SOFIE GRÅBØL: - Da jeg var på mitt dårligste, tenkte jeg: «Hvis jeg kommer igjennom dette, skal jeg aldri være redd mer», forteller Sofie Gråbøl. FOTO: Carsetn Seidel
SOFIE GRÅBØL: - Da jeg var på mitt dårligste, tenkte jeg: «Hvis jeg kommer igjennom dette, skal jeg aldri være redd mer», forteller Sofie Gråbøl. FOTO: Carsetn Seidel
Sofie Gråbøl:

- Nå vil jeg feire at jeg er her

Da hun ble 40 år, og var nyskilt og nedfor, ville hun slett ikke ha noen fest. Men nå, etter å ha overlevd kreftsykdom, vil skuespiller Sofie Gråbøl definitivt feire at hun blir 50.

Sophie Grabbel coming through. Sophie Grabbel coming through. Da jeg for et par år siden møtte Sofie Gråbøl på den årlige Nordicana Festival i London, som feirer den såkalte Nordic noir-krimtradisjonen, fikk jeg for alvor et bilde av hvilken stor stjerne hun er der. Svartkledde vakter med walkietalkie eskorterte henne og de andre danske skuespillerne fra blant annet «Forbrytelsen», «Arvingene» og «Broen» gjennom mengden av fans som hadde møtt opp for å få en autograf, høre dem fortelle om seriene eller kjøpe en av de hundrevis av gadgetene som var til salgs i den store salen: bøker om «Forbrytelsen», T-skjorter, kopper, kulepenner, jakkemerker, you name it.

– She’s so beautiful! utbrøt to rødkinnete, middelaldrende engelske kvinner som var kommet langveisfra for å få et glimt av henne. De hadde sett alle de skandinavisk krimseriene, og de hadde mest lyst til å bli med dem hjem til Danmark.

Sofie Gråbøl er ellers ikke typen som lider av utferdstrang. Hun er trygghetssøkende og er egentlig ukomfortabel med å opptre på ukjent grunn. Men resultatet av flere faktorer gjorde at hun for noen år siden delvis var bosatt i London.

– Det var noen «tråder i teppet» som møttes på et tidspunkt etter at jeg hadde vært syk og «Forbrytelsen» slo igjennom der. Det var helt uventet og fullstendig overveldende. Så det var tilfeldigheter – som det meste av mitt liv har vært preget av. Det sto plutselig noen der og ville gi meg roller. Jeg fikk en agent i Storbritannia og sa at jeg ville holde 2014 åpen hvis det kom noen bra tilbud, selv om jeg hadde det sinnssykt travelt hjemme, forteller Sofie Gråbøl.

Et par dager etter julaften i 2012 fikk hun konstatert brystkreft.

– Så hele 2013 var et svart, svart hull. Og det var så urettferdig syntes jeg, for alle disse dørene ble åpnet for meg, og så var ikke jeg i stand til å gå inn igjennom dem. En ting var at jeg var fysisk syk, en annen var at jeg ble så psykisk preget at jeg slett ikke kunne forestille meg å gå ut i verden på det tidspunktet.

– Så da min agent begynte å komme med alle mulige strålende tilbud, sa jeg: «Jammen, det kan jeg ikke, jeg har ikke noe hår!» «Ikke noe problem», svarte han, «du får parykk.» «Jeg har heller ikke øyevipper … eller øyebryn!» «Jammen, det limer og maler de bare på, kjære», sa han. Han var så søt. Så det var mer meg, jeg kjente ikke meg selv igjen, klarte ikke å finne ut av hvem jeg var, hvem jeg skulle være nå. Rent personlig var jeg slagen.

LES OGSÅ: Ida har uhelbredelig livmorhalskreft: - Jeg er et levende eksempel på at det kan være for sent å vente til man er 25

VANSKELIG TID: – Når man selv sitter og er helt fra seg, så er det vanskelig å identifisere seg med noen som bare synes livet er fantastisk, sier Sofie Gråbøl. FOTO: Carsten Seidel
VANSKELIG TID: – Når man selv sitter og er helt fra seg, så er det vanskelig å identifisere seg med noen som bare synes livet er fantastisk, sier Sofie Gråbøl. FOTO: Carsten Seidel Vis mer

Hovedrollen i NRKs nye tv-drama «Liberty»

Hun kom til London, og slo for alvor fast sin stjernestatus hos engelskmennene med noe så fjernt fra Sarah Lund som rollen som den danskfødte skotske dronning Margaret på deres nasjonale scene, Royal National Theatre. Det kommer vi tilbake til.

I dag er det lenge siden både sykdom og London, og Sofie Gråbøl har hatt en sårt tiltrengt ferie etter å ha hatt et travelt 2017. Fra Lars von Triers nye film «The House That Jack Built» til Paprika Steens nye film «Med hensyn til julen … til «Scener fra et ekteskap» på Det kongelige Teater og direkte til Sør-Afrika i to omganger, der hun har en av de bærende rollene i det nye tv-dramaet «Liberty», som vises på NRK 1 nå.

Sofie Gråbøl spiller hovedpersonen Christians mor, Kirsten, som er sykepleier og et humanistisk, idealistisk og godt menneske. Hun og hennes mann Niels blir på begynnelsen av 1980-tallet utstasjonert i Afrika av en humanitær organisasjon, og meningen er så god, så god, for de skal jo hjelpe de stakkars afrikanerne. Men Christian får ikke mye omsorg, for faren jobber og moren forgår av sorg etter at Christians lillesøster dør i en bilulykke. Stort sett alle barna til de utstasjonerte foreldrene går for lut og kaldt vann, mens foreldrene drikker og horer og glemmer sine egne barn i jakten på godheten, som ikke engang er så god, viser det seg.

– Det er en fortelling om en generasjon, 68-erne, som på mange måter er dypt beundringsverdige, og som har hatt et så stort mot, så mange idealer og en lyst til å til å forkaste alt og starte forfra. De har banet vei for alt godt, det er det slett ikke tvil om. En slik generasjon har bare eksistert en gang.

– Men, jeg tror at vi som er barn av denne generasjonen, i ettertid har fått såpass mye avstand til det at vi har begynt å se hvilken pris det har hatt for oss. De ville gjøre om på alt, men de var også naive. Og vår generasjon ble rimelig overkjørt uten at noen oppdaget det, fordi det var så mye støy. Hele denne fantastiske 68-generasjonen, som har skapt så mye som vi alle nyter godt av og som vi står på skuldrene av, har kunnet gjøre det fordi de har vært vanvittig selvopptatt. Og den selvopptattheten har en slagside, sier Sofie Gråbøl.

LES OGSÅ: Grethe reiste ti dager til Nicaragua for å operere barn med leppe- og ganespalte. Det forandret livet hennes

IKKE SÅ MYE SOM ER FORANDRET: – Jeg blir fortsatt like nervøs, usikker og irritert over småting som før, sier Sofie. FOTO: Carsten Seidel
IKKE SÅ MYE SOM ER FORANDRET: – Jeg blir fortsatt like nervøs, usikker og irritert over småting som før, sier Sofie. FOTO: Carsten Seidel Vis mer

Gleder seg til å fylle 50 år

Hun er like vakker som hun alltid har vært, det pokkers året 2013 har ikke satt noen bekymringsrynker i ansiktet hennes. Til sommeren fyller hun 50 år, og jo, det gleder hun seg til – i motsetning til da hun fylte 40.

– Ja, hva er alternativet? Ikke å fylle 50. Man er jo over halvveis, og det er en sorg i det at man ikke lenger føler at man kan finne opp alt på nytt. Men det er også mye flott ved å fylle 50. Det handler om hvor man står i livet. Til gjengjeld syntes jeg at det var forferdelig å fylle 40. Alle spurte hvordan jeg skulle feire det, men jeg ville slett ikke ha noen fest, så jeg gikk til Tivoli med barna og min bitte lille familie, og det var det. Da var jeg nettopp blitt skilt, og jeg maktet rett og slett ikke at noen skulle stå og slå på et glass og si: «Det er bare å komme seg opp på hesten igjen, Sofie, det går bra!» Det var ikke der jeg hadde lyst til å fryse bildet, slik at man kunne finstudere det, sier hun.

– Men nå vil jeg feire at jeg er her. Feire alt det fantastiske som jeg har i livet mitt. Ja, det er mye som er uanvendelig slutt og kapitler som er ferdige, det er ikke det. Men jeg er så lei av at folk sier: «Jeg har aldri hatt det bedre!» Det er jo løgn. Da er det noe de ikke ser i livet sitt. Jeg har det mer slik at du får ikke det ene uten det andre. Det er også noe jeg har hentet fra min sykdomskrise. Det var mye angst, mye smerte og et stort mørke, men samtidig utvidet også like mye av det motsatte seg.

- Er det forskjell på ditt indre landskap før og nå?

– Ja, det er helt klart et før og etter. Men jeg sitter ikke og roper: «Halleluja, nå har jeg sett lyset!» Jeg kan huske da jeg var syk og leste intervjuer med noen som hadde vært igjennom noe tilsvarende, og de sa: «Det har vært en gave, og jeg er glad for at jeg har erfart dette» som om de fullstendig hadde glemt hvor mørkt det er her hvor jeg sitter nå. Jeg skrev det sågar ned i notatene mine: «Husk å fortelle hvor mørkt det er her inne, hvis du noensinne kommer ut …» Jeg savnet at noen ga den siden en stemme. For når man selv sitter og er helt fra seg, så er det vanskelig å identifisere seg med noen som bare synes livet er fantastisk.

– Det har alltid provosert meg når noen sier at det var en gave å bli syk. Det er det jo ikke. Jeg ville til alle tider ha valgt ikke å få kreft, så jeg synes det er en helt feil ting å si. Men det er jo klart at alt det vi går igjennom i livet – og det er ingen som blir skånet for en eller annen form for smerte – rommer en innsikt. Horisonten blir utvidet. Jeg vil si at det har gitt meg en grunnleggende forståelse for hvordan det er å gå i stykker som menneske.

– Hvordan er det å gå i stykker?

– Det er vanskelig å forklare, men det har forsterket min medmenneskelighet, vil jeg si. Jeg har utrolig stor medfølelse med mennesker som går i stykker, fordi jeg vet hva det vil si. Men det behøver ikke å være sykdom som er årsaken, det kan være en hvilken som helst form for krise.

LES OGSÅ: Mina ble født i feil kropp og tenkte: «Hvordan kan noen elske meg?». Så møtte hun Martin

Måtte bråbremse for en stor SUV

Første gang Sofie Gråbøl for alvor forsto at hun var i ferd med å komme tilbake til livet, var da hun en dag måtte bråbremse på grunn av en idiot i en stor SUV.

– Han slengte seg ut i veibanen uten å blinke, så jeg tutet og bremset hardt og gjorde tegn til ham: «Hallo der!» Men så gjorde han nærmest et slags pfff-tegn til meg og kjørte videre. Og da kjente jeg bare: «HOLD KJEFT!» Jeg var så irritert på ham. Å være så hensynsløs og uhøflig og ikke engang si unnskyld. Så jeg kjørte etter ham, og da han stoppet på rødt lys, gikk jeg ut og banket på ruten hans og sa at han gjerne kunne si unnskyld, forteller Sofie, og smiler litt av seg selv.

– Da tenkte jeg, nå er du jaggu tilbake i livet igjen! For nå kom alle disse latterlige, likegyldige følelsene som man vanligvis bruker tid på. Vi sitter og roper i trafikken, alle de bekymringene, irritasjoner og forargelser, de er jo betydningsløse. Og jeg kan merke at det perspektivet som åpner seg, har også åpnet opp for en høyere himmel.

Når Sofie Gråbøl tenker tilbake på tiden etter at hun var kommet hjem igjen, så hadde hun det nesten som et spedbarn som skulle ut i verden for å finne ut hvem hun nå var.

– Jeg hadde gått og gjemt meg og måtte si nei til noen kjempegode tilbud, men da jeg var på vei opp og hadde fått igjen så mye hår som dette, sier hun, og viser en liten centimeter mellom fingrene …

– Da ringte min engelske agent og fortalte om denne tv-serien («Fortitude», red.anm.) der jeg ikke skulle spille noen bærende rolle, men likevel være en gjennomgående figur. Og jeg kjente at det å komme helt vekk var det jeg virkelig trengte. Så jeg fikk forhandlet en god kontrakt som slo fast at jeg ikke skulle være borte fra barna mine mer enn maks en uke om gangen.

LES OGSÅ: Google-direktør Malou Aamund: - I 2020 vil flere ha mobil i lommen enn rent drikkevann

GLEDER SEG TIL Å BLI 50 ÅR: Sofie syntes at det var forferdelig å fylle 40 år. Men å bli 50 blir helt fint, tror hun. FOTO: Carsten Seidel
GLEDER SEG TIL Å BLI 50 ÅR: Sofie syntes at det var forferdelig å fylle 40 år. Men å bli 50 blir helt fint, tror hun. FOTO: Carsten Seidel Vis mer

En svært intens periode

Da Sofie Gråbøl ble tilbudt rollen som dronning Margaret, betød det imidlertid en svært intens prøveperiode. Og da måtte eksmannen og barnas far trå til i lengre perioder av gangen. Sofie har, med egne ord, verdens beste eksmann, og det har aldri gitt mening for dem å ha et system med antall dager med barna, for begge jobber med prosjekter i perioder, så det var ikke noe problem for henne på privaten.

– Men hold an, når jeg tenker tilbake på det! Det var så hardt og angstfylt, og jeg brukte alt jeg hadde av ressurser. Men en slik rolle blir du tilbudt bare en gang i livet. Vil du spille dronningen av Skottland i den største salen på Englands nasjonalscene der det er plass til 1200 mennesker? Der kan du virkelig merke publikum. De hoier og klapper og roper, det er helt annerledes enn hjemme. Så det var dels en kjempesjanse, dels hang det sammen med at jeg nettopp hadde vært syk og hadde tenkt mange av de tankene man gjør når man plutselig kjenner at det er en slags kant i livet.

– Hvilke overveielser var det?

– Dels om døden, selvfølgelig. Dels om livet. I den perioden, fra jeg fikk diagnosen til tre uker senere, da jeg fikk svaret på hvor ille det var, åpnet avgrunnen seg. Fra å se livet som et åpent landskap til å få en fornemmelse av at det er en kant der du kan falle over, det gjorde mye med meg. I den perioden var jeg ikke lystig på noen måte. Jeg fokuserte utrolig mye på alle de mørke tankene uten at jeg ville det. Det var der jeg følte at jeg var.

Så Sofie Gråbøl kastet seg ut fra «10-meteren», selv om hun var skrekkslagen.

– Det var dypt angstframkallende, og jeg var helt hudløs på det tidspunktet, men jeg tenkte mye over om jeg ville ligge på dødsleiet og vite at dette hadde jeg ikke tort gjøre. At jeg gikk glipp av det fordi jeg var redd. Da jeg var på mitt dårligste, hadde jeg tenkt: «Hvis jeg kommer igjennom dette, skal jeg aldri være redd mer! Tenk hva jeg har gått og vært redd for. Ting det overhodet ikke er noen vits å være redd for.» Det satte alt annet i et latterlig lys, så jeg følte et mot og en trang til å ta livet hardt om skuldrene og si: «Nå er du her!»

– Det høres ut som en deilig følelse?

– Ja, men det er jo ikke slik jeg går og lever mitt liv hele tiden. Jeg blir fortsatt like nervøs, usikker og irritert over småting som jeg ble tidligere. Jeg går fortsatt og tenker: «Går det an? Kan jeg det?», for man kan jo ikke leve livet sitt i et skarpt lys hele tiden.

Men, sier Sofie Gråbøl, og trekker en parallell til skuespillerfaget:

– Det er som om jeg tenker på det litt som teater når jeg hisser meg opp over noen idiotiske småting. Det er ikke fordi jeg ikke føler irritasjonen eller usikkerheten, eller hva det måtte være, men jeg har det litt sånn: «Ok, nå spiller vi den scenen.» Og jeg lever meg inn i den. Men jeg vet godt at det ikke er virkelighet. Jeg kan merke at det er åpnet opp for en grunnleggende takknemlighet for det livet jeg har fått og en glede ved det som jeg ikke har formulert før i mitt liv. Og sorg og glede, de går hånd i hånd, gjør de ikke? Man får ikke det ene uten det andre. Slik er livet. Det er ikke annet å gjøre enn å omfavne det.

LES OGSÅ: Like etter fødselen fikk Marthe borreliose: - Jeg var livredd for at barnet mitt aldri skulle få oppleve en frisk mamma

Til forsiden