CECILIE SKOG: – Et av spørsmålene jeg får oftest fra journalister, er: «Hva gjør du med håret ditt på tur?» sier Cecile Skog, som røper at manken begynner å klø og se ut som torv etter en stund, men at hun har funnet hjelp i en tørrsjampo. FOTO: Astrid Waller
CECILIE SKOG: – Et av spørsmålene jeg får oftest fra journalister, er: «Hva gjør du med håret ditt på tur?» sier Cecile Skog, som røper at manken begynner å klø og se ut som torv etter en stund, men at hun har funnet hjelp i en tørrsjampo. FOTO: Astrid WallerVis mer

Cecilie Skog:

- Nå handler livet mitt om å være hjemme

Hun er nettopp kommet hjem fra ekspedisjon i Andesfjellene. For de fleste ville det vært deres livs eventyr. For Cecilie Skog ble turen kilde til en hjemlengsel hun ikke ante bodde i henne.

- Jeg har vært veldig preget av det hele førjulstida. Det var nytt for meg å skulle reise fra barna. Tidligere hadde jeg alltid gledet meg til alle forberedelsene, men denne turen hadde et nytt element. Jeg skulle være borte fra familien. Jeg har bedt Aleksander om unnskyldning for hvordan jeg var på den tiden …

Cecilie Skog kaster et blikk i retning samboeren lenger inn i klatrelokalet, et steinkast unna hjemmet deres øst i Oslo. Paret har nettopp hatt en oppkvikkende morgenøkt i 17-metersveggen – med overheng. Grei start på dagen, etter at døtrene er levert i barnehagen – med pulk gjennom nærskogen. For sånn er det når yrkestittelen er eventyrer. I hvert fall var. For Cecilies del.

– Før handlet livet mitt mest om å være på tur. Etter at barna kom, handler det om å være hjemme. Og det er der jeg vil være. Det er en ubalanse mellom det folk definerer meg som, og det jeg er akkurat nå.

- Jeg har lært mye av å være ute

Ålesundjenta Cecilie Skog var aktiv og nysgjerrig. Foreldrene var skilt, og mamma fikk endene til å møtes ved å salte torsk på akkord på fiskebruket til de arvelig belastede krøllene sto stive av salt. I søskenflokken på etter hvert fire var Cecilie i midten, på godt og vondt, og av typen som sjelden satt stille. En lærer med gitar over skulderen og hull på albuen på islenderen skulle få mye av æren for at Cecilie trivdes på skolen, og senere fikk 5,2 i snitt:

– Han la mye av undervisningen utendørs. Jeg har lært mye av å være ute, sier Cecilie, og husker en barndom fylt med friluftsliv, uten at hun skjønte at det var det hun drev med.

Yrkesvalget falt seg naturlig da lillebror Emil ble født for tidlig og begynte livet i kuvøse. Under sykepleierstudiene i Oslo maste Cecilie seg til å få være med på fødsler på Rikshospitalet, og hadde en bildekollasj på hybelen med alle nurkene hun hadde sett komme til verden. Men sykepleierkarrieren tok en ny kurs allerede etter et halvt år i aktiv tjeneste. De hvite sykehusveggene kom imot henne, og for å få puste utvidet Cecile sommerjobben som brefører til en halvårsgeskjeft. Siden har hun aldri sett seg tilbake. Eller ned, alt ettersom man ser det. Bare satt den ene foten foran den andre i fjellveggen og entret sine 162 cm til neste hylle. Hun har gått til både Nord- og Sydpolen. Klatret flere av planetens høyeste fjell på over 8000 meter. Har hatt tusen fine turer og én trist. Planlagt og sikret og planlagt enda litt til. Men én ting var hun ikke forberedt på: At hun en dag skulle få lyst til bare å være hjemme.

– Jeg hadde vært i permisjon i to år og åtte måneder. Nå gledet jeg meg til å gå ut av huset uten stellebag. Men jeg gikk samtidig og tenkte på at jeg snart skulle reise, og begynte å grue meg.

«Hva utsetter jeg disse barna mine for ved å dra fra dem?»

Anledningen var oppfølgeren til «Tjukken og Lillemor», programserien med Truls Svendsen. Forrige runde gikk det umake paret Grønland på tvers, og seerne kunne følge en tykkfallen Truls og en nygravid Cecilie gjennom storm og stille. Denne gang gikk turen altså til Andesfjellene, hele fire dagsreiser unna to krøllete småjenter på Tveita.

– Jeg kjente at dette måtte jeg jobbe med, og spurte både en helsesøster og en psykolog om råd: «Hva utsetter jeg disse barna mine for ved å dra fra dem?» Jeg fikk til svar at det kom til å bli verst for meg, og det var greit å forholde seg til. Det kunne jeg takle.

Cecilie smiler. Over at barna tross alt skulle til Gran Canaria med faren og dermed ikke led noen nød, omgitt av tanter og besteforeldre i tillegg:

– Jeg syntes til tider det var vanskelig. Jeg kjente på en kjemisk, fysiologisk og biologisk abstinens over å være borte fra barna så lenge. Jeg er en person som vant med å ha kontroll i alle ledd. Nå måtte jeg slippe kontrollen.

Hun hadde vært på det samme fjellet før, for 19 år siden. Ville den komme tilbake, gleden over å være på tur? Det lykkelige samholdet over å jobbe mot et felles mål, å juble sammen over små ting hver eneste dag, vennskapene som oppstår rundt en primus. Ville hun kjenne på det samme overskuddet og oppdriften over å være på tur? Vel framme i Argentina var det mye som skulle på plass, og det ble mye venting og tid til å tenke. Og til å savne.

– Jeg så jo på Facetime at Vilja og Vega savnet mammaen sin. Og jeg tenkte: «Hvordan kunne jeg ta valget om å reise fra dem?» Men så kom vi inn i nasjonalparken, og plutselig så jeg fargene. Hvor grønt det var. Og jeg tenkte: «Dette er meningsfylt.» Flokker av muldyr som løp innover dalen. Å våkne opp i et telt. Friheten. Den gode følelsen over å være på tur begynte å komme tilbake, og det gjorde meg veldig lettet.

Hun bedyrer at hun ikke drev med fjernregi på familien fra Andesfjellene:

– Men jeg var fristet! Hun ler beskjemmet.

– Når Aleksander og jeg snakket på Facetime, satt jeg og tenkte: «Å ja. Vega har den samme genseren på seg i dag også. Og Vilja har ikke hatt hårstrikk den siste uka.» Men jeg sa ingenting. Jeg beit meg i tunga så det gjorde vondt. Og det var jo ikke den kontrollen jeg var redd for å miste. Det verst tenkelige for meg var om noe skulle skje med barna og jeg var så langt borte. Jeg måtte virkelig snakke fornuft til meg selv. Innprente meg at Aleksander var like god med barna som jeg. Jeg var takknemlig for at Aleksander stilte opp i en hel måned sånn at jeg kunne gjøre dette.

LES OGSÅ: Caroline har skrevet bok om «dickpics»: - Der var den, i nærbilde: Erigert, stolt og spørrende

OVERNETTINGER I TELT: Når Cecilie teller etter, har hun faktisk sovet flere netter i telt sammen med Truls Svendsen enn med samboeren Aleksander. FOTO: Astrid Waller
OVERNETTINGER I TELT: Når Cecilie teller etter, har hun faktisk sovet flere netter i telt sammen med Truls Svendsen enn med samboeren Aleksander. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Det hele begynte med et kyss

- Hvordan blir du egentlig kjæreste med klatrekompisen som du alltid har likt å – bokstavelig talt – henge med? For Cecilie begynte det med et kyss.

– Aleksander skulle på ekspedisjon til Antarktis i tre måneder, og før han dro, kysset han meg på munnen. Fram til da hadde vi bare vært venner. Og så bare kysset han meg, og så skulle jeg gå her og tenke på det der kysset! Fy søren. Det er som Tornerose, eller hva het hun som fikk et kyss i den glasskisten.

– Snøhvit?

– Ja. Haha. Men det er kanskje uansett å dra det litt langt. Jeg hadde ikke tenkt tanken. Eller, jeg hadde tenkt tanken, men slått det fra meg, for Aleksander hadde hatt en kjæreste i miljøet, og jeg ville ikke være noen hyene heller, som går og spiser av restene.

Hun ler høyt.

– Det første Aleksander gjorde da han kom tilbake fra Antarktis, var å kysse meg igjen. Det var på valentinsdagen for fire år siden.

Når hun teller etter, har hun sovet flere netter i telt med Truls Svendsen enn med Aleksander. Og noen av de fineste stundene hun og Svendsen har, er når kamera er slått av og det er bare de to i teltet. Sånt krever kanskje en raus kjæreste?

– Å herregud! utbryter Cecilie og tar seg til brystet.

– Det har jeg ikke tenkt på et øyeblikk! Men du kan jo spørre Aleksander selv.

Aleksander trekker på skuldrene fra andre siden av klatrehallen:

– Man må jo dele litt på godene. Hehe. Og så lenge farskapstesten gikk i min favør, så er det greit!

Cecilie bedyrer at Aleksander er veldig raus:

– Rolfs foreldre er jo Besta og Besten for barna våre. Det er helt naturlig for Aleksander. Han gjør det ikke for å være snill mot meg. Han er sånn.

LES OGSÅ: Slik ble «Snuppa32» til superpopulære «Treningsfrue»

– Sidsel og Jakob er en del av familien vår

For det var den ene triste turen. Etter de tusen fine. Da Cecilies mann Rolf Bae ble tatt av et isskred under klatreturen til K2, på grensen mellom Pakistan og Kina i 2008. Verdens vanskeligste fjell å bestige. Cecilie så raset, og lyset til Rolf som ble feid nedover fjellsida. Han var en av elleve som omkom. Cecilie var den som ringte til Rolfs foreldre fra fjellet og fortalte at sønnen var borte. Deres eneste barn. Jakob svarte: «Cecilie, nå må du klatre trygt ned igjen, for nå har vi bare deg.»

– Sidsel og Jakob er en del av familien vår, og vi feirer bursdager og jul og drar på ferier sammen, forteller Cecilie, etterfulgt av en stillhet som det er umulig å forbli uberørt av. Heller ikke Cecilie.

Så smiler hun.

– Vilja er helt over seg av lykke når Besten og Besta kommer og henter henne i barnehagen. Det er like stas som om det skulle vært Justin Bieber.

Når det kom til den førstefødte datterens navn, ville både Cecilie og Aleksander ha «Vilja si». Vega er født i august, og lyste like klart som den sterkeste stjernen på sommerhimmelen. Aleksander mente at det derfor måtte bli navnet hennes.

– Jeg har tenkt at jeg skulle få oppleve å få barn, sier Cecilie.

– Jeg giftet meg jo, men så ble Rolf borte og de drømmene ble borte. Helt til Aleksander kom.

Hun smiler.

– Jeg var 37–38 år, og jeg tenkte at det er kanskje ikke for sent. Da våknet drømmen igjen. Aleksander hadde sagt det til meg tidligere på tull, før vi ble kjærester: «Hvem skal bli mor til mine barn, om ikke du?» Og så er det noe som skjer med Aleksander, når du har vært borte fra ham en stund, så begynner du å savne ham.

LES OGSÅ: Da skilsmissen ble et faktum, sa kroppen til Ann stopp: - Det krevde tre måneder sykmelding før jeg klarte å finne tilbake til meg selv

– Jeg ble jo gravid nesten med en gang jeg møtte Aleksander

Jentene kom med et drøyt års mellomrom, og på sosiale medier henger de i klatrestroppen like ofte som foreldrene.

I småbarnstiden har paret ikke hatt overveldende stor tilgang på barnevakt. Hvordan er det å skulle finne tilbake til hverandre, som kjærester?

– Jeg ble jo gravid nesten med en gang jeg møtte Aleksander. Vi har ikke hatt så mye tid sammen som kjærester, men veldig lang tid sammen som venner. Jeg vet ikke helt hva vi nå skal finne tilbake til, sier Cecilie.

– Vi må finne noe som er oss, uten barn. Vi var faktisk på en date før jul.

– Gikk dere i den klassiske fella og satt og tittet på klokken og lurte på hvordan barna har det?

– Nei, for vi begynte å snakke om familieturplaner som vi har. Vi skal på vintertur med pulker og ski og primus og bleier, og vi skal sove i telt sammen alle fire, som en stor floke. Bokstavelig talt.

På hjemmebane er det også blitt en del samsoving:

– Jeg kjente at det var unaturlig å legge de små jentene i egen seng, og jeg er en stor tilhenger av å sove sammen i flokk, sier Cecilie.

Nylig flyttet døtrene inn på eget barnerom.

– Nå har vi voksne dobbeltsenga for oss selv i hvert fall halve natten, sier Cecilie, og gjør store øyne.

– Så nå skal du se det blir flere unger på oss!

Huset på Tveita har ski in, ski out. Storesøster Monica bor like over hekken og har større barn. Cecilies lillebror «Bollen» bor i Australia. Attpåklatten Emil er 16 år yngre og nettopp kommet på besøk fra Ålesund. Skal holde Cecilie og barna med selskap når Aleksander etter helga legger ut på løp over Hardangervidda – med 45-kilos pulk. Snart henger lillebror i klatreveggen han også, under veiledning av Aleksander. Han fikk klatresko av Cecilie til jul, og de ser påfallende ubrukte ut.

– Cecile tok meg alltid med på masse turer i telt da jeg var liten, oppklarer Emil.

– Det ble kanskje litt mye … Cecilie ler.

– Jeg likte å være veldig til stede i livet hans, og tilførte ham mye av verdiene mine. Vi hadde mange fantastiske turer sammen, men i etterpåklokskapens lys ser jeg at jeg kanskje tøyde strikken litt langt. Hehe. Og unger blir jo ikke drevet av det samme som voksne, med lange og ekstreme turer. Jeg prøver å ikke gjøre den samme feilen med mine egne barn. Jeg tenker: Hvorfor i helsike skal ungene gå så langt? Jeg drømmer bare om at de skal bli glad i å være ute og i naturen. Det handler om bevegelsesglede, stemning og mestring. Det skal være artig!

LES OGSÅ: «Farmen»-Lene snakker ut om migreneanfallene: - Jeg må ta 32 botoxsprøyer i ansikt, hodebunn og nakke

OM KJÆRESTEN: – Jeg tror nok Aleksander tenker: «Hva er igjen av hun eventyrlystne jeg ble kjæreste med?» sier Cecilie. FOTO: Astrid Waller
OM KJÆRESTEN: – Jeg tror nok Aleksander tenker: «Hva er igjen av hun eventyrlystne jeg ble kjæreste med?» sier Cecilie. FOTO: Astrid Waller Vis mer

- Det å få barn har forandret meg

Hva tenker Cecilie Skog om et liv uten barn, nå som hun har opplevd å bli mor?

– Jeg hadde det bra som jeg hadde det, sier Cecilie diplomatisk, mens morskjærligheten står som primusflammer ut av øyene.

– Jeg hadde det helt fint, og så kom disse barna og snudde opp ned på livet. Det å få barn har forandret meg. Og det har kanskje forandret meg mer enn Aleksander.

– Utfordrer det forholdet på noen måte?

– Jeg tror det har vært lettere for meg å gi avkall på det livet som var før. Aleksander har et hode som trenger mye stimuli, eventyr og noe å strekke seg etter. Han kunne tenkt seg at vi tok med oss barna og bodde et år med gorillaer i Kongo eller blant slangetemmere i Peru og sånne ting, men jeg er ikke der nå. Jeg er fornøyd med turer i nærområdet og tar meg en løpetur når jeg må lufte kokosnøtta. Jeg tror nok Aleksander tenker: «Hva er igjen av hun eventyrlystne jeg ble kjæreste med?» Nå sitter jeg bare med telys og baker boller og ruger på ungene på Tveita. Her må jeg ta en del selvkritikk, for jeg bablet sikkert i vei om alt vi skulle gjøre sammen som familie om vi noen gang fikk barn.

Hvordan var egentlig hjemkomsten? Da mor etter fem uker kom tilbake fra Andes? Gikk verden videre, uten henne til å kontrollere den?

– Jeg sto der på flyplassen med klamme hender og dunkende hjerte, og lurte på hvordan jentene ville reagere på å se meg igjen. Men samtidig var det deilig å kjenne på en sånn kjærlighet. Vilja jublet «Mamma!» og løp mot meg, mens Vega ble stående en stund mellom beina til pappa, før hun hengte seg på, hun også.

Cecilie beskriver hvordan barna kastet seg rundt halsen hennes, og siden ble der i 14 dager. Rundt halsen altså. Og der henger de ennå.

– Jeg hadde tenkt så mye på barna, at det overrasket meg at jeg ble så glad for å se Aleksander. Jeg kikket i baksetet på barna våre og tenkte: «Se hva vi har laget.»

Hun roser Aleksanders måte å være til stede på for barna. Mener han hadde en regi på hverdagen som fungerte like bra som hennes. Og som hun måtte tilpasse seg da hun kom hjem.

– Det var så fint å se hvordan han hadde kontroll i alle ledd. Og Vilja hadde sluppet til som storesøster og vokst med oppgaven.

Men hva med Cecilie selv, har hun vokst med oppgaven, og knekt koden for hvordan være både mamma og kjæreste?

- Det er en kontinuerlig jobb. Man må stå opp om morgenen og bare bestemme seg for at dette skal bli en god dag. For alle. Å være mor kommer naturlig, men et godt samliv må man jobbe hardere for. Man må ha en ganske god kommunikasjon for å opprettholde respekten for hverandre når det brenner på dass. Jeg er en person med mye følelser. Jeg kan svinge mye og bli fort sint, men blir fort blid igjen. Jeg har en veldig positiv grunnstemning. Men er veldig sta.

Aleksander skyter inn fra sidelinja:

– Hun er veldig sta.

Cecilie nikker:

– Jeg er nok ganske vanskelig å ha med å gjøre, men jeg tror jeg er raus.

Hvor hadde hun vært i dag om ikke Aleksander hadde kysset henne den dagen? Hengt i et klatretau i en eller annen fjellvegg, på vei mot et av verdens høyeste fjell? Cecilie rister på hodet:

– Jeg var ferdig med 8000-metersfjell allerede da. Jeg kommer ikke til å klatre de høyeste fjellene igjen. Jeg har hatt fantastiske turer på 8000 meter, men de to siste gangene opplevde jeg at magien var blitt borte for meg. Jeg sto der på toppen og skjønte at det ikke var dette jeg ville bruke tiden min på. Og det er begrenset hvor mange ganger du kan gå til Nord- og Sydpolen. Å være på tur har vært jobben min i alle år, men nå har jeg et liv som ligner litt mer på det naboene mine har, og det har jeg aldri hatt før.

LES OGSÅ: Andrea (19) fikk en smell etter innspillingen av «Utøya 22. juli»: - Enkelte ganger følte jeg på en slags dødsangst

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: