– Når noen går fra forstanden er det påkrevende at vi beholder vår. Vi får håpe dette bare er en gal mann og ikke noe mer.
Det sa Finn Schjøll lørdag morgen etter angrepet utenfor London pub og Per på hjørnet i Oslo sentrum. Angrepet skjedde natt til lørdag 25. juni som resulterte i at pride-paraden ble avlyst.
Intervjuet som følger er skrevet ut og publisert før den tragiske hendelsen.
– Velkommen hit, Finn Schjøll rekker ut en neve hvis innsiden bærer preg av å komme rett ut av blomsterbedet. Han forsvinner inn i den store villaen, som vender ut mot havnen i Åsgårdstrand for å hente litt kaffe. Det er Sankthansaften og solen stråler. Finn på sin side er ikke så glad i solskinn.
– Solen skinner best bak skyene, sier han. Noe som kan ha noe med antall vanningstillatelser han må søke om når det er så varmt som nå.
Likevel er det ikke tegn til at hagen hans lider noen nød. Finn og mannen hans flyttet inn i 2018 og året etter startet arbeidet med hagen. Bortsett fra tre frukttrær, som Finn sier er det viktigste i hagen, og to bed, var det artsmessig lite å skryte av.
Nå er det første man møter et hav av lavendel hvor små pelskledde flygedingser surrer fornøyd rundt. Sitrongule Iris rager i livhøyde, flere Japanske Viftelønn gjør nettopp det de skal: vifter, og små stier fører både bein og øyne med på en hagevandring av de sjeldne. Og så er det en mann, også unik.
Ti grep for å holde deg ung: - Du må ikke leve et gledesløst liv
Ikke redd for noe
Hele Norge føler at de kjenner ham, «Blomster-Finn». For han har delt raust av seg selv gjennom TV-ruten i over 30 år, og er kjent fra God morgen Norge, Skal vi danse og Sommerhytta. I tillegg har han ved flere anledninger om hvordan det var å komme ut som åpent homofil i en tid hvor det ikke var hverdagskost ennå.
– Ting man har gjort blir aldri ugjort selv om det går lang tid. Derfor er det om å gjøre å ha dårlig hukommelse for da blir man lykkelig.
Det er gått nesten 45 år siden han «kom ut av skapet» og Finn Schjøll er blitt en godt voksen mann på 74 år. Når han ikke jobber er han hjemme i Åsgårdstrand sammen med mannen Knut. Sammen lever de, det han kaller et veldig alminnelig liv. Selv sier han at hans favoritthobby er å sove og hvile. Knut er kokken i huset og Finn ler når han beskriver dem som to gamlinger i et stort hus, men han er ikke redd for alderdommen.
– Det er det som er så fantastisk med å leve: At hver og en av oss har fått vår tid og det er helt utrolig bra.
– Er du redd for å bli syk da?
– Jeg er ikke redd for noe jeg. Man blir syk. Jeg er mer forbauset over at folk tror de dør med skoene på. Du blir syk, du blir dårlig, du sovner inn, som er en talemåte jeg misliker sterkt for virkeligheten er at man bare dør. Du forsvinner ut av livet som du kom inn, stort sett.
Et lykketreff
At tiden går, syns han er fint. Han ser på sine to døtre at de er i sin «prime time» med mennene sine og barna sine. Finn er veldig glad for de fire barnebarna sine og er klar over at det bare er flaks at han har fått oppleve gleden både ved å bli far og bestefar.
– Barna har vært lykketreffet, og det er jeg glad for. Min generasjons homofile menn hadde aldri kunne ikke klart å fått barn slik som i dag. Men det var ikke en tanke som streifet meg som ung.
Hadde Finn vært definert homofil da han var ung, hadde han ikke hatt noen barn. Derfor mener han at det har vært en bra ting for han at han ikke innså legningen sin før.
I år er det 50 år siden loven som gjorde homofili straffbart ble avskaffet og det markeres i årets feiring av Pride. Men Finn husker ikke noe spesielt fra det året selv. Han var på den tiden småbarnspappa og i midten av 20-årene og kjente ingen som var homofile. Men han husker godt Karen-Christine Friele, kjent som Kim Friele, aktivisten og forfatteren som arbeidet hardt for homofiles rettigheter i mange år. Men han hadde ingen rollemodeller selv.
Det var langt fra noen fest for Finn å skulle oppløse ekteskapet og etablere seg på nytt. Det å lappe sammen alt når det var to små barn med i bildet var en prøvelse.
– Man blir skuffet når livet ikke går helt som man har tenkt seg, men jeg bestemte meg tidlig for at jeg skulle forbli positiv. Det har spart meg for mange skuffelser i voksen alder, for dem fikk jeg nok av da jeg var ung.
Han mener det er lett å snakke praktisk om det som skjedde og si at det har gått så fint. Men for han er fint og bra feil ord å bruke.
– Jeg vil heller si: Det gikk så godt det kunne. Man må ha et lite forbehold her. Det er for komplisert til at det har noen enkel løsning. Nei det var smertefullt, men det er sånn det er å leve. Hvis den største skuffelsen du har er at du ikke rakk toget til Oslo, så har du sluppet jævlig billig unna.
– Hva tenkte du da du sto midt i det?
– Jeg tenkte: Turte jeg dette? Men jeg visste jo hva jeg gjorde. Det er klart jeg at jeg gjorde mye dumt som jeg ikke skulle gjort.
Valgene han tok hadde også konsekvenser for andre enn han selv, men han har aldri prøvd å rømme fra sannheten.
– Det hadde blitt konsekvenser om det hadde vært en «vanlig skilsmisse» også, tror jeg. Så jeg tror kanskje vi har dytta det der homo-greiene litt langt fram. Men jeg kan ikke skylde på noen, jeg kan ikke si at det ikke var meg. Det var jo meg.
Ingenting er svart-hvitt. For Finn var den tiden stripete: sort og hvitt om hverandre, bra og dårlig. Han fikk det som han ville. Han ble skilt og begynte på nytt. Men han er veldig klar på én ting:
– Det beviser at det er vrøvl at det alltid er to som skal til for en skilsmisse. Jeg tar 100 prosent ansvar.
Firebarnsfamilien bor i drivhus og bruker egen kloakk som gjødsel
«Hvem visste noe om homofili?»
I etterkant av at han kom ut, trakk Finn seg litt unna vennene sine. Han var flau over det han hadde «stelt i stand». Men vennene var ekte vare, og de sluttet ikke å ønske han velkommen. Han understreker at han aldri ble synlig diskriminert, likevel var det noen dører som gikk igjen.
Han måtte dessuten tåle at noen følte seg lurt, men han sier han har vært heldig som har hatt 45 år på å rette opp for seg.
– Lurte du deg selv mest av alle?
– Jeg hadde ikke kunnskap til å kunne skjønne det, rett og slett. Hvem hadde det, hvem var det som visste noe om homofili i den tiden?
Som voksen flyttet han til Oslo og der var alt annerledes. Han oppdaget at det var mengder av homofile, men noen kunne ikke si det hjemme for da kunne moren miste jobben sin i kassa på Steen og Strøm.
Men Finn måtte stå i det, noe som ikke var like enkelt for alle rundt han. Han mener at det for noen hadde vært lettere om han ikke hadde kommet ut, og heller bare holdt kjeft om hvem han var.
– Hadde det vært holdbart i lengden, kan man leve sånn?
– Det har generasjoner gjort før meg, så det vet man jo kan gå. Det er jo slik at ting som «ikke går» går veldig bra det og. Men det fungerte ikke sånn for meg da, for tiden hadde tatt oss igjen.
Men i dag vet vi mer. Det er det mye oppmerksomhet rettet mot at det skal undervises om seksualitet og kjønn i skolen. Det mener Finn er bra. For i det øyeblikket det blir sosialt godtatt og alminneliggjort så opphører det spesielle og rare ved det.
Finn trekker pusten. Spør om dette ikke ble veldig trist. Også er stemningen med ett lettere, som duskregnet som nesten umerkelig har klart å dekke blomstene rundt oss med sårt trengte vanndråper.
Arbeid som medisin
Han er fra disse traktene. Som en av to brødre vokste han opp med en eldre kusine, tanter, onkler, foreldre og bestemor i et gartneri i nærheten. Det var farmor som drev det, men da Finn er åtte år, blir gartneriet solgt, og han er blitt 14 da familien splittes og flytter til ulike steder.
Men noen blir boende i nærheten av Åsgårdstrand. Deriblant Finn, broren og foreldrene. Han beskriver det som en god barndom i en familie som likte hverandre og var glad i å være sammen. Han fortsetter å jobbe med blomster i tantens og onkelens blomsterforretning.
Og lidenskapen for arbeidet har vært hans følgesvenn hele livet. Som ung var det naturlig at han var med og hjalp til i butikken. Som ung voksen hadde han flere jobber på en gang. Av og til når ting har vært ekstra krevende har han arbeidet «enda litt til» og den dag i dag finner han fortsatt glede i det å jobbe mye.
– Hvis man bruker arbeidet som medisin så bedøver det ganske godt. Det er litt sånn at om man har en vanskelig dag, så bør man bare se å komme seg ut med de andre. De andre er den beste medisin. Jeg har klokketro på at de andre menneskene har mye større betydning i våre liv enn det vi forstår.
- Det har vært en stor sorg å ikke ha et vanlig utseende
– Sier du noen gang «ungdommen nå til dags»?
– Jo, men jeg sier: Ungdommen nå i dag er helt fantastiske! De er flinke på alle måter, de får til alt og tenker både på karakterer og karakter. Stort sett er det så mange hyggelige mange mennesker.
Han tror at grunnen til at mange unge, skeive sliter, er nettopp det - at de er unge. Han utdyper at om de bare visst litt bedre, at det er ikke så farlig. For hvem dør vel av en gutt som går i kjole og hvor rart er det egentlig når man har sett det hundre ganger?
– Nei nå må vi holde opp. Det gjelder å støtte opp, hjelpe og smile til de er klare for å fortelle det. Også er det lov å spørre, forsiktig. Men at unge mennesker skal føle at de ikke har retten til å leve, det er ille og en skam. sier han og legger til:
– Derfor er det så befriende hver gang noen sier ifra og tør å ta bladet fra munnen når noen diskriminerer.
En veldig fin pappa
Datteren til Finn, Anne Charlotte, kommer smilende opp trappen til hagen. Far og datter har et lett og uanstrengt forhold, det klemmes, skravles og flires dem imellom.
Det er tydelig at Finn er stolt av døtrene sine, Fernande på 47 og Anne Charlotte på 50. Han forteller at de snakker sammen hele tiden, og det er overhode ikke på den måten at de må ha noen «avtale» for å snakke med faren sin.
Han sier han aldri ville lagt seg opp i deres saker hvis ikke de spør han. Han bryr seg veldig om dem, men ville ikke blandet seg opp i ting han ikke har noe med. Men han vil alltid være der for gode råd og støtte om de trenger ham.
– De har lært å tenke selv, smiler han.
Når datteren skal beskrive Finn sin starter hun med å si at han har vært en veldig fin pappa.
– Det som er med pappa, er at han er veldig ekte, og han kan si ting, til og med på TV, hvor jeg tenker at «oi dette er skikkelig ærlig». Han er nok et forbilde for mange som har slitt med å komme ut, men han er et like godt forbilde bare fordi han er en bra fyr, sier hun og smiler mot faren sin på andre siden av bordet.
Hun mener det er kjempeviktig at faren ikke går rundt og har dårlig samvittighet for de valgene han tok for over 40 år siden. Hun har ikke følt at det har vært behov for å skvære opp, men at det at man føler at man må rette opp, ofte er noe man mest tenker på selv.
«Livredd for Pride»
Det at det er kritiske stemmer mot de skeive i offentligheten, mener Finn gir en mulighet for debatt og for at folk kan ta til motmæle og si fra, men han blir ikke så ofte sint.
– Jeg tenker at det viktigste er at verden har gått fremover. Men det er ikke alle som bor i Oslo eller i byer. Jeg tror fremdeles det er kjempevanskelig å bo i en liten bygd å skille seg ut på den ene eller andre måten, sier Anne Charlotte og fortsetter:
– At vi begynner å forstå at det er greit at vi er forskjellige, er viktig. Det er så rart at man kan bli provosert av andres valg i væremåte, legning og tro, sier hun.
Finn har holdt foredrag i forbindelse med årets Pride og på den måten bidratt til saken. Men i år skal han ikke være med å gå i toget. Men han mener at Pride er kjempeviktig.
– Før var jeg livredd for Pride. Jeg tenkte: Hvorfor må man gå i såpeskum, fjær og ballettskjørt? Men hadde de ikke gjort det, hadde ingen giddet å sett på. Ingen hadde giddet å sett på en haug med kontorister, det hadde jo vært som å sett på borgertoget på 17. mai.
Først provoserte det jo i mange år, men så har noe endret seg.
For noen år siden ble Finn spurt om han ville gå i toget sammen med Karen-Christine Friele. Han skulle gå første del alene også skulle hun komme på.
– Men når hun skal gå med meg, så kommer det to sånne ordførerkandidater og napper henne ut av armene på meg. Da var hun altså gått fra å være «persona non grata» til å virkelig bli en døråpner til noe man kanskje kunne fått litt flere stemmer for i politikken.
– Jeg tenkte bare: Hun er min date, dere får gå og finne deres egen homo.
Derfor er Pride viktig
På 50 år har Det skjedd en stor utvikling når det kommer til homofiles rettigheter her til lands.
Særskilt straffevern for homofile ble innført i 1981 og i 1982 fjernet Sosialdepartementet homofili som en sykdomsdiagnose. Flere andre små og store seire ble vunnet i løpet av disse årene. Men en av de viktigste milepælene må ha vært i 2008 da felles ekteskapslov, assistert befruktning og adopsjonsprøvingsrett for lesbiske og homofile ble vedtatt i Stortinget. Fullstendig tidslinje kan leses på foreningenfri.no.
Denne utviklingen har skjedd veldig fort, mener Finn og alt har skjedd med tvang fra mengder av mennesker som har kjempet for at skeive skal kunne leve på lik linje med heterofile.
– Når det ikke er politisk korrekt å si nei lenger, da sier alle ja. Og det er skal jo være sånn at borgere i et land som betaler den samme skatten, skal ha de samme rettighetene.
– Det er litt lett å glemme, her vi sitter, at det er steder i verden hvor det er fortsatt dødsstraff for å være homofil. Derfor er Pride viktig, avslutter Anne Charlotte.
Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no
