Da Vinci-koden
Karakter: kkkkkk
En av dette årets mest forhåndsomtalte filmer er ankommet: Da Vinci-koden (eller Da Vinci Koden, som filmbyrået feilaktig insisterer på å kalle den) er basert på Dan Browns bestselger, og har premiere på norske kinoer fredag.
Hvis det finnes noen i det ganske land som ikke allerede har pløyd boka fra perm til perm; dette er historien:
Den berømte symbolforskeren Robert Langdon (Tom Hanks) er på boklansering i Paris. Etter et foredrag innkalles han av politiet til det legendariske Louvre-museet. En kurator er blitt myrdet, og liket er dekket av symboler. Kan Langdon knekke kodene? Raskt skjønner han at han selv er mistenkt for drapet, og kommer seg med nød og neppe unna ved hjelp av Sophie Neveu (Audrey Tautou).
Sammen begynner de to å nøste opp tråder og setter livet på spill når de nærmer seg svarene på 2000 år gamle gåter. Eldgamle hemmeligheter kommer opp i dagen - og elementer som Jesu blodslinje, den hellige grad, krypterte dokumenter, koder, tempelriddere, skumle ordener, drap og mystikk står på plakaten. Det viser seg at de gamle gåtene kan ryste den moderne menneskeheten og snu opp-ned på en rekke vedtatte sannheter.
Da Vinci-koden er langt fra en viktig, erkjennelsesvekkende film, den er reinspikka underholdning og lite annet. Som sådan fungerer den temmelig bra. Visuelt sett er det for det meste imponerende (med unntak av noen pinlige, kodeknekker-relaterte spesialeffekter), og med en toppskuespiller som Sir Ian McKellen på rollelista, er mye gjort. McKellen viser finesse i rollen som gralforsker Leigh Teabing. Tom Hanks gjør en helt grei rolle, men det er skuffende lite kjemi mellom ham og motspiller Audrey Tautou, som fremstår som blodfattig og kjedelig.
Regissør Ron Howards kodeeventyr er på mange måter en film for spesielt interesserte. Er du blant dem som foretrekker nøkternt kammerspill og streng realisme, er det bare å styre unna. Denne filmen sjonglerer De Store Spørsmål i Livet, og tar for seg hendelser fra Jesu fødsel og fram til i dag. Filmen er laget for deg med sans for pompøsitet, mørklagte tempelganger, blafrende fakler, blodsutgytelser, tusen år gamle historier som trekkes fram i lyset, voldsomme konspirasjonsteorier og lek med alle våre skumle antakelser om sekter og hemmelige losjer.
Da Vinci-koden varer i to og en halv time, noe som er minst 30 minutter for lenge. Filmen skjemmes dessuten av klassisk musikk av aller mest klisjéaktige slag - svulstig, storslått og kalkulert dramatisk. Like fullt er det en film som for det meste når sitt mål: den underholder, på harmløst vis. Vi ender under tvil på en karakter 4 - dog av den svake varianten.
Les mer:
