FIKK BRYSTKREFT: - Å gå uten lue eller parykk har tatt tid, forteller  Heidi Rønning, som fikk brystkreftdiagnosen i 2013 -og kom med løspupp og parykk i sekken da KK ga henne en drømmedag.  Foto: Astrid Waller / All Over Press Norway
FIKK BRYSTKREFT: - Å gå uten lue eller parykk har tatt tid, forteller Heidi Rønning, som fikk brystkreftdiagnosen i 2013 -og kom med løspupp og parykk i sekken da KK ga henne en drømmedag. Foto: Astrid Waller / All Over Press Norway Vis mer

Historier

- Når du mister håret, lyser det sykdom

Se hva Heidi (37) gjorde da brystkreften tok håret - som hadde vært hennes stolthet.

- Jeg hadde mistet håret og en pupp … men det var først da jeg fikk parykken på meg, at jeg gråt.

- Håret hadde vært min signatur. Når du mister håret, lyser det sykdom, sier Heidi.

Men la oss ta dette fra starten av, fra da vi i vår leste Heidis brev og falt pladask for dama – som da cellegiften også tok øyevippene, heller fokuserte på livsgleden i øynene, og som så gjerne ville være fresh tross kreften.

FRESH TROSS KREFT:  Man er så mye  mer enn kreften, mener Heidi. Som er mamma til Martine på 17 og Hermine på 9,  kjæreste med Morten, og jobber som spesialpedagog. Hun er fra Stjørdal men bor på Raufoss Foto: All Over Press Norway
FRESH TROSS KREFT: Man er så mye mer enn kreften, mener Heidi. Som er mamma til Martine på 17 og Hermine på 9, kjæreste med Morten, og jobber som spesialpedagog. Hun er fra Stjørdal men bor på Raufoss Foto: All Over Press Norway Vis mer

– Så hyggelig … nå ble jeg glad! utbryter Heidi da vi ringer og forteller henne at hun skal få en drømmedag med moteredaktør Silje, og det er nesten så vi hører smilet i andre enden.

En sommer senere hanker vi henne inn på Oslo S, der hun kommer med tog fra Raufoss. Lue på hodet, stort smil i ansiktet – og parykk og løspupp i sekken. Heidis bagasje er tyngre enn mange andres.

LES OGSÅ: Bodil (40) lever med uhelbredelig kreft

Føler at «alle» ser løspuppen

I redaksjonens lokaler venter Silje med et stativ fullt av håndplukkede klær, plukket ut av hennes stylingassistent Cornelia Brunasso. Laget toppes med KKs egen skjønnhetsansvarlig, makeupartistTone vid Skipá.

Heidis utfordring er denne: Hva gjør man når den ene puppen er borte, og man står igjen med en F-cup på den andre siden? Når alt man har i klesskapet er lagd for to store pupper? Og når parykken man har fått fra Nav, føles som en løgn?

PARYKK: Fin med, fin uten parykk. Heidis nydelige ansikt kommer til sin rett når Tone vid Skipá legger makeup. Foto: All Over Press Norway
PARYKK: Fin med, fin uten parykk. Heidis nydelige ansikt kommer til sin rett når Tone vid Skipá legger makeup. Foto: All Over Press Norway Vis mer

Til nå har Heidi gått mye med lue og gjemt seg bort i store skjorter. Bruker hun utringede klær, føler hun at «alle» ser løspuppen.

– Du er altfor streng med deg selv, vi ser jo ikke det! utbryter Silje. Men deler likevel et tips som er bare så genialt enkelt: Nemlig å trekke oppmerksomheten mot det vi faktisk er FORNØYDE med.

– Du har en fantastisk personlighet og er veldig sprudlende tross alt du har måttet stå i … hva med en lekker farge på leppene eller noen fine, store øredobber? Og så har du en veldig flott figur, kommenterer Silje og trekker fram et svart blyantskjørt med en lekker, liten nettingdetalj nederst. Jammen vipper hun også fram en nydelig olivengrønn strikkegenser. Dermed er vi i gang. Her skal det sminkes, her skal det styles, her skal det for en liten stund glemmes.

LES OGSÅ: Arrene er en del av meg

«Blir dette min siste jul?»

Det var i 2006 den første store smellen kom – det har nemlig vært flere av dem. Yngstedatteren var bare ett år gammel da Heidi fikk føflekkreft. Knapt hadde hun rukket å reise seg før yngstedatteren i 2008 fikk hjernebetennelse, i et helt år var hun alvorlig syk. I 2012 ble det samlivsbrudd.

– Han er verdens herligste, men som par hadde vi ikke sjans, forteller Heidi fra sminkestolen om sin eks.

Sommeren 2013 så likevel ut til å bli et vendepunkt. Heidi er tilbake i jobb i den velsignede normale hverdagen, er på familietur til USA, og sammen feirer de morens sekstiårsdag og at Heidi er frisk fra kreften. Men på tampen av ferien kjenner Heidi at noe ikke er som det skal. «Hvorfor trener du så mye?» spør familien. «Fordi jeg må klare meg om jeg blir syk» svarer Heidi.

Og når hun etter en mammografi kalles inn til legen i begynnelsen av desember, er det ikke lenger rom for tvil: Kreften er tilbake, brystkreft. Og slik blir også denne julaftenen en av mange merkedager i Heidis liv da det er umulig å ikke tenke «Blir dette min siste jul? Blir dette det siste de husker av meg?»

– Det har vært det tyngste. Tanken på å skulle dø fra barna, sier Heidi stille.

LES OGSÅ: «Skal du dø, mamma?»

Én person har vært en helt spesiell støtte

Hvordan kan et menneske ta seg gjennom så mange tøffe kneiker? Heidi svarer slik:

– Er du hel, så tør du å kjenne på alle følelsene. Jeg har ledd så jeg har tisset i buksa og grått så jeg trodde jeg skulle dø, sier Heidi. Og legger til:

SUPERKUL: KKs team Silje og Tone hjalp Heidi med å fremheve sine aller beste siden - og sjekk det lekre resultatet! Foto: Astrid Waller / All Over Press Norway
SUPERKUL: KKs team Silje og Tone hjalp Heidi med å fremheve sine aller beste siden - og sjekk det lekre resultatet! Foto: Astrid Waller / All Over Press Norway Vis mer

– Jeg kom til et punkt der døden var ok. Nå har jeg ikke så mange tunge stunder lenger, men jeg tillater meg selv å ha vanskelige øyeblikk. Og så er jeg opptatt av å ha dager, eller bare noen timer innimellom, som er uten bekymring. Der jeg bare ligger i sola eller fjaser i senga med ungene og blåser tyggisbobler, smiler Heidi.

Gjennom det hele har Heidi hatt god støtte fra familien, fra venner hun ikke visste hun hadde, fra elever som har kastet seg rundt halsen hennes når hun har vært innom. Men det er én person som har vært en helt spesiell støtte: Martine, Heidis eldste datter på 17.

– Vi har vokst opp sammen, jeg var bare 20 da jeg fikk henne. Vi har hatt samtaler som ingen andre. Vi har snakket mye om døden. Hun har byttet bandasje på arrene mine. Hun har ringt fra skolen for å høre om jeg har spist frokost. Jeg hadde ikke klart meg uten henne. Også har hun skrevet brev til meg. «Brev til mamma». Jeg fikk brev da jeg mistet håret, da jeg var lei meg, da jeg var ferdig med cellegift. Jeg har også skrevet brev tilbake. Det har vært veldig vanskelig for henne. Hun vet at sjansen for å få kreft er større for henne siden jeg har fått det, sier Heidi, og det er ikke lenger mulig å holde tårene tilbake.

Hva gjør vi så med håret, lurer vi nå, for slik er denne dagen, tung og lett om hverandre, som livet selv. Tone har sminket fram en aldeles nydelig versjon av Heidi, sminket vekk tårene, og nå tar Silje ordet:

– Jeg synes det er kjempetøft av deg å gå uten parykk. Men jeg synes du er veldig fin med parykken også! Og den kan du variere med for eksempel sidefletter og flette, eller en hatt eller et sjal, forklarer Silje.

FIKK DRØMMEDAG: Etter to runder med kreft, fikk en drømmedag med KKs moteredaktør Silje Pedersen Jordell (t.h.) og skjønnhetsansvarlige Tone Skipa. Foto: All Over Press Norway
FIKK DRØMMEDAG: Etter to runder med kreft, fikk en drømmedag med KKs moteredaktør Silje Pedersen Jordell (t.h.) og skjønnhetsansvarlige Tone Skipa. Foto: All Over Press Norway Vis mer

Tone fiffer litt på parykken, klærne Silje har valgt ut, kommer på, og voila, oppdrag utført: Heidi er SUPERFRESH tross kreft! Det vil si, Heidis indre kritiker vil ha et lite ord med i laget. Blyantskjørt er hun vant med å bruke … men hva med strikkegenseren Silje har plukket ut?

– Jeg har egentlig noia for strikk, jeg føler jeg ser så stor ut, sier Heidi, som tar fullstendig feil – og som også egentlig vet at det ikke er dette det handler om:

– Å akseptere meg selv med bare en pupp har vært en lang mental reise. Men jeg tenker at jeg trengte å lære dette. At jeg er bra nok som jeg er, og ikke på hvordan jeg ser ut, sier Heidi.

Tone rydder vekk sitt rikholdige sminkeskrin, Silje pakker ned klær, og det er tid for å gjøre opp status.

image: - Når du mister håret, lyser det sykdom

– Jeg synes jo jeg ble fin. Og Silje tipset meg om å kjøpe en heldekkende kjole med en liten v-hals, det tror jeg at jeg må ut og se etter nå, smiler Heidi.

LES OGSÅ: Klart du skal rose deg selv!

Etter et halvt år med cellegift forteller Heidi nå seg selv at hun er frisk. Rundt hjørnet venter en brystrekonstruksjon som hun håper kan sette et punktum for den kjipe tiden som har vært. Hun har verdens herligste jenter og verdens beste kjæreste – som hun allerede på date nummer to vrengte av seg genseren for og spurte o

m han fortsatt ville ha henne, og jepp, det ville han.

– Noen mennesker ser bak kropp og utseende og sykdom. Morten ble sammen med meg midt i den verste perioden, forteller Heidi.

Én siste ting gjenstår: Å forevige dagen i vårt fotostudio. En strålende Heidi tar plass i midten og omringes av sine gode hjelpere, Silje og Tone. Og i noen gylne øyeblikk er livet kun nettopp dette: Et par høye hæler, en kul genser, et lekkert skjørt – og alt hva også dét kan bety.

PS: Før KK gikk i trykken, ble det klart at Heidi har en svulst i lårhalsen. Hun venter nå på videre utredning. Og prøver å trene så mye hun kan. For som hun sier: «Man skal ikke trene for å se ung ut – men for å bli gammel».

Denne saken står også å lese i KK42, som er i salg fra fredag 17. oktober.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop