Rus

Mormor reddet Hanne da mamma ruset seg

Som barn passet Hanne på at moren ikke tok en overdose, slik faren hadde gjort. Når det ble som vanskeligst, var det godt å ha mormor Arna å rømme til. Hos henne fikk hun trygghet.

«Skal vi gå på kafé, jenta mi?» Wenche vil gjerne gjøre noe hyggelig sammen med datteren. Det er lenge siden sist. Hun har nettopp vært på sykehuset og fått utlagt tarm. Hun har kreft med spredning. Prognosene er dårlige. Hun har fortalt datteren at hun ikke kommer til å leve så lenge, men at de skal ha gode dager så lenge hun har igjen. Moren er, for første gang på lenge, rusfri.

For Hanne er det surrealistisk å se for seg et liv uten moren. De har vært gjennom så mye sammen: Flere ganger har Wenche vært døden nær, men klart seg. Det har alltid vært dem – selv om det ikke har vært lett. Hanne tror ikke annet enn at moren skal klare det denne gangen også.

– Det ble siste gang vi gjorde noe hyggelig sammen. Kort tid senere døde hun, sier Hanne Tuokkola Thon (30).

Mormor reddet Hanne da mamma ruset seg

Les også: Mia og Marius var barn selv da de fikk barn

Faren døde av overdose
Når Hanne ser tilbake på barndommen, tenker hun på redselen. Skuffelsene. Ensomheten. Ansvaret. Ofte rømte hun ut i skogen, men når det ble som vanskeligst hjemme, hjem til mormor. Der var det trygt. Der sto døren alltid åpen. Mormor Arna hadde alltid favorittmaten klar når Hanne kom.

– Pappa døde av en overdose da jeg var 7. Det var først da mamma begynte å ruse seg.

Hanne hadde mange venner i nabolaget der hun vokste opp. En av dem ble senere forlover i bryllupet hennes. Hjemme hos Hanne var alle velkommen, men skulle hun bli med andre hjem, følte hun ofte at mange dømte moren og lot det gå utover henne.

– Det la stein til byrden. Ofte drømte jeg at jeg ropte til dem: «Det er ikke min skyld at mamma er sånn!»

Besteforeldrene ble Hannes foreldre i praksis. De tok vare på både datteren sin og Hanne. For dem var det viktig å gi Hanne en så god oppvekst som mulig. Det Hanne manglet, ga de henne. Gjennom hele barne- og ungdomsskolen var det Arna som fulgte opp Hanne på skolen. Nå sitter mormor Arna (90) ved siden av Hanne i sofaen og nikker gjenkjennende til det barnebarnet forteller. 

– Det var mormor som hjalp meg med lekser, skrev under på prøvene mine og deltok på foreldremøter. Hun stilte opp som ingen andre. Hun har vært klippen i livet mitt.

Mormor reddet Hanne da mamma ruset seg

Les også: Latter får Emilie til å glemme smertene

Beskyttet moren
Barnevernet ble koblet inn flere ganger, men Hanne løy, livredd for å bli tatt fra moren og besteforeldrene. Hun hevdet hardnakket at hun hadde det bra. Flere episoder fra oppveksten har brent seg fast, men én glemmer hun aldri: I niende klasse måtte hun bo hos læreren sin en periode fordi moren var til avrusning, mormoren lå på sykehuset med hjerteinfarkt og bestefaren var for dement til å passe på Hanne alene.

– Det var rart å miste bestefar på den måten. Siden pappa døde, hadde han vært som en slags far for meg. Nå var det jeg som måtte ta vare på ham.

Hanne ble tidlig voksen. Hun var ikke mer enn ti år gammel da hun satt utenfor soveromsdøra og passet på moren så hun ikke tok overdose.

– Jeg måtte ha kontroll. «Er du ferdig snart», kunne jeg si. Gikk hun ut og ikke kom hjem, var jeg redd hun var død eller tatt av politiet. Dagene ble styrt av mamma. Hadde hun en god dag, hadde vi det.

Moren beskriver hun mer som en venninne enn en mor.

– Vi hadde et unikt forhold, men mamma satte ikke grenser. Stilte ikke krav. Jeg ble overlatt til meg selv.

Som mor selv har Hanne et bevisst forhold til barneoppdragelse.

– Barn trenger rammer, trygghet og kjærlighet.

«Jeg kan ikke velge», svarer moren. Hanne var lei og hadde satt hardt mot hardt. Bedt henne velge. Henne eller dopet.

– Hun klarte ikke å velge, men om hun måtte, hadde hun nok valgt dopet framfor meg. Hun var for syk til å tenke rasjonelt.

Mormor reddet Hanne da mamma ruset seg

Les også: Monicas mor og bror tok sitt eget liv

Kom i fosterhjem
Da Hanne, mot sin vilje, ble plassert i fosterhjem i midten av tenårene,var det noe av det beste – og verste, som kunne skje. Arna husker det som om det var i går.

– Det var den verste dagen i mitt liv, men det beste for Hanne, og det var hennes beste det handlet om, sier hun.

For Hanne var det rart å komme i en «normal» familie.

– Jeg skulle fungere som en datter i huset. Jeg fikk plutselig foreldre, småsøsken og regler å forholde meg til. Jeg slet i begynnelsen med å forstå min rolle.

I halvannet år bodde Hanne hos Nina og Pål. En tid hun i dag ikke ville vært foruten.

– De viste, med hele seg, at de brydde seg om meg. Og de satte grenser og stilte krav. Vi har fortsatt god kontakt, og de bor ikke langt fra meg.

Hver kveld ringte Hanne hjem til moren mens hun bodde hos dem. Og hun tilbrakte samtlige helger hos henne.

– Jeg flyttet fra dem og inn på institusjon fordi jeg følte at jeg kom for nær dem. Jeg var redd mamma skulle bli lei seg.

På institusjonen møtte Hanne likesinnede. Det føltes godt. Fortsatt har hun kontakt med et par av dem hun ble kjent med.

– Der fant meg selv på nytt, fordi jeg ikke lenger kunne gjemme meg bort.

Wenche ble syk da Hanne var 18. Kreft. Etter hvert fikk hun den nedslående beskjeden om at det var spredning. De siste årene hun levde, var hun rusfri.

– Mamma var opptatt av å ta igjen det tapte de siste årene hun levde. Hun ville at jeg skulle være sint. Men jeg var ikke sint, og jeg bærer ikke nag til henne.

Dødsdommen kom i februar 2005.

– Mamma prøvde å forberede meg på at hun snart skulle dø, men jeg ville ikke høre. Det hadde jo gått bra til nå.

Tre måneder senere døde moren, 46 år gammel.

– Det tok ett år før jeg skjønte at hun var borte. Jeg satt mye oppe om natten og ventet på at hun skulle komme hjem.

Ingen hadde syntes det var rart om Hanne hadde blitt sosialklient. Mange med hennes utgangspunkt blir det. Derfor har det vært godt å bevise det motsatte. Hun har igjen halvannet år med sykepleie på Høgskolen i Østfold. Planen for framtiden er staket ut: Hun vil bruke erfaringene sine til å hjelpe rusmisbrukere eller barn på institusjon.

Ektefellen Tom-Erik (43) kunne ikke ha vært mer stolt.

– Hanne er full av ressurser, men har slitt med å se det selv, sier han.

Mormor reddet Hanne da mamma ruset seg

Les også: - Sorgen over å miste et barn går aldri over, men man lærer seg å leve med den.

Møtte kjærligheten
Paret møttes i 2007, ett år etter at Hanne hadde flyttet fra Oslo til Moss. I 2008 fikk de datteren Wenche (6), som er oppkalt etter Hannes mor.

– I starten hadde vi en del utfordringer. Jeg slet med å stole på mennesker og var langt nede da jeg møtte Tom-Erik. Han har vært tålmodig som ikke har gitt meg opp.

– Det kalles kjærlighet, legger han til. I 2009 giftet de seg.

Da Arna for noen år siden ikke klarte seg på egenhånd lenger og skulle flytte inn i en omsorgsbolig, bestemte Hanne seg for at mormoren kunne bo hos dem.

– Det er den største selvfølge at mormor skal bo hos oss, så lenge hun vil. Etter alt hun har gjort for meg, skulle det bare mangle.

Savnet etter moren er der fortsatt.

– Jeg prøver å huske de gode minnene. Jeg skulle ønske mamma fikk se Wenche. Hun drømte om å bli mormor. Jeg har fortalt Wenche om mamma. Hun vet hun har en mormor i himmelen.

Da Hanne var yngre, drømte hun om et helt vanlig A4-liv. I dag lever hun det livet hun drømte om.

– I hodet gikk jeg med illusjon om hvordan livet kunne bli. Å endelig ha det livet, føles bra.

Erfaringene har gjort Hanne sterk og selvstendig.

– Alt er mulig, og alle har et valg. Du må bare ikke gi deg underveis – uansett hvor tøft og uoverkommelig noe kan virke. Det hjelper ikke å dvele ved fortiden. Man må hele tiden se framover.

Mormor reddet Hanne da mamma ruset seg

Les også: Tobarnsmoren Lena har ALS: - Jeg har tenkt mye på døden, men er ikke redd.

Til forsiden