UHELBREDELIG KREFT: – Jeg følte meg så frisk, men da jeg dro fra legen en time senere, var det som kreftpasient, forteller Monica. FOTO: Astrid Waller.
UHELBREDELIG KREFT: – Jeg følte meg så frisk, men da jeg dro fra legen en time senere, var det som kreftpasient, forteller Monica. FOTO: Astrid Waller. Vis mer

Monica (43) har uhelbredelig kreft

– Noe av det vondeste med å få dårlige nyheter er å måtte dele dem med de jeg er glad i. Å vite at den samtalen jeg snart må ta vil gjøre dem triste, bekymret og redde.

Publisert

Monica Lund Osther bor i Oslo. Hun har to barn, to bonusbarn, ektemann, hund – og uhelbredelig kreft.

KK får komme på besøk midt i søndagsfrokosten, der alle seks sitter benket rundt bordet mens praten går om alt fra idrett til døden. Stemningen er rolig og harmonisk, uten at noen har fått beskjed om å være stille. Dette er en familie som er glad i å kose seg. Sammen. Hverdagen er hektisk, med skole og fritidsaktiviteter for alle barna, og familien setter pris på en god søndagsfrokost.

– Men vi er akkurat som andre familier, og det hender det kan gå en kule varmt her også, sier Monica og ler.

Hun deler raust av egen erfaring, og holder blant annet foredrag for kreftrammede og pårørende.

Deler av teksten i denne artikkelen er hentet fra Monicas foredrag om barn som pårørende og om trening og kreftbehandling.

LES OGSÅ: - Jeg må ofte klype meg i armen over at jeg fortsatt lever

Velger bevisst åpenhet

– Jeg var to år da mamma fikk kreft første gang, og jeg husker det ikke, sier Ella. Hun er Monicas datter, ni år og yngstemann i flokken, når vi ser bort fra Yorkshireterrieren Lucky Rose på ett år.

– Jeg husker heller ikke så mye, sier storebror Marcus på 11.

– Da pappa (Christian) traff Monica, var han så mye på besøk hos henne at han glemte å mate gullfiskene våre når vi var hos mamma. De stakkars fiskene døde, sier Cornelia (14) som er Monicas bonusdatter.

Christian og Cornelia ler av minnene, og Christian innrømmer at han var mer opptatt av den nye kjæresten enn av gullfiskene.

– Hvis Monica dør, håper jeg vi andre kan fortsette å være familie, legger Cornelia til.

– Vi snakker ikke så mye om sykdom og død, sier Martin (12), Monicas bonussønn.

– Men siden Monica er så åpen, er det lett å spørre hvis vi lurer på noe, og det synes jeg er bra.

Monica har erfart at selv om sannheten kan gjøre vondt, skaper den samtidig trygghet. Trygghet om å bli sett og hørt. Tatt på alvor. Respektert som pårørende. Barn tåler sannheten bedre enn vi tror. Når hun selv er åpen blir det enklere for barna og andre å stille spørsmål, skaper det rom for å dele tankene de sitter med.

– Jeg tror åpenhet gjør det lettere å mestre en utfordrende livssituasjon, både for meg og for barna, sier Monica.

Monica sammen med mannen Christian og barna Cornelia og Ella. FOTO: Astrid Waller
Monica sammen med mannen Christian og barna Cornelia og Ella. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Begynte med en kul på brystet

Den 4. februar 2013 startet som en helt vanlig mandag for Monica. Hun hadde levert Ella og Marcus i hver sin barnehage og kom nydusja og våt i håret inn døren på legesenteret, rett fra gruppetime på Heming treningssenter, der hun var daglig leder.

– Hvor får du all energien din fra?, hadde en av deltagerne spurt etter timen.

– Jeg følte meg så frisk, men da jeg dro fra legen en time senere, var det som kreftpasient, forteller Monica rolig.

– Det kommer til å gå bra, hadde legen forsikret. Selvsagt skulle det gå bra. Barna mine trengte meg. Det var aldri et alternativ at det ikke skulle gå bra.

Monica var nyskilt med to små barn, og hennes snille og hjelpsomme mor nølte ikke et sekund. Uten å spørre satte hun seg på et fly på Monicas hjemplass, Ørsta, med kurs for Oslo. Hun ville hjelpe datteren gjennom dette. Monicas far har også vært til stor støtte.

Monica valgte å være åpen fra første dag. Selv om barna bare var to og fire år, visste hun at de ville plukke opp stemningen og forstå at noe var annerledes. Monica forklarte hvorfor hun var trist. At legen hadde funnet noe som het kreftceller i puppen hennes. At legene var veldig gode på å fikse dette.

– Marcus syns det var spennende å høre om at jeg skulle opereres, mens Ella var litt redd for at det skulle være smittsomt og at hun også skulle få kreft, minnes Monica.

– Resten av året 2013 var jeg under konstant behandling. Jeg syns vi kom oss veldig godt gjennom denne perioden, ikke minst takket være mamma.

LES OGSÅ: Eva har hatt både brystkreft og livmorkreft

Våget å satse

Etter ferdig behandling gikk livet sakte men sikkert tilbake til normalt for den lille familien. Sommeren 2015 møtte Monica Christian.

– Å date etter behandlingen var sårbart, verden føltes så overfladisk og i den verden var jeg blitt en B-vare, sier Monica.

– Men Christian skilte seg ut. Trygg på seg selv og sine verdier. En engasjert og kjærlig far til sine to barn.

Han ble ikke skremt av Monicas historie. Han brydde seg ikke om arr og halvferdige pupper. Han viste seg å være hel ved, og de to begynte ganske snart å se for seg en fremtid sammen.

– Da jeg noen måneder senere begynte å få vondt i hoften, trodde jeg det var en overbelastning eller en betennelse. Christian hadde lært barna og meg å stå på snowboard og jeg tenkte det var mine nye skills som hadde skylden, sier Monica.

– Men da det stadig ble verre, oppsøkte jeg til slutt en idrettslege. Etter en MR fikk jeg, den 29. mars 2016, beskjeden vi som har hatt kreft frykter aller mest.

Ordet uhelbredelig gikk på repeat i Monicas hjerne

Det var planleggingsdag i barnehagen så Monica satt med Ella på fanget da idrettslegen snudde skjermen og viste henne de hvite flekkene på hofte og rygg på MR bildet. Monica prøvde å dempe reaksjonen sin, men stille tårer traff det rosa tyllskjørtet til Ella. Hun trakk datteren inntil seg, ville ikke tenke på hva dette kunne innebære.

Å måtte fortelle Christian hva legen hadde sagt, var noe av det vondeste. Monica var henvist videre til Ullevål, og de fikk time hos onkolog dagen etter.

– Du vet sikkert at jeg ikke kan gjøre deg frisk. Men jeg har flere verktøy for å holde sykdommen i sjakk. Om det blir to eller ti år kan jeg ikke si, sa han.

Det var brutalt. Ordet uhelbredelig gikk på repeat i Monicas hjerne. Noe av det hun strevde med i starten var å forholde seg til det store spennet i forventet levealder.

– Jeg satte meg ned og reflekterte over hva jeg ville gjort om jeg bare hadde to år igjen. Og med lettelse oppdaget jeg at det ville ikke endret så mye, forteller Monica.

– Det viktigste for meg ville uansett dreie seg om at barna skulle ha et trygt og godt nettverk rundt seg.

For Monica ble det essensielt å skape en best mulig hverdag, et hjem med masse kjærlighet som det var godt å leve i, et hjem hvor både barnas og hennes venner alltid var velkomne. Det ble enda viktigere å ta best mulig vare på kroppen, planlegge små og store opplevelser og reiser med barn, kjæreste, venner, familie.

Monica ville være en uhelbredelig livsnyter.

LES OGSÅ: Etter flere år med smerter fant Cathrine endelig ut hva hun led av

Bryllup og bryllupsreise

Kjærligheten var en deilig motvekt til dette truende som bodde inni Monica. En periode besto alle tegninger fra barna av kjærestepar og hjerter og glade storfamilier. Etter hvert begynte de å tegne brudepar. Christian tok hintet og fridde, og fokuset fremover var utelukkende på familieliv, hverdagsliv og bryllupsplanlegging.

– Vi giftet oss 10. juli 2017 på Mallorca. Det ble en drømmedag sammen med nærmeste familie og venner. Beste dagen i vårt liv. Og bryllupsreisen til Hawaii var bare helt fantastisk, smiler Monica, og får en god klem av mannen sin.

Formen til Monica var så bra at de oftere og oftere glemte at hun var syk. Bortsett fra hver tredje måned, når det var kontroll på sykehuset. To uker etter bryllupsreisen satt Monica på kontoret til onkologen og ventet på at han skulle komme inn døren, smile og si «dette ser kjempefint ut», som han hadde gjort hver gang før. Det gjorde han ikke denne gangen.

Monicas rettesnor og livslærdom:

  • Å ta kontroll over det du kan kontrollere.
  • Å akseptere det du ikke kan gjøre noe med.
  • Å gjøre det beste ut av de kortene du får utdelt.
  • Å se på utfordringer du møter som muligheter til å vokse.
  • Å vite at selv om du ikke kan styre det som skjer med deg, kan du styre hvordan du velge å takle det.
  • Å vite at uansett hva som skjer, har du mulighet til å skape et liv du er stolt av.

Medisinen virket ikke lenger

Medisinen hadde sluttet å virke og kreften hadde utviklet seg. Monica fikk nye medisiner, som holdt sykdommen stabil en god periode, og med stabile prøver stabiliserte også livet seg. Hverdagen var i fokus, med skole, jobb, fotball, dans, håndball, snowboard og lekser. Sykdom fikk ta minst mulig plass.

– Det er sjelden jeg gråter, men da legen ringte og ba meg komme til en ekstra sjekk høsten 2018, ble jeg livredd og hulka mens jeg bakte ferdig de 50 bollene jeg skulle ha med til fotballavslutningen.

– Noen timer senere var undersøkelsen gjort og røntgenlegen ga meg fasiten. Kreftcellene hadde spredt seg til leveren. Jeg følte at langtidslivsperspektivet mitt ble endret på et øyeblikk. Samtalen jeg hadde med barna mine den ettermiddagen er noe av det såreste og mest hjerteskjærende jeg har vært med på. Samtidig var spørsmålene de stilte og refleksjonene de delte så viktige og fine.

Monica er også imponert over Christian, som takler rollen som pårørende på en enestående måte, og er en klippe for hele familien. Det er en tøff situasjon for ham å skulle fortsette å fungere som før, når ingenting er som før.

– Jeg tror ikke jeg hadde klart det så bra som han, og er full av beundring og stolthet, sier Monica.

Skrev den boken hun selv savnet

Monica savnet en bok hun kunne bruke i samtalen med barna, men det fantes ingen som passet. Dermed skrev hun en selv. Det satt langt inne, men hun måtte si fra seg stillingen som daglig leder ved treningssenteret på grunn av sykdommen, og dermed fikk hun mer tid.

Boken «Når livet blir trist» kom ut i mai 2019, og Monica har fått mange varmende tilbakemeldinger fra mennesker i ulike livsfaser. For triste følelser og sorg er noe alle møter på en eller annen måte.

Det har nå gått over et år siden Monica fikk den tøffeste beskjeden hun noen gang har fått. Det har vært mange kontroller etter den, og hun har fått flere typer medisiner. Nå får hun en tøff cellegift en gang i uken, og sykdommen har blitt mer synlig, i og med at Monica har mistet håret.

Livet er her og nå

– Jeg liker ikke å se syk ut, så jeg bruker hodeplagg eller parykk når jeg er ute, sier Monica.

Den sporty damen er fortsatt instruktør for tre gruppetimer i uka, og hun er nøye med egentrening og sunn kost. Lille Lucky er overlykkelig når matmor tar på seg joggeskoene, for å være med på løpetur er det beste hun vet.

– Cellegiften merkes på kroppen, og jeg er mer sliten nå enn før. Men trene vil og skal jeg. Det å være i fysisk god form, til tross for alvorlig sykdom, gjør det lettere å takle dårlige nyheter. Det gjør meg bevisst på at det bare er en liten del av kroppen min som er syk, sier Monica.

– Kanskje kan treningen til og med gi meg mer tid? Gjøre meg bedre rustet til å tåle en så tøff behandling? Når barna ser at mamma fortsatt kan være med å gå tur, spille fotball og være nesten like aktiv som før, normaliseres livet.

Monica er sporty og elsker å være aktiv med hunden Lucky. FOTO: Astrid Waller
Monica er sporty og elsker å være aktiv med hunden Lucky. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Monica er ydmyk over muligheten hun har til å trene, hun vet hun er heldig som får lov til å være så frisk som hun er. For hun kjenner mange i tilsvarende situasjon, som dessverre påvirkes mer av sykdommen, og ikke har de samme mulighetene til aktivitet.

– Vi er blitt gode på å leve i nuet. Monica er usedvanlig flink til å skape trivsel og hygge, og vi finner stadig små anledninger til å feire noe sammen, alle seks, poengterer Christian.

– Fremtiden er usikker og skummel. Langtidsplanlegging er utelukket. Men her og nå har jeg det bra, og det er det vi må ta utgangspunkt i, sier Monica.

En aktivitet har blitt spesielt viktig for hele familien. Hver nyttårsaften lager de en stor plansje med alles ønsker og drømmer for ting de vil gjøre det neste året.

– Det er viktig å ha noe å glede seg til, smiler Monica.

LES OGSÅ: Facebooksjefen lever med uhelbredelig kreft

Onkologi:

Onkologi er en medisinsk underspesialitet som dreier seg om studier og behandling av kreft. En lege som praktiserer onkologi er en onkolog.
Kilde: Wikipedia

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer