Det er tidlig lørdag formiddag i Kristian­sand. Ute hufser vind og regn. På gulvet i stua ligger to gutter og ler frydefullt av legotårnet de nettopp har rast over ende ved hjelp av en kjempestor kran. Den ene er fire og et halvt, den andre 34 år. Morten og Linus Løvland er far og sønn – og bestekompiser.

Morten har alltid visst at han ville bli pappa. Da kjærestene lot vente på seg, tok han regien selv og ble alenepappa ved hjelp av surrogati.

– Dersom jeg var sikker på å få tildelt et barn og vente­tiden ikke var så lang som den er, ville jeg nok heller valgt adopsjon. Ikke fordi jeg prinsipielt mener det er noe galt med surrogati, men fordi det er både kostbart og komplisert. 

I tillegg kommer det Morten mener er myndighetenes uforutsigbare håndtering av spørsmålene omkring surrogati.

– Jeg vet ikke om det er noen forskjell på alenefedre og alenemødre. Jeg liker veldig godt å gjøre ting sammen med Linus. Det kan like gjerne handle om alder og personlighet som om kjønn, sier Morten.

Sosionom og familieterapeut Solveig Vennesland mener at det er minst like bra å vokse opp bare hos far som bare hos mor.