Det var 1. mars i fjor Ida Fladen la ut et bilde på Instagram av seg selv i en sykehusseng, med bildeteksten: «Felt cute, might have my neck cut open ­later».

Hun hadde operert vekk skjoldbruskkjertelen. Det var gått bra, ­betrygget hun, tross noen heftige dager på sykehuset, men detaljene ville hun inntil videre holde for seg selv.

En måned seinere satt hun som gjest i egen podkast, «Ida med hjertet i hånda», med Solveig Kloppen som innleid programleder. Kloppen gikk tett på. I løpet av den timen praten varte, ble det tydelig at Ida Fladen er skrudd sammen på en litt annen måte enn mange andre.

Skjoldbruskkjertelen måtte opereres vekk fordi det ble oppdaget to svulster i den som kunne være kreft. Men Ida ble aldri redd da legen brukte K-ordet. Bare da hun fortalte om den overraskende stillheten som fulgte i telefonen med faren sin og hørte hvor lei seg han ble, kunne en klang av sårhet høres i stemmen hennes.

Nå ler hun over det hele.

Celine og Per prøvde å få barn i årevis uten å lykkes. Så skjedde det utenkelige

– Jeg er kanskje sjarmerende naiv. Jeg tenker alltid det motsatte av det verste. Når folk får beskjed om at de har svulster som må opereres ut, blir jo folk redde.

Har gode grunner

I løpet av podkastpraten med Kloppen begynte Ida selv å lure på om hun hadde en eske full av følelser hun aldri hadde turt å kjenne på, gjemt bort et eller annet sted i underbevissthetens mørke irrganger.

Svulstene i skjoldbruskkjertelen som ble operert ut, viste seg å være kreft, men mer om det seinere.

Til Ida Fladens forsvar skal det sies at hun har gode grunner til å tenke som hun gjør.

Helt siden ungdomsskolen har hun levd med kronisk sykdom, i form av krystallsyke. En sykdom i det indre øret gjør at Ida er mye plaget med svimmelhet. Kunsten ikke å ødsle med kreftene er en kunst hun har vært nødt til å finslipe.

- Jeg har lyst til å være den som «blåser av greiene»

Hun nøler litt da sykdommen nå blir et tema – snakker heller om kreften enn om den, sier hun, og bruker litt tid til å finne de rette ordene før hun fortsetter.

– Når du lever med kronisk sykdom, kan du ikke la ting gå inn på deg hele tida, for da blir du bare skuffet.

De første åra hun levde med sykdommen, var fulle av skuffelser over alt som måtte avlyses. Slik tvang strategien seg fram.

– Ved å akseptere det tar du styringen.

Hun tenker seg litt om før hun fortsetter.

– Men da går man fort i aksept da, ikke sant? Så da jeg får beskjed om svulsten og vet at dette er noe jeg ikke kan styre, er det bedre å vente på beskjed om ­utfallet og ha det som vanlig i mellomtida.

Hun fortsetter:

– Jeg er god på ikke å la helseutfordringer påvirke psyken min. Jeg tror livet mitt ville vært veldig trist hvis ikke.

Hadde sin pris

Det er noe ujålete ved henne, kanskje er det kombinasjonen av gullkjedet over den sportslige lyseblå T-skjorten. Og som for å forsterke dette inntrykket løfter Ida Fladen overleppa og dytter innpå en snus.

Det var i 2013 jenta fra Rælingen ble et allment kjent tv-ansikt, da hun brakdebuterte på statskanalen med ­serien «Prosjekt perfekt», der hun testet hvorvidt livs­stilsråd som juicekur, tarmskylling eller supermat kan gjøre deg lykkeligere.

Det gjorde ikke det, men serien ble en så stor suksess at TV 2 ­hanket henne over til seg for å lede «Sommertid» året etter – hvilket ikke ble en suksess, men vi trenger ikke å rippe opp i det nå.

Hun ledet «Idol junior» på samme kanal i 2015, og det var seinere det året Ida Fladen møtte veggen og ble deprimert. En erfaring hun brukte til å lage serien «Happy Go Lucky», som kom på TV 2 i 2017, der hun åpent fortalte om hvordan hun som ­hadde alt – god familie, gode venner, god jobb og kjæreste – likevel strevde med depresjon og prøvde å finne en vei ut av det.

Hun ble hyllet for åpenheten den gangen. Men nå, seks år etter at serien gikk på tv, blir det tydelig at den også hadde sin pris.

Hun nøler litt før hun fortsetter i det som skal bli en lang og engasjert utblåsning.

Sissel (48) solgte alt hun eide og tok med seg de tre barna

– Som en profilert person er folk veldig ute etter å sette meg i bås, og det er det verste jeg vet.

– Happy go Lucky … Jeg har vært deprimert to ­ganger i livet mitt – to ganger i tre måneder for ti år siden. Og fortsatt tenker folk: «Å ja, det er hun deprimerte som ikke får seg kjæreste.»

– Det siste jeg vil, er å bli forbundet med en som har masse helseutfordringer. Det er bare en liten del av meg, og sier ingenting om meg som person. De utfordringene jeg har vært så uheldig å få, nekter jeg at skal få definere hvem jeg er.

Hun kaster ut et par kommentarer hun har lest om seg selv. «Hun som alltid er deprimert.» «Hun som alltid ­sliter med psyken.»

– Men jeg har ikke gjort det på ti år. Da skjønner man at ting henger ved. Jeg ser på meg selv som en med sterk psyke – så hører du noen si «hun tåler så lite». Jeg synes det er kjedelig at kostnaden ved å være åpen, er å bli stemplet som noe man ikke kjenner seg igjen i.

Åpen og ufiltrert

– Å lage tv-program om egen psykisk helse hadde en høy kostnad?

– Ja, mye høyere enn jeg var klar over. Jeg var ikke klar over at det kom til å henge ved.

Det er en liten streng av fortvilelse i stemmen da hun fortsetter.

– Åpenhet og det å dele alle sider av livet er min fanesak, men så lenge folk sluker det som at «hun er sånn hele tida» – da blir man mer tilbakeholden. Da jeg ble en offentlig person, dundret jeg bare på med åpenhet om alle sider ved livet.

– Så hvem vil du bli sett på som – og hvem vil du ikke bli sett på som?

Det er mulig Ida blir en smule perpleks over spørsmålet, eller kanskje trenger hun bare noen sekunders ­betenkningstid. Det grågrønne blikket stirrer ut av ­kafévinduet mens tankekverna går.

– Eh … hva skal jeg svare på det da? Jeg vil bli sett på som en som er åpen og ufiltrert. Sånn er jeg, jeg prater om alt til alle.

– Som uredd … Jeg vil ikke bli sett på som syk eller svak. Jeg vil bli sett på som en som har bein i nesa. Det verste jeg vet, er å høre «hun ­tåler ingenting». Det kjenner jeg meg overhodet ikke igjen i. Jeg opplever meg som helt motsatt. Jeg tåler mye. Ikke at jeg må det, men det er nå sånn jeg er. Og da er det sånn jeg vil bli sett.

Er det samme mennesket? kan man ta seg i å lure på om man har hørt henne snakke i sin egen podkast, «Ida med hjertet i hånda», og der­etter sett henne i «Spårtsklubben» på VGTV.

- Nesten litt schizofren personlighet

I podkasten, som hun startet etter egen bunnløse sorg over et brudd i 2018, snakker hun med kjentfolk om de helt nære ting. Med Emilie Nereng om den brutte for­lovelsen, med Maria Stavang om vanskelig sex. Artisten Arif fortalte om tøff barndom, Simon Nitsche om ­vanskene med å binde seg.

Hun har hatt med podkasten til Malawi med Plan, der hun snakket med den tidligere barnebruden Isabel, som hun er mangeårig fadder for.

Så klikker du deg inn på «Spårtsklubben» på VGTV. Der sitter samme Ida Fladen som eneste jente omringet av alfahanner som Mads Hansen og Erik Follestad. Som å sitte i en guttegarderobe, beskriver hun selv.

– Det er noen ytterkanter?

Ida ler.

– Jeg har nesten en litt schizofren personlighet. Jeg kan være både veldig tullete – så tullete og barnslig at det nesten er flaut. Så er jeg glad jeg har podkasten ved siden av, som også er veldig meg, der jeg får snakket om følelser.

– Det passer meg helt perfekt med både prompe­humor og å få gjøre noe betydningsfullt ved siden av.

Så er det også slik, at mens hun sitter der i guttegarderoben – med folk som er blant hennes aller beste venner, det skal også sies – håper hun å kunne gjøre nytte.

Sin egen stille kamp

Som eneste jente i «Spårtsklubben» kjemper nemlig Ida Fladen sin egen stille kamp.

– Jeg har vært var på det hele livet, de gangene jeg har fått høre at jeg ikke kunne være med fordi jeg er jente. Da jeg ikke fikk være med og spille fotball som liten, forsto jeg det ikke. Jo eldre jeg ble, desto mer urettferdig syntes jeg det var.

– Det at det ikke trenger å være noen forskjell på hva man liker eller hva man tåler på bakgrunn av kjønn, det er en kampsak for meg. Det vil jeg at seerne skal se.

Gabriella trenger aldri jobbe mer: - Det handler om frihet for meg

– Så du sitter i den gutteklubben med en skjult ­feministisk agenda?

Hun ler litt før hun svarer med alvor.

– Jeg er feminist på den måten at jeg ikke vil vi skal forskjellsbehandles på grunn av kjønn. «Du er med der og støtter guttekulturen», kan noen tenke. Det er feil måte å se det på. Feminisme for meg er ikke å gå imot guttekultur – det er å være en del av det.

– Det er ikke bevisst. Det er ikke slik at jeg mener: «Nå skal jeg gjøre noe feministisk», jeg er bare meg selv. Jeg vil bare forandre holdningen om at gutter er sånn, og jenter er sånn.

Olaug Bollestad åpner opp etter mannens hjerneblødning

«Du har kreft»

Da Ida satt som gjest hos Solveig Kloppen i sin egen podkast, hadde hun ennå ikke fått beskjeden om hvorvidt det var kreft i svulstene som ble operert vekk.

Da hun dro til sykehuset for å få resultatet av vevsprøvene som var blitt tatt, regnet hun som vanlig med at det helt sikkert gikk bra.

Det gjorde det ikke. «Du har kreft», sa legen.

Nå ler hun litt over hvor uforberedt hun var den dagen.

– Du føler deg jo litt dum … Jeg hadde ikke med meg noen. Jeg skulle rett videre på podkastinnspilling.

Hun blir stille før hun fortsetter.

– Kreftbehandling …

Ordet blir hengende i luften. Hun ler, men øynene er blitt blanke.

– Skal jeg liksom gjennom kreftbehandling? Selv jeg skjønner jo at det er alvorlig. Jeg skulle få radioaktiv stråling og ligge noen dager på Radiumhospitalet. Det ble veldig alvorlig og tungt – det var det, jeg skal ikke tøffe meg så mye.

For en som ikke bekymrer seg i utide, var noe av det tøffeste at familie og venner skulle bekymre seg for ­henne. Og dét at hun ble så elendig etter å ha operert ut skjoldbruskkjertelen.

Da hun våknet opp av narkosen, så også Ida Fladen mørkt på det hele.

Det oppsto komplikasjoner. Under operasjonen hadde hun dessuten ligget med hodet bakover – ingen ideell ­posisjon for en med krystallsyke.

Hun som vanligvis ikke vil gjøre noe som helst vesen av dårlig helse, ropte nå nærmest til legene at hun måtte hjem.

– Jeg fikk en sterk kroppslig reaksjon på operasjonen. Jeg følte meg helt fanget i egen kropp. Jeg var nesten ikke i stand til å gå, men jeg skulle hjem.

Lå på et mørkt rom

Etter fem dager på sykehuset fikk hun mast seg til å dra hjem til moren.

– Jeg orket bare å ligge i et mørkt rom – da så jeg ganske mørkt på det. Jeg tenkte: Kommer jeg noensinne til å bli meg selv igjen? Da var jeg ikke tøff til sinns, men veldig, veldig sårbar.

Så bryter hun ut i et stort smil.

– Og tilsvarende glad når det gikk bedre. Bare det å få stå opp og drikke en kopp kaffe med mamma, for å legge meg igjen … yay!

– Sånn er det med krystallsyken også. Når det går bra, da får jeg fullstendig overtenning. Da ringer jeg rundt til alle venninnene mine og spør: «Hva skal vi gjøre, hva skal vi gjøre?»

– Det er kanskje ikke så smart, men det er sånn jeg gjør det. Det funker for meg – da lever jeg på de to døgnene.

Hun stopper litt opp, før hun fortsetter.

– Jeg kan ikke tenke på hvordan det ville ha vært om jeg var helt frisk.

– Hva er status på kreften i dag? Må man ikke ha fem år som symptomfri før man erklæres helt frisk?

Et skjelmsk smil brer seg i ansiktet hennes. Ida Fladen aner ikke. Vet bare at kreften er borte, at hun jevnlig går til kontroller og stoler blindt på det legene sier.

– Jeg stiller ingen oppfølgingsspørsmål og googler ikke. Om noen sier: «Denne klippen er det trygt å hoppe ned fra», så hopper jeg. En eller annen gang kommer det til å bli min død.

– Jeg skjønner plutselig betydningen av tv-tittelen «Happy Go Lucky».

Ida ler.

– Jeg har alltid kastet meg ut i det. Jeg har norgesrekord i hjernerystelse. Jeg har fått høre fra leger at jeg ikke tåler en til. Jeg har fått høre det fra jeg var liten – jeg har alltid vært uredd. Jeg liker å tøffe meg.

– Hadde jeg vært frisk, ville jeg vært adrenalinjunkie. Det ville vært mye mer av det, om det ikke hadde vært for det dårlige, svimle hodet.

Trygg og fri

Da det siste forholdet hennes tok slutt i 2018, hadde Ida bunnløs kjærlighetssorg. Hun som kan kaste seg utfor et hvilket som helt stup, turte ikke å gå på date. Det var for sårt. Hun kunne ikke begripe hva som skulle være så gøy med det, syntes bare det var stusslig, fortalte hun i et intervju et år etter bruddet.

De siste åra har hun tenkt annerledes. Ja, å date i voksen alder synes hun nå beint fram er moro, uttalte hun til P3 tidligere i år.

– Så hva skjedde?

– Igjen handler det om å se det positive i situasjonen. Å være voksen og helt fri – og å ha økonomien på stell …

– Mange av mine venner har barn – herregud jeg vil jo dit jeg også, det kan ikke benektes – men å være trygg i deg selv, ikke være så redd for avvisning lenger, og å ha den friheten …

Når hun snakker om frihet, er det ikke bare friheten til å date, men en frihet generelt, forklarer hun. Som å dra på en haug med festivaler denne sommeren og til ­Marbella med venninnegjengen.

– Det beriker livet mitt. Ikke at jeg skal leve et liv helt uavhengig, men nå gjør jeg det, og da må jeg nyte det.

– I stedet for å lengte etter det etablerte, gruer jeg meg litt til det. Nå er jeg så godt vant. Nå er det så gøy og ­deilig å være fri og at livet er så åpent.

Den eneste haken ved å leve et fritt liv er alle de ­hersens kommentarene som stadig synes å bite henne i rumpa.

«Hæ! Er du 37? Hva gjør du her?» kan Ida få høre ute på byen.

Nå fyrer hun seg opp.

– Da blir jeg sint. Jeg er singel. Er det da naturlig at jeg sitter hjemme med et glass rødvin og ei bok bare på grunn av alderen min? Det handler mer om livssituasjon.

Hun fortsetter forsvarstalen.

– Kanskje jeg er mye på fest, jeg vet ikke, jeg. Jeg er det fordi jeg synes det er gøy. Jeg vil ikke sitte inne og visne bare fordi jeg er blitt eldre på papiret. Jeg synes det er teit at noen har en forventning om at det skal være sånn. Det er ikke sånn at personligheten din forandrer seg bare fordi du blir eldre.

Etter ti år i rampelyset er det fortsatt slik at Ida Fladen aller helst skulle ha vært oppmerksomheten foruten. «Men du ber om det selv», har hun fått høre.

– Nei, jeg vil bare jobbe med underholdning og formidling fordi jeg elsker det, kontrer hun nå.

– Hele karrieren min begynte med at jeg jobbet flere år i radio og elsket det. Det aller beste hadde vært å gjøre det uten at noen visste hvem jeg var. Når jeg går inn på et sted med mye folk, er det med en mental innstilling om at ingen her har sett meg før, ellers ville jeg blitt gal. Men jeg møter aldri blikket til noen. Det er en forsvarsmekanisme.

Det engasjerte alvoret avløses igjen av latter.

Illusjonen brytes nemlig hele tida. Som når hun har trodd seg ubevoktet, og så leser på sladreappen Jodel: «Så Ida Fladen på Kiwi uten sminke.»

Hun ler litt oppgitt, før hun gjør det klinkende klart at kommentarfeltet aldri skal få det siste stikket.

– Jeg vil ikke bli for selvbevisst, for det dreper livs­gleden. Så jeg dundrer på, jeg.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no