– Hvordan skal vi liksom bli en bonusfamilie? Hvordan skal vi lage regler? spør Sanne Søndergaard. Det er mange spørsmål som presser seg på for en fersk bonusmor. FOTO: Runolfur Gudbjörnsson
– Hvordan skal vi liksom bli en bonusfamilie? Hvordan skal vi lage regler? spør Sanne Søndergaard. Det er mange spørsmål som presser seg på for en fersk bonusmor. FOTO: Runolfur Gudbjörnsson Vis mer

Sanne Søndergaard:

Mitt liv som bonusmamma

Hun orket ikke å leve i et parforhold. Og hun skulle i hvert fall ikke ha barn. Så flyttet Sanne fra storbyen, møtte Jonas – og ble bonusmor til to.

Hvis man var en fugl, ville det ha vært kun 156 kilometer å fly fra København til Egå et lite stykke utenfor Aarhus. Men Sanne Søndergaard kan ikke fly, så reisen er litt lengre. Og da har vi ikke snakket om den mentale reisen: Etter 15 år som selve inkarnasjonen av singel kvinne med høyre hånd som trofast elsker (ifølge henne selv) og selvvalgt barnløs i en treromsleilighet på Vesterbro har standupfeministen flyttet til et villastrøk i Egå med kjæresten og blitt bonusmamma til to barn på 9 og 11 år. Sanne slentrer rundt på 60-tallskjøkkenet i lyseblå dukkekjole med hvite blondekanter og et par fluffy tøfler. Det er her hun har skrevet sitt siste standupshow, «Kontrolltaper» – med en dårlig skjult henvisning til hva som skjer når man går fra den ene ytterligheten til den andre.

– Hva gjør du i Egå?

– Haha, det er kjæresten min sin skyld! Det er mange ting som plutselig er blitt annerledes fordi jeg nå har en mann i livet mitt ‒ det har jeg ikke hatt på 15 år.

– Hvorfor er det en mann i livet ditt nå?

– Han er jo helt spesiell, da. Ellers hadde det nok ikke blitt noe av. Jeg har hatt det sånn at jeg bare ville gå inn i noe hvis det var en som virkelig var verdt det. Jeg har vært singel helt bevisst, for jeg har ikke orket å være i et parforhold og overhodet ikke et liv med barn. Og nå har jeg plutselig begge deler.

Det er ikke barna som er problemet, det er mer situasjonen

Det var ganske tilfeldig at hun møtte Jonas for tre år siden.

– Han skrev et eller annet utrolig morsomt til meg på Facebook, og jeg tenkte: Han fyren der er skikkelig morsom, ham ville jeg ikke hatt noe imot å møte. Så kom jeg tilfeldigvis til å se på bildet av ham, og da tenkte jeg: Det kan ikke stemme, man kan ikke være så morsom når man er så pen! Veldig fordomsfullt, haha. Og så inviterte jeg vel egentlig meg selv på date med ham. Før det hadde gått en halvtime, visste jeg at med mindre han sier et eller annet helt på trynet, så har jeg lyst til å være sammen med denne mannen for alltid.

– Krangler dere aldri?

– Ikke på ordentlig. Vi har selvfølgelig hatt noen runder. Vi flyttet sammen for et års tid siden, og det er ikke sånn at jeg tenker at det ble akkurat så grusomt som jeg hadde sett for meg, men det er ikke lett. Det er ikke barna som er problemet, det er mer situasjonen: Hvordan skal vi liksom bli en bonusfamilie? Hvordan skal vi lage regler? Det handler jo om å skulle innlemme en som har bodd alene i 15 år og har en haug med nevrotiske tanker om hvordan ting skal være, i en familie med en som har levd et litt kaotisk liv med barn og delt omsorg.

Sanne har vokst opp på Midtjylland og hadde faktisk allerede vurdert å flytte hjem til Jylland da Jonas flyttet inn i livet hennes, og hun flyttet inn i hans.

– Jeg var i gang med et sånt skikkelig eneboerprosjekt der jeg skulle kjøpe en forblåst hytte på vestkysten og få meg en diger hund, jeg hadde et indre bilde av meg selv som gikk langs stranden i strikkegenser – et plagg jeg for øvrig aldri har kledd. Så dukket han opp og rokerte litt på planene mine. Og nå bor jeg her. Med barn.

– Har du ofret karrieren og det feministiske prosjektet ditt for kjærligheten?

– Nei, det håper jeg da virkelig ikke! Kjæresten min er også feminist, så jeg tror han ville blitt sur hvis jeg gjorde det. Jeg har bare flyttet fra København, jeg har ikke flyttet fra livet mitt. MEN – jeg var i utgangspunktet litt lei av hele det voldsomme mediekjøret rundt feminismen. Det at man alltid blir plassert i en kontekst der noen står og roper og skriker til deg, og det er meningen at du skal rope og skrike tilbake. Etter min oppfatning prøver jeg bare å si: «Hallo, menn og kvinner skal ha like rettigheter, og kvinner skal ikke utsettes for overgrep og sjikane!» Jeg har fått noen drøye drapstrusler og voldtektstrusler. Det er det verste jeg er blitt utsatt for. Men jeg må minst regne med at en eller annen tar fullstendig av og plager meg på nett og skriver til meg privat at jeg skal klappe igjen. Til slutt ble det sånn: Dette orker jeg bare ikke. Jeg står for alt jeg sier, men jeg gidder bare ikke å krangle med folk. Jeg føler at det ødelegger den kreative energien min.

– Folk vet ikke hvordan de skal være til stede i det livet de er i, sier Sanne som en forklaring på hvorfor så mange er single. FOTO: Runolfur Gudbjörnsson
– Folk vet ikke hvordan de skal være til stede i det livet de er i, sier Sanne som en forklaring på hvorfor så mange er single. FOTO: Runolfur Gudbjörnsson Vis mer

Sanne snakker utrolig fort. Det er hun fullt klar over selv:

Jeg snakker fort sånn at jeg kan få fram alle poengene mine før jeg blir avbrutt av en mann!

Vi kvinner møter rett og slett en del motstand som holder oss tilbake

Feministen i henne lever i beste velgående.

– Det er også en grunn til at jeg har hatt litt problemer med standupbransjen. Jeg elsker standup. Jeg vil gjerne stå og si morsomme ting og lage samfunnssatire, men når man lager feministisk satire, er det så utrolig mange av de mannlige komikerne som blir provosert. Jeg må hele tiden forsvare meg selv og forsvare kvinner og kvinners synspunkter. Til og med når jeg står backstage og bare prøver å konsentrere meg før jeg skal inn og opptre, blir jeg kastet inn i sånne diskusjoner: «Hvorfor er det ikke lov til å si til en kvinne at hun ser fin ut?» Det blir bare litt vel mye når man hele tiden må være den som skal forsvare saken og få alle ulempene og alt hatet det fører med seg. Jeg har bare hatt lyst til å gjøre det samme som de mannlige kollegene mine, men det har jeg aldri fått lov til. For så snart jeg begynner å snakke om hvordan livet mitt faktisk er, og livet mitt er jo en kvinnes liv, og på toppen av det hele en kvinne som har opplevd veldig mange ubehagelige ting – så blir jeg stemplet som en sur feminist. Jeg synes at det har vært skikkelig vanskelig å gjøre det jeg ønsker å gjøre. Derfor trengte jeg å komme meg ut av det. Og jeg trengte å trekke meg unna det mediesirkuset. Jeg fikk en voldsom trang til å flytte fra København.

Så her sitter Sanne i en villa i Egå med utsikt til en vintertrøtt hage, en kald sol og naboens katt som tasser rundt.

– I min bransje kan man gjøre veldig mye som går imot det en selv står for, man kan selge sjelen til veldig mye rart og stresse rundt etter andre folks ideer. Derfor har jeg brukt veldig lang tid på å finne ut av hva jeg egentlig vil. Hva som er nødvendig for at jeg skal kunne fortsette å være begeistret og til stede og ikke bli stresset eller psykisk nedbrutt. Alle vet jo at det er tøft å være i underholdningsbransjen.

– Tøffere for kvinner?

– Ja, det er det virkelig. Derfor synes jeg #metoo er så bra, for plutselig kommer det noen som sier det jeg har sagt så lenge: Vi kvinner møter rett og slett en del motstand som holder oss tilbake. På veien opp er det tusen hindringer for kvinner som ikke gjelder for menn. Det snakker jeg mye om i showet. Når jeg står backstage og skal inn på scenen på lik linje med mine mannlige kolleger og skal bedømmes på lik linje av publikum, ender det som regel med at han som skal presentere oss, presenterer mennene sånn som dette: «Nå skal dere får se et skikkelig talent, jeg gleder meg veldig til å se ham opptre!» Og så: «Ja, den neste komikeren er en kvinne. Kan egentlig kvinner være morsomme? Hm … muligens hvis de faller …» Da er vi plutselig ikke der på samme vilkår lenger, og jeg må stå backstage og høre på at mine kvinnelige kolleger har store rumper, og at kvinner ikke er morsomme, og jeg må forsvare meg og si: «Vet dere hva, det gidder jeg faktisk ikke å diskutere akkurat nå, og slutt å snakke om størrelsen på folks rumper foran meg.» Og så skal jeg ut på scenen og blir presentert som «muligens morsom kvinne»? Og det er jo ikke fordi publikum er kommet inn i det rommet uten egne fordommer. Man blir liksom hele tiden holdt fast, man må hele tiden kjempe seg ut av disse kjønnsstereotypiene. Og så kommer sexsjikaneelementet i tillegg.

- Jeg liker godt å være i livet mitt nå

I pressematerialet til Sannes nye show «Kontrolltaper» står det at det tar utgangspunkt i den nye tilværelsen hennes, «der man må gå på akkord med seg selv og gi slipp på en viss kontroll». Sanne ler og sier:

– Det er egentlig litt strengt å si at jeg går på akkord med meg selv, for det handler egentlig bare om at jeg ikke kan få viljen min hundre prosent av tiden ‒ sånn som jeg har vært vant til. Og det er nok bare bra for meg. Jonas er formet av en familie fra før, og han har barn, og det betyr at de har mange vaner og tradisjoner. Da kan ikke jeg bare komme inn og si: «Men jeg vil ha det sånn og sånn!» Med tanke på kjønnsroller og sånt er det kanskje ikke så dumt at Jonas liksom er nødt til å holde fast ved noen av sine ting fordi de involverer barna hans ‒ for ellers ville det kanskje vært en tendens til at jeg hadde fått lov til å bestemme altfor mye. For mange menn betyr det kanskje ikke så mye akkurat hvordan man gjør det ene eller det andre, og da kan man jo like gjerne gjøre det på hennes måte, ikke sant? Jeg synes også det er veldig viktig at han kommer på banen og sier hva han ønsker. Så for meg ligger kontrolltapet i at jeg ikke kan få alt hundre prosent på min måte lenger. Men akkurat der var jeg nok kanskje litt bortskjemt.

Og hvis eksungkarskvinnen skal komme med en personlig forklaring på hvorfor det er så mange som er single, sier hun:

– Det er fordi folk ikke vet hvordan de skal være til stede i det livet de er i. Da blir man veldig sånn at man vil ha ting på en bestemt måte, man har en idé i hodet og prøver å få virkeligheten til å passe inn i den ideen i stedet for å gjøre det motsatte. Det er derfor folk går fra hverandre. Jeg tror aldri ‒ og spesielt ikke når det er barn involvert ‒ at det er noe folk tar lett på. Men jeg synes også at livet rett og slett er for kort til å leve et liv man ikke liker å være i. Jeg liker godt å være i livet mitt nå, og derfor er det min førsteprioritet konstant å få det til å fortsette å være fint å være i. Det er noe av det Jonas og jeg snakker mye om.

Sanne har innsett at når man er i et parforhold, så må man fire på kravene. For som hun sier: – Jeg har hatt mange nære vennskap som har røket fordi det var umulig å forandre seg. FOTO: Runolfur Gudbjörnsson
Sanne har innsett at når man er i et parforhold, så må man fire på kravene. For som hun sier: – Jeg har hatt mange nære vennskap som har røket fordi det var umulig å forandre seg. FOTO: Runolfur Gudbjörnsson Vis mer

Hun ser ut på den fredelige hagen. Sier noe om å gå en tur til «havet sitt». Så sier hun:

– Jeg har lært at jeg trenger den roen, og kanskje også at jeg faktisk trenger den kjærligheten og nærheten man gjerne innbiller seg selv at man ikke trenger. Det trenger man jo heller ikke hvis man ikke får det hundre prosent. Jonas og jeg har et forhold der vi er så nær det perfekte som man kan komme. Det er også veldig lett å si når vi har vært sammen i bare tre år … Men jeg sa faktisk til Jonas en gang at jeg vil ha et eksepsjonelt parforhold. Fordi det er sånn jeg lever livet mitt: Jeg vil ha en eksepsjonell hverdag. Det høres ut som om jeg bare vil ha selve essensen, men det er egentlig ikke det jeg mener. Jeg kan si det med forfatteren Dan Turèll: Jeg vil gjerne være glad i hverdagen, jeg vil gjerne være glad i parforholdet mitt. Jeg trenger ikke et stort bryllup med fire like brudepiker og en kake til 10 000 kroner. Jeg trenger at Jonas og jeg har en god tirsdagskveld når han kommer hjem, og vi lager mat og sitter og prater, og når ungene kommer, har vi fremdeles tid til å ha det hyggelig sammen og være til stede i hverdagen. Det er noe av det vi prioriterer veldig høyt.

Og så stopper hun seg selv:

– Jeg burde virkelig holde kjeft, for det er bare et år siden vi flyttet sammen, og vi har fremdeles altfor mye serotonin i omløp. Det kan godt hende at vi om sju år sitter og tenker: «Fy fader. Det er utrolig vanskelig å fortsette å ha den samtalen.» Men jeg tror veldig sterkt på tanken om at man hele tiden lærer hverandre noe. Jeg skjønner ikke det om at man ikke skal forandre seg når man får en partner. At vi kvinner liksom prøver å forandre mannen. De skal jo forandre oss også, sånn at vi passer sammen, sånn at vi kan fortsette å ha et godt liv sammen, sånn at vi liksom går i samme retning mot de verdiene vi blir enige om sammen.

– Er du redd for å miste kjærligheten igjen – nå som du endelig har våget deg inn i den?

– Ja. For det viser seg jo også at det plutselig er mye mer som står på spill. Før prioriterte jeg kanskje mer meg selv, karrieren min, den utvidede familien min, vennene mine. Nå er det mer sånn at det svinger litt mellom meg selv og forholdet mitt. Det er farlig å sette seg selv helt til side ‒ samtidig som det også er det som er meningen med et parforhold. Tror jeg. Jeg synes utfordringen som kvinne er at jeg har vokst opp med en kulturell forståelse av at kvinner skal være ekstremt selvoppofrende i kjærligheten. Og at man ikke er god nok som kjæreste med mindre man ikke har egne behov. Det er også det som er vanskelig med tanke på barna, for da er det plutselig en morsrolleforventning om at man skal være åpen og kjærlig og glad hver dag og ha overskudd til disse barna. Det finnes jo mødre som ikke har det sånn med sine egne barn engang. Og barn er jo irriterende. Det tror jeg alle er enige om, og det må du gjerne si hvis de er dine egne – men du må ikke finne på å si det når de ikke er dine egne: «For de har jo ikke valgt at du skal flytte inn og bli stemoren deres …» Nei. Men derfor er de fremdeles irriterende noen ganger.

– Kan du og Jonas ha den diskusjonen?

– Ja, ja. Men det som er så flaks, er at ungene hans ikke er irriterende. De er ikke sånne snørrhovne, nesevise drittunger med toppkarakterer. De er superintelligente og velformulerte og renslige, pluss at moren deres er kjempesøt, så når det først skulle bli sånn … Det er jo veldig mange som kommer inn i en bonusfamilie der alt bare er helt forferdelig. Så det er egentlig en veldig enkel og privilegert situasjon jeg har havnet i.

Plakat på veggen: «Morgenrutine: Spis frokost. Kle på deg. Børst håret, og puss tennene. Pakk med deg telefon og matpakke. Ta på deg sko og jakke.» Plakaten er Sannes påfunn.

– Ja, det var et innspill jeg kom med fordi Jonas var så lei av å måtte si de samme tingene hele tiden. Da sa jeg: «Men barna dine kan jo lese!»

Sanne er typen som rer opp sengen sin hver morgen: «For hvis jeg ikke rer opp sengen, har jeg ikke stått opp.» Hun har et tett forhold til sengen sin.

En av de tingene vi måtte diskutere, var at jeg ikke ville ha barna i sengen. Det er noe som blir diskutert mye i bonusfamilier, og akkurat der merket jeg at njææ … Det gjelder også når jeg ikke er her. Det er min seng, og jeg liker å ha rent sengetøy og ha dynen min for meg selv. Så det ville bare blitt litt for mye hvis barna hans skulle ha ligget og rullet seg i sengetøyet mitt. Men det var faktisk en av de tingene som var litt vanskelig for meg, for jeg hadde en tanke om at en god bonushusmor ville være mer raus. Ikke sant? Hva er jeg for en kaldhjertet kjerring som ikke engang tåler at han og ungene hans ligger og ruller seg i sengen, liksom? De er veldig fysiske, og det er så fint å se, han klemmer dem og lekeslåss med dem og sånt. Og det gjorde de mye i sengen før jeg kom inn i bildet. Men så fant jeg på at vi kunne lage en hule på hemsen der de kan ligge over hverandre.

– Nå kysser du den samme mannen i stedet for forskjellige menn. Er ikke det egentlig veldig fint?

– Det er sånt som folk alltid sier: «Tenk å skulle være sammen med den samme personen år etter år.» Der må jeg bare si: Jeg har hatt sex med denne her utrolig mange ganger i årenes løp.

Sanne vifter med høyrehånden.

– Og jeg har aldri sett på hånden min og tenkt: «Å, deg igjen …?»

Hennes egne foreldre har vært sammen i 42 år, og besteforeldrene hennes hadde diamantbryllup for noen år siden. Men det betyr ikke at det har vært ukomplisert:

– Faktisk tvert imot. Jeg tror kanskje at en av grunnene til at jeg har holdt meg unna parforhold, er at jeg har sett på dem og tenkt: «Puh. Jeg vet hvor vanskelig det er.» Det harde arbeidet er ikke bare å måtte kysse den samme hele tiden. Det harde arbeidet er å fortsette å være til stede og samtidig gi hverandre plass til å flytte på seg. Og at man støtter hverandre uansett hva som skjer. Jeg tror virkelig at man både i parforhold og i vennskapsforhold kan låse seg til en tanke om at «den personen skal være akkurat sånn og sånn for meg». Men folk endrer seg jo. Jeg har hatt mange nære vennskap som har røket fordi det var umulig å forandre seg. Det krever utrolig mye arbeid å bli værende i et forhold, og jeg har ikke hatt mange vennskap der jeg har vært villig til å legge ned så mye arbeid. Men det må man bare i et parforhold.

– Skal dere gifte dere?

– Hvis han spør! Det er hans tur, nemlig. Jeg spurte om vi skulle være kjærester, så nå er det han som må spørre. Men jeg har sikret meg når det gjelder testamente og hvor vi står med tanke på de tingene vi eier sammen, hvis det skulle skje noe. Så vi er ikke nødt til å gifte oss.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: