Nå må du ikke miste bakke­kontakten da, Mulle!

Anne Lindmos mor sitter på ­benken under en gigantisk paraply, mens datteren trasker rundt i pøsregn, i gummistøvler og penkjole.

– Jeg kaller henne Mulle, skjønner du, sier Inger Sandvik (84).

Hun sender et slengkyss i retning datteren, og nikker mot stylist, makeupartist og fotograf som gjeter datteren rundt i sivet:

– Du verden, så mye oppmerksomhet.

– Var du klar over at det er så mye oppstuss rundt henne?

– Ikke fullt så mye. Men det er jo veldig gøy. Og det er første gang jeg er med på noe sånt!

Utenfor Anne Lindmos kjøkken på Skillebekk sender danskebåten dønninger mot badestigen, der Anne ­svømmer om morgenen, sommer som vinter.

– Jeg tar gangbroen over E18 i bare slåbrok. Folk ser jo rart på meg, sier Anne og humrer.

– Jeg var sexsymbol, men ville heller være Liv Ullmann

KK møter mor og datter i anledning Annes bok «Min Tur», der vi gjennom ymse turer i fjellheimen blir kjent med nye sider av tv-dronninga. Det begynte med ­famlende utflukter med barna i bæremeis. Siden har Anne beveget seg lenger og lenger opp i fjellet. Lenger og lenger unna sivilisasjonen. I dyrere og dyrere turtøy.

– At boken din heter «Min tur», synes jeg passer veldig godt, sier mamma Inger.

– Det er jo nettopp din tur, din vei ut i naturen. Det har vært morsomt å se ut­viklingen din gjennom ulike livsfaser. Du skriver ikke bare om hvor gøy alt er på tur, men også om hvor redd og bekymret og nybegynner du har vært.

«Da ungene flyttet ut, tok det plutselig av»

Anne nikker:

– Vi har alle vår rusletur her på kloden. Som voksen har man en tendens til å søke seg bort fra ubehag og utfordringer. Vekk fra stupet, ­uroen og amatør­angsten. Men dette er min tur.

At Inger er med på intervjuet, er ingen tilfeldighet. I et av kapitlene går mor og datter i Jotunheimen. Inger er 81 år da de legger ut, og Anne beskriver en mor som legger sin ære i å stå på ett bein uten å holde seg mens hun tar på seg sokken. For å øve hadde de «sleep over» i hagen til Ingers venninne, som er 95. Fire damer ­mellom 81 og 100 på liggeunderlag under åpen himmel, og Anne i hengekøye.

– Én hadde med seg en treliter med vin, og jeg tenkte: «Ja, ja, det var da litt i meste laget.» Men den knerta dere, sier Anne.

– Du hjalp jo til! påpeker moren.

– Ja da. Ved midnatt måtte jeg hjelpe 95-åringen i seng, for da var det natta. Men da jeg våknet klokka åtte, sto hun klar med kaffe og kake og var klar for mer!

Gode minner

En vårdag i 2020 var de i Jotunheimen, Inger, Anne og sønnen Ola. Gjennom slakt terreng og i det Anne ­kaller «skravletempo». Etter en frisk dagsmarsj langs Bygdin ville moren bade, og snart strippet mor og datter på stranden og hev seg nakne uti. Anne humrer:

– Det kom folk forbi på stien, og du veivet med armen:­ «Det er nyyydelig vann! Det er bare å hive seg uti!» Skamløs og fin som alltid. Stakkars Ola, han lå i fosterstilling inn mot en stein og skjemtes.

Inger skinner som kråkesølv over minnet:

– Å, Gud, så morsomt vi hadde det på den turen!

Oslojenta Inger var i midten av 20-årene da hun ­møtte Bjørn i skisporet mellom Hamar og Elverum på 1960-tallet. Selv var hun pedagog, med fem år som lærer på lærerhøgskolen bak seg. Ett år senere var de gift, og flyttelasset gikk til Sveits, der teologistudenten Bjørn skulle ta doktorgrad.

– Da jeg gikk gravid med Annes storebror Eystein, sto jeg slalåm ned bratthengene i Engelberg. Sveitserne fikk jo sjokk da de skjønte at jeg ventet barn, forteller Inger.

Annja fikk vite at hun hadde 6-12 måneder igjen å leve

– Da jeg kom ned til alpekafeen, fikk jeg applaus, de syntes det var en vill bragd å bedrive sport med barn i magen. For meg var det helt naturlig. Nei, det var en fin tid. Men et par måneder etter at jeg fikk Anne, flyttet vi hjem.

Anne og broren vokste opp på prestegården på ­Toten. Da hun var ti år, ga moren søskenparet en ­gammel bil de kunne kjøre rundt på eiendommen med. Inger mener at barn har godt av å bryne seg. ­Innenfor rimelighetens grenser, selvsagt.

– I dag skal alle ha hjelm bare de går ut døren, men barn lærer jo av å slå seg!

Inger jobbet i mange år som gymlærer. Senere som idrettspedagog i helsevesenet, med rehabilitering og ­fysisk aktivitet for pasienter.

– Vet du forresten opprinnelsen til ordet pedagog? spør hun datteren.

– Nei, fortell. Her føler jeg at vi får en overskrift, sier Anne.

– En pedagog er en som går med eleven sin. De gamle grekerne gikk jo ved siden av elevene og lærte dem ting. Er ikke det fint? Akkurat slik man lærer noe om seg selv når man går på tur.

Byr på personlige historier

Det siste året har Anne brukt all ledig fritid til skriving, på Hjerkinn, i Jotunheimen og Østmarka. Hjemme blir hun altfor distrahert og kan begynne å rydde isteden. Turkamerat Bamse breier seg under bordet. En krøllete hund som er like glad hver gang det kommer gjester.

– Først prøvde jeg å skrive mer konkret, med turråd og tips, men skjønte fort at det ble best om jeg skrev noe personlig.

Og personlig blir det når Anne forteller om den ­tyske ungdomsflørten som var så fascinert av de ­norske fjellene, og kom ens ærend for å gå tur med Anne (17). Som glad amatør tok hun på seg en fjell­persona, pekte verdensvant ut misvisende informasjon om fjelltopper i øst og vest, og fløt på andre ­turgruppers kunnskap, som hun ­simultanoversatte til tysk og lot som kom fra henne selv.

– Husker du ham? Han søte ­tyskeren? spør hun moren.

Inger rister på hodet:

– Tysker? Nei, men jeg husker han franskmannen som satt under regnfrakken på hytta på Hvaler og ­filosoferte og leste dikt. Han du hadde med hjem fra Korsika etter at du var au pair.

– Å, han, ja, sier Anne, åpenbart mindre begeistret enn for tyskeren:

– Jeg håpet ved Gud at det ikke ble ham, sier Inger.

– Men så fikk du jo Hasse etter hvert!

– Du er fornøyd med ham?

– Ja, Hasse er all right, sier Inger.

Anne skyter inn:

– Du er vel fornøyd med Hasse?

– Ja, veldig, sa jeg! forsikrer Inger.

– Hasse var så god fra første dag. Nei, det må være lov å teste litt forskjellig, men godt ikke å ha for ­mange feilskjær.

Mami og papi

Inger røper et av sine egne famlende forsøk da hun var 17 år og gymnasiast. Snart satt hun på toget fra Oslo til Kongsberg for å møte en gutt, og trodde at nå var ­hennes lykke gjort:

– Vi gikk sammen rundt i gruvene en hel dag, men da jeg reiste hjem igjen om ettermiddagen, var det over. Haha. En endags-forelskelse som var så intens, og som var over like fort.

Anne skjenker i mer kaffe og spør om moren kan massere henne. Snart står Inger bak datteren, sterk i klypa.

Etter 11 år som singel, tok Marie et overraskende valg

– Hva er det du har her? spør hun, som om datteren er en medisinsk sensasjon.

– Jeg vet ikke, mami. Jeg må få sett på det.

– Ja, det må du. Jeg har aldri kjent noe lignende!

Som en levning fra årene i Alpene kaller Anne og ­broren foreldrene for mami og papi. De bor like nedi gata. Før Anne har dyppet sin morgentrøtte kropp i Frognerkilen, har moren rukket å luke i bedet rundt ­kirken, massere en venninne med stiv nakke og vasket for en annen som er blitt enke.

– Ofte har hun rukket en tur i Frognerparken også, sier Anne.

– Men andre dager jeg ringer, ligger hun på gulvet og svarer kraftløst: «Hallo?»

– På gulvet?

– Ja. Hun ligger på en skinnfell i 30 minutter hver dag. Det er mammas nedetid. Hvis du treffer den, da er det …

– Ja, da er jeg helt slapp! Eller når papi og jeg ser på den serien om han veterinæren. Dr. Paul. Da får jeg ro i sjelen. Snille mennesker som vil andre og dyrene vel.

- Jeg blir nok ganske upopulær når jeg sier dette

Passet aldri helt inn

Inger mener Anne for lengst har gått forbi henne når det gjelder turekspertise. Selv var hun og Bjørn mye på tur da de var unge, men så kom ­livet. I løpet av elleve år som nabo til lysløypa anslår Inger at hun spente på seg skiene tre ganger.

– Men vi var mye på bærtur, minnes Anne.

– Ja, og vi var jo mye sammen fordi du var mye ­hjemme. Anne var yngst i klassen, men veldig moden, forklarer Inger.

– Veslevoksen, skyter Anne inn.

– Jeg skravla mye og passet ikke helt inn. Etter hvert hadde jeg tre gode venninner, men ingen svær gjeng.

– Nei, det tok en stund før du fant dem som var dine, sier Inger.

– Merket du på Anne at hun ikke helt fant tonen med venner?

– Ja. Og det var jo også en viss kulturforskjell når man kommer som innflytter.

Anne legger armene i kors:

– Vi var jo prestefamilie i tillegg. Jeg hadde ikke min beste tid på skolen, men jeg hadde gode venner som var litt eldre, og jeg hadde leikarringen og kor.

Anne forteller om hytteturen i helga, der hun møtte en som også var vokst opp med leikarring. Begge kunne alle turene i reinlender, og de danset og lo så de skrek:

– Man kan si hva man vil om norsk folkedans, men det er jo ikke så sensuelt.

Inger forteller at hun og mannen bevisst har holdt barna unna idrett, for i helgene ønsket de å ha fri.

Anne nikker. Ivrig:

– Ingen i familien presterte sportslig på høyt nivå. Og det er en veldig fin ting. Jeg synes det er koselig at jeg har en veldig … ikke bli sur nå, mami, men jeg har jo hatt en veldig teit barndom, hvis du skjønner? Fjompete!

– Ja da, jeg skjønner det. Men du er egentlig blitt et ganske brukbart menneske, likevel, sier Inger, med ­kjærlighet i stemmen.

– Det er akkurat det jeg mener, sier Anne.

Livets første sydentur

Da Anne var 12 år, skulle familien for første gang til Syden. Siste gang også! Anne hadde aldri flydd, og i kofferten hadde hun den hvite kappekjolen hun ­hadde sydd til seg selv og sine kusiner på fem og seks år.

– Vi så jo ut som Kristi brud én, to og tre, sier Anne og gapskratter.

– Hva? spør Inger, prestefrua.

– Kristi brud. Vi så ut som en sekt på tur.

– Haha. Anne snakker alltid litt blomstrende, sier Inger.

Anne beskriver tette rader med solsenger, det mest ­glamorøse hun noen gang hadde sett.

– Jeg sa til meg selv: «Tenk at jeg skal få oppleve dette?» Men jeg merket jo at mamma ikke syntes det var like fint.

Moren ler.

– Jeg leide en Fiat og kjørte de andre rundt til forlystelses­steder. Men hva er det du har her i nakken? Den klumpen?

– Det kan være vi må ta det etterpå, jeg greier ikke å konsentrere meg.

– Greit. Men det er jo du som har bedt om det.

Anne Lindmos eldste sønn er flyttet ut, og yngstemann på 18 fikk varseltelefon i 13-tida om at journalisten ­kommer, og at det kunne være greit å stå opp.

– Hei, sier en høflig ung mann, og mukker ikke da mamma og mormor spør om han kan gå til bakeren og kjøpe boller.

- Ble kjempelei meg

Anne forteller om småbarnstiden, da hun og Hasse var så slitne at de innførte rutinen «å sove barne-tv» med madrasser på gulvet og sofaputer som gjerdet barna inn. Så la de seg som bananformede menneskelige skjold rundt.

– Verken Hasse eller jeg husker mer enn de første ­strofene av vignetten, der ubåten går nedover. Vi greide aldri å holde oss våkne lenger. Og den vignetten er kort!

Siden da har Anne sett guttene gå fra små nurk, som kikket storøyde over kanten på bæremeisen, til unge menn med egne interesser. Egne liv.

Marte fikk alltid klump i magen av å levere sønnen, så tok hun et utradisjonelt valg

– Da eldstemann flyttet ut, ble jeg kjempelei meg. Jeg ble overrasket over hvor sterkt jeg reagerte, sier Anne.

Hun forteller om bilturen hjem fra fjellet helgen før han skulle flytte. Anne var alene. Plutselig kom det over henne, øyeblikket hun fikk den nyfødte sønnen i armene, første skoledag, de finurlige tegningene han alltid lagde – alt det små og alt det store.

– Jeg hadde glemt å tenke på at han skulle flytte, og da det plutselig gikk opp for meg, gråt jeg i strie strømmer.

Det går i døren, og yngstemann Ola kommer tilbake med bollene. Anne roper ut i entreen:

– Ikke sant Ola, du skal aldri flytte hjemmefra? Du skal bo hos mamma til du er 40 år?

– Ja da, svarer sønnen og pakker bagen for å gå på trening.

– 2065 blir liksom mitt år.

Turene er for sjelen, ikke midjen

Selv flyttet Anne hjemmefra etter videregående, for å studere i Oslo. Inger minnes det ikke som tungt å se datteren forlate redet:

– For meg var det helt naturlig at Anne flyttet. Hun hadde utviklet seg, og det var en glede å se at hun var klar for det.

Anne får en tekstmelding fra forleggeren og lyser opp. Boka er kommet rykende fersk fra trykkeriet.

– Se her! sier hun og viser bilde av omslaget: Anne med musefletter, lue og friske turkinn – en slags Ronja Røverdatter i pustende materialer.

– Det var veldig artig. Jeg må stikke innom forlaget etterpå!

Turene i marka er for sjelen, ikke for midjemålet, forsikrer Anne, og verken hun eller moren skyr bolle­fatet. De mener prestasjon ikke må skygge for turgleden.

– Vi er koselige typer, litt tjukke på midten, men vi har pene bein, sier Anne.

Moren slenger det ene beinet på bordet:

– Ja, vi har pene bein i vår familie!

Anne ler:

– Men jeg tenker på dem som løper ustanselig, hva løper de fra? Mange ødelegger fine turer med stoppeklokke og statistikk. I turisthytta snakker de bare om hvor fort de skal nå neste ås.

Inger nikker:

– Den eneste grunnen til at mennesker skal løpe, er å løpe fra farer. Ellers skal du gå.

Hun underviser studenter på Idrettshøgskolen et par ganger i semesteret og fortsetter så lenge hun blir spurt. Inger setter fingrene mot hverandre og demonstrerer ­betydningen av myke ledd. Både Anne og journalisten knoter, engstelige for at senene muligens ikke lever opp til Ingers mål.

– Nå ble jeg stresset, sier Anne.

– Nei da, det er innafor, forsikrer Inger.

– Du masserer Anne mens hun fortsatt har ferie. Som fagperson, synes du at hun bør bremse litt?

– Hun sitter jo ikke så veldig mye på rumpa, det er klart at det kan sette seg i muskulaturen.

– Kanskje vondtene mine skyldes stressrøv! sier Anne og ler.

Anne kaller moren sin for sitt idol, og kan ikke skjønne hva folk snakker om når de er «redd for å bli som mora si».

– Om jeg blir sånn som moren min, skal jeg være fornøyd.

Hun snur seg mot moren:

– Du har en suverent fet måte å forholde deg til verden og livet på. Masse livslyst, og klar for å leke og tulle. Og så er du et jern. Du bryter hverdagen med spett og holder på.

– Bryter hverdagen med spett? Det var et godt uttrykk. Nei, vi henger ikke så mye med hodet, sier Inger.

Anne leser opp sms-er fra en emojiglad mor:

– «Jeg leser og koser meg, lille gullet mitt, klem», etterfulgt av tre slå-hjul-damer. Haha. I vår familie blir man arrestert kraftig for selvhøytidelighet.

– Moren din mente at du ikke måtte miste bakkekontakten under fotoshooten?

– Ja, det er ikke rom for å bli blærete. Da får du raskt en puck i din retning.

- Jeg har vært livredd

Inger børster smulene av servietten og legger den tilbake i serviettholderen. Anne himler med øynene:

– Legger du den brukte servietten tilbake? Å, det der er så typisk deg, mami. «Den kan sikkert brukes om igjen. Den er like god.»

Anne går tur med frosne indrefileter i bh-en for å ha mørnet kjøtt på DNT-hytta. Når det røyner på, hender det at hun synger salmer. Der hun før stilte i strikkegenser og noe avlagt, går hun i dag i avanserte plagg i tekniske materialer. Ikke fordi hun er snobb, heller en premie til seg selv for å ha gått gradene i fjellheimen. Men hva med mørket, været og farene? Alt som gjør at andre kanskje ikke tør å legge ut?

– Jeg har jo vært livredd selv, men det er utrolig mye å hente på den andre siden av skepsisen og redselen. Jeg har aldri vært mørkeredd, men redd for ikke å få til det jeg har planlagt, eller rote med navigering eller utstyr. Redd for at jeg må avlyse toktet og kjøre hjem. Et godt råd er å begynne med små eventyr og ta det gradvis.

Anne forteller at hun er langt mer forsiktig når hun går alene:

– Små feil kan bli fatale, og jeg tenker gjennom hvert steg for å unngå å legge meg til med knust ankel. Men egentlig tror jeg at det er farligere å ferdes i Kirkeveien enn på Kyrkjetaket.

Hasse kommer hjem. Anne tar imot nypressede blådresser, linet opp til kontordager utover høsten. Selv er hun mest å finne i hverdagsklær og lar NRK ta seg av finstasen. Men aller best liker hun seg i turklær. Anne forteller om første gang hun så moskus, og den gryende uroen da eneste vei ut av Dovrefjell kanskje var å passere flokken. Hun viser bilder av sju–åtte urdyr.

– Jeg er ikke så veldig redd for bjørn, du skal jobbe litt for å møte bjørn. Moskusen er relativt lett å treffe på om man er på Dovre, og da skal man være forsiktig og vite hva man gjør.

– Fra nybegynner til ganske garvet, er du overrasket over hvor du er i dag?

Anne rister på hodet:

– Som liten levde jeg naturnært og har mange sterke minner knyttet til friluftsliv og naturen rundt gården. Min tur har bestått i å vende tilbake til alt det.

Inger er ikke overrasket, verken over turdronninga eller programlederen. Det kom jo heller ikke over natta. For hun har sett stegene. Fra famlende sjåfør i prestegården som barn, via en ung dame som tok med seg rare kjærester hjem, til programleder med sterk eyeliner i studentradioen, og senere en av Norges mest elskede tv-ansikter.

– Jeg har aldri hatt et ønske om at barna skulle drive det til noe, forsikrer Inger.

Tuva Fellman: - Det er så tungt

– Men det har vært fint å se at de har hatt motet til å tørre. Det eneste kravet var at de skulle til utlandet før studiene. Selv var jeg au pair i Italia, og det ga så mye. Men det er hyggelig å se at Anne gjør noe hun synes er morsomt, og at det også gleder en del mennesker.

Mer oppmerksomhet

– Får du selv mer oppmerksomhet etter at Anne ble kjent?

– Ja da. Jeg går jo ikke rundt og sier at jeg er moren til Anne, da. Men vi får ofte en debrif etter kirketid.

Anne skyter inn:

– I Uranienborg kirke har vi en ganske sterk fokusgruppe som gir tilbakemeldinger. Mamma ringer og ­hilser fra den og den, som har forslag til gjester og temaer, og som synes at det var «godt at vi fikk gjort det intervjuet der».

– Får du korreks for å være for frilynt, i kirkelig sammenheng?

– Nei. Men mamma mener at hun får bedre service når vi er i butikken i lag.

– Ja, sier Inger.

– Og det er en fordel at vi er samme størrelse og kan byttelåne klær!

Anne iler til:

– Jeg har to kjoler du må ta med i dag, og den innsvingte kåpen kan du beholde i vinter.

Anne ville vært stolt hvis hun kunne ligne på moren. Men hva med Inger? Hva er hennes stolteste øyeblikk med datteren? Svaret kommer etter en tenkepause, der hun egentlig kan velge mellom både seertall, tinde­bestigelser og en gullrekke som fortsetter og fortsetter.

– Jeg synes at Anne ble en fin mor. En veldig fin mor, sier Inger.

Anne blir stille. Så blank i øynene.

– Det var koselig å høre. Det betydde mye. Å, Gud, jeg gråter litt her.

Hun tørker øynene:

– Ungene mine, nå er de voksne, men jeg har kjørt samme linje som deg. Du har alltid sagt at man må ha bruksbarn. Eller anvendelige barn. Og det har jeg prøvd å lage. Skikkelig anvendelige barn.

– Det har du klart. Og jeg har møtt hjertens mange mennesker i mitt liv og sett at barndommen er enormt vesentlig.

Tre dager etter intervjuet er Anne på tur i Steigen og Lofoten. Inger rusler i nærområdet, med tre venninner som fortsatt er spreke nok. Den ene var henne faste korona­venninne, selv om de egentlig ikke hadde lov til å møtes.

Men de fineste turene, de hadde Inger med barnebarna da de var mindre. Da de sparkesyklet rundt i byen og ­talte kumlokk, eller plukket granskudd på hytta for at ­utsikten ikke skulle gro igjen.

Og så nakenbadet med Anne, selvsagt. På turen i ­Jotunheimen.

– Kan vi ikke kalle det å gå på tur som en … fasett i ­livets diamant? foreslår Inger.

– Ja! sier Anne, med kråkesølv og brevann i blikket.

– Der har vi det!

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no