Hun fødte under pandemien. Det ble keiser­snitt og spinalbedøvelse. Og der, ensom og lammet i sykehussengen, kom alt tilbake. Ulykken på jobb for TV 2 i 2009, der de spilte inn en egenreklame for kanalen. Julie hang opp ned i løse luften da hun falt halvannen meter rett ned i gulvet med ryggen først.

Hun kjente ikke beina under seg. Det var brudd i ryggvirvelen, det ble hasteoperasjon. Rett før hun ble lagt i narkose, fikk hun beskjed om at det ikke var sikkert hun kom til å få førligheten tilbake. Et halvt år senere var hun tilbake i jobb, med samme store arbeidstempo, tross sterke smerter i ryggen.

I over ti år holdt Julie Strømsvåg (40) det gående slik, fram til hun fødte Sam i mai 2020, og alt kom tilbake.

– Jeg rakk aldri å bearbeide det. Og TV 2 … Fy ­søren for et nydelig sted å være, med så mange fine ­kolleger. Det er så mange der jeg er så glad i og savner, og som jeg tar med meg i hjertet. Virkelig.

– Men hjemme i mammapermisjon ble det tydelig for meg at jeg trengte avstand for å hele og gro.

Hun hoster, beklager mens hun legger den ene hånden over brystet og de lette surklelydene derfra. Skylder på barnehagelivet, før hun fortsetter.

– «Å hele» … det høres kanskje pompøst ut. Det tok mye lengre tid enn jeg trodde å bli bra igjen. Og når du står midt i det, ser du kanskje ikke hvor krevende det er. Du vet den der … du ønsker å få det til, det hamsterhjulet som går og går, og du sjekker aldri inn med deg selv, sier hun og fortsetter:

– Da jeg fikk Sam midt i pandemien, der jeg ikke fikk føde innenfor de rammene jeg ønsket … det ble retraumatiserende. Det satte i gang mye å ligge der og være lammet. Det snudde litt opp ned på ting.

Penelope Lea (17): - Det handler om å kjempe for det og de man er glad i

Gikk over til konkurrenten

Det er et snaut år siden nyheten kom om at Julie Strømsvåg, etter 13 år som sportsanker for TV 2, gikk til konkurrenten Viaplay TV3. Nå vet vi altså hvorfor. At hennes nye arbeidsplass hadde overtatt rettighetene fra NRK til å sende de store vintersportsbegivenhetene, var heller ingen ulempe.

Nå sitter hun på Godt Brød i Nydalen med en kopp te og en uspist sandwich på bordet foran seg. Sam på halvannet år er levert i barnehagen. Hun har et par ­helger med vintersportssendinger bak seg i den nye ­kanalen, og mener de kan være fornøyde så langt. Å bygge opp en sportsredaksjon fra bunnen av og bli funnet av seerne i det nye fragmenterte tv-landskapet er en krevende øvelse.

– Hvordan blir det å hoppe etter statskanalen?

– På mange måter er det en umulig oppgave å lykkes 100 prosent med. Jeg ser at dette er å rote rundt i den norske skisjela. Langrenn, spesielt, er for veldig mange synonymt med NRK. Men jeg er trygg på at ekspertisen er der, at sendingene vil være både underholdende og av god kvalitet. Bare gi det en fair sjanse.

– Hvorfor jobber du med sport?

– Jeg har alltid vært glad i og fascinert av det som ligger under overflaten, det indre livet og det som virkelig betyr noe. I det landskapet ligger kjærligheten til sport. Hver dag får jeg jobbe med store følelser og et voldsomt engasjement.

På spørsmålet om hva som har preget henne mest fra barndom og oppvekst, blir Julie Strømsvåg tenksom.

– Det kjennes som et stort og vanskelig spørsmål.

Noe kan fortelles og noe ikke. Men hun kan si at det var full fres med tre brødre - en halvannet år eldre storebror og to yngre tvillingbrødre.

– Jeg var den forsiktige i flokken. Mens de var overalt og herjet, var jeg en sjenert og litt bekymret type.

- Ble fortalt at jeg burde bli lege

At det var journalist hun skulle bli, gikk opp for henne i sjuende klasse, da de skulle skrive en oppgave om hva de skulle bli. Hun gjorde det på journalistmåten, troppet opp hos sørlandsavisen Fædrelandsvennen og intervjuet ham hun nå omtaler som legenden, Bjørn Enes.

Måten han tok imot henne på, sitter fortsatt i henne. Det er en varme i stemmen når hun forteller om ham.

– Han tok seg god tid til meg. Han brukte lang tid på å forklare hvordan han jobbet.

Hun bryter plutselig ut i et smil, lener seg framover.

– Men jeg var også en sånn en som gjorde det jækli bra på skolen. Og som veldig mange andre med gode karakterer ble jeg fortalt at jeg burde bli lege.

Igjen var det å ta med seg blokka og intervjue en lege om hva det yrket innebærer. Det ble journaliststudier i Stavanger. Etter sommerjobb i TV Haugaland i Haugesund fikk hun tilbudet om å fortsette i fast jobb. Etter noen år der fulgte et par år i TV Sør i Kristiansand.

– Så kom telefonen fra TV 2.

– Hva tenkte du da?

– Den var jeg ikke forberedt på. Den slo inn med en gang, den der: «Er jeg god nok til det, da?» Men så: «Ja, det skal jeg prøve.» Resten er historie.

– Du startet direkte opp som sportsanker – hvordan var det?

– En jækla stor utfordring. Og jeg jobbet hardt for å få det bra.

– Hva var mest utfordrende?

Hun må tenke litt, sender det gråblå blikket ut av vinduet, før hun vender tilbake med et svar.

– Å føle at jeg kunne stå støtt og selv tro at jeg var god nok.

– Det der tror jeg er veldig vanlige tanker.

Hun lyser opp, fortsetter engasjert.

– Tenk så deilig å kunne bryte ut av de rammene der! Jeg beundrer dem som klarer det. Noen er ikke i det buret der, det virker veldig deilig. Hvis noen kan lære meg det, så ring!

– Det var veldig brutalt

Catrin og Steinar har funnet en unik måte å løse krangler på

Da Julie Strømsvåg ikke kjente beina sine under seg den gangen i 2009, tenkte hun umiddelbart på om jobben som sportsanker kunne la seg gjennomføre fra rullestol. Hun så for seg studio, og tenkte at det skulle nok gå å rulle seg inn over de svillene i gulvet der tv-kameraene kjøres fram og tilbake.

Nå lager hun en liten grimase over reaksjonen den gangen.

– Var jeg der? Var det dét som betydde noe? Nå som jeg er mamma, hadde det vært helt andre bekymringer.

Men en gang var TV 2 hele livet. Kollegene ble hennes nærmeste venner. Jobb og fritid skled over i hverandre. Hun hadde vært der et års tid da ulykken skjedde.

Rett før hun ble trillet inn til ryggoperasjonen, sa legen at de ikke kunne garantere at hun kom til å få tilbake ­følelsen i beina igjen.

– Det var veldig brutalt. Men jeg var så satt ut av hele situasjonen at jeg ikke rakk å tenke så mye over det. Og ganske raskt etter operasjonen ble det klart at det kom til å gå bra.

Hun stopper litt opp før hun fortsetter.

– Men jeg har tenkt mye på det under pandemien, at uansett hvor god familie eller gode venner du har rundt deg – å ligge på sykehuset er en utrolig ensom opplevelse.

Fortsatt nervøs og urolig før sending

Jobben som sportsanker kan se så lekende lett ut der hun sitter, det blide Sørlandet med full kontroll, mens hun veksler mellom den ene ekspertkommentatoren til den andre. Men følelsen er hele tiden at det er mer å lære.

– Det er et hav av uendelig informasjon. Har jeg et godt nok grunnlag for å spille de andre gode? Det er som en evig utdanning, for å kunne behandle folk rundt seg med den ­respekten de fortjener. En kommer aldri i mål.

- Medaljer er gøy, men helsa er viktigere

I over tjue år har hun jobbet med tv-sendinger, men hun er fortsatt nervøs og urolig før sending.

– Jeg har den djevelen på skulderen som sier at dette kan være den gangen det går til helvete. Så kommer det røde lyset, og så er jeg på. Så spiller det. Jeg har et elsk-hat-forhold til det.

– Hva gjør det verdt det?

– Jeg står aldri helt stille. Jeg gror aldri fast. Jeg utfordrer alltid meg selv. Faget er jo hele tiden å lære mer.

Hun stopper litt opp før hun fortsetter.

– Dette høres kanskje veldig rart ut når jeg har jobbet med tv siden 2002, men jeg er hele tiden utenfor komfortsonen.

Kari Traa: – Man får være glad for hver lille rynke man får

Et utspekulert «setup»

Å få barn var noe Julie lenge tenkte at hun kanskje ikke skulle ha, at hun kunne klare seg fint uten. Men så plutselig – ute av et langvarig forhold – snudde det helt.

Hun knipser med den høyre hånden.

– Da kjente jeg veldig sterkt at det var noe jeg ville ha i livet mitt.

Hun var 36 år den gangen og begynte å tenke på om hun skulle fryse ned egg sånn for sikkerhets skyld. Hun hadde så vidt rukket å ta eggpraten med en lege den sommeren i 2017, da Bjørn ­dukket opp.

Det skjedde etter det Julie beskriver som et utspekulert «setup» av venninne og fotballspiller Lene Mykjåland.

– Hun er matchmakeren. Både jeg og Bjørn hyller henne for innsatsen.

Hun er myk i ansiktet mens hun snakker om ­kjæresten, men den gangen var hun full av motstand og på ingen måte interessert i å gå inn i et nytt forhold. Da venninnen klarte å lure henne inn på samme pub som Bjørn en sommerkveld, var det likevel ingen vei tilbake.

– Vi fant hverandre den kvelden. Fra da av var det oss.

– Hva du falt for?

– Han hadde en utrolig ro i hele seg. En utrolig varme. Snille, gode øyne og et fantastisk smil. En god mann. Det merket jeg med en gang.

Tre år senere kom Sam og snudde opp ned på livet ­hennes.

Da behovet for avstand til TV 2 Sporten kom – og det som så lenge hadde vært hele livet – var tanken å gjøre noe annet enn sport. Å skulle jobbe med sport i en annen kanal kjentes som et svik. Så ble det slik likevel. Men i Viaplay TV3 skal hun jobbe med vintersport, som hun i liten grad har jobbet med tidligere, forklarer hun.

– Det har vært veldig gøy å begynne med nye idretter og nye dypdykk.

I tillegg skal hun også jobbe med håndball – som er noe av det hun liker aller best.

– Å være i hallen der det skjer, der det er trøkk og liv, og å være i den bobla med noen av de menneskene du er aller gladest i …

Hun avbryter seg selv.

– Men akkurat nå kan jeg ikke kombinere tre uker på jobb med et mesterskap med det å være mamma. Det er døgnet rundt. For meg, akkurat nå, vil det være for lenge å være borte.

- Nå handler det om å holde hodet over vannet

Det gikk opp for henne sommeren 2021, da Sam var ett år gammel og hun hadde takket ja til å være programleder for «Fangene på fortet» – den gamle realityserien som har ligget brakk i ti år, men som nå er tilbake på TV3.

Sammen med Bernt Hulsker hadde hun en intensiv uke med opptak på et fort i Biscayabukta, der 48 kjendiser ble fløyet ned for å ta seg gjennom en atal hinderløype som involverer både tigre, slanger og Karen Marie Ellefsen som gåtemester.

– Det var så sinnssykt gøy og intenst og så vanvittig altoppslukende. Men da var det ikke plass til ungen min. Og jeg ønsker alltid å ha plass til Sam.

Hun som har vært så avhengig av alenetid, er dønn ærlig om at overgangen til å være småbarnsmamma i full jobb har vært brutal.

– Nå føler jeg at det bare handler om å holde hodet over vannet.

Julie svitsjer taktfast den høyre håndflaten ned mot den venstre, for å vise hvordan hun må skynde seg (svisj) for å komme seg til jobb, skynde seg (svisj) gjennom arbeidsdagen for å hente i barnehagen, skynde seg (svisj) med å lage mat.

– Dette er nytt for meg, å stå i stresspennet mellom en spennende, krevende jobb og en ett og et halvt-åring. Og aldri føle at jeg strekker til noen steder.

– Jeg kan si at Sam er mitt alt, men jeg ser at jeg prioriterer ham vekk gang på gang for å kunne gjøre en bedre jobb. Der ligger det en selvpåført skam.

Hun forteller om den dårlige samvittigheten over jobbhelgen hun nettopp har hatt, fra torsdag til søndag, der hun er hjemme først når han har lagt seg og ikke ser ham igjen før mandag morgen.

Når det er sagt, så skal det også sies at lille Sam ikke lider noen direkte nød.

– Han har en fantastisk pappa. Han koser seg veldig med det, de er en nydelig duo.

– Kunne du ha jobbet redusert?

Et selvironisk smil brer seg i ansiktet.

– Da ville jeg ha gjort en dårligere jobb. Og dét kan vi ikke ha noe av.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

- Er dere blitt kjærester? Hvordan fikk dere til det?