SNAKKER ÅPENT FOR FØRSTE GANG: – Det var som å gå på tynn is, med jævla mye mørkt vann under, forteller Jon Michelet om hvordan det var å gi sin datter Tania, den gangen fjorten år, 
beskjeden om at hennes mor var død. I et eksklusivt intervju til KK snakker far og datter for første gang åpent om selvmordet.
 Foto: Geir Dokken/All Over Press Norway
SNAKKER ÅPENT FOR FØRSTE GANG: – Det var som å gå på tynn is, med jævla mye mørkt vann under, forteller Jon Michelet om hvordan det var å gi sin datter Tania, den gangen fjorten år, beskjeden om at hennes mor var død. I et eksklusivt intervju til KK snakker far og datter for første gang åpent om selvmordet. Foto: Geir Dokken/All Over Press Norway
Jon Michelet

Mistet mor og ekskone i selvmord

Nå snakker Tania (45) og pappa Jon Michelet (70) for første gang ut om tragedien.

KK.NO: – Min mor døde under tragiske omstendigheter, sa Tania, da vi møttes med henne for å snakke om hennes forhold til sin far, Jon Michelet.

Går det an å spørre om hva som skjedde? spurte vi.

– Hun druknet, sa Tania, og i en liten stund ble alt helt stille.

Som i selvmord? spurte vi.

– Ja, sa Tania.

Og fortalte for aller første gang åpent om da hun som fjortenåring mistet sin mor Bente von der Lippe, om et hjerte som gikk i tusen biter, om ringer i vannet som aldri tar slutt – og om pappa Jon, som reddet henne.

- Ringer i vannet som aldri tar slutt

Nå, over tretti år senere, husker hun ennå sin fars tunge skritt opp trappen. Og som den intuitive, følsomme jentungen hun var, bare visste hun det.

– Jeg hørte det på skrittene at nå var mamma død. Og jeg så hvor lei seg pappa var, sier Tania, nøler litt og føyer til:

– Vi snakker mye om å takle, om å komme seg videre … men da hun døde, gikk hjertet mitt i tusen biter. Når en sånn hendelse skjer i en familie, så blir det ringer i vannet som aldri tar slutt.

I alle år har Tania kjent seg hjemsøkt av henne, kjent på den mørke skammen over sin mors brå død i 1983 – men nå vil hun, som hun sier, røyke fredspipe med henne og om mulig - lette på andres skam.

VIL IKKE GLEMME: Det er viktig for meg at mamma ikke blir glemt. Hun hadde et godt hjerte. Jeg skulle ønske hun hadde hatt et lettere liv, sier Tania om sin mor Bente von der Lippe, som både var ballettdanser og siden jobbet som journalist. Foto: Privat
VIL IKKE GLEMME: Det er viktig for meg at mamma ikke blir glemt. Hun hadde et godt hjerte. Jeg skulle ønske hun hadde hatt et lettere liv, sier Tania om sin mor Bente von der Lippe, som både var ballettdanser og siden jobbet som journalist. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Slik taklet Anita Krohn Traaseth morens selvmord

-Viktig for Tania å komme videre

Lenge var det uvisst om også Jon ville stille til intervju. Ikke bare fordi han er en ytterst travel mann, midt i lanseringen av sin tredje bok i det storslagne og kritikerroste krigsseilereposet.

Men også fordi selvmordet alltid har vært den store elefanten i rommet. Men nå sitter de altså side om side på sin felles favorittkafé i Moss.

Det er få blikk som veksles. Jon ønsker ikke selv å omtale sin ekskones død som et selvmord, eller selv å snakke om det. Når han likevel stiller, er det en eneste grunn til det:

– Jeg forstår at det er viktig for Tania å komme videre, sier Jon.

For slik er det også: I Tanias liv har pappa Jon alltid vært en bauta. Eller som hun sier det:

– Vi har en dyp forbindelse. Han var min store helt da jeg var liten. Han var den som kom og reddet meg.

Hvem var de to den gangen det unevnelige hendte? 

Da datteren ble født

Bakom den brakende boksuksessen han nå opplever, 45 år tilbake i tid, i 1969 da Tania ble født, var Jon en fattig, nyutdannet journalist. Og svært forelsket i den pene og glitrende intelligente Bente, som han møtte på journalistskolen som det het den gangen, i Oslo.

– Mye skjedde på kort tid den gangen. Jeg hadde gått fra å være styrmann til å bli journalist, og hadde fått jobb i Nordlys i Tromsø. Midt i alt dette kom det et barn. På et katolsk sykehus, der menn ikke hadde adgang til fødeavdelingen. Da Tania ble født, satt jeg på kino og så på Olsenbanden og drakk whisky, humrer Jon.

Men som han også legger til:

– Alt annet i livet kom i skyggen av det.

Etter tre års ekteskap gjorde Bente det slutt. Med ett sto Jon uten både bosted og jobb. I avisen han jobbet i, fikk han nemlig sparken.

– Jeg ble svartelistet i alle aviser. Jeg var en provokatør og dro det for langt, erkjenner Jon.

Men midt i det hele er han også en pappa som aldri vil gi slipp på datteren sin, tross det Tania omtaler som steile fronter mellom sin far og sin mors familie.

EPISKE KRANGLER: Pappa er et slags supermenneske som får til alt han prøver på. Jeg føler bare beundring for ham. Men vi har også hatt noen episke krangler, forteller Tania. Foto: Geir Dokken/All Over Press Norway
EPISKE KRANGLER: Pappa er et slags supermenneske som får til alt han prøver på. Jeg føler bare beundring for ham. Men vi har også hatt noen episke krangler, forteller Tania. Foto: Geir Dokken/All Over Press Norway Vis mer

Ennå husker Tania hvordan han kom og ville besøke henne på hennes mors families flotte sommerhus, og ble bedt om å slå opp telt et godt stykke unna. Og hvordan hun i de tidlige morgentimene løp gjennom gresset for å komme til ham.

– Jeg har alltid synes det har vært så rørende å tenke på at han slo opp det teltet. Han ville fighte for meg, han ville være til stede i livet mitt. Han har alltid stått på barrikadene for meg, sier Tania med et smil.

LES OGSÅ: - Vi holdt på å miste henne

«Som å gå på tynn is, med jævla mye mørkt vann under»

Den siste tiden Tanias mor levde, var hun svært deprimert og med liten omsorgsevne. Tania bodde mye hos besteforeldrene. Og det var her hun var da Jon gikk de tunge stegene opp trappen til henne.

Flere i familien ønsket å ha Tania boende hos seg, men denne gangen fikk Jon kjempet det igjennom: Eldstedatteren skulle bo hos ham. På spørsmålet om hvordan det var å gi sin datter beskjeden den gangen, svarer han slik:

– Det var som å gå på tynn is, med jævla mye mørkt vann under.

En av hans første tanker var at Tania måtte komme seg bort, få tankene over på noe annet.

– Hva ville være et stort eventyr for en fjortenåring? Jeg tenkte umiddelbart på Afrika, på å dra på safari dit … det var jævla dyrt, men vi dro til Mombasakysten. Det var fint for oss begge, forteller Jon.

For Tania skulle Afrikaturen bli blant hennes aller beste minner. Bilturen over savannen, med elefanter og løver utenfor. Og minnene fra stranda der de plukket skjell, bare de to sammen.

Overgangen til å skulle bo hos faren sin, hans kone Toril og deres to barn Marte og Ellen, den gangen fem og åtte år gamle, beskriver Tania slik:

– Jeg var ikke noe skolelys i utgangspunktet. Men etter at jeg flyttet til faren min, fikk jeg bare M og S i alle fag. Nå har jeg hovedfag i litteraturvitenskap. Det sier noe om hvor bra det var for meg å få komme til pappa, forteller Tania og renner over av morsomme minner.

– Søstrene mine og jeg ble behandlet som en flokk, vi ble alltid klippet i samme bollesveis. Også syntes han det var et mareritt å gå på restaurant med tre småjenter. Da slo han alltid i bordet … «det blir biff og cola på alle». «Nå skal det bli jerndisiplin» var også noe han sa veldig ofte. Men det syntes vi bare hørtes spennende ut. Når kommer denne jerndisiplinen? gikk vi rundt og spurte hverandre om, forteller Tania, med mye latter.

LES OGSÅ: Derfor elsket Jens moren sin

«Det har vært en uskreven regel å ikke snakke om det»

Samtidig var det også dette: Den store elefanten i rommet. Som pappa ga Jon de varmeste klemmer, var en hønefar som aldri kvidde seg for å slikke på fingrene og gni sine døtre i ansiktet. Som tok sin eldste datter med på hennes livs største eventyr da hun trengte det som aller mest – men som aldri snakket med henne om det som skjedde. Tiår senere oppsummerer han det slik:

– Det har vært en uskreven regel å ikke snakke om det. Min holdning har vært at det snakker vi bare om når Tania vil. Kanskje litt for mye … Jeg ville ikke rippe opp i det. Det var en balansegang mellom å la sårene gro og å rippe opp i det. Men under sårene kunne det ligge verk, erkjenner Jon.

Og legger til:

– Faren min var heller ikke en sånn som snakket. Det er en taushetsgreie i familien, som jeg har tenkt på at kan være noe som har preget meg.

FORFATTERSUKSESS: Jon Michelet er gift med Toril Brekke, som han har døtrene Marte og Ellen med. Han har også datteren Stella fra et annet forhold. Han opplever for tiden stor suksess med storverket «En sjøens helt» og kom i høst med «Gullgutten», den tredje boken om krigsseilerne. Foto: Geir Dokken/All Over Press Norway
FORFATTERSUKSESS: Jon Michelet er gift med Toril Brekke, som han har døtrene Marte og Ellen med. Han har også datteren Stella fra et annet forhold. Han opplever for tiden stor suksess med storverket «En sjøens helt» og kom i høst med «Gullgutten», den tredje boken om krigsseilerne. Foto: Geir Dokken/All Over Press Norway Vis mer

Tania har aldri klandret sin far for tausheten. Ville selv heller ikke snakke og nektet å gå i terapi. Men på nettene, alltid det samme: Marerittene om morens død.

– Jeg følte meg hjemsøkt og har slitt med mareritt og skyldfølelse, som er vanlig for barn som mister noen, forteller Tania.

Og slik rant årene forbi: Et tilsynelatende fungerende dagligliv – men med mørke netter. Allerede året etter at hun flyttet til pappa Jon, dro hele familien til Zambia, der Jons kone i to år hadde jobb. Afrika skulle siden komme til å bety mye for Tania – et sted eventyreren i henne gjerne oppsøkte. Og ikke minst ble det et kontinent å flykte fra seg selv til. Rastløs reiser hun rundt, jobber som sekretær, sjåfør og pilot. Og det er her hun 22 år gammel blir mamma til Julia – og drar hjem til Norge.

– Å bli mamma er det beste som har hendt meg. Julia er et vidunderbarn, smiler Tania.

LES OGSÅ: - Plutselig kan jeg kjenne på et enda råere aspekt av sorgen

«Jeg hadde ikke lenger noe å tape»

Først 14 år etter at hun mistet moren, i 1997, starter Tania i terapi. Da har hun en nydelig jente på seks, er i gang med masterstudier i litteraturvitenskap. Men i likhet med sin mor, strever også Tania med depresjoner.

Da mormoren dør i 1997, er alle hennes tre nærmeste på morssiden borte, og med dette tiltar marerittene, følelsen av å hjemsøkes intensiveres. Først etter nærmere et tiår i terapi, modnes disse tankene i henne: «If you can`t beat them, join them». Og at den eneste måten å løse problemet på, er å gjøre det eneste hun føler hun kan: Å skrive.

– Da var jeg på et sted i livet der jeg ikke lenger hadde noe å tape. Det var raseri, livslede og dyp fortvilelse, forteller Tania.

Så når et forlag oppfordrer henne til å skrive sin historie som en roman i 2012, er Tania klar. Samme år som faren gir ut det første bindet i det som skal bli hans livs største forfattersuksess, setter Tania seg ned og finner ordene til sitt livs store tragedie. Og det er i arbeidet med boken hun tar mot til seg og gjør noe hun har hatt lyst på lenge.

FARSARVEN: I likhet med sin far, er også Tania forfatter. Hun debuterte i 2008 med «Afrika er ikke for alle», og kommer med sin andre bok neste høst. Hun bor i Moss, er mamma til Julia på 22 og kjæreste med Kjetil. Foto: Geir Dokken/All Over Press Norway
FARSARVEN: I likhet med sin far, er også Tania forfatter. Hun debuterte i 2008 med «Afrika er ikke for alle», og kommer med sin andre bok neste høst. Hun bor i Moss, er mamma til Julia på 22 og kjæreste med Kjetil. Foto: Geir Dokken/All Over Press Norway Vis mer

Hun går inn på Wikipedia, og i en artikkel om sin far, føyer hun til: «Gift med Bente von der Lippe (1969-72)». En liten setning. Men med en livsomveltende erkjennelse bak: Tanias mamma fantes - og hun er ingenting å skamme seg over.

LES OGSÅ: Derfor bør du leve i nuet

«Skrivingen har fjernet marerittene»

At skriving kan fungere som terapi, er Tania et høyst levende bevis på. Planen er at boken skal gis ut neste høst, som en fiktiv dagbok, blant annet inspirert av Isabel Allendes «Åndenes hus», som med glede innlemmer sine spøkelser i litteraturen, lar dem vise vei. Tania oppsummerer arbeidet med boken slik:

Mistet mor og ekskone i selvmord

– Skrivingen har fjernet marerittene. Mørket i sinnet har lysnet, spøkelsene har falt til ro. Jeg har virkelig lært mye og er lykkeligere nå enn jeg har vært i hele mitt liv. Fordi jeg er i prosess, fordi jeg lar skjelettene ramle ut av skapet. I USA kalles det «to get unstucked». Altså å frigjøre seg fra fortidens lenker.

Og disse ringene i vannet som aldri syntes å stoppe … kan hende er de også i ferd med å stilne. For gjennom terapien, gjennom skrivingen, gjennom pappa Jon som en gang slo opp et telt og med det fortalte henne at han alltid ville være der for henne uansett hva som skulle skje – de sterke følelsene av skyld og av å være hjemsøkt, er blitt erstattet av noe annet. Av dette enkle men uendelig dyrekjøpte, som i en plutselig frigjørende tanke det tok et helt voksenliv å komme fram til:

– Hun gjorde så godt hun kunne. I dag føler jeg bare kjærlighet og sympati, sier Tania.

Intervjuet står også å lese i KK1, som er i salg fra fredag 2. januar.

Til forsiden