Det var sommer og sol på fjorden. Båtfolk fra Østlandet brukte å ankre opp her ute ved øya, og lå side om side til langt utover kvelden, mens latteren gikk i kast over det blanke havet. Voksne og barn sammen. Men i det gode selskapet var det en annen gjest. En de voksne elsket, men som skremte Marianne (oppdiktet navn, red anm).

For like selvfølgelig som å ta med grillpølser i kjølebagen, pakket de voksne øl og vin. Like selvfølgelig som å fortøye båten med sikker knute, var det å ta seg et glass om bord. Og snart var festen i gang. Snart følte de voksne seg som en bedre versjon av seg selv, mens barna så en fremmed.

Jørgen (19) døde etter et epilepsianfall

– Vanlig at de voksne drakk

Marianne var ti år første gang hun så faren full. Da de festlige historiene hans som ellers fikk alle til å le, plutselig ikke egnet seg for barneører lenger. Hun husker hvordan faren forandret seg fra sjarmerende, til en som først var umulig å lese, men som snart ble aggressiv.

– Det var helt vanlig at de voksne drakk når vi møttes på sjøen. Det var mange barn der, små og store. Jeg var en av de eldste. Det som har brent seg sterkest fast i hukommelse var en gang pappa hadde drukket så mye at han ikke greide å kjøre båten hjem. Jeg var ti år og måtte kjøre båten i mørket.

Hun beskriver følelsen av å sitte ved roret, mellom holmer og skjær.

– Jeg var ikke så god til å kjøre båt. Det var veldig mørkt på sjøen og jeg var redd vi skulle kjøre på skjær. En annen gang var pappa så full at han tisset på seg, og da tok jeg også roret.

Ressurssterk familie

Marianne forteller at de fra utsiden var en ressurssterk familie. Hun var pent kledd og faren hadde god jobb. Faren hadde alltid vært sjarmerende og glad i en øl, men etter skilsmissen da Marianne var liten, tiltok drikkingen, og nettopp på helgeturene i båten slo han seg løs sammen med andre voksne.

– Det er en veldig rar drikkekultur til sjøs. Med en gang folk kommer på sjøen er det bare å ta en øl eller en dram. Det tenker ikke over det. For pappa begynte det gjerne med en øl idet vi la fra kai, men ofte hadde han tatt en øl før det også.

– Ingen grep inn

Hun forteller at det var hyggelig i starten, men etterhvert fikk faren et krampaktig sug etter rusen. Og så kunne det bli ubehagelig.

– Når vi ankret opp med de andre, pratet mennene ofte om rare ting som jeg ikke trengte å høre, om damer med korte skjørt. Pappa kunne bli veldig aggressiv når han hadde tatt en øl for mye. Den siden var det bare vi i familien som så. Jeg var veldig redd for den forandringen. Jeg var mye redd. Redd for mørket og redd for pappa.

Hun legger til:

– Men det som nesten er verst for meg er at det ikke var noen av de voksne som gjorde noe. Alle så jo hva som skjedde, men ingen grep inn.

- Det har vært en stor sorg å ikke ha et vanlig utseende

Ulike promillegrenser

Etter norsk lov er det to ulike promillegrenser til sjøs. For båter under 15 meter kan du maksimalt ha promille på 0,8. For større båter og skip er promillegrensen 0,2.

Randi Hagen Eriksrud, generalsekretær i foreningen Av-og-til, mener alkohol og båtføring er en dårlig kombinasjon:

– Når vi drikker blir vi mer impulsive, mer risikovillige og vi reagerer tregere. Er man på sjøen forholder man seg også til lumske skjær, uforutsigbart vær, og ofte redusert sikt. Derfor er det en ingen god idé å drikke når man skal ut i båt.

Mange drikker til sjøs

Ifølge Sjøfartsdirektoratets statistikk over omkomne fra fritidsbåt, har mer enn hver fjerde som omkommer i fritidsbåtulykker promille. I 2019 gjaldt det nesten hver tredje.

I en undersøkelse gjennomført av Respons Analyse i mai 2020 for Av-og-til, oppga på landsbasis seks prosent at de har ført båt beruset. I aldersgruppen 18–29 år oppga hele 14 prosent at de hadde ført båt i beruset tilstand.

Hagen Eriksrud frykter det vil bli en rekordsommer med tanke på skader og omkomne i fritidsbåtulykker.

– De færreste av oss vil sette oss bak rattet på en bil hvis vi har drukket. Alkohol innebærer også en stor risiko på sjøen. Det er ikke verdt å risikere livet for en kjapp tur hjem fra holmer og skjær, sier Hagen Eriksrud.

- For første gang siden jeg var 11 år, hadde jeg ikke smerter

Mer fortvilet

Mariannes fortvilelse vokste etterhvert som farens drikking ble verre, og spesielt om sommeren og på sjøen var det ille:

– Båtene lå gjerne ved øya hele dagen, før vi kjørte inn til havna for å spise middag. Der vanket det mer å drikke.

Faren som ellers var så flink til å legge til kais, skjemte seg ut ved å dunke inn i andre båter. Flere ganger måtte Marianne overta, og gjerne under farens kritiske blikk og misfornøyde kommentarer. Marianne husker bilturer hjem fra havna, der faren var så full at han nesten sovnet bak rattet.

– Det er mange som kjører i fylla etter å ha vært i båt, for man må jo hjem. Pappa kjørte i fylla med meg i baksetet flere ganger. Jeg husker en gang han satt og drakk Jägermeister mens han kjørte. Jeg var livredd og mange ganger håpet jeg at politiet skulle stoppe oss.

Lojal mot foreldrene

Ifølge Marianne visste ikke moren hvor ille det var.

– Om jeg sa fra, var jeg redd jeg ikke fikk være hos pappa. Jeg skjønte jo at det var galt at han drakk så mye, men som barn er man lojal mot foreldrene. Jeg var hos pappa fordi jeg ønsket å passe på ham.

Hun understreker:

– Jeg var veldig glad i pappa. Det er det som er så vanskelig. Han hadde så mange positive sider, men jo mer han drakk, desto mindre så man til de positive sidene. Når han drakk, dummet han seg ut, og så drakk han mer for å dekke over det. Det var en ond sirkel.

Terapi

Marianne forteller at år i terapi har hjulpet henne å se barndommen i et klart lys. Hvor galt det var:

– Det var mange ressurssterke mennesker rundt oss i båthavna som så hvor full han ble, men ingen sa noe. Det at ingen grep inn synes jeg er vanskelig å tenke på. Da jeg var i tenårene forsøkte å jeg å få hjelp hos en i familien. Jeg sa: «Jeg ser pappa drikker så mye. Det bekymrer meg». Jeg fikk til svar: «Det er ikke noe å tenke på. Nedover i Italia drikker de vin til lunsj». Det var veldig trist å ikke bli møtt på det.

– Er du bitter for at det ble som det ble?

Marianne drar på det.

– Jeg var veldig sint på pappa da jeg ble eldre. En gang kastet han tallerkener og glass og var veldig skummel. Dagen etter kjøpte han en Canada Goose-jakke til meg. Det er klart, man ble jo kjøpt av det når man var liten. Det var feil å ta imot, men jeg skjønte ikke det før senere. Jeg har måttet jobbe mye pappas drikking i terapi og samtaler. Det er mye som kunne vært annerledes om noen hadde grepet inn.

Hun legger til:

– Jeg er lei meg for at det ble som det ble, men jeg har valgt å se mye av det positive. Selv om det var vanskelig da jeg var liten, har jeg prøvd å lære av det. Nå er jeg mamma selv, og har valgt å gjøre det motsatt. Barndommen min har lært meg hvordan jeg ikke vil gjøre det, og jeg kan ta andre valgt for dem rundt meg.

Nektet å bli med

Da Marianne var godt oppe i tenårene, nektet hun å bli med faren på flere båtturer. Faktisk satt hun ikke sine føtter i en båt igjen før hun ble voksen. I dag er hun gjerne på fjorden, med mann og barn, men unngår steder der hun vet det drikkes.

– Vi har prøvd campinglivet også, og der kjente jeg igjen mye av det samme, med drikking foran barna. Det er akkurat som om folk mister drikkehemninger i sola. Vi sluttet med camping på grunn av at folk drakk så mye. Jeg så hvordan de la barna i campingvogna om kvelden og satt og drakk. Det er det samme jeg husker fra båthavna.

- Hun begynte å skjelve og vi fikk ikke kontakt med henne

Redd for å bli alkoholiker

I tenårene var hun redd for å utvikle alkoholisme, men hun vet at hun bestemmer det selv. Hun har et avklart forhold til alkohol, og kan godt drikke på fest med venninner, men ikke foran barna.

– Vi feirer jul uten alkohol. Det hender ytterst sjeldent vi tar at glass vin ute i hagen, og det blir med det ene glasset. Barn speiler seg i foreldrene og er sensitive for hvordan vi uttrykker oss. Jeg vil ikke at barna mine skal tenke på barndommen sin som jeg tenker på barndommen min.

Aldri se oss fulle

Når Marianne og mannen blir invitert bort, sier de fra på forhånd at de ikke drikker foran barna.

– De fleste synes det er fint at man sier fra, og tilrettelegger for det. På årets 17. mai-frokost hjemme hos oss hadde vi huset fullt, uten champagne.

Hun legger til:

– Barna våre skal aldri se oss fulle. Det er ingen grunn til å drikke sammen med barna. Man oppfører seg annerledes selv om man ikke merker det selv. Pappa trodde han var like god til å kjøre bil og båt når han var full, men alle så jo at det ikke stemte.

Faren døde

Mariannes far er død nå. Hun er glad for at de i hans siste leveår kom til en slags forsoning. Ikke bare drakk han mindre, de fikk også snakket ut.

– Vi fikk noen fine år på slutten, der han fortalte om hvor lei seg han var for hvordan det hadde vært.

Hun husker da han lå på det siste og tok hånden hennes og spurte: «Vi har vel ikke hatt det så ille? Har vi det?».

– Jeg svarte: «Nei, pappa. Og jeg har glemt alt det. Nå fokuserer vi på det vi har nå». Pappa var mye. Mye bra, men mye vondt også. Men jeg er takknemlig for at vi fikk noen fine år før han døde.

Også når det kommer til de voksne som aldri grep inn, har Marianne fått en slags oppreisning:

– Mange har kommet til meg i ettertid og sagt unnskyld for at de ikke turte å si fra, selv om de så hvordan han var.

– Jeg kommer aldri til å gå inn i noe langvarig forhold igjen

– Pappa hadde vært litt stolt

Hun har ikke dårlig samvittighet for å fortelle historien. Verken til KK eller da hun fortalte om det til foreningen Av-og-til.

– Iblant slår det meg: «Tenk hva pappa hadde sagt om han hadde hørt dette!». Men jeg tror han ville syntes det hadde vært fint. Alkoholisme er veldig tabu, men ved å snakke om det gir det rom for at det er ok å søke hjelp. Når man har en bagasje som dette, er det fint å bruke den til noe positivt

Hun smiler.

– Egentlig tror jeg pappa hadde vært litt stolt. For det er ikke riktig å bli full foran barna sine, og kanskje kan det at jeg forteller føre til at noen andre kan få hjelpen som vi ikke fikk?

«Marianne» er ikke kvinnes virkelige navn. KK kjenner hennes identitet, men hun ønsker å fortelle historien anonymt. Bildene er illustrasjoner.