BLE FAR GJENNOM SURROGATI: Linus og pappa Morten er begge hekta på Lego og store maskiner. Det blir gjerne ganske høylytt når de to leker. Foto: Sondre Steen Holvik
BLE FAR GJENNOM SURROGATI: Linus og pappa Morten er begge hekta på Lego og store maskiner. Det blir gjerne ganske høylytt når de to leker. Foto: Sondre Steen Holvik Vis mer

Surrogati

Morten (34) ble alenepappa ved hjelp av surrogati

- Jeg ville ikke bli «gammel mann» før jeg ble pappa.

Det er tidlig lørdag formiddag i Kristian­sand. Ute hufser vind og regn. På gulvet i stua ligger to gutter og ler frydefullt av legotårnet de nettopp har rast over ende ved hjelp av en kjempestor kran. Den ene er fire og et halvt, den andre 34 år. Morten og Linus Løvland er far og sønn – og bestekompiser.

Morten har alltid visst at han ville bli pappa. Da kjærestene lot vente på seg, tok han regien selv og ble alenepappa ved hjelp av surrogati.

– Dersom jeg var sikker på å få tildelt et barn og vente­tiden ikke var så lang som den er, ville jeg nok heller valgt adopsjon. Ikke fordi jeg prinsipielt mener det er noe galt med surrogati, men fordi det er både kostbart og komplisert. 

I tillegg kommer det Morten mener er myndighetenes uforutsigbare håndtering av spørsmålene omkring surrogati.

– Jeg vet ikke om det er noen forskjell på alenefedre og alenemødre. Jeg liker veldig godt å gjøre ting sammen med Linus. Det kan like gjerne handle om alder og personlighet som om kjønn, sier Morten.

Sosionom og familieterapeut Solveig Vennesland mener at det er minst like bra å vokse opp bare hos far som bare hos mor. 

Sjokoladeis som formiddags­mat er ikke rutine, men siden det er lørdag og KK er på besøk, klarer Linus å overtale pappa‘n.  Foto: Sondre Steen Holvik
Sjokoladeis som formiddags­mat er ikke rutine, men siden det er lørdag og KK er på besøk, klarer Linus å overtale pappa‘n. Foto: Sondre Steen Holvik Vis mer

– Min erfaring er at mødre verken er flinkere eller bedre skikket til å ta vare på barn. De siste 10-15 årene har vi sett en voldsom utvikling av papparollen. Fedre er på banen på en helt annen måte enn våre fedre var. Omsorg og tilknytning går like bra mellom far og barn som mellom mor og barn. Menn er flinkere til å leke med barna og gi dem ansvar, mens kvinner er leverandører av omsorg og følelser, sier Vennesland. LES OGSÅ: Mariannes døtre er født av en indisk surrogat

Ville bli pappa

Morten bestemte seg tidlig for at han ikke skulle bli gammel pappa. Han ville være en aktiv pappa som tok barna med seg på tur i all slags vær, og som orket å leke. Som 24-åring kjøpte han sin første enebolig. Den ga ham mer tomhetsfølelse enn glede. Noe manglet. Aller helst ville han fylt den med både kjæreste og unger. Selv om det hadde vært noen jenter inne i bildet opp gjennom, så var det ingen kjæreste han syntes det passet å få barn med. Adopsjon visste han var nærmest umulig, siden han var enslig mann. 

Da han var 27, begynte han å planlegge å få barn ved hjelp av surrogati. Og noen dager etter at Morten fylte 30 år, ble Linus født på et sykehus nord i Ukraina. Siden har det vært de to – Linus og pappa. Og ganske mye bestemor, som bare bor noen kilometer unna. 

– Vi bor i Konvallveien, og bestemor bor i Paradisveien, opplyser Linus. Og fortsetter: – Da jeg ble født, var jeg null og pappa 30 år. Da jeg var tre, var pappa trettitre, når jeg blir hundre, er pappa trettihundre år. Det er ganske mye! 

Fireåringen er opptatt av tall og over snittet flink til å regne, men ellers er han som fireåringer flest. Han går i barnehagen – på avdeling Froskane etter å ha avansert fra Rumpetroll via Salamanderavdelingen. Han liker Spiderman og Lynet McQueen. Lekekassen er fylt av traktorer, biler, legoklosser og dinosaurer. På rommet har bestemor malt et kjempestort veggmaleri av kaptein Sortebill. I kroken henger kaptein Sabeltann-frakk og et sverd. Under vinduet har pappa bygd brannmann Sam-seng. I den sover Linus og en filledukke som forestiller Albert Åberg, godt slitt av kjærlighet, snørr og tårer. En gang for lenge siden sydde bestemor den til pappa. Nå er den Linus sin. 

– Jeg er blitt mer opptatt av familiehistorie og tradisjoner etter at jeg fikk Linus. Før var ikke julen så viktig for meg. Nå vil jeg at han skal oppleve den samme sitrende forventningen jeg hadde i barndommen. 

Det var aldri noen hemmelighet at Morten ønsket seg barn, men bestemor Kari gikk i tenkeboksen da hun fikk vite at sønnen ville bli pappa ved hjelp av eggdonor og ukrainsk surrogatmor.

– Jeg ble litt forskrekket. Tanken var så fjern. Jeg visste ikke så mye om surrogati, men jeg visste at jeg hadde en forstandig sønn som ikke tok beslutninger overilt. Det tok bittelitt tid før jeg vennet meg til tanken, men det er viktig for meg å stille meg bak guttene mine og respektere deres valg. Jeg synes Morten har vist stor forstand. Linus er en trygg og trivelig unge, sier Kari Løvland. Hver onsdag har Linus «bestemor- og pannekakedag». Da kan pappa jobbe lenge og bestemor og Linus kose seg. 

Kari har to sønner, men eldstemann bor i USA med sin familie, derfor er hun tettere på Linus enn de to andre barnebarna. Det var også mamma Kari Morten valgte å ha med seg da han skulle til Ukraina og hente Linus hjem. 

Hva slags reaksjoner har du fått på at du valgte å bli alenepappa? 

– Stort sett bare positive. Nå som Linus er blitt så stor, er det ikke så mange spørsmål lenger. Det var nok mer uvanlig at en ung mann gikk alene med barnevogn, alltid leverte i barne­hagen osv. Jeg fortalte selvsagt personalet i barnehagen om hvordan Linus ble til. Ut over det forteller jeg til dem som spør. Men, som sagt, det er det ikke så mange som gjør egentlig. I barnehagen til Linus er alle slags familiekonstellasjoner representert. Det er alenemødre, fedre, det er «vanlige» par og et lesbisk par. Da de snakket om mødre og fedre i barnehagen, svarte Linus at han ikke visste hva mora het, men at pappa heter Morten. Ingen av de andre ungene stusset ved det. 

Hva forteller du ham om hans mor, og hvem tenker du at er «mor»? 

– Han vet at han er født i et land som heter Ukraina og at mammaen hans bor der. Vi har et lite ukrainsk flagg på kjøkkenet, men ut over det, er han ikke så nysgjerrig. Jeg har bilder av både surrogatmor og eggdonor, men så langt har han ikke vist så veldig stor interesse. Åpenhet er viktig. Han skal ikke føle at dette er et ikke-tema eller skamme seg over mitt valg. For meg er det naturlig å tenke på eggdonoren som mor. Det er fra henne han har arvet egenskaper og utseende. Jeg er utrolig takknemlig for den jobben surrogatmoren gjorde, men for meg er det ikke viktig å ha kontakt med henne, sier Morten. 

Hvorfor var det så viktig for deg å bli pappa at du ikke kunne vente på en kjæreste? 

– Jeg syntes jeg hadde ventet ganske lenge, som sagt ville jeg ikke bli «gammel mann» før jeg ble pappa. Selv om jeg hadde hatt et par forhold, så ble det ikke noe mer. Og tiden gikk. 

Morten medgir at det var ganske ensomt å «gå gravid» alene. 

– Jeg savnet å kunne ta på magen og følge utviklingen til barnet. Kjenne at han sparket. Det var litt sårt at det skjedde så langt borte. 

– Visste du at det var en liten gutt?

– Nei, og en jente ville vært like velkommen. Men det er kanskje lettere for meg å være pappa til en gutt. Jeg vet i alle fall litt om hva små gutter liker. Morten smiler og kikker bort på Linus som ligger langflat på gulvet og leker med legoklossene. 

Selv mistet Morten faren sin da han var 19 år. Da han fikk Linus, kom sorgen og savnet tilbake med ny styrke. 

Morten er en avslappet far og ikke så nøye på litt rot i krokene, men tannpussen får ikke Linus hoppe over. Foto: Sondre Steen Holvik
Morten er en avslappet far og ikke så nøye på litt rot i krokene, men tannpussen får ikke Linus hoppe over. Foto: Sondre Steen Holvik Vis mer

– Mye av det jeg gjør, kjenner jeg igjen fra mamma og pappa, men noe gjør jeg annerledes. Jeg har lest én bok om småbarn. Ellers velger jeg å gjøre det etter mage­følelse og erfaring, og så lærer jeg av venner som har barn. Jeg hadde et veldig nært forhold til min far og vil gjerne være en like god pappa. Det er trist at han og Linus ikke fikk oppleve hverandre. De hadde garantert blitt bestevenner. Jeg forteller mye om ham, og Linus er litt lei seg for at han ikke har noen bestefar. LES OGSÅ: Hvordan takker du kvinnen som har født deg to barn?

Travle dager

Om livet som aleneforelder sier Morten at det er travelt og moro. Slitsomt og fantastisk. Han jobber fulltid som daglig leder i en båtutstyrsbutikk. 

– Å bli pappa er enda bedre enn jeg hadde forestilt meg. Hverdagene er travle, men jeg forsøker å ha noen rutiner. Lage middag, rydde, leke. Så er det tannpuss og lesing eller synging på senga. I helgen er det mer tid. Da er vi ofte på tur sammen med venner. Om sommeren i seilbåten eller i marka. Denne sommeren lærte Linus å sykle, så da er det blitt mange sykkelturer. Han har en imponerende utholdenhet. Linus er stort sett med meg over alt. Jeg har verken råd eller samvittighet til å bruke barnevakt særlig ofte. 

– Men vett’u hva? Linus titter opp fra sjokoladeisen som er dagens høyst uvanlige formiddagsmat. «Men vett’u hva» er det nye favorittuttrykket og brukes hyppig når han vil ha oppmerksomhet. Han fortsetter uten å vente på om noen vil vite «hva»: 
– Æ e fødd i Ukraina. Det er der hvor mammaen min bor. Og så har æ flydd til Amerika, proklamerer Linus på bred sørlandsdialekt. Han har fått med seg noe av voksen­samtalen og viser at dette kan han «alt» om. Pappaen ler og gir ham rett i begge deler. Og Linus er igjen mye mer opptatt av sjokoladeisen enn sin egen historie. 

Morten tror på få og enkle, men absolutte prinsipper i barneoppdragelsen. 

– Han må gjerne løpe og herje og leke høylytt, og han får lov til å prøve seg på egen hånd og utforske det meste. Men han skal være høflig mot både barn og voksne og helst velopp­dragen. Jeg prøver å forberede ham på nye situasjoner og vil at han skal føle seg trygg. Derfor forteller jeg ham alltid i forveien hva som skal skje og hvor vi skal. Hva, hvorfor, hvor og hvordan er gode «støtteord». Det har funket bra så langt, selv om Linus selvsagt har sine raptuser, han som alle andre unger. Livet ble så utrolig mye enklere da han begynte å snakke og kunne fortelle hva han ville og ikke ville. 

KK nr 3 2016 er i salg fra fredag 22. januar
KK nr 3 2016 er i salg fra fredag 22. januar Vis mer

– Vi e’ litt rotete me å du! sier Linus, ferdig med sjokolade­isen og på full fart inn en dinosaurdrakt. 
Pappaen ler og gir ham rett igjen. 

– Er det ingenting du savner? 

– Klart jeg savner ei spesiell til å dele alt med, men akkurat nå er det ikke tid til annet enn Linus i livet mitt. De små og store gledene over utviklingen til Linus deler jeg med venner og med mamma. Jeg vil gjerne ha flere barn dersom det lager seg slik. Helst egne, men å bli fosterforelder er kanskje også en mulighet? Forresten – det er noe jeg savner veldig: Å kunne seile når det blåser skikkelig, gå en tur på byen med kompiser eller ta seg en lang løpetur uten å måtte planlegge.

Linus begynner å bli utålmodig. Senere på dagen er det bursdag til en av guttene i barnehagen, og pappa har lovet at han og Linus skal i lekebutikken og kjøpe gave. Nå er det på tide å få unna den jobben. 

– Tissealarm, roper Linus og løper ut på badet med far i hælene. En effektiv stopper for voksensamtalen.

Tallenes tale

I 2005 bodde 14,6 prosent av norske barn hos bare mor og 2,5 prosent hos bare far. 
I 2014 bodde 13,7 ­prosent hos bare mor og 3 prosent bare hos far. 

redaksjonen@kk.no

Denne reportasjen står også i KK nr 3/2016

 

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: