KK.NO: Sett utenfra var de en perfekt familie. To lykkelige foreldre og tre vakre barn. Et stort hus med hage. Men under overflaten pågikk et helvete. Et helvete styrt med jernhånd av faren.

– Jeg hadde alltid innrettet meg etter pappa. Det var han som bestemte. Det var sånn vi hadde lært oss å leve, forteller Lena Morin, i dag 43 år.

Det var ofte krangling hjemme. Og det var ikke uvanlig at faren ble voldsom.

– Han slo ofte mamma foran øynene på meg, men jeg tror barn lærer seg å holde for ørene og vente til alt har roet seg igjen.

Barna var veloppdragne. De skulle se bra ut, føye seg, og absolutt ikke gråte.

– En gang kom armen min ut av ledd. Men å ringe sykehuset eller begynne å gråte kunne jeg ikke gjøre. Pappa ga meg bare beskjed om å være stille.

Like før Lena fylte ti år, orket ikke moren mer. Hun bestemte seg for å forlate mannen, og spurte Lena, det yngste barnet, om hun ville bli med. Lena svarte ja uten å nøle.

– Men den dagen vi sto i entreen og skulle dra, kikket pappa på meg og sa: «Jaha, så du har virkelig tenkt å bli med den hora?» «Nei», hørte jeg meg selv si med lav stemme. Så husker jeg hvordan jeg så mamma gå derfra. Der sto jeg, igjen med pappa. Han trengte aldri å heve stemmen, han hadde sånn autoritet at vi gjorde det han ville.