I mars i år tok Kristine S. Henningsen (44), bedre kjent som bloggeren Antisupermamma og forfatter av boken Antisuper - å leve best mulig som et helt vanlig menneske, med seg sine tre sønner og mann og flyttet inn i en SOS-barneby i Nepal. I en barneby full av barn som har mistet foreldrene sine, eller som av ulike grunner ikke kan bo sammen med dem, ville den norske trebarnsmoren få svar på hva som er det aller viktigste for å lykkes i foreldrerollen og familielivet.
- Jeg ble spurt av SOS-barnebyer om jeg ville være med, og det var en selvfølge for meg å takke ja. Mange blir gjerne skeptiske når de hører hva jeg har dratt med barna mine på. Er jeg ikke redd for å ta dem med til et sånt utrygt sted? Og hva med sykdommer? Men nei, jeg er ikke redd. Jeg vil vise guttene mine verden sånn som den faktisk er. Dette er livet. De skal ikke vokse opp i en boble hvor de kun ser litt av virkeligheten og gjetter seg til resten, sier Henningsen til KK.
Gjennom tre kampanjefilmer får vi bli med i hverdagen i barnebyen. Møtene, barnas vei inn i en helt ny virkelighet, lærdommen som mor og far – og avskjeden, som ble tøffere enn de kanskje var forberedt på.
Du kan se dokumentarfilmene som ble laget i forbindelse med Kristines opphold i SOS-barnebyer i Nepal her.
Oppgjør mot det perfekte
44-åringen ble først inspirert til å dra på en sånn type tur i 2014, da familien bodde i Panama i ett år. I utgangspunktet skulle de den gang kun reise for å oppleve nye eventyr, men de enorme klasseforskjellene kunne ikke forbigås i stillhet.
- Frem til det året hadde «Antisupermamma»-bloggen vært humoristisk, men jeg bestemte meg brått for at jeg ville bruke stemmen min på ordentlig.
Nå har hun i lang tid gjennom både boken og bloggen tatt et opprør med det perfekte. Hun mener at man ikke skal måtte gjøre noe som helst. Man trenger ikke være så kul, eller hige etter bekreftelse fra andre. Hennes sosiale kanaler er med andre ord et slags forsøk på å starte en bevegelse der «det helt vanlige» blir bra nok igjen.
Og i løpet av Nepal-besøket fikk hun nok en gang bekreftet at det er de mest grunnleggende tingene i livet som er det viktigste - ikke alt glitteret i rundt.
- I Nepal ble vi vitne til helt forferdelig triste skjebner, så jeg ble så overrasket over kulturen der, og hvordan de alle sammen tok oss imot med åpne armer. Det gjør noe med oss, sier Henningsen.
LES OGSÅ: Har kos blitt viktigere enn oppdragelse?
Sterke menneskemøter
Mens Kristine og barna bodde i barnebyen var hun opptatt av at de skulle bo akkurat sånn som de andre gjør, de skulle spise samme maten som resten og ungene og gå på samme skole. Den eneste forskjellen var at de bodde for seg selv i et eget hus.
- Og hva husker du best fra Nepal?
- De sterke menneskemøtene. Vi møtte små barn som har vært gjennom ting det nærmest er umulig å forestille seg. De har mistet det tryggeste de har - foreldrene sine. Jeg husker spesielt godt hun som var ti år da hun mistet begge foreldrene og måtte bo på gata og forsørge søstrene ved hjelp av strøjobber. Og han som mistet moren i sykdom, og deretter var vitne til at faren langsomt drakk seg ihjel. Han beskrev liksom øyeblikket da faren falt om helt klart og tydelig, forteller Henningsen tydelig berørt.
Varme og raushet
Men til tross for mye tristhet og elendighet beskriver hun Nepal som et land med ekstremt mye varme og raushet. Hun er godt vant til land med fremmede kulturer, og er stort sett på reisefot verden rundt hele tiden. Likevel har hun aldri opplevd en liknende gjestfrihet som i Nepal, for ifølge henne selv ble de behandlet som guder.
- I Nepal er de ikke så vant til turister, men den måten vi ble mottatt på var helt upåklagelig. Alle ønsket oss varmt velkommen, også når vi var ute og gikk i byen, noe som nesten er uvant. Min første reaksjon var jo å bare se bort, fordi man er vant til at de tigger penger - men det var virkelig helt genuint. De gjorde så mye for oss, uten å forvente å få noe tilbake. Det er definitivt noe flere burde bli flinkere til, og noe som jeg har tatt med meg videre.
Hun trekker frem møtet med SOS-moren Sabitre som noe av det sterkeste med opplevelsen.
- Sabitre er det vakreste mennesket jeg har møtt. Hun bodde i et hus og var fullt travel med sine åtte SOS-barn, men tok likevel mine tre sønner under sine vinger med én eneste gang. Den roen og den evnen hun har til å passe på barna er helt unik. Hun ser gjennom fingrene på småting og har fokus på de store tingene - å ta vare på hverandre. Småting er bagateller, det ordner seg liksom. Den yngste sønnen min var helt knust da vi skulle reise fra henne.
- Hva mener du med «de store tingene»?
- Sabitre hadde for eksempel ikke så mye fokus på hva barna gjorde galt, for eksempel når de kom for sent hjem. Eller at de hoppet i sengene. Hun lot en del sånt «gå», selv om det ikke var greit. Men hun var veldig streng på at de studerte og gjorde alle leksene sine.
For mye dårlig samvittighet
- Er dette noe du mener norske foreldre også bør bli flinkere på - å se gjennom fingrene?
- Absolutt, inkludert meg selv. Likevel opplever jeg at det er vanskeligere å praktisere taktikken til Sabitre her i Norge. Å stå for trygghet og grenser, og utover det la barna få forme seg selv akkurat som de vil er utfordrende i et land hvor det er så høye forventninger til deg som forelder.
Hun mener at mange i Norge legger lista for høyt, og at norske mødre sliter altfor mye med dårlig samvittighet fordi de føler at de ikke strekker til.
- Det skal liksom være kjøring hit og dit, nok klær til minstemann, den perfekte frokosten, leksehjelp og fritidsaktiviteter. Alt dét, i tillegg til å være en trygg omsorgsperson. Det blir for mye.
Men også Henningsen innrømmer at hun sliter med denne berømte samvittigheten. Og så har hun blitt mye hissigere etter at hun ble mor.
- Jeg har tydeligvis fått et latinogen som jeg kaller det, noe jeg regner med flere andre mødre kan kjenne seg igjen i. Den korte lunta som til tider kan sprekke for den minste ting, og så blir man lei seg etterpå. Alt jeg ville være før jeg fikk barn - pedagogisk, tålmodig og bollebakende - forsvant i et kor av behov. Jeg var hissigere enn jeg trodde, upedagogisk og slett ikke glad i å bake.
- I Nepal inspirerte derimot Sabitre meg med den roen hun hele tiden har over seg. Tross en hel haug av barn og masse som skulle gjøres var det aldri snakk om skriking og kjefting. Jeg blir helt rørt bare av å tenke på det.
- Hvordan vil du beskrive deg selv som mor?
- Mer som Sabitre. Jeg er opptatt av at de gjør så godt de kan på skolen, har respekt og er høflige mot andre, tar vare på menneskene de er glad i - og ellers har jeg rimelig frie tøyler.
Godta at man er forskjellig
En annen ting som Henningsen la merke til i Nepal var hvordan voksenpersonene der nede godtok barna for akkurat den de er, og aksepterte at alle er ulike.
- Her i Vesten er vi på en måte også opptatt av at barna skal få være seg selv, og mange er flinke til det. Samtidig opplever jeg at mange prøver å oppdra barna i en slags boks, med mange forventninger til hvordan vi skal være i dette samfunnet. Den boksen kan ofte være ganske trang.
I Nepal var de flinke til å trekke frem de positive sidene til barna, fremfor de dårlige. De roste for de gode tingene de gjorde, istedenfor å ha fokus på hva de ikke klarte og ikke gjorde.
Trygghet og grenser
- Og over til det du var der for - har du funnet svaret på hva som er det viktigste for et barns oppvekst?
- Det aller viktigste er trygghet og grenser. Har man de to tingene er alt annet en bonus, om man selvfølgelig ser bort fra mat og drikke. Jeg tror de fleste barn hadde vært mer tjent med at alle foreldre senker skuldrene og tenker at trygghet og grenser er nok, istedenfor å stresse over hva som er riktig og galt og for eksempel hause med hvilke fritidsaktiviteter som er bra eller ikke bra.
Hun mener også det er viktig å la barna få prøve og feile på egenhånd.
- Man må snuble litt for å lære. Og så er det viktig at selv om de feiler så trenger de ikke å få en følelse av at de gjør noe feil.
- Du nevnte at det er vanskelig å praktisere samme oppdragelsestaktikk i Norge og Nepal. Hva tror du er universelt for alle mødre i verden?
- Jeg tror helt oppriktig at de aller fleste mødre i verden vil det beste for barna sine, uansett omstendigheter og kultur. Det er det innmari viktig å huske på. Apropos det så får jeg helt grøsninger av å lese i diverse mammaforum. Spesielt i Norge er det så mange eksempler på hvor mødre egentlig burde hjelpe hverandre, men heller velger å bryte hverandre ned. Hvorfor skal man alltid lete etter feil i hvordan andre oppdrar barna sine? Det er helt utrolig, spør du meg.
