<strong>BIOLOGISKE SØSKEN:</strong> For ett år siden møtte Kristin for første gang brødrene sine Terje (t.v.) og Svein.  Foto: Geir Dokken / All Over Press
BIOLOGISKE SØSKEN: For ett år siden møtte Kristin for første gang brødrene sine Terje (t.v.) og Svein. Foto: Geir Dokken / All Over Press Vis mer

Reportasje

Møtte søsknene etter 50 år

Først som voksen fikk Kristin vite navnet på sin biologiske far - og at hun hadde to brødre.

Publisert
Sist oppdatert
Kristin Midtgård (53) skulle passere 50 år før hun turte å ta kontakt med sin biologiske familie.

Redselen for å bli avvist stod i veien.

– Men denne kontakten er noe av det beste som har skjedd meg, sier hun og ser på brødrene Svein Høgden (45) og Terje Gjærdingen Høgden (47).

For ett år siden måtte Terje rykke ned fra eldstebror-plassen. Da ringte han og Sveins far og fortalte dem om Kristin.

– Vi har mistet mye tid, nå skal vi bygge stein for stein, sier Svein.

LES OGSÅ: Var døden nær to ganger

<strong>STERKE BÅND:</strong> - Det er så godt å høre til et sted, sier Kristin.  Foto: Geir Dokken / All Over Press
STERKE BÅND: - Det er så godt å høre til et sted, sier Kristin. Foto: Geir Dokken / All Over Press Vis mer

Flink og snill

Som liten var Kristin flink og snill.

– Men jeg hadde aldri helt fred, følte meg annerledes, hadde et tomrom inni meg, kanskje fordi jeg fra liten visste at jeg var adoptert. Adoptert og avvist.

Kristins biologiske mor Anne Marie var datter av hotellsjefen på Bygdin hotell i Valdres. Året er 1959, hun er 16 år og har en forelsket tid med sommerhjelpen Arne på 18.

Bare foreldrene hennes og en tante i Oslo får vite at hun er med barn. Arne er dratt til sjøs, og får aldri vite noe. Han treffer heller aldri igjen sommerkjæresten.

Skam og tabu tvinger ungjenta til adopsjon, i største hemmelighet.

Hjemme på Nesodden der Kristin vokser opp, oppfordrer adoptivforeldrene henne stadig til å ta kontakt med moren. Ikke før hun ble 22 år fant hun mot.

Det blir tiår med hemmelige brev og møter mellom datter og mor.

Kristin får etter hvert en lapp med farens navn. Den blir liggende i en skuff i 30 år.

– Jeg vet ikke hvorfor. Var vel redd for å rote i noe og for å bli avvist. Da moren min døde for åtte år siden, tenkte jeg mer på min biologiske familie. Og gjennom folkeregisteret fant jeg min far Arne, oppdaget at han hadde to sønner - jeg to brødre.

Kristin ville kjenne sine røtter i Valdres. En regnfull dag setter hun seg i bilen med Bygdin som mål. Hun går på stiene i valdresterrenget, og går i gangene på Bygdin hotell, der historien hennes startet.

Hun har printet ut telefonnumre til brødre, tanter og onkler. Hun sitter der i regnet utenfor S-laget og ringer dem alle, men får ikke svar.

Det viser seg at hun har sittet tre kilometer fra der broren Terje bor. Men det vet ikke Kristin. Hun tenker det ikke er meningen at hun skal treffe noen.

Nedstemt kjører hun hjem til Bamble.

LES OGSÅ: Heidi mistet lillebroren sin





Telefon fra far

Først i fjor sendte Kristin et brev til far Arne. Ganske nøkternt, skrevet i frykt for å bli avvist.

Hun poster brevet en torsdag. Tirsdag ringer telefonen på jobben til Kristin. «Hei, det er Arne», sier stemmen i andre enden. De prater i tre kvarter.

Siden treffer hun ham i Sverige, der han nå bor. Han hadde aldri sett mer til sommerflørten fra Bygdin, og visste ikke om barnet.

Litt senere treffer Kristin sønnene hans - brødrene hennes.

– Det var mye bedre enn jeg hadde turt å drømme om. Selv om jeg vokste opp i et godt hjem, ble jeg jo avvist som baby. Jeg har holdt tilbake, vært så redd for møtet med min biologiske familie ikke skulle bli bra. Nå er det oss søsknene, det er så godt å høre til et sted, smiler Kristin.

Det var januar da Kristin og mannen Geir kjørte mot Minnesund for å treffe Svein og hans familie. Svein har kikket i vinduet et utall ganger, er det dem, tro?

Han og kona Jorun har bakt brød og stelt i stand for middag og overnatting: En sløser ikke med tiden når søster endelig dukker opp!

Så er det klemmer og prat og mat og vin, og starten på det som bare skal vokse.

LES OGSÅ: Hadde 20 prosent sjanse for å overleve

Nye bånd

Terje kommer ikke helt forbi nedrykket fra eldstebror-plassen. De tøyser og ler og erter. Han bor i Valdres og treffer Kristin og mannen der i februar.

– Vi har mistet så mange år jeg så gjerne skulle hatt, sier Terje.

Sveins datter Sandra ville bli venn med tante på Facebook, og mente hun måtte komme i konfirmasjone. Hyggelig, tenkte Kristin, men det blir vel ikke noe av.

– Så ringte hun og inviterte meg.

Kristin blir blank i blikket.

I sommer ble det fest på Hamar. Kristin kom i sin telemarks-bunad, men har nå «grådig lyst på valdresbunad også!»

– Ting har falt så naturlig på plass, mener Svein.

Til og med en farmor på 99 år har Kristin fått. Og nå ser Terje på storesøster:

– Det blir jul hos oss i Valdres!

Hele intervjuet kan du lese i KK 1, som er i salg fra fredag 3. januar.

LES OGSÅ: – Jeg lever med en stor usikkerhet

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer