Heidi har bakt gulrotkake og tilbyr KKs journalist og fotograf varme strømper. Hun og samboeren Kai har nylig flyttet inn i et lite hus på vestsiden av Randsfjorden.
De søker en roligere hverdag nå. For rolig er ikke det man kan kalle Heidis liv. Hun beskriver det som å ha levd på flukt fra seg selv: Alle de årene hun var i alkoholens makt.
- Jeg ønsket at han skulle slå i stedet
Skolens bråkmaker
Det er som regel i barndommen alt starter, men Heidi kjenner egentlig at hun har vokst opp i et trygt og godt hjem på et lite sted i Gudbrandsdalen. Med en pappa og en mamma og fire eldre søsken hvor favorittbroren, som hun forgudet, pleide å ta henne med å fiske.
- Jeg hadde egentlig alt, jeg var flink på skolen og jeg trivdes på skolen. Selv om jeg var liten, hadde kortklippet hår og kanintenner og ble en del mobbet for det, forteller hun over kaffekoppen.
Første gangen hun smaker alkohol, er hun seks år og finner et glass med likør som står igjen på julematbordet etter noen. Hun husker godt den varmen som drikken ga nedover halsen, men ikke smaken i seg selv.
Når hun begynner på ungdomsskolen, forelsker hun seg for første gang, i skolens bråkmaker, som hun kaller han. Han er to år eldre og Heidi blir med han over alt.
- Det var mye festing. Jeg drakk ikke først, men etterhvert begynte jeg å smugdrikke. Første gang jeg var ordentlig full var jeg 14 år og skulle på bygdefest. Da ramlet jeg ut av bilen og greide ikke å stå på føttene.
- I dag hentet jeg ned julepynten. For å selge den
14 halvlitere om dagen
Heidi ble plassert i bilen igjen, og fikk ikke med seg den festen. Men hun fortsetter å ha fast følge og blir en ung mor. Allerede som 17-åring har hun en liten sønn. Hun og kjæresten flytter sørover, nærmere Oslo, hvor han har fått seg jobb og de kjøper seg hus. Heidi har store planer om at livet skal bli fint.
Heidi blir gift i 1985 og to år etter får hun en datter. Men tobarnsmoren beskriver tiden mellom de to fødslene som en tid med mye bråk og tull. Hun blir likevel værende i ekteskapet i totalt ni år, før hun flytter med ungene. Da trodde hun alt skulle bli bedre.
- Jeg fikk komme til en gård hvor jeg fikk leie kårboligen mot jeg skulle være griserøkter. Det var kjempefint for ungene og de hadde ofte med seg venner hjem.
Men de kaotiske minnene plager henne, og det er da et annet minne dukker opp: Det første møtet med alkohol og følelsen den ga henne.
Det begynner i det små. Hun kjøper inn pils som hun drikker i ensomhet etter at ungene har lagt seg om kvelden. Men litt etter litt drikker hun mer og mer.
- På det meste drakk jeg 14 halvlitere om dagen pluss shots og gud veit. Det var både på grunn av ensomhet og for å døyve smerter at jeg drakk.
På det tidspunktet jobber Heidi i tillegg i en barnehage med flere gode kolleger som hun har fine samtaler med, men hun kjenner seg alene likevel.
- Da hadde jeg mange hemmeligheter. Mange ting jeg holdt skjult på grunn av skyld og skam, sier hun.
På pub mens de sov
Hun tror at skammen og skyldfølelsen er årsaker til at hun drakk. Det hadde satt seg i henne og hun hadde ikke lenger tro på seg selv.
Etter hvert begynte ting å gå fra vondt til verre. Det var ikke lenger nok å drikke hjemme, og ofte drakk hun opp det hun hadde. Dessverre bodde de rett ved en togstasjon.
- Etter ungene hadde lagt seg, kunne jeg ta toget til Lillestrøm for å gå på pub og drikke mens de sov, hvis jeg ikke hadde mer alkohol hjemme, sier hun og forteller at barna var åtte og elleve år på dette tidspunktet.
- Hva følte du dagen etter?
- Nei, det kan du jo tenke deg. Da kom det enda mer skyld og skam. Til å begynne med ventet jeg med å drikke til ungene hadde lagt seg, men etter hvert begynte jeg å reparere, som det heter, forteller hun.
Avhengighet påvirker alt i ens liv, det gjaldt også for Heidi. Det ble umulig for henne å holde på en jobb, og hun sier hun ikke har tall på hvor mange jobber hun har mistet. På et tidspunkt begynner hun som lærling i møbelsnekkerfaget. Men hun kommer fyllesyk på jobb og drar rett fra jobb til bar og mister til slutt lærlingplassen sin. Til slutt bryr hun seg ikke lenger.
Så mister hun ungene. Sønnen flytter inn hos eksmannen og datteren i fosterhjem.
Bodde i telt
Uten omsorgen for barna sine lever Heidi et utsvevende liv. Hun møter etterhvert en ny mann som hun flytter inn med i Oslo i 1997. Problemet er at han også drikker og det skal komme til å styre hverdagen deres de neste årene.
Så får hun beskjed om at det er gått så lang tid at hun kan risikere å miste statusen som mor. Det makter hun ikke tanken på og derfor bestemmer hun seg for å prøve å ta tak i situasjonen sin. Foreldrene hennes ordner en leilighet til henne i Sørum og datteren flytter hjem til Heidi. Dessverre er klarsynet kortvarig.
- Jeg klarte jo ikke å leve et normalt liv. Det gikk som det måtte. Etter et år mistet jeg leiligheten for jeg betalte ikke leien. Datteren flyttet til faren sin.
Dermed står Heidi igjen på bar bakke. Men denne gangen har hun ingen steder å gjøre av seg. Løsningen blir at hun flytter til Oslo igjen, men bor i telt ved Sognsvann gjennom sommeren.
Hun lærer mye om seg selv den tiden hun er hjemløs. Hun flytter seg regelmessig rundt vannet da det ikke er lov å telte mer enn tre dager på rad. Selv lærer hun hva man klarer når man ikke har noe å leve av.
- Da drakk jeg ikke så mye for jeg hadde ingen penger. De som holdt meg med alkohol da var personer som også bodde der. Jeg samlet flasker og pantet dem for å overleve. Det var dette som førte til at jeg la meg inn til behandling første gangen i 2003. Selv om jeg ikke ville det selv, men jeg ville gjøre det for ungene mine og de andre i familien, forteller hun.
Men det går sjeldent bra når man ikke helt vil bli rusfri selv, og det skulle vise seg.
Stjal penger
Heidi tilbragte et halvt år på avrusning. Da hun kom ut igjen var hun sikker på at hun skulle starte et nytt og bedre liv. Og det gikk veldig fint i omtrent seks måneder, og hun blir sammen med sin tidligere samboer igjen.
- Til å begynne med drakk jeg bare kaffe, men etter hvert tenkte jeg at det gikk fint med et glass vin. Men så ble det to og så tre. Deretter ble det verre enn det var første gangen, sier hun og stemmen senker seg flere hakk. Hun tar en lang pustepause før hun fortsetter:
- Så begynte jeg å stjele penger fra han, forfalsket sjekker og lurte meg ut på nattetid for å røyke hasj. Da kunne jeg være borte i dagevis og ingen visste hvor jeg var. Men jeg skjønte at jeg ikke kunne fortsette med kombinasjonen av hasj og alkohol for da ble jeg fullstendig borte. Heldigvis greide jeg å la det være, men jeg drakk jo som en svamp fra morgen til kveld.
Men forholdet varer ikke denne gangen heller og de neste årene fortsetter litt som de foregående- med flere leiligheter og jobber som hun mister.
På et tidspunkt bor hun på Kløfta, men er fortsatt mye i Oslo og fester. En påskedag på vei hjem fra en slik tur, velger Heidi å gå av toget på Lillestrøm for å ta noen glass på en bar. Hun vet nemlig at hjemme hos henne er det tomt for alkohol.
- Jeg lente meg for langt ut og falt over kanten
En fæl person
På den baren traff hun Kai, som er samboeren hennes i dag. Til å begynne med visste han ingenting om hva slags liv hun levde, hun greide nemlig å skjule det godt, mester i skuespill som hun var blitt. Hun begynte å være mer hos han enn hjemme hos seg selv - og mens han var på jobb kunne hun drikke.
Så skal de flytte sammen til Moss, og det er da det eskalerer. En avhengig klarer ikke å leve uten medisinen sin i lang tid.
- Jeg ble egentlig en fæl person. Jeg sa mange stygge ting og jeg var forferdelig. I 2015 fant jeg ut at denne her personen vil ikke jeg være. Da gikk jeg til fastlegen min og sa at jeg har et alkoholproblem. Det var første gangen jeg innrømmet at jeg hadde et problem og virkelig mente det, forteller hun.
På det tidspunktet skulle Heidi snart bli bestemor til to. Hun forsto at hvis de skulle ha en bestemor i livet sitt, så måtte hun gjøre noe. For nå hjalp ikke alkoholen på noe lenger. Hun hadde flere selvmordsforsøk bak seg og kjente det som om hele livet hennes var et skuespill.
Siden hun la seg inn på avrusning igjen i 2015 har livet hennes endret seg.
- Jeg har ikke angret en dag på det. Det er ikke hver dag som er like fin og det er ikke alle dager jeg greier å være like koselig. Og hadde samboeren min sittet her nå, hadde han nok sagt at jeg er en person som vil ha kontroll, og mister jeg den så kjefter jeg mye. Det er nok fordi det alltid har vært andre personer og alkoholen som har hatt kontrollen over meg, og da jeg tok valget om å ikke drikke mer, tok jeg også tilbake kontrollen over livet mitt.
«Tilgi deg selv, mamma»
- Hvordan greide du å reparere relasjonen med barna dine?
- Jeg trodde det kom til å bli verre enn det var. De kom til klinikken og da husker jeg at datteren min sa at: «Du må tilgi deg selv, mamma, for vi har tilgitt deg». Så det gikk litt av seg selv. Hun og jeg har et veldig nært forhold i dag.
I ettertid har hun tatt utdannelse som fagarbeider i rus og psykisk helsearbeid. Og hun skriver en blogg hvor hun forteller om hvordan det er å leve med en avhengighet. På en måte kjenner hun at hun får hjulpet folk selv om man ikke møter dem ansikt til ansikt.
En stund etter at hun ble edru, skrev hun brev til flere av de menneskene hun hadde såret underveis og ba om tilgivelse. Blant annet til barna sine, Kai, foreldrene sine og til søsteren sin.
- Jeg burde ha skrevet til de andre søsknene mine, men jeg følte ikke på det tidspunktet at jeg hadde forvoldt dem noe. Men jeg ser jo det nå at jeg har det.
Det er lett å tro at når man har levd et så tøft liv at man blitt fylt av bitterhet og anger. Men Heidi er i dag takknemlig. Hun ser at hun ikke hadde den hun er i dag, hadde det ikke vært for det hun har vært gjennom.
- Har du tilgitt deg selv?
- Ja, det har jeg. Hvis ikke hadde jeg ikke hadde jeg heller ikke vært her i dag. Jeg dveler ikke ved fortiden og jeg angrer ikke, for jeg får ikke gjort noe med den.
I tykt og tynt
Heidi er likevel klar på at det er mange ting hun gjerne skulle hatt ugjort. Hun har lært at det lønner seg å være åpen og ærlig og hun berømmer samboeren for hvor sterk han har vært gjennom alt.
- Kai er en utrolig person som jeg er så takknemlig for at jeg har møtt. Han har sett meg både på det verste og beste. Jeg har fortsatt et sinne og mye å jobbe med, men likevel er han her. Han kjørte meg til polet når jeg forlangte det og han kjørte meg til AA-møte når jeg ble edru. Så han har vært der i tykt og tynt.
I år skal Heidi og Kai feire jul, bare de to sammen i sitt nye hjem. Til å begynne med drakk hun brus til julemiddagene mens de andre kunne ta seg et glass øl eller vin. Men det klarer hun ikke nå lenger. Ikke fordi hun er redd for å begynne å drikke igjen, men fordi det bringer tilbake minner om hvordan det var i julen før. Det har hun ikke lyst til å utsette seg for. Ukjente folk som drikker trigger ikke, men det trigger å være sammen med hennes egne hvis de drikker.
- Jeg skal ikke bli hovmodig, for jeg er alltid bare en armlengde fra å drikke. Jeg starter hver morgen med å gjenta en sinnsrobønn og at jeg er takknemlig for å stå opp å være edru i dag. Jeg kan ikke glemme det livet jeg levde før eller hvem jeg var. Det skal jeg aldri glemme. Samtidig har jeg den tankegangen at dersom jeg tar et tilbakefall, for det er et valg man tar, er det viktig å være ærlig med seg selv, for det verste som kan skje er at man synker ned i skam og skyld.
Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no
Om dødsfallet: - Jeg havnet i fullstendig sjokktilstand
Elsa følte seg konstant utbrent i flere år: - Alt handlet om å overleve
