Bodil Krog Fowler

– Én har jeg født, og én har jeg fått

Bodil var høygravid da bestevenninnen døde kort tid etter å ha født en datter. Hennes høyeste ønske var at Bodil skulle ta seg av barnet.

Latter og barnestemmer høres på lang lei borte i gaten i villaveien på Rykkinn.

– Nei, nå bærer han dem igjen! Når Philip henter dem i barne­hagen, så får de velge om de vil gå eller bli båret hjem. Det er bra barnehagen bare ligger to hus borti veien, sier Bodil Krog Fowler (44) og rister smilende på hodet.

Og der dukker de opp, en over to meter høy smilende ungdom med to lattermilde jenter i armene. Det er storebror Philip på 17 år som har hentet lille­søstrene Elisabeth og Amelia i barnehagen i dag. De to fire­åringene kan av utseende gå for å være toeggede tvillinger, men det er to måneder som skiller dem. Og forskjellige mødre og fedre.

– Men nå er jeg mamma til dem begge, de er like mye døtre og lillesøstre. Ingen forskjell der. Jeg pleier å si at den ene har jeg født, den andre har jeg fått, sier firebarnsmoren.

TÅLMODIG BROR: Nicholas viser en imponerende tålmodighet med småsøstrene som vil ha hans fulle oppmerksomhet.
TÅLMODIG BROR: Nicholas viser en imponerende tålmodighet med småsøstrene som vil ha hans fulle oppmerksomhet. Vis mer

Les også: – Jeg tenker på guttene mine hver eneste dag
Elisabeth er datteren hun har fått, mens Amelia er den hun har født. Elisabeths
biologiske mor, Kristin, jobbet sammen med Bodil i Bærum kommune, og de ble
raskt bestevenninner.

– Kristin var en åpen, varm og sosial person. Vi var begge litt grenseløse, vi elsket at det var liv og røre rundt oss. Her i huset er det alltid åpne dører, og vi vet aldri hvor mange som blir til middag, eller om det er noen som trenger en ekstra seng for en natt eller to, forteller Bodil og ser bort på ektemannen, som nikker smilende.

Da Bodil og Ralph ventet en attpåklatt for fire år siden, var det et etterlengtet og ønsket barn. Også Kristin ønsket seg barn. Fordi hun var lesbisk, valgte hun å dra til Danmark for å gjennomgå IVF-behandling.

Og Bodil, som da var fem uker på vei, fulgte venn­innen sin til Danmark. Behandlingen var vellykket, og de to venninnene hadde termin med bare noen ukers mellomrom. Nok et bånd som gjorde venn­skapet sterkere.

De la framtids­planer for barna og lovet hverandre at også barna skulle vokse opp som gode venner, og Ralph lovet å være en farsfigur for Kristins barn.

MAMMA KRISTIN: På stueveggen henger dette maleriet av Kristin som gledet seg til å bli mamma, men som ikke fikk oppleve å se datteren vokse opp.
MAMMA KRISTIN: På stueveggen henger dette maleriet av Kristin som gledet seg til å bli mamma, men som ikke fikk oppleve å se datteren vokse opp. Vis mer

Les også: Pus skjønte at Thea var syk

Så forandret alt seg. Kristin ble lagt inn på Ullevål sykehus med 
alvorlig svangerskapsforgiftning. 25 uker ut i graviditeten ble barnet forløst med
keisersnitt.

Elisabeth veide da 820 gram. Krist­in var oppegående noen dager etter fødselen,
men så gikk hun inn og ut av koma i sju uker.

Kristin prøvde å snakke med Bodil om hva som skulle skje med
barnet hvis hun døde. Hun var enebarn og hadde ikke så stor familie.

– Jeg avviste å snakke om det, jeg ville ikke tenke tanken om at det kunne skje, sier Bodil.

2. oktober døde Kristin, bare 37 år. Bodil var en av dem som holdt henne i hånden.

– Det var Ralph som tok avgjørels­en for oss, han sa det plutselig sånn helt ut i det blå. «Det barnet skal bo hos oss», fortell­er Bodil, som gikk høygravid med deres egen datter og ­samtidig sørget over Kristins død.

SAMMENSVEISET: Til tross for stor aldersforskjell mellom guttene og jentene er det et sterkt søskenforhold. Fra venstre; Nicholas med Elisabeth på fanget, pappa Ralph, Phillip og mamma Bodil med Amelia på fanget.
SAMMENSVEISET: Til tross for stor aldersforskjell mellom guttene og jentene er det et sterkt søskenforhold. Fra venstre; Nicholas med Elisabeth på fanget, pappa Ralph, Phillip og mamma Bodil med Amelia på fanget. Vis mer

Les også: – Kreften ga meg et nytt syn på livet.
– MAMMA, JEG ER SULTEN, sier Elisabeth. – Jeg òg, kommer det fra Amelia.

– Philiiiip, deler du de bollene farfar kom med? Jentene kan smøre på dem, og så kan dere ta brunost på, roper mor, og etter det hører vi ikke mer fra tre­kløveret før det kommer et stort fat med påsmurte boller på bordet.

– Jentene er veldig glad i storebrødrene sine, konstaterer Bodil, og vi tror henne så gjerne, for et mer hengivent søskenforhold er sjeldent å se.

Nå er også eldstemann i søskenflokken kommet hjem, Nicholas (19). Han siger rolig ned på stuegulvet etter å ha hilst på resten av familien, plukker opp en lekegitar og klimp­rer i vei.

Jentene snurrer ivrig rundt på stuegulvet i en mellom­ting mellom dans og turn. Det som er mest overraskende med det Fowlerske hjem, er at til tross for ungdommer med lange lemmer, småjenter som nettopp er kommet hjem fra barnehage, tre bikkjer, noen katter og to foreldre som har vært på jobb, så råder det full ro og harmoni. Ingen høye stemmer, krangling eller masing. Den høyeste stemmen i huset er når mor sender kjappe kommandoer ut til barna, men hun trenger ikke å rope så veldig høyt. Bare slik at beskjeden blir hørt mellom stue og kjøkken.

TRIKS: Mor Bodil viser banantriks, mens far Ralph i skjul bytter ut de skarpe knivene som mor har gitt jentene, med «ufarlige sløve» kniver. Man blir jo litt engstelig når man blir pappa til to prinsesser!
TRIKS: Mor Bodil viser banantriks, mens far Ralph i skjul bytter ut de skarpe knivene som mor har gitt jentene, med «ufarlige sløve» kniver. Man blir jo litt engstelig når man blir pappa til to prinsesser! Vis mer

Les også: - Evnene er en gave
Kristins høyeste ønske var at Bodil og familien hennes skulle overta barnet, og
det hadde hun også forklart til en offentlig person fra Bærum kommune.

Ved­kommende skrev ned ønsket, noe som skulle vise seg å bli viktig da
avgjørelsen om hvem som ble tildelt foreldreretten, skulle tas. Det var flere
som gjerne ville ta hånd om den lille morløse jenta. 

Da Kristin døde, ble Bodils familie oppnevnt til beredskapshjem i påvente av rettsavgjørelsen. Bodils egen fødsel ble satt i gang 2 1/2 uke før termin for at hun skulle være klar til å ta imot Elisabeth. De var akkurat kommet hjem med Amelia da Elisabeth kom hjem til dem.
 
23. desember falt avgjørelsen i tingretten: Bodil og familien var best egnet som omsorgs­personer. Julaften ble feiret med to ferske døtre.

– Reaksjonene fra dem rundt oss var ymse, men det var ingen som var overrasket over at vi gjorde dette. Og i begynnelsen må jeg jo innrømme at vi innimellom lurte på om vi hadde gjort det rette. Jeg kan nesten ikke huske noe fra deres første leveår. Det var strevsomt, men vi har aldri angret. Elisabeth har vært vår siden vi fikk henne, og vi vil alltid være mammaen og pappaen hennes, sier Bodil ærlig.

Elisabeth, som var prematur, skulle ha mat annenhver time, Amelia hver tredje time. Elisabeth klarte ikke å suge fra bryst, så Bodil måtte pumpe seg og mate henne med flaske. Og på grunn av den tidlige fødselen måtte Elisabeth gjennom flere undersøkelser, blant annet måtte hun på Øyesenteret på Ullevål tre ganger i uken. Og på grunn av at lungene ikke var fullt utviklet, hadde hun astma og måtte bli hentet med fulle sirener og blålys en gang.

Pengene som Elisabeth arvet etter moren, er satt inn på en egen sparekonto til hun blir voksen. 

– Vi har ikke mottatt noen ekstra støtte, eller permisjon, men vi har ikke gjort dette av økonomiske grunner eller for å være snille. Det er rett og slett en stor bonus for familien å få to attpåklatter, sier Ralph.

– Jentene er både like og ulike. Mange sier de ligner hverandre av utseende, men av sinn er de vidt forskjellig. Elisabeth er glad i hunder, noe Amelia ikke er. Elisabeth liker å leke med lastebiler og blir aldri sint. Amelia kan bli veldig sint, men er samtidig den som er mest sårbar, sier moren.

DU OG JEG: Amelia og Elisabeth er veldig avhengig av hverandre, og de tenker alltid på den andre framfor seg selv.
DU OG JEG: Amelia og Elisabeth er veldig avhengig av hverandre, og de tenker alltid på den andre framfor seg selv. Vis mer

Les også: – Lille Ludvik er vår store glede
Jentene er omgitt av en stor familie, ikke bare i huset på Rykki­nn, men i
nærområdet finne­s også to sett besteforeldre, tanter og kusiner som elsker
å passe jentene.

Også Elisabeths biologiske mormor bor i nærheten. Men det er ikke til å
stikke under stol at det er store­brødrene Nicholas og Phillip som er jenten­es
helter i hverdagen.

– Guttene stiller opp som barne­vakter når det trengs, også i helger. Så det er ikke noe problem for Ralph og meg å ta en tur på kino eller gjøre noe annet. Og når sant skal sies, så opplever jeg Ralph som en mer tilstede­værende pappa nå enn da guttene var yngre. Det er alltid han som legger dem, de tror rett og slett ikke at jeg kan det, forteller Bodil, som er lærer på videre­gående skole, og legger til at Ralph ofte reiser til fjells i helgene med jentene for å stå på ski.

– Jeg gidder ikke å være med hver helg, det er over tre timer i bil hver vei, men da får gutta og jeg litt tid sammen, sier hun. 

I dag er alle i familien helt sikre på at de tok den rette avgjørelsen for fire år siden. Jentene er sjelden langt fra hverandre, de deler soverom og sovner i hver sin rosa seng. Det er tydelig at de er svært knyttet til hverandre.

– Vi er like mye mamma og pappa for alle fire barna. Men Elisa­beth har en ekstra mamma som har født henne og som følger med på begge jentene fra en stjerne, sier Bodil.

Til forsiden