MISTET SØSTER: Anki var bare 17 år da hun mistet lillesøsteren i Scandinavian Star ulykken. Opplevelsen vil alltid være en del av henne. FOTO: Privat
MISTET SØSTER: Anki var bare 17 år da hun mistet lillesøsteren i Scandinavian Star ulykken. Opplevelsen vil alltid være en del av henne. FOTO: Privat Vis mer

Scandinavian star

Mistet søsteren i Scandinavian star-ulykken: - Hennes første reise uten oss

Anki (48) har opplevd å miste noen av de kjæreste hun hadde. Det betyr ikke at hun aldri kan bli ordentlig glad igjen.

Publisert

Anne Kathrine (Anki) Hansen bor alene med sine to jenter på 16 og 12 år i Rælingen. Foreldrene hennes bor noen hundre meter fra unna. Det er et nært og godt samhold i familien, på tvers av generasjonene, og besteforeldrene hjelper til med daglig oppfølging av barna og annen praktisk hjelp.

Det som skjedde natt til 7. april for 30 år siden har gjort båndene mellom Anki, mamma og pappa spesielt tette. De har hele tiden vært åpne om ulykken som tok fra dem Lene. Anki legger vekt på at alle trenger hjelp, både rett etter en katastrofe og i tiden etterpå. Hun velger derfor å dele historien sin med KKs lesere.

LES OGSÅ: - Sykdommen tok fra meg barndommen

Lenes første og siste tur alene

Anki husker godt sitt siste møte med lillesøsteren, og forteller:

– Lene var 14 år da hun skulle på treningsleir med Lørenskog og Strømmen Friidrett. Hun skulle bli 15 år i mai 1990. Vi bodde i Rælingen og var en familie ganske lik andre familier, med fritidsaktiviteter, venner, nære bånd til familie som kusiner og besteforeldre. Lene var en bestemt, men alltid blid jente. Hun ble etterhvert veldig dedikert til treningen og friidretten, der hun også hadde mange av sine venner.

SPORTSJENTE: Idretten var viktig for Lene. Her er hun på stevne sammen med to venninner.
Vi ser Lene til høyre med kort, lyst hår. FOTO: Privat
SPORTSJENTE: Idretten var viktig for Lene. Her er hun på stevne sammen med to venninner. Vi ser Lene til høyre med kort, lyst hår. FOTO: Privat Vis mer

- Mamma og pappa var med Lene på stevner og reiser helt frem til denne påsken. Da skulle Lene reise alene for første gang. I påsken var det tradisjon for oss å reise på fjellet, og det ble diskutert om Lene skulle reise til Danmark eller ikke. Hun var jo så ung. Da de ble bestemt at hun skulle dra, gledet hun seg enormt. Kjæresten min og jeg var med da Lene ble kjørt til båten, Scandinavian Star. Vi fikk gode klemmer av Lene før hun gikk ombord.

- Dette var fredagen før palmesøndag og vi skulle, tradisjonen tro, på påskefjellet. Vi skulle reise lørdag morgen.

Primærskriket fra mamma

Anki må ta en pause, før hun forteller videre.

– Lørdag våknet vi av et sinnssykt hyl fra første etasje, det jeg siden har skjønt var et primalskrik. Det var mamma som skrek. Faren til Lenes treningsvenninne hadde ringt til oss.

– Båten brenner!, sa han.

Etter dette, forteller Anki, ble alt kaos.

– Mamma fortsatte å hyle, pappa forsøkte å skaffe informasjon og huset ble raskt fullt av venner og familie. Selv om Lenes navn ikke var på listene over overlevende som ble lest opp, holdt jeg knallhardt fast i at dette hadde gått bra. Hun var jo ung og sprek, hun måtte leve.

Det var vel ikke før utpå kvelden at det virkelig gikk opp for Anki at slik var det ikke. Uken etterpå var full av kjærlighet fra venner og familie, men likevel kaos innvendig og utenpå.

LES OGSÅ: - Jeg mistet ti barn i mors liv

Scandinavian Star-ulykken:

  • MS «Scandinavian Star» var en havgående bilferge som ble bygd i 1971 og opphugget i 2004.
  • Skipet er kjent for en mordbrann i 1990 hvor 159 mennesker omkom.
  • Natt til 7. april 1990 ble det påsatt branner ombord på «Scandinavian Star» underveis fra Oslo til Frederikshavn.
  • Det var 383 passasjer og 99 besetningsmedlemmer ombord på skipet. Brannene skjedde i internasjonalt farvann.
  • 159 mennesker omkom, hvorav 136 norske. Det er flere påstander om at omstendighetene rundt brannen ble mangelfullt etterforsket, slik at de egentlige brannårsakene ikke er kommet frem.

Kilde: Wikipedia

Tiden etter ulykken er utydelig.

Begravelsen var overveldende. Anki husker bare bruddstykker. Mest av alt husker hun sin bestemor, som var dypt fortvilet over at barnebarnet døde før henne. Det var sterkt.

Kyrre Dyregrov er psykolog hos Onlinepsykologene.no. Han forklarer at å miste en søster i så ung alder er et enormt brudd på de forventningene man har til hvordan livet og tilværelsen skal bli. Jo større bruddet på disse forventningene er, desto mer sårbar er man for å slite over tid i etterkant av traumatiske hendelser.

- Alle, og særlig en ung jente, midt i identitetsutviklingen, vil sette spørsmål ved den grunnleggende tryggheten man kjenner på. Det er vanlig at verden vil kjennes mer utrygg. Det er heller ikke uvanlig at den eller de gjenlevende søsknene kjenner på et ekstra ansvar og er særlig varsomme overfor mor og fars psykiske velvære.

- Sorgen kommer ofte i bølger, som er store og hyppige i starten. Etter hvert som månedene og årene går er det vanlig at disse bølgene avtar i styrke, og ikke kommer like hyppig som tidligere. Merkedager og høytider er ofte dager som er ekstra vanskelige.

STEVNE: Her er Lene (i midten foran) på overnattingstevne med Lørenskog friidrett.
Som vanlig sov de i gymsaler. FOTO: Privat
STEVNE: Her er Lene (i midten foran) på overnattingstevne med Lørenskog friidrett. Som vanlig sov de i gymsaler. FOTO: Privat Vis mer

Anki forteller at det ikke var foreldrene hun oppsøkte mest med sin sorg.

– Jeg var en tenåring som ikke snakket med foreldre, jeg så det mer som et mål å ikke bry dem med min sorg. Jeg mente de hadde mer enn nok med sin egen. Heldigvis snakket jeg med venner, og kjæresten min til var til stor hjelp. Det var ikke lett å komme tilbake på skolen etter påske. Jeg ville ikke bli behandlet annerledes enn før, jeg ville være Anki, ikke søsteren til hun som døde. Heldigvis hadde jeg er veldig fin lærer som forsto og støttet meg. Takket være ham ble skolen mindre skummel.

- Jeg ble også med i en samtalegruppe sammen med andre ungdom som mistet familie i ulykken. Vi snakket om sorg, savn og ulykken i nesten 10 år og dette hjalp meg veldig.

Ta pauser fra sorgen

– Vi vet at kraften på reaksjonene i starten ikke sier så mye om hvordan man mestrer på lenger sikt. Noen har en voldsom reaksjon i begynnelsen, men klarer seg bra etter hvert. Dersom man, etter flere måneder, sliter vesentlig med å få hverdagen til å henge sammen, bør man søke hjelp, sier Kyrre Dyregrov og gir følgende mestringsråd:

- Forsøke å holde fast i de rutinene du kan, spesielt i den umiddelbare tiden etter hendelsen.

- I slike voldsomme tap vil det ofte være stor offentlig oppmerksomhet rundt det. Det kan da være viktig for de etterlatte å skjerme seg fra inntrykk i media.

- Støtten fra det sosiale nettverket rundt vil kunne variere veldig. Noen er gode til å stille opp, men ofte er mange redde fordi de ikke vet hva de skal si/gjøre. Jo mer ekstrem hendelsen er, desto færre holdepunkter og knagger har de som er rundt for hvordan støtte. Derfor viktig å kunne gi instruksjoner/hjelpe dem ved å kommunisere hvordan man ønsker at støtten skal gis og når den skal gis.

- Sorgen kan være altoppslukende til tider. Å forsøke å gi seg selv pauser og ta seg lov til det, er helt nødvendig.

Julen 2019 var spesielt tung for Anki og døtrene hennes. Midt i sorgen var det godt å ha hverandre. Familien har et nært og tett samhold, og tilbringer mye tid sammen. FOTO: Privat
Julen 2019 var spesielt tung for Anki og døtrene hennes. Midt i sorgen var det godt å ha hverandre. Familien har et nært og tett samhold, og tilbringer mye tid sammen. FOTO: Privat Vis mer

Anki bruker fremdeles bærbar brannalarm

– Nå er det snart 30 år siden ulykken og jeg har hatt god tid til å se og skjønne hva det egentlig har gjort med meg. Jeg har også hatt en kjæreste som har presset meg til å snakke om dette, han så at det fremdeles er noe usnakket og sårt i meg som jeg vil ha godt av å utfordre. Sårt på en annen måte enn for 30 år siden, selvfølgelig.

- En slik hendelse går ikke over, opplevelsen har blitt en del av meg. Den preger valg jeg tar, den dukker opp i uante sammenhenger. Den gjør meg kanskje sterkere, men på noen måter også svakere. Veldig få utfordringer i dagliglivet fremstår som veldig vanskelige for meg, men samtidig lever jeg nok mer enn normalt i beredskap. Jeg vet at ting kan skje, og jeg handler raskt hvis jeg tror noen av «mine» utsettes for en fare.

Anki forteller om en indre kamp mellom ro og uro.

- Både mine foreldre og jeg har forsøkt å leve så normalt som mulig etter ulykken. Men det er klart vi er redd for å bli utsatt for flere alvorlige hendelser. Jeg sjekker alltid nødutganger når jeg bor på hotell eller i fremmede hus. Jeg har helt siden ulykken hatt en liten bærbar brannalarm med meg på tur. Jeg ringer alltid mine foreldre når jeg har kommet til feriedestinasjon slik at de vet at alt er bra, det samme ønsker jeg at mine barn skal gjøre for meg. Jeg passer kanskje litt ekstra på mine barn, siden jeg ikke lenger lever etter prinsippet «ingenting skjer oss».

LES OGSÅ: I over 30 år måtte hun holde søsterens selvmord skjult

Tar ikke lenger livet for gitt

Anki fikk hjelp til å bearbeide den traumatiske hendelsen. Å jobbe og få hverdagens rutiner til å fungere har alltid vært viktig for henne. FOTO: Privat
Anki fikk hjelp til å bearbeide den traumatiske hendelsen. Å jobbe og få hverdagens rutiner til å fungere har alltid vært viktig for henne. FOTO: Privat Vis mer

– Selv om tapet alltid vil være med de gjenlevende, trenger det ikke å gi varige mén, sier Kyrre Dyregrov.

– Særlig hvis mor og far og nettverket rundt mobiliserer og hjelper til. Å ha trygge og gode voksne og venner rundt seg er en enormt viktig faktor. Dersom man har opplevd flere traumatiske hendelser tidligere, eller ikke har trygge og gode omsorgsgivere rundt seg, er risikoen større for at man sliter mer og lenger i etterkant av slike hendelser.

Psykologen forklarer at en ikke ubetydelig andel av etterlatte etter traumatiske hendelser også rapporterer om «posttraumatisk vekst», det vil si positive forandringer i etterkant av traumatiske hendelser. Dette kan være et nytt syn på livet, nye verdier, og at man setter større pris på livet og små gleder enn man tidligere gjorde.

– Etter en slik opplevelse opplever mange at de ikke tar livet for gitt lenger, sier Kyrre Dyregrov.

Mistet kjæresten

– I dag finnes det kriseteam som kobles inn, det hadde vi ikke da vi mistet Lene. Men det er opp til deg å ta imot denne hjelpen. Vær så snill å gjøre det. Si JA til hjelp, selv om du ikke helt skjønner at du trenger det når du er midt oppi kaoset. Hjelpen kan bestå i noe så enkelt som å snakke om det som har skjedd, gjentatte ganger, sier Anki.

– Du kan ikke klare slike opplevelser selv, det vil garantert komme tilbake når du minst ønsker det. Anki forteller at hun opplevde nesten å miste sin yngste datter i en ulykke i sommer.

– Det satte meg rett tilbake i tiden etter Scandinavian Star ulykken. Men nå var jeg selv mor, og det var jeg som hylte og gikk i kampmodus. Også dette måtte min kjæreste hjelpe meg med å bearbeide. Eller tvinge meg til å bearbeide. Det er så lett å gå inn i «ta vare på de andre rollen» og glemme at du selv også har opplevd noe dramatisk.

Ankis kjæreste døde selv brått i november 2019, og Anki er på langt nær ferdig med å bearbeide den tunge sorgen. Den første tåken har lettet og den nye hverdagen er her.

– Hverdagen hvor jeg delte alt med kjæresten min, og hvor han så meg de gangene jeg syntes noe var ekstra tøft, er bare minner. Anki har streifet innom både bitterhet og frustrasjon, men hun vet at det ikke hjelper.

– Er det ikke nok for meg nå? Hva med noen år med ukomplisert lykke. Jeg kommer til å bruke lang tid på dette, som også blir en del av meg. På godt og vondt, Akkurat nå kan jeg ikke se hvordan denne hendelsen kan gjøre meg sterkere, men jeg ser at jeg selv tillater meg alle sider av sorgen. Det lærte jeg kanskje av Scandinavian Start? At det er lov å gråte, høylytt om jeg trenger det, hvor som helst. Men det er også lov å le i denne perioden, det betyr ikke at jeg sørger mindre. Jeg må tillate meg selv å kose meg innimellom om jeg skal ha krefter til den tunge, sorte sorgen som jevnlig dukker opp. Og jeg takker ja til hjelp. Det har jeg lært. Det er fristende å droppe timen på sorgsenteret nå når alt foregår på Skype, men jeg gjør det ikke. Jeg vet at jeg trenger den timen uansett.

Veien videre

Anki blir ofte spurt om veien videre. Da de så kjæresten i kisten før begravelsen sa hennes eldste datter:

– Takk for at du gjorde mamma så glad!

Akkurat det er Ankis eneste mål for fremtiden.

– Jeg skal bli glad, det fortjener barna mine at jeg er. Det betyr ikke at jeg ikke innimellom er glad nå også. Men det betyr at jeg skal klare å bli tvers igjennom glad. Det vet jeg at jeg blir igjen, og da tar jeg med meg alle opplevelser videre.

- Til omgivelsene rundt oss, vil jeg si: Ikke sky oss som pesten! Ikke kryss gaten av redsel for å si noe feil. Ingenting er feil i slike situasjoner. Det gjør ikke noe om du får meg til å gråte, jeg gråter ikke fordi du spør meg, jeg gråter fordi jeg har det vondt. Et spørsmål fra omgivelsene viser meg at du bryr deg, gråter jeg så er det bare et tegn på at jeg trenger det.

LES OGSÅ: Halvor rakk aldri å bli kjent med moren eller sin ufødte lillebror.

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer