SORG OG SAVN: – Jan Inge var bestevennen min, det var oss to, sier Marianne Moen, som ble alene med tre barn da mannen døde. Foto: Geir Dokken
SORG OG SAVN: – Jan Inge var bestevennen min, det var oss to, sier Marianne Moen, som ble alene med tre barn da mannen døde. Foto: Geir Dokken
Død

- Når kommer pappa hjem igjen til oss?

Marianne (30) mistet sin beste venn, kjæreste og faren til tvillingene Mia og Kaia. Og hun var gravid på nytt.

KK.NO: Torsdag 5. september 2013. Marianne pakker ut i leiligheten hun og samboeren Jan Inge overtok for fem dager siden.

Tvillingdøtrene er hos svigermor. I magen hennes ligger en liten tass som hun og samboeren har visst om noen få uker. 

Telefonen ringer. Det er svigermor Mona som er bekymret for Jan Inge. Det har vært en alvorlig bilulykke i nærheten, og hun har prøvd å få tak i sønnen flere ganger, men han svarer ikke på telefonen.

Marianne går inn på nettsiden til lokalavisa. Ser bildet av den søndersmadrede bilen i grøfta. Den er kliss lik bilen til Jan Inge. «Nei, nei, nei!» tenker hun. «Det kan ikke være ham!» 

EN KJÆRLIG PAPPA: – Det var bare på Jan Inges bryst at tvillingene sovnet, sier Marianne. Foto: Privat
EN KJÆRLIG PAPPA: – Det var bare på Jan Inges bryst at tvillingene sovnet, sier Marianne. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: - Plutselig kan jeg kjenne på et enda råere aspekt av sorgen

- Kommer pappa hjem igjen?

To år senere. Treåringene Mia og Kaia herjer med hverandre på stuegulvet. Mia prøver å klatre opp på bordet. Hun snur seg mot moren og smiler lurt. Smilehullene hun har arvet etter pappa åpenbarer seg på kjakene. I sofaen sitter Marianne Moen (30) med minstemann Jan Remi (18 md.) på fanget. De to storesøstrene elsker å hjelpe til med lillebror. De gir ham mat og henter bleier. Det er godt å se for mamma. 

Det tøffeste i sorgen for Marianne, to år etter ulykken, er at ungene ikke har en pappa. Kaia og Mia er blitt så store at de spør etter ham. «Når kommer pappa hjem igjen til oss?» spurte Kaia en kveld alle fire satt og så barne-tv sammen. Det er spesielt hun som snakker mye om faren og virker lei seg. 

Å hente i barnehagen er spesielt vanskelig. Da ser Marianne alle fedrene som kommer. Det blir ekstra tydelig hva deres familie mangler. 

– Spesielt Jan Remi trenger en pappa å se opp til. Jeg synes det er sårt at Jan Inge aldri fikk vite at han ventet en sønn. Han ville vært så stolt og tatt ham med seg til kompiser og på jobb, sier Marianne. 

Jan Remi ble født 29. mars i fjor. Mariannes mor, svigermor og en venninne var med på fødestua. 

– Det var veldig spesielt, jeg gråt mye. Da de holdt ham opp, så jeg at han lignet på faren sin. Det var sterkt, sier Marianne.

DEN STORE SORGEN: – Alle sørger forskjellig, men det er viktig å ikke sørge seg i hjel, sier Marianne. Foto: Geir Dokken
DEN STORE SORGEN: – Alle sørger forskjellig, men det er viktig å ikke sørge seg i hjel, sier Marianne. Foto: Geir Dokken Vis mer

LES OGSÅ: Livet blir hva man gjør det til

Alenemamma og utslitt

Etter noen dager på sykehuset reiste hun hjem til tvillingene på 16 måneder. Familie og venner tilbød seg å hjelpe, men Marianne ville helst klare seg alene.

– Jan Remi skulle ha mat hver annen time på natta og jentene våknet klokka seks om morgenen. Jeg var helt utslitt til slutt, sier 30-åringen. 

Hun minnes hvor annerledes det var da tvillingjentene ble født.

– Jan Inge var en super pappa. Det var bare på hans bryst jentene sovnet. Og det var han som sang Trollmors vuggevise for dem hver kveld. Det var bare han som turte å klippe de bitte små neglene deres da de var nyfødte, og det var han som tullet med dem helt til rommet ble fylt av babylatter.

Men barna gir også Marianne mye glede og krefter.  

– Jeg kan ikke annet enn å smile når jeg ser ansiktene deres, sier hun. Barna er daglige påminnelser om pappa. Mia med smilehullene, Kaia med det lure smilet og den bitte lille kopien Jan Remi. 

– Jeg tenker fortsatt på Jan Inge hver morgen når jeg våkner. Noen ganger lurer jeg på om sorgen noen gang vil gi seg slik at jeg blir lykkelig igjen, sier Marianne og tvinner ringen på høyre hånd. Den klarer hun ennå ikke å ta av.

Alle merkedagene som har vært siden Jan Inge døde … Mia som reiste seg opp for aller første gang, dagen etter ulykken. Begge tvillingene som lærte seg å gå. Bursdagene. Den nye lillebroren. Julefeiringene, 17. mai-stasen. 

– Jeg velger å tro at han får med seg det som skjer med oss. At han på en eller annen måte er til stede på slike dager, sier Marianne stille. 

- Jan Inge var bestevennen min

De møttes høsten 2011. Hun falt for det fine smilet hans, det faste håndtrykket og hele personligheten til den kjekke og sjarmerende gutten som var på besøk hos broren hennes. Han hadde en helt spesiell latter og smil. Var sterk og smart.

Første date sto de på snowboard sammen. Selv om de akkurat hadde møttes, føltes det som de alltid hadde kjent hverandre. Marianne ble raskt gravid, de forlovet seg og hadde planene klare for framtiden. 

– Jan Inge var bestevennen min, det var oss to, sier hun. 

Noe sikkert svar på akkurat hva som skjedde på veien 5. september for to år siden, får de aldri. Men hun er glad for at de den morgenen ga hverandre en klem, slik de pleide, og sa «Jeg er glad i deg» før de skiltes. 

– Jeg er veldig takknemlig for at vi har så mange gode hjelpere rundt oss, moren min, søsteren min og venner. Folk har vært utrolig snille og stilt opp uansett når jeg trenger det. Barna har mange som bryr seg om dem og er glade i dem. 

Lillesøsteren Lene er den Marianne har snakket aller mest med etter at Jan Inge døde. Hun bor rett i nærheten, og ungene lyser opp hver eneste gang hun kommer. Søsteren opplevde selv å miste kjæresten sin for snart to år siden. 

– Vi har mye støtte i hverandre. Det er godt å ha en person å snakke med som skjønner hvordan du har det, sier Marianne. 

KK nr 47 er i salg fra 20. november.
KK nr 47 er i salg fra 20. november. Vis mer

Nettverk er viktig i sorgen

Klinisk psykolog Atle Dyregrov sier det er avgjørende å ha et godt nettverk rundt seg for en som sørger. Han sier den tiden Marianne er i nå, ofte er den tyngste. Da har realitetene sunket inn samtidig som omgivelsene føler at det er lenge siden hendelsen.
 
– Sorg er en lang prosess. Det viktigste folk rundt kan gjøre, er å dosere ut støtten over tid. De fleste som sørger, opplever at det blir bedre når man har passert det første året. Da har man skaffet seg en erfaring og gått gjennom alle merkedager for første gang, sier psykologen. 

Hva er dine tips til familie og venner av mennesker som gjennomlever sorg?

– Første bud er å gi støtte på den sørgedes premisser. Spørre hva de trenger hjelp til, både praktisk og emosjonelt. Ikke vær redde for å ta kontakt, sier Dyregrov. 

Marianne er bevisst på at hun må komme seg videre i livet.  

– Livet går videre, og det er ingenting som får Jan Inge tilbake uansett hvor mye jeg sørger. Det eneste det skader er meg selv, sier hun. 

Atle Dyregrov sier det viktigste i sorg­arbeid er å finne balansen mellom å gå nær og å gå bort fra sorgen. 

– Man må forholde seg til det som har skjedd, men samtidig koble seg på et vanlig liv igjen, sier Dyregrov.

VISSTE IKKE AT HAN VENTET EN SØNN: – Spesielt Jan Remi trenger en pappa å se opp til. Jeg synes det er sårt at Jan Inge aldri fikk vite at han ventet en sønn, sier Marianne Foto: Geir Dokken
VISSTE IKKE AT HAN VENTET EN SØNN: – Spesielt Jan Remi trenger en pappa å se opp til. Jeg synes det er sårt at Jan Inge aldri fikk vite at han ventet en sønn, sier Marianne Foto: Geir Dokken Vis mer

LES OGSÅ: - Jeg glemmer ikke første gang vi kysset

- Det er gleder i livet, selv om noen dør

Marianne vil gi følgende råd til andre som har mistet noen:

– Husk på at det er gleder i livet selv om noen dør. Det er greit å sørge, men man må ikke sette seg ned og sørge seg i hjel. Du må gå ut døra og prøve å komme tilbake til livet. Gjøre ting sammen med venner og familie. 

Marianne har også hatt behov for mye alenetid for å få tid til å tenke. 

– Alle sørger forskjellig. Det er opp til hver enkelt å finne ut hva som fungerer best, sier hun. 

Marianne er sikker på at hun og barna vil få et fint liv sammen med masse moro. Hun føler seg heldig som har tre friske, blide unger som nå er hele livet hennes. Sammen med ungene er hun bevisst på å gjøre ting som får alle i godt humør. Å hele tiden ha noe å glede seg til, er også viktig.

Stadig «ser» hun Jan Inge på gaten i hjembyen. Hver gang det kommer en gutt på hans alder med jobbklær og caps – slik han ofte gikk kledd – tror hun at det er han:
– Det er akkurat som han vil vise at han er rundt oss fortsatt, sier hun.

Denne saken er også publisert i KK nr 47/2015.
 

Til forsiden