Nina Jensen:

- Nicolai var og er min aller største kjærlighet

Nina Jensen og Nicolai Roan hadde akkurat fått sitt svært etterlengtede barn, da Nicolai fikk den dødelige diagnosen.

ENKE: - Vi ble dratt ned fra seierspallen og ned i avgrunnen. Det var helt forferdelig, sier Nina om tiden etter diagnosen. FOTO: Astrid Waller
ENKE: - Vi ble dratt ned fra seierspallen og ned i avgrunnen. Det var helt forferdelig, sier Nina om tiden etter diagnosen. FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert

Hvordan hun har det nå? Blikket forsvinner ut i luften et sted, Nina Jensen må tenke seg litt om.

- Akkurat nå har jeg det vel greit. Det har vært en vanskelig uke, men man finner noen måter å leve med det på. Når disse bølgedalene kommer, klamrer man seg bare fast.

- Hvordan klamrer du deg fast?

Et lite smil kommer til syne under de sorgtunge øynene.

- Jeg begraver meg i jobb. Det funker veldig godt for meg. Da er det ikke rom for å tenke på noe annet.

- Så går jeg lange turer til vannet, der jeg prater med Nicolai.

- Hva ville du ha sagt til han, om han var her nå?

- Jeg elsker deg, jeg er så stolt av deg, og jeg er så glad for at jeg har fått dele livet mitt med deg. Tusen takk for alt du har gjort for meg. Jeg ville aldri vært her jeg er i dag uten deg! Jeg gleder meg til å se deg igjen!

Ned i avgrunnen

Vi møtes på Zoom, fra Ninas hjemmekontor på Fornebu. I coronaens tid, er det er herfra hun nå leder forsknings- og ekspedisjonsskipet REV Ocean.

Det var Nicolai som overtalte henne til å slutte i drømmejobben som generalsekretær i WWF Verdens Naturfond, og lede forretningsmannen Kjell Inge Røkke sitt ambisiøse prosjekt med å redde verdenshavene.

De hadde begge startet i nye jobber der, de hadde flyttet inn i ny leilighet og blitt foreldre til lille Eik, et svært etterlengtet barn.

Han var bare var tre uker gammel den april-morgenen i 2018 da Nicolai kjente at noe var galt med hodet hans. I et voldsomt epilepsianfall i det ambulansen hentet ham, trodde Nina han skulle dø.

På sykehuset ble det oppdaget at han hadde hjernekreft, den mest aggressive formen, glioblastom grad 4, som har en gjennomsnittlig overlevelsestid på under ni måneder.

- Vi ble dratt ned fra seierspallen og ned i avgrunnen. Det var helt forferdelig.

Helt til det siste nektet de begge å tro det, at hans liv skulle ta en slutt nå. Men femten måneder senere, 30. juli 2020, døde Nicolai av den brutale sykdommen, 39 år gammel.

Han er fortsatt Ninas favoritt tema - ansiktet lyser opp når vi spør om hvem han var - eller er for henne.

- Nicolai var - og er min aller største kjærlighet, en sjelevenn jeg kunne dele alt med, som visste hva jeg tenkte på før jeg hadde sagt det. Han var en jeg alltid hadde det gøy med, og aldri fikk nok av.

Takknemlig for alltid

For slik var det. Selv om de bodde sammen, jobbet sammen, reiste sammen og hadde ringt hverandre både tre og fem ganger i løpet av dagen, var hun alltid like oppglødd da de så hverandre igjen.

- Jeg kan ikke huske en eneste gang jeg ikke har vært glad for å se ham igjen, og løpt inn i armene hans.

- Hvordan vil du beskrive livet uten Nicolai?

- Livet ble et helt annet enn jeg så for meg at det skulle bli. Det ble grått, tomt og fargeløst. Det ble vanskelig å finne noe som var meningsfylt. Jeg må kjempe for å finne noe å glede meg til. Jeg som er vant med å være livsglad, synes det er kjipt at jeg nå er blitt sur og kjedelig å være sammen med. Jeg prøver å sparke meg selv i rumpa - jeg vet at Nicolai ikke ville ha likt at jeg har det sånn.

Nina legger til:

- Det er et enormt privilegium å oppleve en sånn kjærlighet, som er så gjennomgripende og altoppslukende

Hun er så imponert over alt han fikk til, evnen til å alltid finne løsninger. Til å stille opp for andre, over glimtet i øyet - det var ikke den ting han ikke kunne fikse. Han hadde symaskin og hundre verktøykasser, var en swissarmyknife i menneskeform.

- Jeg kommer alltid til å være evig takknemlig for at jeg har fått oppleve så stor kjærlighet og lykke.

SØNNEN: - Eik minner meg veldig om pappaen sin. Vi snakker om han hele tiden. FOTO: Astrid Waller
SØNNEN: - Eik minner meg veldig om pappaen sin. Vi snakker om han hele tiden. FOTO: Astrid Waller Vis mer

- Jeg har aldri vært så fysisk sliten som nå

Selv om Nicolai gikk bort så altfor tidlig, kjenner Nina at minnebanken er stor.

- Nicolai og jeg har jo levd et helt liv sammen. Vi gjorde så utrolig mye i de tolv årene vi var sammen. Vi reiste rundt, møtte mange mennesker, fikk gjort mye … Men som jeg sa, så ble det aldri nok. Det hadde det ikke gjort om vi ble hundre år sammen heller.

Midt i sorgen finnes disse glimtene av lys.

- Det er en sterk lykkefølelse som kan komme innimellom. Fy søren så heldig jeg har vært.

Hun har vært åpen om den enorme sorgen, og hvor krevende det har vært. De to siste månedene han levde, var det hun som pleiet Nicolai hjemme hos dem, selv om han var svært syk. Som løftet og bar når det krevdes. Et tungt, krevende arbeid som tok mye krefter også fysisk.

Fortsatt er hun svært sliten. Sorg kan være et tungt arbeid.

- Jeg har aldri vært så fysisk sliten som nå. Alt er tungt. Jeg har alltid vært en aktiv dame, men nå er alt slitsomt. Alt krever mer energi.

Nina vet også godt at det ikke nytter å bare begrave seg i arbeid.

- En ting er å klamre seg fast, men man må bearbeide. Man må gjennom sorgen. Man må sørge for at hodet får litt ro til å bearbeide.

Skriker i skogen

Å være ute sammen med Eik, er god sorgmedisin. I mars fyller han tre år. Han er en gammel sjel i en liten kropp, mener Nina.

- Han er en utrolig god støtte. Han kan si: Mamma, ikke vær lei deg. Jeg skal passe på deg.

Et ømt smil kommer til syne.

- Ikke at det er hans jobb å passe på meg - men vi har det veldig fint sammen. Han minner meg veldig om pappaen sin.Vi snakker om han hele tiden. Da føler jeg at Nicolai er med oss. Både fordi jeg ser ham i Eik og fordi vi snakker om alt det fine vi gjorde sammen.

Av og til går hun også alene ut i skogen - for å skrike.

- Man bærer på så mye følelser. Nå er jo jeg som en åpen bok… alle vet om jeg er glad eller lei meg, men jeg prøver å ikke brøle til folk.

Hun ler en liten latter.

- Og da, innimellom, når jeg blir frustrert og gal over å være i denne situasjonen, går jeg ut i skogen og skriker. Da går det hardt utover fjellvegger og trestammer. Man fyller opp et lager - da får jeg det ut. Det er noe med å kanalisere den negative energien ut.

Nina Jensen har ellers tatt et valg som kanskje ikke er helt vanlig - men som har vært det beste for henne. Gjennom hele den krevende tiden etter at Nicolai døde, har hun stort sett jobbet.

- Jeg har stor forståelse og respekt for de som ikke orker. Det er utrolig tøft - men for meg så var det redningen. Jeg har valgt å dedikere livet mitt til å redde livet i havet. Det har alltid drevet meg, og fått meg opp av senga. Det å ha noe meningsfullt å bruke tiden på når alt annet kjennes meningsløst, er veldig verdifullt.

Hun humrer litt over seg selv.

- Så selv om jeg har lite energi, har jeg litt å drive med.

- Arbeid gir mening

«Litt å drive med» er et understatement. Ved siden av jobben med å redde verdenshavene, har hun også syv styreverv - blant annet for Hjernesvulstforeningen.

Allerede mens Nicolai levde, satte han seg som mål å finne en løsning på hjernekreft, finne en kur som gjør at flere kan overleve. Da han døde, ble det viktig for henne å videreføre det arbeidet han startet på.

Årlig rammes 200-250 personer i Norge av glioblastom. Under fem prosent overlever - en dyster overlevelsesstatistikk som har stått nærmest stille i 40 år, i følge kreftforeningen.no.

Sykdommen har ofte diffuse symptomer og kan dermed ha kommet langt når den først oppdages. Svulsten kan også ligge så vanskelig til at kirurgi ikke er et alternativ.

Som styremedlem i Hjernesvulstforeningen, har Nina nå etablert et nasjonalt forskningsnettverk- og senter for hjernekreft, sammen med de ledende ekspertene i hele landet. Målet er å finne ut enda mer om denne mest aggressive formen for hjernesvulst, og slik bidra til at flere overlever.

I januar i år bevilget Kreftforeningen 15 millioner kroner til forskningsgruppen. Nina gråt av glede da hun fikk beskjeden.

- Det var som å få en ekspressheis ut av hengemyra. Da følte jeg, at jeg klarte å fullføre del én av Nicolais ambisjon og drøm om å hjelpe andre med sykdommen.

- Det gir mening og kraft. Det er redningen. Ellers hadde jeg ligget på sofaen i fosterstilling. Det finnes ikke noe mer meningsfullt å bruke tiden på. Selv om det er tungt å se de som sliter med sykdommen og de pårørende. For det er det.

SKYLD: - Det kjentes som min feil, at jeg ikke klarte å redde Nicolai. FOTO: Astrid Waller
SKYLD: - Det kjentes som min feil, at jeg ikke klarte å redde Nicolai. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Redde havet

Med forsknings- og ekspedisjonsskipet REV Ocean, som Nina nå leder, er målet å redde havet ved å skaffe mer kunnskap, og slik utvikle de beste verktøyene for å ta vare på det.

I et helt år forsøkte Røkke å overtale henne uten hell. Til slutt truet Nicolai med å gå fra henne om hun ikke grep sjansen«. Dette er den viktigste muligheten du noensinne kommer til å få!» sa han.

At hun, som aldri har drømt om å bli leder, likevel har gjort karriere, takker hun Nicolai for, som alltid heiet på henne og trodde på henne. Helt siden hun var ganske liten, har hun visst at det var marinbiolog hun skulle bli - og å redde havene. Hun som vokste opp i Majorstukrysset, i eksos og larm, sammen med søsteren Siv Jensen, fant roen ved Oslofjorden, der moren vokste opp, og som familien så ofte dro til.

Nina løp på svabergene og dykket, så fiskene som svømte vektløse forbi, de flagrende tangklasene, det yrende livet under overflaten - og kjente med hele seg at dette var noe dyrebart som måtte tas vare på.

Drømmejobben som miljøforkjemper i WWF trodde hun ingenting kunne toppe - inntil Nicolai og Kjell Inge Røkke over talte henne til å lede REV Ocean. To menn med visse likheter.

- Det er mange som mener mye om Røkke, men han har vært helt fantastisk. Så raus, støttende og fleksibel og fin. Det er veldig inspirerende og motiverende å jobbe med sånne som han. Han er som Nicolai, som klarer å finne løsninger på det som virker umulig.

- Jeg er veldig heldig som hver dag får gå til verdens mest meningsfylte jobb.

- Du må leve for oss begge

Det går lengre mellom de tunge sorgbølgedalene nå. At hun noengang kan bli den samme livsglade jenta hun en gang var, tviler hun på.

- Det er som å sitte fast i en hengemyr, på et sted du ikke har lyst til å være.

- Kanskje du trenger å være litt i hengemyra?

- Jeg prøver å si til meg selv, at enten kan du være lei deg og klage over det som ikke ble - eller du kan ta på deg positiv-hatten og leve livet ditt for h ... Det hjelper verken meg eller Nicolai at jeg sitter her og griner.

Han sitter alltid og pirker meg i nakken. «Hallo, du er jo her! Du må leve for oss begge!»

- Ut fra en respekt både for ham og for meg selv, er det viktig å stable seg selv på beina og ha et godt liv.

Hun som beskriver seg som en ultrarealist, og har jobbet med forskning og vitenskap hele livet, er blitt overbevist om at det finnes mer mellom himmel og jord, det finnes ting som ikke kan forklares.

Som da hun hadde lansert hjernekreftnettverket, og Eik sa «Jeg er så stolt av deg, jeg vil kjøpe blomster til deg!» og gikk mot blomsterbutikken. Nøyaktig slik Nicolai ville ha gjort det, han som så ofte kjøpte blomster til henne, og så nøye satte sammen bukettene selv.

- Da følte jeg at det var Nicolai som snakket gjennom ham.

Uansett om det er sånn eller ikke, er det veldig fint å tenke på. Hun finner også stor trøst i tanken om at hun en dag kan få møte Nicolai igjen. Det gir et annet perspektiv på både livet og døden.

- Jeg er ikke lenger et sekund redd for å dø. Det gir en ro.

- Hva håper du for deg og Eik framover?

- At jeg i stadig større grad klarer å kjenne på lykkefølelsen igjen. At jeg blir glad igjen. En av de beste måtene å få til det på for meg, er å få til store resultater. Så det er det jeg bruker tiden min på. Klarer jeg å redde livet i havet, klarer jeg å redde meg selv.

-Så om du ikke klarer å redde havene, klarer du ikke å redde deg selv?

Nina blir stille i noen sekunder før hun svarer.

- Det kjentes som min feil, at jeg ikke klarte å redde Nicolai. Jeg vet det ikke er sånn, men det er sånn jeg er skrudd sammen. Jeg klarte det ikke. Det er en grense for hvor mange sånne store tap jeg kan ha på min trackrecord.

- Det er vel ikke et alternativ for noen at vi ikke klarer å redde havet?

-Nei, det er ikke det. Alt liv oppstod i havet. 50 prosent av oksygenet kommer derfra. Maten, rekreasjonen, medisin.. Veldig mange løsninger ligger i havet. Det er ikke et alternativ å feile.

På hjemmekontoret på Fornebu, smiler Nina Jensen, før hun slår det fast.

- Akkurat der er jeg optimist. Det skal vi klare.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer