FIKK REKONSTRUERT SKJEDEKRANSEN: – Det eneste jeg var redd for på bryllupsnatta, var at jeg ikke skulle blø, men heldigvis gjorde jeg det, sier «Nahid». ILLUSTRASJONSFOTO: NTB Scanpix
FIKK REKONSTRUERT SKJEDEKRANSEN: – Det eneste jeg var redd for på bryllupsnatta, var at jeg ikke skulle blø, men heldigvis gjorde jeg det, sier «Nahid». ILLUSTRASJONSFOTO: NTB Scanpix
Sosial kontroll:

«Nahid» kjøpte seg «jomfruhinne» uker før bryllupet

Da den norsk muslimske 26-åringen giftet seg for fire år siden, var hun jublende glad for blodet hun etterlot seg på lakenet.

– Jeg var helt tilfreds og kunne puste lettet ut; jeg hadde til punkt og prikke oppfylt de forventningene som var blitt stilt til meg siden jeg var født!

«Nahid», som velger å være anonym blant annet på grunn av høyt konfliktnivå rundt temaet, gikk inn i et arrangert ekteskap, med et gedigent tradisjonelt bryllup i sine foreldres hjemland et sted i Midt-Østen. Alt gikk som avtalt: To familier var fornøyde, alliansen var sikret. Og alt var, til syvende og sist, avhengig av at «Nahid» var jomfru.

Men alt var likevel et bedrag. Dette skjøre, lille vedhenget ved inngangen til «Nahids» skjede, den såkalte møydommen, var nyinnsatt, «restaurert» av den franske kirurgen Marc Abecassis (58).

I sin karriere har den franske kirurgen restaurert mer enn 1000 skjedekranser, som er den medisinsk korrekte betegnelsen av det som før ble kalt for «jomfruhinnen». Han skulle ønske han hadde sluppet. Skjedekransen er en smal slimhinnefold like innenfor skjedeinngangen, og ikke en hinne som den gamle betegnelser tilsier.

LES OGSÅ: - Det er en grotesk æreskultur som undertrykker kvinner.

Norsk overlege: - Vi må fortsette opplysningsarbeidet

Det er høst. Hvor mange nygifte bruder som nylig har vendt tilbake etter bryllup i sine foreldres hjemland etter sommeren, føres det ikke statistikk over. Og slett ikke hvor mange som har vært i «Nahids» situasjon; jenter og kvinner som er blitt giftet bort i arrangerte ekteskap – og om de selv har ønsket dette. Og særlig ikke hvem som oppfylte eventuelle krav om å være jomfru – endog blø – på bryllupsnatten.

Det offentlige helsevesenet utfører ikke «restaurering» av skjedekrans, men inngrepet, noen sting som settes i skjeden, slik at de kan revne og blø på bryllupsnatta, ble tidligere foretatt på private Volvat Medisinske senter i Oslo. Rundt 10-12 kvinner kom dit årlig.

Men praksisen var omstridt og Rådet for legeetikk ble i 2002 bedt om å vurdere den. «Rådet har ingen vanskeligheter med å akseptere at et slikt inngrep i enkelte sjeldne tilfeller utføres der det er overveiende sannsynlig at kvinnen er alvorlig truet...», konkluderte rådet den gang, men etikkdebatten gikk blant norske leger.

I 2006 sluttet Volvat å utføre inngrepet, men utenfor Norge står private klinikker klar for å gjøre det - til en prislapp fra 12 000 kroner og oppover til minst det dobbelte.

Overlege og avdelingsleder ved gynekologisk avdeling ved Oslo Universitetssykehus, Bjørn Busund understreker at den beste medisin i dette tilfellet er opplysningsarbeid.

– Dette er en kulturell utfordring, og som leger må vi spørre oss om det er riktig å bruke kniv på et kulturelt problem. Det er vi i Norge kommet frem til at vi ikke skal gjøre, og jeg kjenner ikke til at inngrepet blir utført i Norge, selv om det ikke er ulovlig å gjøre det. Jeg ser selvfølgelig klart hvilken uhyre vanskelig situasjon enkelte kvinner kan havne i. Og jeg kjenner jo til at for eksempel amerikanske leger er blitt fløyet inn til muslimske land for å gjøre slike operasjoner, sa overlege Bjørn Busund i 2014:

- Her i Norge mener jeg bestemt vi bare må fortsette med opplysningsarbeidet: Kvinner kan lett miste den såkalte jomfruhinnen dersom de trener eller bruker tamponger. Selv med en helt intakt skjedekrans er det en stor andel kvinner som heller ikke vil blø. Så svært mange kvinner helt uten seksuell erfaring er i risikosonen i forhold til kulturelle krav. Det er på dette grunnlaget vi må jobbe videre med opplysningsarbeidet, .

Busund bekrefter at han ville sagt akkurat det samme i dag.

Lengtet etter kontroll over eget liv

Men «Nahid» var av den faste overbevisning om at hun ikke kunne vente på mer opplyste tider. Som muslim er hun i den langt største gruppen som dette angår her til lands. Men i global sammenheng er muslimene langt fra alene. Det kan den franske kirurgen og gynekologen dr. Marc Abecassis fortelle:

– Vi lever i en verden der overveldende mange kulturer faktisk definerer en manglende «jomfruhinne» som en defekt eller en skade, som systematisk fratar kvinner mulighetene til en trygg framtid. Om det da ikke utgjør en direkte fare for livet hennes. Som lege er det min plikt og mitt kall å forhindre skade, helbrede sår, lindre smerte og – om mulig – gi mine pasienter en framtid.

For «Nahid» var ekteskapet et kalkulert forsøk. I utgangspunktet hadde hun et ønske om å gi det en sjanse; et sted inne i seg ville hun oppfylle de forventningene hennes muslimske og tradisjonsbundne slekt hadde til henne. Men som født og oppvokst i Norge, lengtet hun først og fremst etter den lille ekstra friheten og kontroll over eget liv som hun regnet med et ekteskap kunne bringe.

Det er verken et spesielt muslimsk – enn si religiøst – krav at en brud er jomfru, understreker Marc Abecassis. Det handler først og fremst om kultur og tradisjoner:

– Selvfølgelig har jeg operert mange muslimske kvinner. Men også kristne, særlig fra steder som Sicilia, Sør-Italia, Hellas og Midtøsten, har hatt behov for hjelp. Og jøder; ikke så få jøder. I perioder har jeg operert i Kina. Kina er et svært lite religiøst samfunn. Men tradisjonene krever det, også der, sier Abecassis, som selv er født i Marokko og praktiserende jøde.

Hadde sex med sin norske kjæreste

«Nahids» historie er langt fra enestående. Hun er velutdannet, reflektert og bevisst på seg selv. Og praktiserende muslim. Som så mange unge kvinner mellom to kulturer har hun følt på kroppen hva det vil si å bære selve symbolet på renhet og ære i kroppen: Som ugift kvinne eide hun verken seg selv eller sin egen møydom.

– Jeg har jeg levd delvis i mine foreldres tradisjon, hjemme. Og delvis et annet liv ute, der man eksperimenterer og finner ut av ting. Man blir tidlig trenet til et gjennomført dobbeltliv!

Utenfor familiekontrollen nærmet hun og venninnene seg seksualiteten ved å smugtitte på gutter – og å se på porno; det var alt for spennende til å la være. Likevel: At hun skulle være seksuelt urørt til bryllupet, var en forventet selvfølge. 21 år gammel fikk «Nahid» norsk kjæreste. I dypeste hemmelighet.

– Jeg var mer enn klar; så nysgjerrig! Hele livet hadde jeg holdt avstand til sex. Så kommer man til et punkt der man bare vil gjøre det; bare oppleve det.

Det ble et tøylet opprør. Og et innestengt sinne mot brødre og fettere og tremenninger som fikk leve mye friere.

– Hver gang jeg var nær kjæresten min, ble jeg opphisset. Men følelsene var motstridende. Første gang jeg hadde sex med ham, var det forferdelig. Jeg tenkte «Hva har jeg gjort? Jeg er en skitten kvinne! Jeg er ekkel!» Men det lokkende, forbudte tok overhånd. Jeg ville fortsette; også for å være slem – jeg likte den tanken. Og jeg fant ut at jeg er et seksuelt vesen av natur. Det var forløsende!

LES OGSÅ: Syv ting du bør vite om underlivet ditt

- En plikt og glede å hjelpe kvinner

I bakgrunnen lå likevel en slags naturlov: «Nahid» skulle gifte seg med en fra foreldrenes etniske gruppe, en foreldrene valgte. Hun kunne si nei til foreslåtte kandidater. Men før eller siden måtte hun gi etter – det visste hun.

– Presset er der fra tidlig barndom; venninner og familie gifter seg, alle gifter seg. Alt man selv bygger opp av utdannelse og planer, blir systematisk nedvurdert. Det er utenkelig med en fremtid uten en mann; da er man ikke komplett og mister all respekt. Til slutt tenker man at det er noe galt med en selv. Så begynner man å trøste seg selv: Mange andre har gjort det, det går kanskje noenlunde bra? Og kanskje et ekteskap i alle fall ville bety slutten på kontroll fra far og brødre? Jeg ville ikke lengre være families problem, men ektemannens. Det virket, tross alt, lettere for meg.

Er en mann som dr. Abecassis, i denne sammenheng, med på å sementere en kvinnefiendtlig kultur?

– Det er, i tilfelle, en meget kynisk og svært lite realistisk påstand, svarer han.

- Teoretisk kan det være riktig. Reelt sett er det uten enhver forankring i den virkeligheten som omgir kvinner i mange deler av verden i dag. Jeg er, i likhet med alle plastiske kirurger, klar over at et forandret ytre, forandrer også det indre i et menneske. Kvinner som får restaurert skjedekransen gjør det jo ikke for å forbedre utseendet, men for å leve opp til det ene, absolutte krav som deres kultur stiller, sier legen og fortsetter:

- Man kan godt si at i alle fall moderne, vestlige samfunn burde være fri for slike krav til kvinnen. Vel: Jeg er ingen statsleder, jeg kan ikke forandre hele samfunn, men om jeg kan hjelpe enkeltkvinner, er det min plikt og glede å kunne gjøre det, sier Abecassis.

Sparte penger til operasjon

«Nahid» oppfattet ekteskap som et absolutt krav fra storfamilien; der hun i realiteten ikke hadde noe valg.

– Problemet til foreldrene mine er at de ikke er integrert. De snakker ikke språket, de har ikke norske venner, de forstår ikke nyhetene, de forstår ikke norske TV-programmer. Det vet ingenting om nordmenns kultur – bortsett fra at nordmenn har mye sex, drikker og går med lite klær. De forholder seg utelukkende til sin egen gruppe, og må stå frem som riktig prektige. Drømmen deres er den perfekte familie med lydige barn.

Nahid hadde lagt seg opp penger før bryllupet, fordi hun visste at hun kunne betale en lege i utlandet for å få rekonstruert skjedekransen. Hun betalte 25 000 kroner den gang.

– Operasjonene har jo vært fremme i den norske debatten. Jeg vet om flere som gjorde det, også da det var mulig å gjøre det i Norge. Det er det ikke lenger – offisielt. Men ryktene vil ha det til at det gjøres, likevel. Og det er en temmelig vanlig operasjon i muslimske land, sier Nahid.

- Men du dro til Marc Abecassis i Paris?

– Jeg fant ham på nettet. Så jeg ringte, og ble raskt beroliget: Dette hadde han gjort mange ganger; min historie var velkjent. Noen jenter er i livsfare om de blir avslørt. Så dramatisk var det kanskje ikke for meg, sier Nahid, og utdyper:

- Det gjorde det enkelt for meg å ta operasjonen. Jeg gjorde meg heller ingen moralske refleksjoner. Feministen i meg sa jo at dette skulle jeg ikke bruke verken penger eller krefter på. Men hele saken kokte ned til at min fremtidige mann ikke skulle kunne peke på meg å si «Du er ei hore». Eller at foreldrene mine skulle få rede på det. For dette handler om familiens ære.

LES OGSÅ: Normalvulvaen finnes ikke

Kirurgen hadde moralske kvaler

I selve operasjonssalen gikk det egentlig bedre enn forventet. Hun var våken og hele operasjonen tok bare en halvtime.

– I forkant ville jeg bare dope meg ned for ikke å tenke. Og det var øyeblikk da jeg tenkte på å stikke av. Men beroligende medikamenter hjalp. Og jeg visste hva jeg måtte gjøre. Abecassis beroliget meg hele tiden; jeg skulle bli som selveste jomfru Maria! Jeg måtte bare le, og fikk et nesten komisk forhold til hele situasjonen.

Nahid ble fornøyd med resultatet. Hun følte seg lettet og glad. I ettertid ser hun det hykleriske i situasjonen. Bør slikt hykleri gjøres ved hjelp av en moderne lege? I begynnelsen strevde Marc Abecassis en del med slike tanker.

– Og jeg spurte mine pasienter om det ikke var galt av dem å basere sitt fremtidige samliv med en mann på en løgn. Gjennom årene har de selv svart meg – sterkt og klart: Det er ikke disse kvinnene som har valgt det patriarkalske samfunnets definisjon av ære. Det er ikke de som har valgt en kultur med et kvinnesyn som fratar dem all ære og all fremtid for seg og sine eventuelle barn, sier kirurgen.

Han opplevde til slutt å få kjeft av sine pasienter når han flagget sine kvaler, hevder han. Kvinnene ga ham klar beskjed om at de utelukkende trenger hans ekspertise, ikke hans moralske kvaler.

– De er kloke, trofaste, fine kvinner. Mange av dem har kanskje bare hatt ett eneste forhold, og er blitt forlatt av den de elsket og ga sin kjærlighet. Skulle dette dømme dem til et liv i fornedrelse? Nei, takk – jeg hjelper dem gjerne!

- God trening i å leve dobbeltliv

For «Nahid» ble det bryllup. Hun fikk en mann, som ikke hadde valgt, men heller ikke avvist.

– Det eneste jeg var redd for på bryllupsnatta, var at jeg ikke skulle blø, men heldigvis gjorde jeg det. Det viktige var å la ham få inntrykket av at han hadde «erobret» meg, gjort noe stort – og at jeg var urørt. Jeg sørget for å ligge helt stille og latet som jeg ikke hadde kysset noe før. Jeg måtte jo ikke røre ham på noe vis, og avsløre at jeg hadde erfaring. Når man vokser opp i et miljø der man aldri må røpe sine seksuelle sider, blir man ganske kynisk etter hvert. Det var overhode ikke vanskelig å spille uskyldig.

Hun legger til:

- Det handlet om plikt. Man har gjort plikten sin; man har giftet seg, man har sex med mannen og man blør. Jeg hadde gjort plikten min. Jeg følte jo at sviktet ham. Vi var jo begge bragt inn i en tragisk situasjon. Men jeg var nødt til å være kynisk og beskytte meg selv. Jeg hadde ofret nok i mitt liv!

For «Nahid» ble det skilsmisse etter et par år. Etter det har hun hatt en annen kjæreste, og hun er stadig i konflikt med sin egen familie.

– Jeg har hatt så god trening i å leve et dobbeltliv, at når ikke familie eller ektemann er i nærheten, da tenker man ikke på det. Når det knugende rollespillet er borte, kan man utfolde seg selv, også seksuelt, på en veldig fin og tilfredsstillende måte. Så nå kan jeg uten videre si at sex er en viktig og fin del av livet mitt!

LES OGSÅ: De skamløse jentene og deres opprør

Til forsiden