«Hva har du under klærne?» Det er spørsmålet Sally har stilt til unge jenter og gutter i løpet av de siste to årene. Og det er ikke fordi hun vil se deg naken.

Tjueåringen, som egentlig heter Salamatu Kamara, fikk nemlig nok av perfeksjonerte og photoshoppede intagram-kropper, og startet likegreit en egen kampanje for å bekjempe denne usunne trenden.

– Vi lever i en verden der alt er på internett, og det vi ser er jo en illusjon. Instagrambilder og modellkropper er jo ikke standarden, men det har liksom blitt det likevel, sier hun til KK.no.

– Når lillesøsteren min på 12 år begynner å si at hun er feit da er det noe som er veldig galt, legger hun til.

LES OGSÅ: Mia (30) fikk en aggressiv type brystkreft

Det du ikke liker er det som gjør deg unik

Sally mener det er viktig at man viser at det går an å være stolt av sin egen kropp – skavanker og alt. Hun tror det faktisk vil gjøre at vi også føler oss vakrere og mer fornøyd.

– Man kan jo operere seg selv til gud kommer tilbake liksom, men fortsatt synes at man er stygg. Det starter jo på innsiden. Elsker du deg selv så gjør det noe med selvrespekten din, du vet hva du fortjener, og du vil ikke akseptere å bli behandlet dårlig, forklarer Sally. 

I dag føler hun seg ganske fornøyd, men det har ikke alltid vært sånn. Hun har kjent på usikkerhet rundt sin egen kropp, det at hun sitter i rullestol, og arret hun har på ryggen.

Hun begynte å legge ut bilder av seg selv på Instagram for å booste sin egen selvtillit. Og det var da hun fikk ideen til prosjektet sitt. 

– Jeg tok jo bilder av ting som jeg har under klærne mine som jeg ikke har lyst til å vise noen. Etter hvert innså jeg at det var nettopp de tingene som faktisk gjør meg til meg, forteller hun. 

LES OGSÅ: Legen trodde ikke på at Anette Hedgren (21) hadde ME

Ble skutt i ryggen

For Sallys historie er ikke som alle andres, den starter nemlig i Sierra Leone på slutten av nittitallet. Det var borgerkrig og Sally var to år gammel da en gruppe menn kom inn i landsbyen og begynte å skyte vilt rundt seg. Sally ble truffet av tre kuler i ryggen.

– Det var jo en tilfeldighet hvem som overlevde. Jeg tror ikke det var så viktig for dem hvem kulene traff, så lenge folk døde, forteller hun.

Sally fikk operert ut den ene kulen i Sierra Leone, men det var først da hun kom til Norge at hun gjennomgikk de siste operasjonene. Hun overlevde, men ble lam fra hoftene og ned.

Hjemme i Rakkestad mottok hennes onkel den tragiske nyheten om at niesen var skutt, og sammen med en journalistvenn startet han prosessen med å få Sally til Norge. Med hjelp fra kirken og lokalsamfunnet samlet de opp nok penger til å reise ned til Sierra Leone, der hun som treåring forlot sine biologiske foreldre for å starte et nytt liv i Norge. 

– Det er han jeg har vokst opp hos, så det er han som er «pappa». Min biologiske far døde for fire år siden, men jeg var så liten da jeg reiste derfra, at det er jo bare «pappa» jeg har et forhold til, sier hun. 

I 2005 kom også hennes mor og søsken til Norge, og straks var familien litt større. Selv har hun aldri reist tilbake til Sierra Leone, og det er derfor mange familiemedlemmer hun aldri har møtt før.

– Jeg skal faktisk reise dit for første gang til neste år. Det er litt skummelt, men jeg gleder meg skikkelig. Jeg har mye familie der nede, to brødre og en søster, tanter og onkler. Men aller mest gleder jeg meg til å møte bestemor, sier hun og smiler stort.

Slet lenge med mareritt

Det er lite Sally kan huske fra livet sitt i Sierra Leone, men de bruddstykkene av minner som fortsatt sitter igjen pleier hun ikke å snakke om.

– Jeg slet litt psykisk i mange år – og det sitter fortsatt litt igjen. I tillegg hadde jeg mye mareritt som liten. Jeg klarte ikke sovne alene så pappa måtte alltid ligge i sengen med meg til jeg sovnet, men etter et par timers søvn våknet jeg ofte i gråt og gikk og la meg i senga til pappa, forteller hun.

– Sånn sett er det nok en fordel at jeg var så liten da jeg kom hit, men jeg tror også det var bra at jeg bodde de første årene i Rakkestad. Det var en liten kommune der alle kjenner alle, og mange visste allerede hvem jeg var siden så mange engasjerte seg i prosjektet med å få meg til Norge, forteller hun.

Det slett ikke vanskelig å forstå at hun raskt fant seg til rette på sitt nye hjemsted, for hennes sprudlende vesen er smittsomt og tiltrekkende. 

– Jeg fikk raskt mange venner fordi; I love to talk, sier hun og ler.

Og kanskje er det nettopp derfor hun har valgt å bli motivasjonstaler, slik at hun daglig kan bruke sine kommunikative evner til å inspirere og motivere andre. Hun kan også avsløre at «Hva har du under klærne?» etter hvert vil bli til en bok.