NAJA MARIE AIDT: I 2015 fikk den danske forfatteren Naja Marie Aidt en telefonsamtale som skulle forandre livet hennes. I den andre enden ble det opplyst om at sønnen hennes Carl hadde hoppet eller falt ut av et vindu i femte etasje i leiligheten i København. FOTO: Astrid Waller
NAJA MARIE AIDT: I 2015 fikk den danske forfatteren Naja Marie Aidt en telefonsamtale som skulle forandre livet hennes. I den andre enden ble det opplyst om at sønnen hennes Carl hadde hoppet eller falt ut av et vindu i femte etasje i leiligheten i København. FOTO: Astrid Waller
Naja Marie Aidt:

Naja Maries sønn døde i en fallulykke fra femte etasje:- Det var fullstendig ubegripelig. Det var vanvittig

Den danske forfatteren åpner opp om den tunge tiden til KK.

Hvordan spør man en mor om hvordan det var å miste en sønn? Hvordan spør man en mor om hva det er hun husker best fra det øyeblikket hun fikk en telefon om at sønnen hadde hoppet ut av vinduet i femte etasje?

Når vi spør den danske forfatteren Naja Marie Aidt (54), svarer hun kontant:

- Jeg husker alt.

«Vi forstår ingenting. Hva? sier vi, hva? Hva er det? Moren min rekker meg telefonen. Nå er det en mann som snakker. Jeg trodde det var søsteren min. Det er Carl, sier han, Carl er død, sier han, Carl er død, det er Carl. Jeg sier: Hva sier du? Hva er det du sier? Jeg blir rasende. Jeg kjenner ikke igjen stemmen. Jeg sier: Hvem er det som snakker til meg? Han sier: Det er Martin, eksmannen din. Stemmen hans er kald, mekanisk. Den eldste sønnen min begynner å gråte, han reiser seg opp, stolen velter. Jeg skriker HVA ER DET DU SIER? HVA SIER DU? Martin sier: Du må komme til Rigshospitalet nå, vi er på Rigshospitalet, du må ta en taxi nå. Jeg sier: Hvem er på Rigshospitalet, hvorfor er dere der, hvor er Carl, hva er det du sier? Han sier: Du må komme nå. Du må komme til Rigshospitalet med en gang, du må ta en taxi. Hva er det som skjer? roper den eldste sønnen min, hva har skjedd? Jeg gråter, jeg sier: Men hva er det som har skjedd? Martin sier: Det er Carl. han har falt ut av vinduet.» (Utdrag fra romanen Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake (2018), utgitt på Gyldendal Norsk Forlag)

- Jeg husker alt. Og jeg kommer aldri til å glemme det. Det har prentet seg inn i hukommelsen min. Når man får en sånn telefonoppringning blir man så på alerten. Man er fullstendig våken. På den ene siden husker man alt, men samtidig forstår man ikke hva som skjer. Det er en veldig merkelig tilstand. Det er fullstendig surrealistisk, sier Naja Marie Aidt til KK når vi møter henne i Oslo.

Hun forteller at hun var på middagsbesøk hos sin mor og at familien satt ved middagsbordet og drakk vin og skravlet om alt og ingenting da den tragiske beskjeden kom.

- Vi hadde det så hyggelig, og vi hadde hatt en så deilig dag. Vi snakket om Carl og at jeg skulle møte ham dagen etter, og så ringte telefonene. Vi tok dem ikke først. Men så ringte det i alle mobiltelefonene, og jeg kunne plutselig høre min søster skrike. I det øyeblikket var det som at... ja... at hele verden gikk i stykker. Det var fullstendig ubegripelig. Det var vanvittig. Det var så voldelig. En utenkelig død. At en ung mann hopper naken ut av sitt vindu. Eller faller ut.

BARNDOM: Naja Marie og Carl Emil Heurlin Aidt fotografert i1990 i deres daværende hjem på Østerbro i København. FOTO: Privat
BARNDOM: Naja Marie og Carl Emil Heurlin Aidt fotografert i1990 i deres daværende hjem på Østerbro i København. FOTO: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Susanne mistet storesøster Christine til spiseforstyrrelser

Politiet tok ikke saken på alvor - fikk fatale konsekvenser

Kalenderen viste midten av mars 2015, og sammen med en venn hadde Naja Maries 25 år gamle sønn Carl inntatt selvdyrket sopp. Ifølge Rustelefonen.no tilhører sopp kategorien hallusinogener - og er en fellesbetegnelse på rusmidler som påvirker sentralnervesystemet, og først og fremst forårsaker en endret bevissthetstilstand.

Carl opplever trolig å havne i en tilstand man kan betegne som en såkalt bad trip - en psykose - og vennen har i ettertid fortalt at han opplevde at Carl trodde at dommedag var kommet.

- Det er også en annen ting, for jeg vet jo ikke med sikkerhet at han selv har hoppet ut, sier Naja Marie videre.

- Men det er liksom det jeg har besluttet meg for at skjedde. For det kunne jo også ha vært at han hadde sittet i vinduet, besvimt og så falt ut. Jeg vet ikke, for det var ingen som så det. Men det er dessverre ofte sånn at unge mennesker løper når de blir psykotiske på sopp. Han har nok mest sannsynlig sett for seg at han løp i hagen eller noe. Han har sett noe annet enn Vesterbrogade. Han har flyktet fra noe han følte var forferdelig på grunn av denne dommedagsopplevelsen. Han har nok følt at verden gikk under. At det var slutt. Jeg tror han har vært helt sinnssykt redd i sin psykose, sier den danske forfatteren beveget.

Da Carls venn innså at kompisen trengte hjelp ringte han politiet og opplyste at de hadde spist sopp og at Carl kunne være en skade for seg selv og for andre. Politiet tok ikke saken på alvor. Barndomsvennen ringte politiet opp igjen.

- Da begynte politimannen å spørre ham ut om hva som hadde skjedd. Carls venn, som var dypt stresset fordi han sto på gaten og ventet på politiet som aldri kom, sa at han i psykosen hadde snakket om at han kanskje var homoseksuell. Man kan se i rapporten at politimannen fra alarmsentralen fortsetter å spørre ham ut om dette med at han hadde snakket om at han var homoseksuell.

Naja Marie forteller at politimannen stilte ham spørsmål som: «Er han homoseksuell?», «Er du sikker på det?», «Er det noe han kan like?», «Er han forelsket i deg?».

- Og det er jo fullstendig irrelevant. Carl hadde hatt flere jentekjærester. I en slik rus kan man oppleve å få en helt annen kroppsopplevelse. Man blir veldig sanselig. Det kan selvfølgelig hende at han var homoseksuell, det vet jeg ikke, men det er også helt likegyldig. Jeg har selv lest disse politirapportene og jeg ble så forbanna. Han skulle heller ha brukt tiden på å sende en politibil eller ambulanse til leiligheten, sier hun oppgitt.

Da politiet endelig kom, var det for sent. Carls kropp lå på bakken. To dager senere er han død. I ettertid sender familien inn klage til politiet, men de blir ikke hørt.

- Bærer du noe nag overfor politiet at det endte på den måten som det gjorde?

- Ja, jeg gjør jo det, sier hun stille.

- Når noe sånt skjer, kan man si at det er mange ting som går galt. Ja, jeg er sint på politiet for at det ikke kom før. Hadde de kommet før, så hadde jo Carl vært i live. Det er sånn det er. Og jeg er sint på dem for at det var svikt i kommunikasjonen, og at de var så opptatt av hvorvidt Carl var homoseksuell eller ikke.

MUSIKALSK: Carl Emil Heurlin Aidt foran vinduet i leiligheten på Vesterbrogade i København. Fotografiet er tatt den 17. januar 2015, knappe to måneder før han døde. FOTO: Privat
MUSIKALSK: Carl Emil Heurlin Aidt foran vinduet i leiligheten på Vesterbrogade i København. Fotografiet er tatt den 17. januar 2015, knappe to måneder før han døde. FOTO: Privat Vis mer

Hun er også sint fordi politiet brukte betegnelsen psykisk syk.

- For Carl var ikke psykisk syk. Jeg synes også dét er en form for diskriminering, at man i denne situasjonen har vært så opptatt av hvorvidt han har vært homoseksuell eller ikke. Det er likegyldig! Det er snakk om et menneske som er i fare, og derfor skal man ta det alvorlig, og derfor skal man kjøre med utrykning, løpe opp trappene, slå inn døren og sende ambulanse til stedet med én gang, sier hun med frustrasjon i stemmen.

Men disse tankene har vært noe hun etter hvert er blitt nødt til å legge vekk.

- Jeg kan ikke gå og tenke på det hele tiden, for da blir jeg gal. Vi har sendt inn klager så langt opp i systemet som man kan, helt til justisministeren nærmest. Og vi har fått en liten innrømmelse at kommunikasjonen kunne ha vært bedre. Men du vet, når man klager på politiet - det får man ingenting ut av. Men jeg er veldig glad for at vi har gjort det, for jeg håper jo også at det at vi har klaget kan bety at politiet i fremtiden er mer oppmerksom på at hvis det er noen tilfeller som omhandler sopp, så må de komme med én gang fordi at det er veldig farlig, og fordi det går veldig fort med tanke på de beslutninger man tar når man er påvirket.

LES OGSÅ: Hvordan snakke med barn om døden?

- Det tar lang tid for hjernen å forstå at personen er borte

I tiden etter sønnens bortgang mistet den anerkjente forfatteren språket og ordene. Det tok henne lang tid før hun klarte å skrive igjen. Men Naja Maries tre gjenlevende sønner gjorde at hun ikke bukket under.

- Man har jo lyst til å forsvinne, men når man har andre barn så kan man ikke det. Jeg er veldig glad for at jeg hadde andre barn, for hvis ikke jeg hadde hatt andre enn Carl tror jeg at jeg hadde vært likegyldig. Jeg hadde sikkert bare drukket eller begått selvmord. Det tror jeg. Det var de andre menneskene rundt meg som holdt meg oppe, og spesielt min mann. Han tok meg med på turer, lagde mat til meg og fikk meg på fote igjen. Men det er åpenbart veldig vanskelig, erkjenner hun.

For noen mennesker er det å fortrenge det som har skjedd i en så utenkelig situasjon en del av prosessen. Men for Naja Marie ble det viktig å se realiteten i øynene.

- Jeg er bare ikke laget sånn. Jeg kunne ikke se vekk, og sånn har jeg også vært med andre ting før Carl døde. På mange måter tror jeg det er mer smertefullt se tingene i øynene, for da er det heller ingen måte å flykte på. Så får man ikke fred. I starten klarer man jo ikke å forstå det. Det tar lang tid for hjernen å forstå at personen er borte, og aldri kommer tilbake. Hvordan kunne det skje? Det er en veldig, veldig anstrengende prosess, og det er en form for posttraumatisk stress.

LITEN GUTT: Carl fotografert i 1997 under et besøk hos sin mormor i Kragevig på Sydsjælland. FOTO: Privat
LITEN GUTT: Carl fotografert i 1997 under et besøk hos sin mormor i Kragevig på Sydsjælland. FOTO: Privat Vis mer

Naja Marie beskriver Carl som en omsorgsfull person, som alltid satte alle andres behov først. Han var et kreativt og poetisk menneske. Han spilte musikk, skrev dikt, var god til å tegne og ville gjerne bli filmklipper.

- Like før han døde søkte han på Den Danske Filmskole. Han kom til siste intervju, men kom dessverre ikke inn. Og det har jeg noen ganger tenkt på, om det var en av grunnene til at han tok de soppene. Men det tror jeg altså ikke, for hvis han hadde kommet inn så kunne det jo ha vært at han hadde tatt dem for å feire, ikke sant. Men man kan jo ikke la være å tenke: «hva hvis». Og det er en fryktelig tanke. Hva hvis han hadde kommet inn på filmskolen, hva hvis politiet hadde kommet litt før, hva hvis de ikke hadde tatt soppen i 5. etasje, men nede på jorden, hva hvis ditt og datt. Men det endrer jo ikke på det som skjedde.

SKREV BOK OM HENDELSEN: Forfatter Naja Marie Aidt har skrevet en sorgbok om sønnens dødsfall. FOTO: Astrid Waller
SKREV BOK OM HENDELSEN: Forfatter Naja Marie Aidt har skrevet en sorgbok om sønnens dødsfall. FOTO: Astrid Waller Vis mer

- Hvordan har du klart å komme deg ut av den vreden du har følt?

- Sinnet går jo ikke over, men man blir nødt til å legge det fra seg. Apropos å fortrenge, det blir man rett og slett nødt til å gjøre på et tidspunkt. Det er jo ingenting jeg kan gjøre med det nå. Jeg kan ikke tillate at aggresjonen spiser meg opp innenfra... jeg blir nødt til å legge det vekk. Jeg vil jo også heller bruke energien min på å tenke på Carl. Hvilket godt og fint menneske han var. Det tror jeg også er en del av prosessen. Den første tiden, i lang tid, så tenkte jeg jo kun på ham som død. Jeg klarte ikke å tenke på ham som levende eller som den lille gutten han en gang hadde vært. Det er fremdeles noe jeg sliter med. Det er fremdeles vanskelig å se bilder av ham. Hvordan kan han være borte?

Samme dag som Carl dør får foreldrene Martin og Naja Marie spørsmål om de vil donere bort hjertet til sønnen. De klarer ikke gi det bort, for tanken på at deres felles sønn skulle begraves uten et hjerte var uutholdelig.

«Klokken er nesten seks, det er mandag morgen, mandag 16. mars 2015, og jeg tenker: Jeg kan ikke gi bort hjertet hans, jeg kan ikke begrave ham uten hjerte, vi kan ikke gjøre ham hjerteløs. (...) Martin og jeg sier til legen at vi vil donere nyrene og bukspyttkjertelen og den lungen som fungerer, og vi sier: Vi vil ikke gi dere hjertet hans. Vi skriver under på noen papirer, vi står ute i korridoren med legen, vi forstår ingenting.» (Utdrag fra romanen Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake (2018), utgitt på Gyldendal Norsk Forlag).

- Jeg så liksom for meg at han lå nede i jorden uten et hjerte, og det ble helt feil. På en måte så angrer jeg på det i dag, for hvis hans gode og sterke hjerte kunne ha reddet noen så hadde det vært mye bedre. Men man skal ta de beslutningene utrolig raskt etter en slik hendelse har skjedd, og man er i en tilstand av vanvittig stress. Nå tenker jeg at jeg hadde vært glad dersom hans hjerte kunne ha reddet et liv. Da hadde han gjort nytte etter sin død.

LES OGSÅ: Hva skjer med sosiale medier-kontoene våre når vi dør?

- Det å donere er jo en utrolig fin ting man gjør for det menneskelige fellesskapet

Hun oppfordrer derfor andre til å gjøre seg opp en mening om hvorvidt man ønsker å donere organer etter sin død, eller ikke, slik at andre i ettertid slipper å ta valget for deg.

- Det å donere er jo en utrolig fin ting man gjør for det menneskelige fellesskapet, men akkurat i det øyeblikket der klarte jeg virkelig ikke å holde ut den tanken. Så det hadde vært til god hjelp om Carl, før han døde, hadde meldt seg som donor. Det kan man jo også oppfordre andre til å gjøre. Så slipper vi som foreldre å ta den beslutningen, da hadde han jo gjort det selv. Vi valgte å donere noen av hans organer, men ikke hjertet. Men jeg angrer på det nå.

I sitt virke som forfatter har Naja Marie erfart at man tillegger ordet hjerte spirituelle egenskaper. At det er et ord med massiv symbolikk.

- Hjertesorg. Hjerteløs. Det betyr jo at man er ond. At man ikke har empati. Det er mange ord som knytter seg til hjertet, som et symbol kan man si, selv om det jo egentlig bare er en pumpe som pumper blod rundt i kroppen, forklarer hun.

I NEW YORK: Naja Marie og Carl fotografert i Brooklyn i 2009. Naja Marie har bodd i New York de siste ti årene. FOTO: Privat
I NEW YORK: Naja Marie og Carl fotografert i Brooklyn i 2009. Naja Marie har bodd i New York de siste ti årene. FOTO: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Hvem får ansvaret for barnet ditt hvis du dør?

- Min yngste sønn ble så sur på meg, og sa: «hvorfor skal døden ha ennå mer?»

Tittelen på boken har Naja Marie hentet fra to dikt hun skrev da Carl var 16 år. Også hun bruker ordet hjerte i poesien.

- Da jeg skrev dem så tenkte jeg mye på Carl, og et sted i diktet beskriver jeg en gutt som ser deg an fra hettens mørke. Jeg hadde en følelse at han var en muse og forærte meg diktene på en eller annen måte. Jeg hadde bare en opplevelse av at jeg tenkte på ham mens jeg skrev diktene, uten å vite hvorfor. Og så er det jo klart at da han døde, så kom jeg til å tenke på det igjen.

Har døden tatt noe fra deg
så gi det tilbake
gi dét tilbake
som du fikk av den døde
da den døde var levende
da den døde var ditt hjerte
gi det tilbake til en rose,
et kontinent, en vinterdag,
en gutt som ser deg an
fra hettens mørke

Har døden tatt noe fra deg
så gi det tilbake
gi dét tilbake
som du fikk av den døde
da dere sto i regnet i snøen
i sola og den døde var levende
og snudde ansiktet mot deg
som om han ville spørre om noe
du ikke lenger husker og han
hadde også glemt det og det er
en evighet
en evighet siden nå

Naja Marie forklarer at diktene handler om at man skal bruke de erfaringene og den lærdommen man fikk av den avdøde videre i livet, slik at man på den måten kan sørge for at den som er gått bort lever videre.

- Min yngste sønn ble så sur på meg, og sa: «hvorfor skal døden ha ennå mer?». Men hvis man leser diktet kan man se at det står at «har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake. Gi dét tilbake som du fikk fra den døde». Det vil si at det som du har fått fra den døde, det skal du gi videre. Gi tilbake til livet. Du skal ikke bare gå hen og gjemme deg, du skal huske på det du fikk av den som nå er død, og det er den kraften eller energien som man skal gi videre til de levende. Det er en måte å sørge for at den som døde fremdeles er her sammen med oss som lever videre. Man skal sørge for at det man har lært av ham eller henne ikke forsvinner.

LES OGSÅ: - Du kan dø av hjertesorg

Til forsiden