HALLOWEEN-DRAPET: Marius Løken lå 11 dager i koma etter kameraten hans knivstakk han 20 ganger.  Foto: Ellen Jarli
HALLOWEEN-DRAPET: Marius Løken lå 11 dager i koma etter kameraten hans knivstakk han 20 ganger. Foto: Ellen Jarli
Marius Løken

- Nå kan jeg se meg selv i speilet og være stolt av arrene mine

Marius mistet bestevennen og var nær ved å miste livet selv da en kamerat i psykose gikk til angrep for fem år siden.

Natt til 31. oktober 2011 er Marius Løken på byen med kamerater. Kvelden blir avsluttet på et utested i sentrum, men bestevennen Andreas (22) blir værende litt lenger fordi storesøsteren hans er der. Senere på natten avtaler han med Marius at han skal komme innom for å hente tingene sine.

Leiligheten på Bislett har Marius bodd i siden han flyttet fra Hallingdal til Oslo tre år tidligere. Leiligheten, som gikk over to etasjer med separate innganger og en dør mellom etasjene, hadde tilhørt oldemoren hans. Etter at hun døde, tok Marius og en barndomskamerat over den øverste etasjen, og moren hans og lillesøsteren Jane etasjen under. Før han går og legger seg, ser han innom moren for å ta en brødskive. «Nå kan jeg sove trygt», tenker Anita før hun går og legger seg. For selv om Marius var voksen, var hun fortsatt bekymret når han var ute sent.

«Hva faen er det du gjør?»

Kort tid senere kommer Andreas. Det er sent, og Marius foreslår at bestevennen kan overnatte, noe Andreas, som allerede har lagt seg i sengen til Marius, ikke sier nei til.

Men de blir ikke liggende lenge før døra blir revet opp, og kameraten Marius deler leiligheten med kommer mot dem med en stor, blank stålkniv fra kjøkkenskuffen.

Han begynner å hogge løs på ryggen til Andreas, som ligger ytterst. Marius reiser seg opp, ute av stand til å forstå hva som skjer. Sånt som dette har han bare sett på film før. «Hjelp meg, Løken», roper Andreas. «Hva faen er det du gjør?», skriker Marius og sparker romkameraten av Andreas så han ramler inn i klesskapet. Det Marius ikke vet, er at kameraten har gått inn en psykose.

Kameraten kommer mot Marius og stikker kniven inn i hjertet hans. Marius kjenner ikke smerte, ikke da. Adrenalinet slår inn, og han begynner å løpe mot utgangsdøren, som han river opp med en kraft han ikke visste han hadde. Kniven har også truffet 2 av 3 lungelapper, og Marius kjenner at han begynner å få problemer med å puste.

LES OGSÅ: Nei, de aller fleste med psykose er ikke farlige 

På plattingen utenfor leiligheten i tredje etasje er det mye blod og det er glatt. Marius skriker for å få naboenes oppmerksomhet. En nabo tror Marius allerede er død fordi han er vitne til kniven som dras ut av kroppen hans. Da kameraten begynner å jage naboen i stedet, ser Marius sitt snitt til å prøve å komme seg unna. Etter å ha kavet seg ned to etasjer, vet ikke Marius om han orker mer.

To hovedpulsårer er kuttet, han har blitt knivstukket 20 ganger og har mistet mye blod. «Nå dør jeg», tenker han før han mobiliserer det siste han har av krefter og kommer seg ut på fortauet.

HARDT SKADET: Marius lå 11 dager i koma, og i løpet av behandlingstiden trengte han 30 liter blod etter nesten å ha blødd i hjel etter 20 knivstikk. Foto: Privat
HARDT SKADET: Marius lå 11 dager i koma, og i løpet av behandlingstiden trengte han 30 liter blod etter nesten å ha blødd i hjel etter 20 knivstikk. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Sigrid Beate drepte sin egen pappa

Tenkte på hvor mange som ville komme i begravelsen 

Utenfor bygården får Marius øye på en sølvgrå bil han slenger seg inn i. Bak seg hører han lyden av drapsmannen som er på vei etter ham. Marius ser ikke lenger tydelig fordi han har størknet blod i øynene. «Hjelp meg, jeg dør!», sier han til mannen i bilen, som viser seg å være en taxisjåfør. På vei til legevakta prøver Marius å holde seg våken. Kroppen føles allerede død, men hodet hans forteller at han bare er 22 år, har hele livet foran seg og ikke må gi opp. Men fordi han skjønner at han er så nær ved å dø, begynner han å tenke på hvor mange som kommer i begravelsen og hvem som vil savne ham.

– Det jeg tenkte i drosja og tiden etterpå, er det som har gjort størst inntrykk på meg, sier Marius (27).

Da Anita våkner tidlig neste morgen, har hun ikke fått med seg noe av det som har skjedd, men Jane oppdager via en nett-avis at det er to gutter i 20-årene som skal være drept og at de bodde på Bislett. Anita finner fram mobilen og ringer både Marius og Andreas, men får ikke svar. Ute i gangen, på vei ut for å lufte hundene, får hun øye på alt blodet i trappeoppgangen. Det vrimler av politifolk og andre skuelystne utenfor. «Dere bør dra til sykehuset øyeblikkelig», sier politimannen etter å ha sett førerkortet hennes. På sykehuset er Anita redd for at Marius allerede er død. «Lever han», spør hun, men får ikke noe klart svar fra noen.

– Jeg visste ikke om han ville våkne eller om han ville bli grønnsak. Jeg visste ingenting.

– Synet som møtte meg, kommer jeg aldri til å glemme, sier Anita Gulbrandsen (57).

Sønnen, den sterke og livsbejaende 22-åringen, ligger koblet til respirator.

– Jeg visste ikke om han ville våkne eller om han ville bli grønnsak. Jeg visste ingenting, sier Anita, som fra den dagen flytter inn på sykehuset.

Først da Marius våkner og ber om å få noe å skrive med, skjønner Anita at dette skal gå bra.

– Jeg tror noen må ha hatt en hånd over Marius. Han er et levende mirakel!

Anita og Marius har alltid hatt et nært forhold. Det har bare blitt forsterket med årene.

– Jeg er nok en mammadalt, innrømmer Marius.

Det har gått fem år siden den skjebnesvangre Halloween-natten. Marius har jobbet mye med seg selv for å bearbeide fortiden og gå videre. Nå gjør han stor suksess med foredraget «Snu motgang til medgang», og han har nylig gitt ut boken «En natt i oktober». Han ønsker å bruke erfaringene sine til å inspirere andre når livet butter.

– Jeg har fått mange gode tilbakemeldinger fra folk som har tatt tak i livet sitt etter å ha hørt min historie.

REFLEKTERT: Det Marius har vært gjennom, har gjort ham tidlig voksen. – Jeg er veldig bevisst på hva jeg trenger i livet mitt for å ha det bra. Relasjonen til familien og gode venner er viktig for meg. Foto: Ellen Jarli
REFLEKTERT: Det Marius har vært gjennom, har gjort ham tidlig voksen. – Jeg er veldig bevisst på hva jeg trenger i livet mitt for å ha det bra. Relasjonen til familien og gode venner er viktig for meg. Foto: Ellen Jarli Vis mer

LES OGSÅ: Hanne mistet lillebroren i blind vold

- Jeg var en skygge av meg selv 

I 11 dager lå Marius i koma. Det var så vidt sykehuset klarte å redde ham. Både leveren, hodet, mageregionen, skulderen og armen ble skadet. Han ble også påført livstruende stikkskader i hjertet, i en blodåre på innsiden av brystveggen og i den ene lungen. Da Marius kom til seg selv, lå han i en seng full av ledninger. Han hadde arr over store deler av kroppen og kunne ikke prate fordi lungene ikke var sterke nok.

– Jeg var en skygge av meg selv.

Den første Marius spurte etter, var bestevennen Andreas – som allerede var begravet. Den andre kameraten satt i varetekt, siktet for drap.

– Lenge klandret jeg meg selv, og lurte på om det var noe jeg kunne ha gjort annerledes. For å bli kvitt skyldfølelsen måtte jeg rekonstruere det som hadde skjedd flere ganger for å forstå at jeg hadde gjort mye.

Den tyngste jobben begynte da Marius kom hjem. Hverdagen var ikke som før. Det var hele tiden to som manglet, og Marius slet med å finne mening i en tilværelse uten Andreas.

– Det er vondt å leve med at en du er glad i, ble gravlagt uten at du hadde mulighet til å være der. Jeg fikk ikke tatt farvel, sier Marius og hviler blikket på tatoveringen av Andreas som han har på armen.

Gang på gang har Marius stilt seg selv spørsmålet om hvordan dette kunne skje.

– Jeg går ikke rundt og hater ham. Skadene han har påført meg, har jeg tilgitt. Drapet på Andreas må jeg leve med, men jeg har isolert hendelse og person. 

For Marius har det vært tre faktorer som har fått ham på beina igjen: Fysisk trening, rutiner og et godt nettverk.

– Når du har disse tre tingene på plass, da kan du takle det utroligste – uansett hva du har opplevd eller kommer til å oppleve, sier han.

En periode gjorde Marius det alle andre gjorde, men det funket dårlig i lengden. Var han på fest og det ble spilt en sang som minnet ham om Andreas, kunne han bli helt satt ut og strigråte.

– Jeg hadde ikke kontroll, sier han.

UERSTATTELIG TAP: Marius har fått tatovert ansiktet til bestevennen Andreas, som ble drept, på armen. – På den måten blir han aldri glemt og snakket om til stadighet. Foto: Ellen Jarli
UERSTATTELIG TAP: Marius har fått tatovert ansiktet til bestevennen Andreas, som ble drept, på armen. – På den måten blir han aldri glemt og snakket om til stadighet. Foto: Ellen Jarli Vis mer

LES OGSÅ: Det startet med diamanter og endte med kvelertak

- Nå kan jeg se meg selv i speilet og være stolt av arrene mine

Det var ikke bare gode venner Marius hadde mistet. Han følte også at han hadde mistet seg selv og identiteten sin. Før han ble skadet, brukte Marius mye tid på utseendet. Nå var det arrene som dominerte selvbildet hans. Han kviet seg for å se seg selv i speilet og følte seg uglesett ute blant folk.

– Jeg savnet mitt gamle jeg, sier Marius, som måtte nå bunnen før han skjønte hva som skulle til for å snu situasjonen.

Samtaler med en psykolog hjalp Marius til å sortere tanker og følelser. «Ikke tenk på hvem du var, men fokuser på situasjonen i dag og hvem du vil være framover», var rådet han fikk.

– Det fikk meg til å innse at det er jeg og ingen andre som kan bestemme hvordan mitt liv skal se ut, sier Marius, som begynte å trene igjen kort tid etterpå.

I dag føler han seg sterkere enn noen gang.

– Den fysiske helsa gir meg det jeg trenger psykisk. Nå kan jeg se meg selv i speilet og være stolt av arrene mine. Jeg forbinder dem ikke lenger med å være hardt skadet og stakkarslig. De er en del av historien min.

Likevel drømte Marius mye og på det verste hadde han mareritt hver natt.

BOKAKTUELL: Marius ga nylig ut boken «En natt i oktober» (CappelenDamm).
BOKAKTUELL: Marius ga nylig ut boken «En natt i oktober» (CappelenDamm). Vis mer

– Nå har jeg det kanskje to ganger i året.

Hele livet har Marius hatt mange gode venner.

– Det får man av å gi av seg selv til dem man møter, sier 27-åringen.

Da han lå på sykehuset, kom en kamerat innom hver dag kl. 11 med skolebrød og brus. I de mest kritiske døgnene, mens han lå i koma, byttet vennene på å våke over ham.

– Nettverk er viktig for alle mennesker, men de du vil ha i livet ditt, må du også bruke tid på. Jeg tar ikke de menneskene jeg har i livet mitt for gitt.

For Anita har også vennene til Marius vært viktig. Det var de som de første dagene sørget for at hun kom seg til og fra sykehuset, fikk i seg mat, og at hundene ble luftet.

– Både hjemme og på sykehuset var det alltid mange til stede.

Anita er imponert over sønnen, som har klart å snu det negative til noe positivt.

– Han har vært en fighter, og jeg er veldig stolt av ham.

Det Marius har opplevd, har gjort ham tidlig voksen.

– Jeg er veldig bevisst på hva jeg trenger i livet mitt for å ha det bra. Da jeg kom til Oslo som 19-åring, ville jeg utforske byen og alt den hadde å by på. Nå er jeg tryggere på meg selv og har en annen ro i livet mitt.

LES OGSÅ: Psykiske lidelser vi bør snakke mer om

Denne saken står også i Allers nr 46, 2016

Til forsiden