- Vi hadde fulgt søknads­prosessen og var på mange måter innstilt på det, sier Marit Steen-Mevold. – Men den dagen Stine faktisk gikk ut døra, innså jeg at et kapittel i livet var over. Hun kommer aldri tilbake på samme måte. Hun tok nesten ikke med seg noe, men likevel tok hun med seg alt. Det var helt ødeleggende for meg. 

Stemmen til den ellers sprudlende trebarnsmoren har gått ned en oktav. Lavmælt forteller hun om kvelden da hun gikk inn på sin eldste datters forlatte rom og hentet to bilder av henne og en t-skjorte. Den har Marit hatt med seg i senga hver kveld siden Stine (20) i fjor høst flyttet til Amsterdam for å studere.

– Det oppsto et fysisk tomrom. Hun er jo ikke her. Man har gjennom mange år vennet seg til et system, familien har sine rutiner, alle har sine faste plasser rundt middagsbordet. Jeg tar meg ofte i å gløtte til høyre for å se om hun sitter der, men det gjør hun jo ikke. Hun er borte.

LES OGSÅ: Hanne (40) mistet sønnen i kreft: - Han hadde så mye kjærlighet å gi

Innen forskning omtales denne tomheten som «empty nest syndrome» – tomt rede-syndrom. – For noen kan overgangen når barna flytter ut etterlate en stor tomhet, sier Thomas Hansen, psykologiforsker ved NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring).

– Mannen min og barna mine er liksom gjengen min. Og nå mangler det én.

Han forklarer at dette er mer vanlig dersom båndene til barna har vært tette og foreldrerollen har vært svært sentral for ens identitet og aktivitet. 

– Mange kan føle at de ikke lenger er verdsatt eller til nytte, og kan ha problemer med å fylle livet med struktur, innhold og mening. 

– Mannen min og barna mine er liksom gjengen min, fortsetter Marit. – Og nå mangler det én.

På Facebook skriver Marit: «I dag reiste du, til Amsterdam. Til fremtiden, din fremtid. Her hjemme er vi, og vi er fortiden.»

LES OGSÅ: Hvorfor oppdrar vi våre barn så forskjellig?

Gode forhold

Da barna var små, var Marit lenge hjemme med hver av de tre. Det var viktig for henne å ta hensyn til dem og være sammen med dem. 

– Jeg ville kjenne mine egne barn og har lagt mye tid i dem. Hver av dem skal få være den de er. Som foreldre er det vi og vår atferd som bestemmer hva slags stemning barna våre skal være i. Jeg vil påstå at den energien jeg har lagt i fokus på nettopp dette, har bidratt til at vi har et harmonisk hjem med mye latter og nære relasjoner.

I perioder har hun og mannen hatt hjelp av mormor, som har bodd hos dem. Barna har sluppet å kjenne på tidsklemma. De har vokst opp i en liten storfamilie. Hatt trygge rammer og solide voksne rundt seg. En viktig verdi i familien har vært å skape et hjem med åpne dører, et hjem fullt av liv og glede. Stine har alltid verdsatt å kunne invitere venner hjem, at mamma disker opp med mat og legger til rette. Marit har gjort det med den største selvfølgelighet og med stor glede i hjertet. 

Til å begynne med finner ikke Stine leilighet i den fremmede storbyen. Marit oppdaterer på Facebook: «Jeg hørte det allerede den andre dagen. At stemmen hennes var flat. At hun ikke lo. At jeg ikke burde spørre for mye, om jeg ville ha de gale svara. Å miste trygge rammer; ei myk seng, eget klesskap og ei badehylle, slo tungt.» 

– Jeg må innrømme at jeg har kviet meg for å skype. Stine har hatt lyst til det, så hun kan vise meg leiligheten som hun nå deler med to andre. Men jeg har ikke villet. Jeg bare vet at hvis jeg får se at den er riktig elendig, kommer jeg til å bryte sammen og dra ned og hente henne.

LES OGSÅ: Sonja Wanda: - Mamma ofret alt for meg

Psykolog Ingeborg Egebjerg ved Regionssenter for barn og unges psykiske helse Øst og Sør, er medforfatter av boken «Utviklingsrettet intersubjektiv psykoterapi med barn og unge», hvor løsrivelsesfasen mellom foreldre og barn er et sentralt tema.

– Løsrivelsen gjelder også for foreldrene. Å ikke skulle være de viktigste i barnas liv lenger, eller at relasjonene endrer seg på en grunnleggende måte, krever en omstilling hos foreldre. Man tar inn over seg forskjellene på en femåring og en 15-åring. Litt etter litt må man gi slipp.

Hun mener at dette er en helt naturlig utvikling som de fleste er innstilt på. Gradvis og naturlig innser man at nå skal man være hver for seg. Både barna og foreldrene gjennomgår en utvikling. 

– Men det er vår jobb som foreldre å frigjøre barna. Det er naturlig å ville flytte hjemmefra når man kommer til en viss alder. 

– Den grunnleggende selvbevisstheten som vokser fram i ungdomsalder gjør at samspillet i familien forandres. Å skulle gi barna både «røtter og vinger» kan være utfordrende, sier Egebjerg. 

For mange foreldre åpnes en ny fase i livet, der de får mer tid til seg selv. Psykologiforsker Hansen er enig i at tomhetsfølelsen for de fleste er kortvarig og forbigående. Generelt har mennesker en unik evne til å tilpasse seg store livsendringer, både de positive og de negative. Dessuten er reaksjonene veldig individuelle. For mange oppleves ikke empty nest-overgangen så stor, mens andre kan ha mer tydelige positive eller negative reaksjoner.

– Det er viktig å erstatte tapte roller og kilder til engasjement og identitet med nye kilder, sier han. – Kanskje er det tid for å ta opp gamle interesser eller gjøre nye ting en har drømt om.

LES OGSÅ: Sophie Elises mamma: - Hun er den samme jenta på innsiden

Livets naturlige gang

Hege Reinholt har tre barn. Først reiste de to sønnene ut. Nå står datteren Azora (17) for tur – til høsten følger hun i sin brors fotspor og skal bo et år i New Zealand.

– Det er klart jeg gråt en liten skvett, sier Hege om den dagen da sønnen hennes reiste hjemmefra. 

Hun antar det samme vil skje når hun følger datteren til flyplassen.

– Men det er vår jobb som foreldre å frigjøre barna. Det er naturlig å ville flytte hjemmefra når man kommer til en viss alder. Og det er naturlig at foreldre skal ønske at barna etter hvert står på egne ben.

Heges fokus er at barna skal leve gode liv, og for henne innebærer et godt liv reiser og opplevelser. For kort tid siden kom hun hjem fra sin siste reise, som gikk til Sør-
Afrika. Der hadde den mellomste sønnen loffet rundt i seks uker, og nå møttes hele familien på det eksotiske stedet for å tilbringe vinterferien der, før han dro videre til Brasil.

– Det har vært viktig for meg å lære barna mine å være selvstendige. At de skal klare å ordne opp. Være uredde.

 
– Barna mine har vel på sett og vis fått reising inn med morsmelka. Ikke det at vi har reist så mye, men vi har reist langt og lenge. Kanskje det har preget dem.

Det glimter i det klarblå blikket da Hege forteller om en familiereise på tre måneder i Sørøst-Asia da barna var 3, 7 og 10 år. De styrte unna hoteller og bodde i stedet på billige steder der de kom tett på lokalbefolkningen og fikk et innblikk i hverdagen deres. Ivrig legger hun ut om spennende opplevelser i en del av verden hun beskriver som svært barnevennlig.

– Vi spiste middag på kjøkkenet med dem vi leide av, lekte med kattungene deres i hagen, kjørte moped og dro på markeder.

Barna vandret av gårde med mennesker de ble kjent med og fikk oppleve noe annet enn sin norske hverdag. Hun synes det har bundet familien sammen å dele slike erfaringer.

LES OGSÅ: Monicas mor og bror tok sitt eget liv

– Det har vært viktig for meg å lære barna mine å være selvstendige. At de skal klare å ordne opp. Være uredde. Selvsagt må de ta sine forholdsregler, men jeg vil ikke at de skal gå rundt og være engstelige. 

Hun tror at både barna og hun selv lever bedre og rikere liv om de slipper å være redde. 

– Jeg tenker stort sett at det er gode mennesker overalt. Men det kan jo hende at jeg bare er ekstremt naiv, ler hun. 

Som barn satt Hege gjerne og bladde i foreldrenes fotoalbum. Der var bilder fra storbyer i Europa, kjente monumenter og spennende verdensutstillinger de hadde besøkt i et liv som fant sted før de fikk barn. Alt dette ville Hege også se! I ungdommen begynte hun selv å reise.

– Det startet mens jeg gikk på videregående. Jeg haiket mye, reiste i Europa på interrail, og siden dro jeg til Sør-Amerika.   

Hun synes reising gir utvidete perspektiver. 

– Barna mine har sett fattigdom. De har opplevd den ekstreme rausheten når folk som nesten ikke har noe deler det lille de har. Jeg tror det har bidratt til at de aldri klager, at de generelt sett er veldig takknemlige.

LES OGSÅ: Angst og depresjoner - derfor rammer det så mange unge

Har begynt å studere

Til høsten, når den yngste datteren setter seg på flyet til den andre siden av verden, blir huset tomt. Alle ungene har forlatt redet. Men Hege har nok å henge fingrene i – hun har allerede startet en mastergrad. 

– Da jeg tok mellomfag for over 20 år siden, var planen å gå videre. Det ble vanskelig når barna kom. 

I stedet satte Hege studiene på vent og jobbet redusert mens barna gikk i barnehage.

– Jeg ville at de skulle slippe stressende morgener, og så syntes jeg det var helt absurd at barnehagepersonalet skulle se mer til barna mine enn jeg selv.

Nå som barna er store, har Hege innvilget seg selv en studiedag i uka. Hun leser fagpensum i helgene og får masse energi av å sette seg inn i interessant pensum. Det er hyggelig å bli kjent med andre studenter og være del av et nytt miljø. På sett og vis kan hun sette mer pris på studiene nå.

– Det er nyttig i jobben min og veldig godt å se at hjernen fortsatt fungerer, smiler hun.

Psykologiforsker Thomas Hansen peker på at det for noen foreldre er godt å kunne gi slipp på en del bekymringer. Overgangen til å leve uten barna sine kan være gunstig fordi man får økt frihet, med både tid og penger, og kan nyte livet. 

At barna flytter ut, skaper muligheter for å dyrke gamle eller nye interesser eller relasjoner. 

- Mitt største mareritt har vært at hun skulle treffe en fra Tahiti eller New Zealand og plutselig sende meg en tekstmelding: «Feirer jula på New Zealand i år».

Både Hege og Marit synes allikevel atskillelsen er en sammensatt opplevelse. 

– Det er klart at jeg savner barna mine når de er langt borte, sier Hege. 

– Gleden er stor hver gang en av dem kommer vel hjem og vi kan samles. Da har vi lange samtaler. 

Marit ser at flyttingen tross alt er en naturlig utvikling. 

– Selvfølgelig anerkjenner jeg at Stine er voksen og må ut og studere. 

Tenåringen hadde lagt seg til vaner og uvaner som gjorde det tydelig at hun egentlig allerede levde et frittstående liv – hjemme hos foreldrene. Det var nok på tide å begynne sin egen redebygging.  

– Men jeg innrømmer at jeg er veldig glad for at Stine har en kjæreste hjemme i Oslo. Mitt største mareritt har vært at hun skulle treffe en fra Tahiti eller New Zealand og plutselig sende meg en tekstmelding: «Feirer jula på New Zealand i år», ler Marit. 

Hver fjerde uke kommer ungjenta hjem. Denne fredagen ligger Stine og kjæresten fra nabolaget sammenkrøpet i sofaen i den vante gropa da Marit tenner peisen og setter over middagen. Igjen kan hele familien samles rundt middagsbordet. 

LES OGSÅ: Trine Cecilie (23) skrev hemmelig kontaktannonse for mamma

Dette kan du gjøre

Slik kan du finne ny mening og lykke i hverdagen når barna har flyttet ut:

• Knytt bånd – skap nye vennskap. Vær aktiv – nå har du mer tid til å være aktiv på egne premisser.
• Vær oppmerksom – du er ferdig med å løpe fra jobb til skole og fritidsaktiviteter.
• Nå har du større mulighet til å være til stede i ditt eget liv, være mer mindful – det er en viktig faktor for livskvalitet. 
• Fortsett å lære – benytt den nyvunne friheten til å lære nye ting. Gå et kurs, prøv noe nytt. Det å lære, det å mestre, fyller på lykkekrukka. 
• Gi – bidra overfor andre, delta i frivillig arbeid. Å gi noe til andre høyner livskvaliteten.

Kilde: Disse tipsene er basert på oppskriften på hverdagslykke fra Rådet for psykisk helse.

Denne reportasjen er også publisert i KK nr 22, 2016.