stått på, ordnet og fikset, sier hun med kraft i stemmen.

- Har du et budskap til dem som trakk seg unna dere i den perioden dere gikk gjennom samlivsbruddet?

- Jeg tenker at man må tørre å bry seg, ta kontakt og se folk i øynene. Tilby hjelp! I en slik situasjon føler man seg alene som forelder. Det var da jeg virkelig hadde trengt å få kollektiv hjelp og støtte, sier hun ærlig.

Én ting Ane gjerne skulle hentet ut fra huset

Nå tar Ane og familien én dag av gangen, og forsøker å lande i den nye situasjonen og det nye hjemmet i Gjerdrum. Hva fremtiden bringer tør hun ikke gjett på.

- Det blir en mellomlanding her, og så får vi forsøke å puste med magen. Vi må være takknemlig for at vi lever, for alle tingene vi har fått fra kjente og ukjente, og at vi har funnet et sted å bo. Jeg føler at jeg skylder å være enormt takknemlig, men samtidig er det ikke det her jeg vil. Jeg vil ha vårt hjem. Vår hverdag.

TRYGT: Nora Esther og Adam leker med de nye kattungene de fikk, kort tid før skredet i romjulen 2020. FOTO: Privat
TRYGT: Nora Esther og Adam leker med de nye kattungene de fikk, kort tid før skredet i romjulen 2020. FOTO: Privat Vis mer

Og selv om mange av tingene som fremdeles befinner seg i huset som står helt ytterst på kanten av jordskredet i Nystulia, er enkle å erstatte, er det likevel én ting Ane er bitter for at hun ikke får hentet ut.

- Jeg hadde samlet alle dokumentene fra retten og politiet i en perm, som lå nederst i klesskapet mitt. Den hadde jeg tenkt at barna skulle få lese når de blir store nok - om de føler behov for det.

Permen inneholder rettsnotater, oversikt over hvilke avgjørelser som ble tatt, og hvorfor. Noe av det viktigste Ane eide.

- Den permen er i huset i Nystulia nå, og den får vi neppe tilbake. Det er vondt å tenke på.

Nye fremtidsutsikter

Men likevel er jordmoren og trebarnsmoren optimistisk når det kommer til hvilke muligheter fremtiden kan by på.

- Jeg har møtt en fantastisk mann, og før katastrofen var jeg klar for fortsettelsen på livet etter samlivsbruddet.

Etter katastrofen har Ane og Fredrik, og også barna og kjæresten, knyttet sterke bånd.

- Barna går veldig godt overens med Fredrik. Og hvis ikke han er normal, så vet ikke jeg, sier hun og ler.

For Ane legger ikke skjul på at hun også har jobbet hardt for å beskytte seg mot å havne i gamle mønster.

- Jeg skal aldri havne der jeg var.

OPTIMISTISK: Ane er optimistisk hva gjelder fremtiden, og er glad for at barna kommer godt overens med kjæresten Fredrik. Her hjemme hos han i Bærum kort tid etter skredet. FOTO: Privat
OPTIMISTISK: Ane er optimistisk hva gjelder fremtiden, og er glad for at barna kommer godt overens med kjæresten Fredrik. Her hjemme hos han i Bærum kort tid etter skredet. FOTO: Privat Vis mer

Før Ane rekker å gjøre ferdig resonnementet sitt, røskes utgangsdøren opp av et par ivrige barnehender.

Adam og Nora Esther har slått følge hjem fra skolen, og finner seg raskt til rette i huset de til nå bare har tilbrakt to netter i.

- Jeg har alltid ønsket meg køyeseng, jeg! sier den blide åtteåringen Nora Esther fornøyd og slenger seg i underkøya, der det bugner over av nye leker.

Ane smiler fra øre til øre - og det er tydelig at mammahjertet smelter av tilfredshet over å se at datteren allerede har tilpasset seg den nye hverdagen i det midlertidige hjemmet i Gjerdrum.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer