Nancy Herz

- Moren min trodde på kommentarene om at jeg var hore og kom til å brenne i helvete

Hun gikk hardt ut mot sosial kontroll. Så innså Nancy Herz at den som gjorde det aller vanskeligst, var hennes egen mor.

SOSIAL KONTROLL: - Før jeg begynte å snakke om skam og æreskultur og negativ kontroll, hadde jeg ikke begreper som kunne identifisere det. At jeg nå hadde ordene, gjorde det lettere å bryte med det, forteller Nancy Herz. Foto: GYLDENDAL FORLAG/ Leikny Havik Skjærseth
SOSIAL KONTROLL: - Før jeg begynte å snakke om skam og æreskultur og negativ kontroll, hadde jeg ikke begreper som kunne identifisere det. At jeg nå hadde ordene, gjorde det lettere å bryte med det, forteller Nancy Herz. Foto: GYLDENDAL FORLAG/ Leikny Havik Skjærseth Vis mer
Publisert

Det var en aprildag i 2016, tjue år gamle Nancy Herz fra Haugesund og Libanon satte seg ned, og skrev det som skulle bli en av Aftenpostens mest leste kronikker det året.

«Vi er de skamløse arabiske jentene, og vår tid begynner nå», skrev hun.

(...)

«Jeg vil slå et slag for den skamløse arabiske/muslimske minoritetsjenta. Som til tross for fordommer, hat, trusler og fysisk vold trosser samfunnet rundt seg og bryter grenser.

Jenta som ikke lar seg begrense av konsepter som skam, ære og fordommer – og vår tid er nå».

Kronikken fikk umiddelbart stor oppmerksomhet i media, og utløste en virvelvind av hendelser. I ukene som fulgte, skrev også andre unge muslimske jenter om sine erfaringer - som Sofia Nesrine Srour og Amine Bile - og de omfavnet Nancys forsøk på å ta ordet skamløs tilbake.

Året etter, i 2017, skrev de tre boken «Skamløs» sammen. Der delte de mer om de vanskelige erfaringene med å vokse opp i en skam- og æreskultur, og beskrev den som et fuck you til alle som ville begrense dem.

Det var først da de mottok Fritt Ords Honnørpris samme år, og Nancy holdt en takketale, at en sår sannhet gikk opp for henne.

Hun så på moren som satt i salen og klappet, kjente på en gråt i halsen, og innså at det var fra sin egen mamma hun hadde møtt den aller største motstanden.

Fire år etter «Skamløs», kommer Nancy Herz nå med en ny bok, en ganske annen bok, «Skal du ikke gifte deg snart? Og alt mamma og jeg burde ha snakket om i stedet».

Med det samme motet hun hadde snakket høyt om å være skamløs, spurte hun nå moren om de kunne snakke om alt det de aldri hadde snakket om. Det er disse samtalene som utgjør det meste av boka.

- Kronikken ble en direkte årsak til at relasjonen ble veldig vanskelig. Å stå i den mediestormen … Moren min leste de kommentarene om at jeg var hore og kom til å brenne i helvete, og trodde på dem. Jeg sa også høyt at jeg var ateist, som også er et stort tabu. Det var veldig vanskelig for henne.

- Det mest krevende var at avstanden mellom oss ble så stor. Følelsen av at det kunne vi kanskje aldri fikse igjen. Men mer enn de tingene som ble sagt, var det de tingene som var usagt.

- Å holde hender uten å være gift, var synd

Menneskerettsaktivisten, samfunnsdebattanten og forfatteren er snart 25 år, har på seg en oransje bluse, og innimellom det flammende engasjement og hørbare intellektet, har hun også lett for å le.

- Den kampen du fører, mot sosial kontroll, er på mange måter allerede vunnet her i Norge. Hvorfor skal vi bry oss?

- Kampen mot sosial kontroll er ikke unik for jenter og kvinner med innvandrerbakgrunn eller muslimsk bakgrunn. Jeg mener at vi ikke må gjøre det til en minoritetskamp, men se at dette er en del av den allmenne kvinnekampen og kampen mot patriarkatet. Ingen er fri før alle er fri!

NY BOK: Fire år etter «Skamløs», kommer Nancy Herz nå med en ny bok, en ganske annen bok, «Skal du ikke gifte deg snart? Og alt mamma og jeg burde ha snakket om i stedet». Foto: GYLDENDAL FORLAG/ Leikny Havik Skjærseth
NY BOK: Fire år etter «Skamløs», kommer Nancy Herz nå med en ny bok, en ganske annen bok, «Skal du ikke gifte deg snart? Og alt mamma og jeg burde ha snakket om i stedet». Foto: GYLDENDAL FORLAG/ Leikny Havik Skjærseth Vis mer

Hun vokste opp i Haugesund, bor med samboer i Oslo og tar en mastergrad i sosiologi. Men hun kommer fra krig. Moren vokste opp under den langvarige borgerkrigen i Libanon, fra 1975-1990.

Selv ble Nancy født i april 1996 - under «Operasjon Vredens druer», en seksten dagers israelsk militæroperasjon mot Libanon. Kort tid etter klarte moren hennes å flykte, og bli gjenforent med Nancys far, som allerede hadde bodd i Norge i noen år.

Nancy var aldri i tvil om at de elsket henne, men konfliktene spesielt med moren var mange.

«Mamma er den jeg elsker mest, og den jeg til tider hater mest», skriver hun i boken.

Som så mange jenter verden over, fikk hun tidlig høre om hva som sømmet seg og ikke, hva som var skamløst og ikke. Budskapet var krystallklart: Jo tidligere hun giftet seg, jo mindre rakk hun å synde.

- En av de største truslene fra moren min var, at hvis du gjør sånn eller sånn, kommer ingen til å gifte seg med deg. Å holde hender uten å være gift, var synd.

- Det var mye mer du kunne tillate deg som jente og kvinne om du giftet deg. Du kunne kle deg annerledes, du kunne reise mer, fikk jeg høre.

Hun forteller det med ironiske distanse nå - men hadde selvsagt ikke den som barn. Da Nancy var femten og forelsket seg i en muslimsk gutt på sommerferie i Libanon, trodde hun bestemt at det eneste riktige å gjøre, var å gifte seg.

- Det som sjokkerer meg nå, er at den jeg var da, tenkte at jeg måtte gifte meg. Det er problematisk at unge i dag opplever et sånt press. At om du har holdt hender, må du gifte deg.

- Jeg valgte forholdet selv - moren min hatet det. Men da jeg først kom inn i det, trodde jeg ikke det var noen vei ut. Da handlet alt om å ikke være en dårlig muslimsk jente.

Hun ler.

- Pluss at jeg er en overachiever da. Når jeg først gjorde noe, skulle jeg ta det helt ut.

«Fordi du tør, tør jeg!»

Så hva skjedde? Den er stor den bevegelsen som skjer fra å tro at ekteskap er eneste utvei, til å skrive en kronikk fem år senere, om at tiden er inne for å være skamløs.

- Jeg forstod det gradvis - og så kom det voldsomt. Jeg innså at jeg ikke var den eneste som hadde den opplevelsen, men at det var et helt system - jeg liker å kalle det patriarkatet - som forsøker å presse alle jenter inn i en boks.

- Det systemet som sier at du ikke er verdt noe om du ikke gjør sånn og sånn og sånn. I ytterste konsekvens opplever jenter vold og overgrep, eller risikerer livet, verden rundt fordi de ikke følger disse reglene.

Samme dag som hun skrev kronikken som skulle utløse så mye, hadde hun lest et intervju med aktivist Faten Mahdi Al-Hussaini, som fortalte om utfrysing fra det muslimske miljøet på den ene siden, og rasisme fra storsamfunnet på den andre, fordi hun brukte hijab.

Det var dråpen som fikk begeret til å renne over. Nancy ble sint og engasjert. Alle de gangene hun hadde hørt den praten om jenter som ikke eide skam - nå ville hun ta ordet tilbake og selv kalle seg skamløs, tømme ordet for mening, og selv være den som avgjør hva som passer seg og ikke.

Nå, fem år senere, er hun glad for det store engasjementet kronikken utløste, er opptatt av å understreke at hun var del av en større bevegelse, at andre hadde tatt kampen før henne, og at hun ikke var alene.

Mange jenter kom bort til henne og sa «Fordi du tør, tør jeg!»

- Jeg tror vi klarte å gjøre mange jenter bevisste på at de kan eie sine egne liv, og at det ikke er noe galt i å ønske seg et annet liv enn det foreldrene dine ønsker for deg.

MOR OG DATTER: - Jeg kan ikke være den perfekte muslimske jenta hun ønsker. Men nå har mamma godtatt meg som den jeg er, sier Nancy Herz. Foto: Privat
MOR OG DATTER: - Jeg kan ikke være den perfekte muslimske jenta hun ønsker. Men nå har mamma godtatt meg som den jeg er, sier Nancy Herz. Foto: Privat Vis mer

Gjorde det hun var aller mest redd for

Samtidig var det også en ensom tid med mange vanskelige følelser -spesielt overfor moren. Hun var fresh out of videregående, som hun selv beskriver det, hadde et friår og bodde hjemme.

Der snek hun seg rundt og prøvde å unngå kontakt med moren, men det var umulig å ikke kjenne på sorgen over at hun som kunne ha vært henne nærmeste og støttet henne, var den som trodde på kommentarene hun hørte bli kastet etter datteren - at hun var en hore og kom til å brenne i helvete.

Med god støtte fra nettverket sitt, klarte Nancy likevel å gå videre med livet sitt. «Pass på deg selv» sa de. «Ikke la deg sluke av mediestormen, fortsett med livet ditt». Hun flyttet til Oslo, begynte å studere - men sorgen ble med på flyttelasset.

Tre år etter å ha skrevet sin første bok og krevd retten til å være skamløs, kvinnet hun seg opp og gjorde det hun var aller mest redd for: Hun spurte moren om de kunne snakke om alt det de ikke hadde snakket om.

Flere runder med overtalelser måtte til. Men en dag i februar 2020, dro en nervøs Nancy hjem til Haugesund, og skrudde båndopptakeren på.

Avtalen var at de skulle være ærlige, og at ingen av dem skulle forlate samtalen uten at de var enige om det.

- Jeg skulle bare ønske at du hadde giftet deg.

- Fordi det er enklere?

- Nei, ikke fordi det er enklere, men for å slippe praten. (..)

- Men hadde du tenkte på denne måten hvis folk ikke hadde snakket dritt?

- Ja, for det er slik jeg er oppvokst. Det er min kultur. Jeg vil ikke at du skal måtte leve i skjul.

- Jeg lever ikke i skjul.

- Jeg vil ikke at du skal måtte være redd.

- Jeg er ikke redd for noen. Jeg er bare redd for deg.

Det var intenst, og med den blandingen av smerte og kjærlighet som ofte kan prege de nærmeste relasjonene. De brøt opp etter noen timer den første dagen, men satte seg ned igjen dagen etter, og slik fortsatte de.

Endelig fikk Nancy høre moren fortelle om oppveksten under borgerkrigen som herjet i Libanon i femten år, der krig ble en normaltilstand. Om hvordan hun gikk på skole de ukene det ikke regnet bomber fra himmelen.

Om hvordan hun selv snek seg rundt for foreldrene sine, og løy til dem når hun syntes det var nødvendig. At hun pleide å hjelpe til på et sykehus, og så de forferdeligste ting, en ufødt baby, sprengt ut av sin mors mage.

Om hvordan hun selv fødte Nancy midt i et bombeangrep, alene, bortsett fra legen som kjeftet på henne og bad henne være stille.

At den dagen hun fødte Nancy, var den jævligste i hennes liv. At hun hadde gitt opp hele livet sitt i Libanon og dratt til Norge for at barna hennes kunne få leve i trygghet. Om den første tiden i Norge der hun ikke kunne et ord norsk, ikke ante hvor bussen gikk, og brukte flere timer hver dag på å følge og hente henne til barnehagen.

For Nancy var det spesielt sterkt å høre moren si, at dagen hun fødte henne, var den verste i hennes liv.

- Jeg ble nesten litt uvel av å tenke på hvor jævlig det må ha vært for henne. Det var intenst, men jeg skjønte det også. Det er en emosjonell kostnad ved å føde et barn i krig. Og det å flytte til Norge var et stort valg å ta.

- Jeg innså at mamma var et menneske. Hun er jo ikke bare mamma, men Haifaa.

BLITT BOK: Nå er er samtalene mellom Nancy og moren Haifaa blitt til bok. - Mamma var supermodig som stilte opp. Foto: Privat
BLITT BOK: Nå er er samtalene mellom Nancy og moren Haifaa blitt til bok. - Mamma var supermodig som stilte opp. Foto: Privat Vis mer

- Jeg er mer lik henne enn ulik henne

I et helt år har Nancy hørt på samtalene igjen og igjen, transkribert, redigert og reflektert. Langsomt har noe modnet i henne.

- Jeg er mer lik henne enn ulik henne. Vi er like sta begge to. Hun er helt rå, om du tenker på alt hun har gjort. En tøffing. Men det slo litt feil ut i en periode.

- Jeg har forstått i ettertid at mye handler om frykt og usikkerhet. Men jeg ble også overrasket over hvor gjennomtenkt hun var i mye av det hun gjorde.

Relasjonen til moren er nå en annen enn den var.

- Jeg er ikke lenger Nancy som krangler med moren sin. Nå har jeg et veldig godt forhold til henne. Før ringte jeg annenhver uke fordi jeg måtte. Nå ringer jeg annenhver dag fordi jeg vil.

Her en dagen, rett før hun skulle hun ta førerprøven for andre gang, og var nervøs for å stryke igjen, kom hun til å tenke på moren sin, og ringte henne. Først etterpå gikk det opp for henne at praten hun hadde med moren hadde roet henne ned. Nancy smiler når hun forteller om det.

- Jeg innså at moren min ofte har vært den som har hisset meg opp, men nå roet hun meg ned. Jeg har heller aldri ringt henne for roe meg ned. Jeg forbinder henne med temperatur. Da tenkte jeg «Nå hadde jeg en beroligende prat med moren min. Hmm - det var noe nytt».

Også når det gjelder det evige spørsmålet om når Nancy skal gifte seg, har det skjedd en ørliten bevegelse. For moren hennes er det fortsatt grunnleggende at man ikke skal leve i et forhold uten at det er ekteskap. Men når hun spør, gjør hun det med humor. Og det er greit om ekteskapet inngås på Rådhuset - så lenge det blir ekteskap.

Nancy, som nå vet mer om hvorfor det spørsmålet er så viktig for moren, har en høyere terskel for å bli sur når det kommer. Svaret hennes er imidlertid det samme, kompromissløse.

- Jeg kommer aldri til å gjøre det for å tilfredsstille mamma. Det er ikke ekteskapet som er problemet, det er hva hun legger i idéen om ekteskapet - at det skal «viske ut» syndene mine.

- Om jeg gifter meg, er det fordi jeg vil det selv, ut fra en tanke om at det er romantisk. Ikke for at Gud skal bli glad, liksom. Det er det som er min “hangup”. Det skjer ikke for å please noen.

Hun fortsetter med et flammende engasjement - det er seksualiteten det handler om, om hva du vil gjøre med kroppen din og livet ditt, mener hun.

- Jeg synes ikke det er greit, at det du har mellom beina skal definere deg som menneske og avgjøre din verdi. Det er en stor frihet i å mene det, og leve etter det.

- Noen vil mene at sex er en privatsak. Det er det. Men når verdien din defineres ut fra det, da er det politisk. For meg handler det om, at det bare er jeg som kan bestemme over min kropp. Ikke mamma, fremmede folk, Gud eller engler. Og ikke patriarkatet. Det er viktig.

«Hvorfor skal vi gjøre det offentlig? Hvorfor må samtalene gis ut som en bok?» har moren hennes spurt mange ganger.

- Min kamp var over da jeg skrudde av opptakeren. Da vi hadde klart å snakke sammen uten å rive av hverandre håret. Jeg kunne ha stoppet der. Men jeg vil vise at det går an å snakke sammen.

- Å ha en vanskelig relasjon til en forelder er universelt. Jeg ville vise at det å sette seg ned og snakke sammen, kan være verdt det. At begge parter kan utvikle seg, spiller en stor rolle.

- I de fleste situasjoner er det ofte et brudd eller kompromiss. Jeg og mamma klarte å møte hverandre. Jeg sa til moren min at enten godtar du den jeg er, ellers bryter jeg. Jeg er kompromissløs. Det er hun som har strukket seg og gjort den største innsatsen.

Livssituasjonen er en ganske annen nå enn da hun skrev kronikken for snart fem år siden. Hun er fortsatt ugift - men er etablert med samboer, og koser seg med det.

- Det er ikke bare min fortjeneste, men summen av alt både jeg og foreldrene mine har vært gjennom.

Nå skriver hun på en ny kronikk, har overskriften klar. «Det er patriarkatet som er fienden, ikke mamma». I bunnen ligger en erkjennelse av at moren også har vært utsatt for mye av det samme som henne selv, at hun også er et offer for den systematiske undertrykkelsen av jenter og kvinner som skjer i mange religioner og kulturer.

- Nå er det viktig å kjempe videre. Men nå kjemper jeg for henne også. Og jeg kjemper med henne - ikke mot henne.

Til info: Nancys mor, Haifaa Herz, er innforstått med intervjuet og har gitt følgende kommentar:

- Foreldre må tørre å lære av barna sine, og innrømme at det ikke er alt de vet. De må tørre å åpne seg og oppdatere, og forstå at barna ikke alltid blir slik de selv ønsker. Hvis de ikke gjør dette, så kan barna velge å bryte med dem og gjøre det de vil uansett. Da har man både mistet barna sine, og det man ønsket at de skulle bli. Jeg håper at vår historie kan inspirere andre til å snakke sammen, og lytte til hverandre. (Haifaa Herz (55).

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer