FYSISKE TEGN: – Da jeg var i 20-årene, spurte legen min meg direkte om jeg hadde vært utsatt for overgrep, forteller Marianne Kristiansdatter. Foto: Nadia Norskott
FYSISKE TEGN: – Da jeg var i 20-årene, spurte legen min meg direkte om jeg hadde vært utsatt for overgrep, forteller Marianne Kristiansdatter. Foto: Nadia Norskott
Overgrep

Når kroppen husker det hodet glemmer

Marianne husket ikke at hun var blitt utsatt for overgrep. Men kroppen hadde visst det hele tiden. En dag sa den tydelig ifra.

Når du har skapt deg en forestilling om livet som ikke stemmer, tar det lang tid å -akseptere den nye sannheten. For Marianne Kristiansdatter (48) gikk veien via dype depresjoner og langvarig traumebehandling. Frykt og flukt ble sakte, men sikkert erstattet med håp om et reparert liv. 

– Da jeg fikk profesjonell hjelp til å få skammen fram i dagen, skjedde det samme som skjer med trollet i eventyret: Det sprekker. Litt etter litt. For hver som tør stå fram, blir det lettere å plassere skyld og skam der den hører hjemme. 

LES OGSÅ: - Jeg tenker det er så uendelig trist at vi lever i en verden som konstant viser hvor lite vi jenter er verdt

Et sted nordpå. Kanskje en gang på 70-tallet. Akkurat når får vi aldri vite. Akkurat hvor forblir også en hemmelighet. På samme måte som hvem. Det er bare betrodde behandlere og utvalgte kjære som vet.

Det vi får vite, er at en redd jente brukte å liste seg inn på foreldrenes soverom for å lytte til mammas pust. Bare den jevne lyden av stille åndedrett kunne berolige henne. Hun tuslet tilbake til senga og søvnen. Noen ganger syntes hun at hun så engler, og snakket med dem. Kanskje var det beskyttelse hun ba om. Kanskje for seg selv, kanskje for mamma. 

– Det skulle ta mange, mange år før jeg skjønte hvorfor jeg alltid var så redd for å miste mamma, sier Marianne. Midt i det hele er hun glad for å kunne si til sine egne barn at det var ingen dere er glad i. Det var ingen dere noen gang har behøvd å forholde dere til. 

– Jeg var heldig som hadde en god omsorgsbase. 

LES OGSÅ: Mye sykdom kan skyldes tidligere traumer

– Den som har opplevd noe traumatisk uten å huske detaljene, opplever ofte en følelse av at noe er galt. Det kan være i form av angst, depresjon eller uforklarlige muskelsmerter. De opplever at det har vært «noe». Men vår logiske hjerne husker det ikke alltid som en historie, sier overlege Arild Jervell ved Modum Bad. Som traume-behandler møter han voksne mennesker som er kommet dit i prosessen at de har erkjente minner om vonde hendelser, men de klarer ikke å leve med disse minnene på en god måte. 

Gjennom hele sin oppvekst var Marianne mye syk. Gjentatte infeksjoner, immunforsvaret var generelt dårlig. Fraværet fra skolen var stort, hun var alltid sliten, hadde udefinerbare «vondter», manglet energi.

– Da jeg var i 20-årene, spurte legen min meg direkte om jeg hadde vært utsatt for overgrep. Jeg reagerte med sinne. Hvorfor skulle mine fysiske plager avskrives som «bare» noe psykisk? Der og da hadde jeg ikke tatt det inn over meg. I ettertid har jeg skjønt at det alltid har vært skygger i livet mitt, jeg har bare ikke forstått hva det handlet om. 

– Noen ganger trenger man å glemme, forklarer Jervell. «Det skjedde ikke», eller «det skjedde med noen andre, ikke med meg». Men kroppen husker. Hemmeligheten kan -bevares i form av uforklarlige smerter i kroppen. Vi mennesker er gode på å skape oss overlevelsesstrategier. For noen blir det rusmidler, spiseforstyrrelser eller selvskading, andre blir ekstremt aktive og flinke fordi aktiviteten demper smerten. Hensikten er uansett å slippe å føle. Dette kan fungere i mange år, men noen ganger kan hendelser som en livskrise eller en fødsel bidra til at demningen brister. Samtidig som en har holdt det gående med yrkeskarriere og familieliv, har det vært en indre kamp for å holde det vonde på avstand. Dette har store omkostninger, og det kommer til et punkt hvor kroppen sier stopp.

ET GODT LIV: – Nå ønsker jeg å formidle håp om at det går an å leve godt med den sårbarheten livet kan gi, sier Marianne Kristiansdatter. Foto: Nadia Norskott
ET GODT LIV: – Nå ønsker jeg å formidle håp om at det går an å leve godt med den sårbarheten livet kan gi, sier Marianne Kristiansdatter. Foto: Nadia Norskott Vis mer

LES OGSÅ: Hvorfor er det så vanskelig å oppdage at et barn har blitt seksuelt misbrukt?

Normale reaksjoner på unormale hendelser

For Marianne skulle skyggene bli virkelige. Da hun var 36 år, kom de første flashbackene. Det skjedde helt uten forvarsel mens hun satt i et møte som sosialkonsulent i hjemkommunen. Ingenting i situasjonen tilsa at hun skulle bli minnet om det som var skjedd for lenge, lenge siden. 

– Det kom bilder i hodet mitt, jeg fikk hjertebank og var kjemperedd uten å skjønne hva jeg var redd for.

Senere skulle hun forstå at dette var normale reaksjoner på unormale hendelser. En lang og vanskelig reise i eget liv hadde startet. En komplisert sorg over en tapt barndom skulle sette seg i hver kroppsfiber. En angstfylt sorg som skulle gå over til sykdom. 

– Det kan være en stor utfordring for den som er blitt utsatt for overgrep at de ofte er blitt fortalt en annen historie, eller at den er blitt benektet, fortiet eller fortrengt av omgivelsene. Mange spør seg: Kan jeg stole på min egen virkelighetsopplevelse? Det er tungt å ta tilbake en barndom som er tapt. Å kunne åpne opp for det vonde og farlige som ligger gjemt, krever tid, mot og tillit, sier overlege Arild Jervell.

LES OGSÅ: Dette kjennetegner overgriperen

Heller ikke søvnen ga Marianne fri. Drømmer ble til heftige mareritt, og hun våknet med flashbacks, helt utslitt. Kroppen reagerte på merkelige måter. Hele nervesystemet var i fysisk ubalanse. Hun følte seg aldri uthvilt, bare fryktelig sliten. Når nye brikker falt på plass, håpet hun i det lengste at det skulle være fantasi. Det var for smertefullt å forholde seg til virkeligheten.

– I denne perioden ble jeg uoppmerksom, og torde ikke kjøre bil. Jeg fikk problemer med å lese, konsentrasjonen var så dårlig at selv ren avkoding ble vanskelig.

Det ble fryktelig vanskelig å fokusere på «her og nå» når hjernen reagerte som «der og da». Gjentatte besvimelser og hjerterytmeforstyrrelser utløste fysiske utredninger av ulike slag.

Marianne har senere lært at det ikke er tilfeldig at dette skjedde i en fase i livet med store belastninger.

– Jeg gikk gravid med mitt tredje barn, jeg hadde syke foreldre og en krevende jobb. I mange år hadde jeg jobbet hardt for å innfri alles behov, og kjørt høyt tempo med familie, barn og utdanning. Nå var forsvarsmekanismene nede, situasjonen var totalt omsnudd. Jeg kunne ikke engang være alene.  

Sammen med en psykolog begynte Marianne å nøste i livet sitt. Sakte, men sikkert kom en tidslinje på plass. Hun husket hendelser, sammenhenger og trusler. «Hvis du forteller dette til noen, kommer moren din til å dø.» Så det var sånn det hang sammen. Den store, vonde frykten for å miste mamma. 

– Men det var depresjon og angst jeg fikk behandling for i starten. 

LES OGSÅ: «Moren din har stukket av så nå får du ta hennes plass.»

Hukommelse er et komplisert fenomen. En forklaring på hvorfor minner lagres på denne måten, er at den logiske delen av hjernen vår er sårbar for stress. Den «virker» ikke like godt når vi utsettes for påkjenninger. 

– På samme måte som vi skiller mellom korttids - og langtidshukommelse, skiller vi mellom implisitt og eksplisitt hukommelse, forklarer Jervell. Vi husker med kroppen, og vi husker med hodet. Vår implisitte hukommelse automatiserer ting vi har lært å gjøre, for eksempel å sykle eller svømme. Når vonde minner sitter i denne delen av hukommelsen, er det kroppen som husker, og reaksjonene blir derfor fysiske. Kroppen husker og reagerer som om det er i dag det skjer. Slike reaksjoner kan være lammelse, angst, uro, opplevelse av utrygghet eller panikkopplevelse. 

Marianne sa ja til behandling på Modum Bad, og møtte sine egne fordommer i døra.

– Dette skulle være en quick-fix, tenkte jeg, og brukte mange avledningsstrategier for å holde det smertefulle unna. Jeg brukte mesteparten av tiden på å kjempe imot, kjente meg ofte trøtt, og rømte inn i søvnen. Jeg kjente mye på mitt eget unnvikende sinne når det gjelder den uretten som ble begått mot meg, og det var en smertefull og krevende prosess. 

– En behandling kan være en prosess som tar flere år, sier Arild Jervell. – Først må traumeoverleveren våge å bli kjent med sin indre verden, minske fobien for egne følelser og ukjente deler av seg selv, og lære å takle kroppslige reaksjoner. Deretter kan man begynne å bearbeide minner. Dette kan gjøres på ulike måter, men oftest gjennom å gå mentalt tilbake til historien og samtidig la seg selv kjenne på de følelsesmessige og kroppslige reaksjonene som hører til. Dette er hardt arbeid og kan være ekstremt smertefullt. Neste skritt vil være å jobbe med frykt for forandring, og de vanlige utfordringene voksenlivet gir. 

Marianne har senere vært tilbake på Modum Bad, og hun har engasjert seg sterkt for retten til langvarig og dyptgående traumebehandling.

– Korte samtaler alene reparerer ikke et ødelagt liv. Tid og tillit er viktig. Det ligger i sakens natur at den som har opplevd overgrep, er relasjonssky. Selv måtte jeg gjennom undervisning for å lære å forstå at farene hjernen min varslet, ikke var reelle i dag. Jeg lærte også å slippe til sinne, og å plassere skam der den hører hjemme: Hos overgriper. Nå ønsker jeg å formidle håp om at det går an å leve godt med den sårbarheten livet kan gi.

Fortsatt kan Marianne føle at hun faller ut her og nå. Det kan utløses av stemmer eller lukt. Kroppen blir nummen, og brannvarsleren i hodet varsler fare. Situasjonen føles presset, uten fluktmulighet. For omgivelsene oppfattes dette som en helt uforståelig reaksjon. Å bli totalt kvitt disse reaksjonene oppleves som et livsverk. 

– Mitt møte med mennesker som ga meg bekreftelse, anerkjennelse og omsorg, ble livsviktig. Tilbudet om prest er en undervurdert dimensjon. For meg var det viktig å finne tilbake til en tro jeg alltid hadde hatt. Å høre presten si at det er greit å tvile, og du trenger heller ikke å tilgi, ble et veilys. 

Og viktigst av alt: Jeg var et offer. Men jeg er ikke et offer. 

Hva er en traumelidelse?

- Et traume kan utløses av skremmende enkelthendelser eller gjentatte krenkelser.

- Lidelsen handler om en forsinket og langvarig reaksjon.

- Relasjonstraumer er påført av voksne tillitspersoner. 

- Noen gjenopplever hendelsene som påtrengende minner eller «flashbacks».

- Traumeminner kan også lagres som lukt, følelse eller kroppsopplevelse.

Kilde: Arild Jervell, overlege ved Modum Bad

redaksjonen@kk.no Denne saken står også i KK nr 10, 2017

Til forsiden