GOD PSYKISK HELSE:  – Kroppen er syk, men jeg har aldri hatt det så godt psykisk, mener Kristine Nilsen Oma (42) i Bergen. Her sammen med sin 13 år gamle katt Renge. Foto: Silje Holte
GOD PSYKISK HELSE: – Kroppen er syk, men jeg har aldri hatt det så godt psykisk, mener Kristine Nilsen Oma (42) i Bergen. Her sammen med sin 13 år gamle katt Renge. Foto: Silje Holte
Rusmisbruk

- Når jeg kan klare å skape en forandring i mitt liv, kan alle klare det

Som liten handlet alt om å skjule alle spor etter sin narkomane far. Først da hun laget en danseforestilling om oppveksten, fant Kristine også kjærligheten for ham.

Det var som å vokse opp i krig, sier Kristine, med blikket festet et sted i luften foran henne. Inne i den lyse ­leiligheten med de store, høye vinduene, sitter hun med solbrillene på. Hun er ME-syk, men som tidligere utøvende dansekunstner, er det som om dansen fortsatt bor i alle bevegelser hun gjør.

LES OGSÅ: Anne Cecilie var hjelpeløs tilskuer til at storesøsteren ruset seg

Helt fra hun kunne tenke, bare forsto Kristine det, at det var skamfullt det som skjedde hjemme hos dem. Hos sin unge mamma, som fikk henne bare 16 år gammel, fant Kristine et trygt fang, det eneste hun ville sitte på. De var så nære at de nærmest var infiltrert inn i hverandre, og i periodene pappa var borte, er det tryggheten sammen med mamma, og hvordan de pleide å spise sjokoladekake, Kristine husker. Inntil pappa kom tilbake og verden igjen ble utrygg. 

– Mamma prøvde å redde pappa, og skjulte alle sporene etter misbruket så godt hun kunne. Hans rus var amfetamin. Hun ruset seg langt mindre og var i full jobb.

Også Kristine ble ekstremt opptatt av å skjule alt det som absolutt ingen måtte få vite noe om. Alle slagene, alle truslene, alle skrikene. Hun var det lille barnet som skammet seg så dypt og inderlig over gresset i hagen som aldri ble klippet. Over det flassete gamle gjerdet rundt huset, som aldri ble malt hvitt igjen. Men hun var også den skoleflinke jenta som 11 år gammel så «FAME» på tv, om unge studenters kamp for å bli dansere, og som bare bestemte seg. Hun skulle danse, hun skulle vekk og hun skulle aldri bli et offer for sin egen historie. Undervurder aldri den kraften som kan bo i et lite, utsatt barn. 

LES OGSÅ: Hege tok amfetamin flere ganger om dagen

– Dansen ble en utrolig drivkraft. Fra da av handlet alt om å finne penger for å få det til, forteller Kristine, som hver uke skrapte sammen nok til togbilletten fra Arna og inn til Bergen der dansestudioet lå. 

Så mange løvetannbarn har fortalt om den ene som så dem og den vanvittige sprengkraften i det. For Kristine var det danselærer Inger Nilsen. I klasserommet gikk Kristine i ett med veggen, på danse­treningen ble hun løftet fram. 

FERIEMINNE: Kristine sammen med mamma og lillesøster - som venter på bussen etter å ha vært i besteforeldrenes feriehus i Hardanger. Foto: Privat
FERIEMINNE: Kristine sammen med mamma og lillesøster - som venter på bussen etter å ha vært i besteforeldrenes feriehus i Hardanger. Foto: Privat Vis mer

– Det var enormt bra, det bygget meg veldig. Dansen ble et frirom. 

Hun forteller det med en stor ro, slik hun skal fortelle om alt som har skjedd henne. 
Ifølge Kristine skal barnevernet ved et par anledninger ha vært inne i bildet, uten at det forandret noe. Kan hende fordi Kristine også var denne ressurssterke jenta? Ekstremt skoleflink og svært aktiv innen både speideren, svømming, håndball og fotball, som moren hennes tok henne med på. 

– Jeg ble alltid flink i det jeg gjorde. Jeg var veldig opptatt av å være best. Bare det å være den høyeste og eldste i klassen, var sånt som betydde mye for meg. På håndballbanen var jeg kaptein på laget og topp­scorer. Men det var ingen som snakket til meg, og jeg snakket heller aldri til noen der. Jeg var et ekstremt stille barn. 

I alle ferier var hun hos besteforeldrene, gode stunder i trygge rammer. Men også overfor dem handlet alt om å skjule sin fars misbruk, skjule volden. 

– De har sagt til meg at de visste noe, men at de ikke visste hva de skulle gjøre. Men vi har alltid hatt et veldig godt forhold. 

Da Kristine var 12 år, skilte foreldrene seg. Bare 16 år gammel dro hun likevel hjemmefra, til ballettakademiet i Göteborg. Absolutt alt hadde hun ordnet med selv. 

– Jeg så meg aldri tilbake. Det handlet om å unngå smerten.

– Du hadde en lillesøster – hvordan var det å dra fra henne?

– Jeg likte ikke å ha en lillesøster. Hun var sju år yngre enn meg og vi var veldig forskjellige. Mens jeg prøvde å skjule alt, var hun den som kunne plumpe ut med alt mulig, ler Kristine, men blir alvorlig igjen.

– Da jeg dro, var jeg helt kjølig på det, jeg hadde stengt helt av. Jeg hadde tunnelsyn, jeg skulle danse. Det handlet også om å bevise noe, jeg skulle ikke havne i det livet mine foreldre hadde. Men jeg har i ettertid kjent på en enorm skyldfølelse over at jeg dro. 

Skoledagene i Göteborg skulle imidlertid bli tøffe i en kultur med mye spiseforstyrrelser og kjefting nærmest som en del av undervisningsmetoden. Å dra hjem igjen var aldri et alternativ. Etter et år i Göteborg, kom hun inn på verdens største skole for samtidsdans, Trinity Laban Conservatoire of Music and Dance – en danseretning Kristine følte seg mye mer hjemme i. 

NÆRE SØSKEN: Kristine ønsket å skjule alt, lillesøsteren plumpet ut med det meste når det passet som minst, syntes Kristine. I dag er de to svært nære. Foto: Privat
NÆRE SØSKEN: Kristine ønsket å skjule alt, lillesøsteren plumpet ut med det meste når det passet som minst, syntes Kristine. I dag er de to svært nære. Foto: Privat Vis mer

– Jeg vil nesten si det så sterkt som at dansen reddet meg – det var nesten som en rus. Denne frasen med å danse seg gjennom livet, det er noe i det. Jeg fant så mye glede i dansen, smiler Kristine. LES OGSÅ: Mormor reddet Hanne da mamma ruset seg

Forteller historier med kroppen sin

Med familien hjemme har hun helt minimal kontakt. I tiden før internett og mobil­telefon var det enkelt å kutte tråden. Så hun danser og danser, vekk fra alt som er vondt, legger lokk på det som hele tiden brenner i henne, barndommens store skam. Etter sju år i London, danset hun seg videre til Australia. 

– Jeg dro til andre siden av kloden for å studere koreografi, jeg kom inn på et prestisjefylt universitet i Melbourne. Det var som om jeg ikke kunne komme meg langt nok vekk.

Som koreograf og performanceartist setter hun opp danseforestilling på danseforestilling. Og slik går det til, at jenta som en gang var stum og redd i møte med fremmede, vinner priser for de sterke historiene hun forteller med kroppen sin. 

I en samboer som var en del eldre enn henne, fant hun trygghet. Nære venner var verken et behov eller en mulighet: Å ha folk nært innpå sitt eget liv var vanskelig. Men hvorfor det var slik, forsto hun ikke selv den gangen. I Kristines liv fylte dansen nesten alt. Når hun ikke danset, eller var hjemme, tilbrakte hun hver morgen og kveld på et buddhistisk meditasjonssenter. 

– Meditasjonen har vært utrolig viktig for meg, den har hjulpet meg til å finne min indre stemme. 

– Hvordan var selvverdet ditt?

– Det har vært en tøff reise. Skammen satt så utrolig sterkt i, den var så innebygget. Når du vokser opp i et hjem med vold og rus, og der ingen skulle vite noe, da er du kanskje en performer fra veldig tidlig av.

LES OGSÅ: Rikkes (39) mamma drakk seg ihjel

I nesten fire år lever Kristine dansedrømmen i Australia. Et av de sterkeste minnene fra kontinentet, er samarbeidet med Al Wunder, en pioner innenfor improvisasjon. Som så så mye mer enn det hun selv klarte å se. Som plasserte henne på en stol, og som sa: «Nå kan du danse. Men hvem er du? Og hva vil du si?»

– Det skulle forandre mye. Men jeg begynte å snakke på norsk, så ingen skulle forstå hva jeg sa, smiler Kristine. 

Da hun er 28 år gammel skjer flere ting i familien hjemme i Norge, ting som virvler mye vondt opp. Og da hun drar hjem til Norge, til Bergen, 12 år etter å ha dratt fra hjembygda, er det også med et håp om å kunne heles. 

– Jeg er glad for at det ble et tema sent i livet, jeg var 30 år da jeg begynte å snakke om det – det var først da jeg var klar. 

Hun begynner i terapi, og får diagnosen posttraumatisk stresslidelse, noe som forklarer de store følelsene som plutselig kan velte fram når hun minst venter det. Spesielt denne intense følelsen av et stort, svart sinne. Av uro. Av å bli forlatt.

– Det var så intenst. Jeg hadde jo lagt lokk på alt i så mange år.

Sammen med en dyktig terapeut får hun hjelp til å sortere og bearbeide. Og igjen skal dansen bli hennes redningsplanke. Som dansekunstner har hun i alle år jobbet med abstrakt tematikk, men på en workshop hun deltar på i 2009, er oppgaven å finne fram til et personlig prosjekt. 

Hver gang kurslederen kommer forbi og kikker ned på arkene Kristine sitter og noterer på, er det ett ord som dukker opp, igjen og igjen: Far. Når hun framfører noe av den dansen hun har laget, blir det helt stille i rommet. Omtrent på samme tid møter Kristine sitt livs store kjærlighet. Og hun får diagnosen ME.

– Det var en infeksjon som aldri tok slutt. Jeg elsket jobben min, men nå klarte jeg ikke å jobbe. Det var som om livet sa: «Du kan hvile nå, du har kjærlighet i livet ditt.» På ingen måte vil jeg forfekte at ME er bra – det er bare elendighet – men det er noe vakkert i det at du blir kronisk syk samtidig som du har fått mye kjærlighet i livet ditt. 

Å produsere en danseforestilling når man har ME, virket lenge som en umulighet. Men når Kristine, to og et halvt år inn i sykdommen, forstår at hun kan risikere å miste pengestøtten hun har fått til prosjektet, tvinger hun seg selv i gang. 

LIVET MED ME: Som ME-syk handler mye om å hvile, porsjonere energien og å skjerme seg fra inntrykk. Foto: Silje Holte
LIVET MED ME: Som ME-syk handler mye om å hvile, porsjonere energien og å skjerme seg fra inntrykk. Foto: Silje Holte Vis mer

– Det var dritskummelt. Jeg hadde jobbet mye med abstrakt dans, nå jobbet jeg personlig. Jeg ble tvunget til å stå stille og til å bearbeide. Hele tiden snakker hun også grundig med sin far om det forestillingen skal handle om. Kan hende er det gjennom de mange samtalene med ham hun finner de sterkeste komponentene: Forsoningen. Tilgivelsen. Kjærligheten. LES OGSÅ: Steinar Schipper (38) var rusavhengig: -Jeg møtte opp som full nisse på julaften

Valgte bort egne barn

En augustdag i 2013 danser Kristine premieren på «Far, far away», på Verftet i Bergen. Siden skal hun danse den i Korskirken, invitert av Kirkens Bymisjon, og også på ulike psykiatriske avdelinger – mange av publikummerne har selv vokst opp med rus.
Så mange ganger har hun fått stående applaus. Av og til er det noen som ikke klarer å slutte å gråte. Og av og til er det bare helt, helt stille. 

– Å spille den forestillingen har vært som å banke opp min egen skam. Det har handlet om å ta et oppgjør med skamfølelsen og om å finne min kraft i livet. Og om å finne kjærlighet for min far. Jeg har også fått mye kjærlighet tilbake. Det har vært en stor heleprosess å danse forestillingen, sier Kristine.

– Har foreldrene dine også sett den?

– Mamma var på en av forestillingene. Og pappa har sett den på laptopen. Han var så stolt. «Om dette kan hjelpe andre, så er jo dette kjempebra, Kristine!» Kristine imiterer sin far med et stort smil. Den dypt personlige dansen ble nominert til Årets beste scenekunst i Bergen 2013 av Natt & Dag. 

I fjor giftet hun seg med kunstkurator Per Rutledal, omgitt av familie og en stor venneflokk.

– Jeg er så utrolig glad for at det ble ham. Han har omfavnet meg, og heier på den jeg ønsker å være. Før var jeg begrenset sosialt, i dag er det motsatt. Jeg har mange venner og tar igjen for alt jeg aldri sa, ler Kristine. 

Gjennom sin ektemann har hun fått tre bonusbarn, alle i tenårene. Ikke å få egne barn har vært et bevisst valg.

– Jeg bestemte meg allerede som liten. Jeg orket ikke tanken på at barnet kunne bli narkoman. Men det har ikke vært et savn. Dansekunsten har vært min baby. 

Nå er hun i gang med å lage en ny forestilling, om livet med ME, denne sykdommen som er så individuell, som det ikke finnes noen sikker kur for og der så mye handler om energiporsjonering. 

– Jeg har omfavnet det. Jeg er ikke begeistret for ME, det er bare elendighet, men jeg ser at jeg vokser på det. Det er først og fremst en fysisk sykdom, psykisk har jeg aldri hatt det bedre enn nå.  

Med sine tre søsken – en helsøster og to halvsøsken, har Kristine jobbet målbevisst for å få en god relasjon. 

– Jeg bestemte meg allerede som liten. Jeg orket ikke tanken på at barnet kunne bli narkoman. Men det har ikke vært et savn. Dansekunsten har vært min baby. 

– Jeg liker å være sammen med dem. For meg har det vært som å komme hjem. Vi har vært gjennom mange av de samme tingene. 

Kristines far er fortsatt narkoman. Hun møter ham med jevne mellomrom, alltid med gode samtaler og mye humor. For å leve et godt liv selv, er hun likevel nødt til å begrense kontakten. 

– Er du redd for at han skal dø?

– Ja. Å høre ham stå utenfor porten og tigge om penger, det er så smertefullt. Jeg bærer på et mørke som kan komme veldig fort. Men jeg har jobbet mye med også å ha den dype gleden lett tilgjengelig. Jeg er veldig opptatt av at ingen må dømme ham. Den som dømmer ham, dømmer også meg og alle rundt ham. Han har det kjempetøft nå. Men så lenge det er liv, er det håp. 

LES OGSÅ: Mistet mamma til alkoholen, men døtrene hadde heldigvis hverandre

BARNDOMSMINNE: Dette er et av mine første minner - jeg var så utrolig stolt over sølvskoene! Foto: Privat
BARNDOMSMINNE: Dette er et av mine første minner - jeg var så utrolig stolt over sølvskoene! Foto: Privat Vis mer

Kjærlighet til foreldrene vil hun alltid ha. 

– Jeg er glad i mine foreldre enten jeg vil eller ei – hvis ikke ville jeg blitt et amputert menneske. Du kan ikke gå rundt som et bittert menneske. Det er en livsmisjon. Jeg nekter å være et offer i mitt eget liv.  Jeg skulle selvsagt av og til ønske at min mor og min far hadde valgt annerledes. Men samtidig så er jeg så glad for den erfaringen det har innebåret å bli kastet ut i livet. Det er noe med å ha vært gjennom ekstreme ting, det tvinger fram en styrke. Det ville jeg ikke ha vært foruten. For den kraften som kan bo i et lite, utsatt barn, den er Kristine helt overbevist om at vi alle har i oss.

– Når jeg kan klare å skape en forandring i mitt liv, kan alle klare det. Jeg tror så sterkt på at alle mennesker har en styrke i seg til å mestre sitt eget liv. Og for et barn, handler det om å bli sett av noen, og ikke bli dømt. Det kan gjøre hele forskjellen.
 
redaksjonen@kk.no KK presiserer: Kristines foreldre og tre søsken har alle lest gjennom og godkjent teksten. Denne reportasjen står også i KK nr 32, 2016

Til forsiden